View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

og dette viser for så vidt at politisk engasjert litteratur kan ha en plass og rolle i vår samtid.
Men selv om jeg setter pris på all oppmerksomhet som vies ham, bekrefter også dette at Grieg
først og fremst assosieres med et par dikt – ikke et helt forfatterskap.
Den ikke-radikale kunsten, Griegs navn på psykoanalytisk og historisk diktning, skulle
være allmenngyldig for å kunne leve videre til de kommende generasjoner. Men dette innebar
at den ignorerte de samtidige verdenshendelsene; en ignorering Grieg mente stod i
reaksjonens tjeneste. For ham var dykkingen inn i menneskets sinn en irrelevant retning for
kunsten å ta i mellomkrigstiden – det var virkelighetsflukt i en tid man ikke hadde råd til å
flykte. Grieg mente at litteraturen skulle gå inn i sin samtid og være en positiv
samfunnsendrende kraft. Kunsten skulle ta stilling og bevisstgjøre. Dette litteratursynet
kommer til syne i flere av Griegs uttalelser, hvor han blant annet kritiserer de anerkjente
norske forfatterne for deres samfunnsflukt i tiden etter første verdenskrig: ”Hoel og Øverland
er vel de første som med gjennemtrengende klarhet opgjorde krigstidens fallittbo i norsk
litteratur. Våre to Nobelpristagere var forlengst rømt på skogen for å berge sig fra katastrofen,
Sigrid Undset til katolisismen, Hamsun til markens grøde, hver til sin romantikk” (Grieg
1974: 30). Det Grieg kritiserte Hamsun og Undset for, skulle derimot muligens vise seg å
være en hovedfaktor for hans forfatterskaps “glemte” skjebne. Som svar på hvorfor Griegs
diktning ikke har en større plass i litteraturen, oppgir Per Thomas Andersen at hans kunst har
så sterk historisk kobling til sin samtid at det har virket begrensende på dens
overlevelsesdyktighet i ettertid (2001: 423). Dette innebærer at vi gjerne bare leser et utvalgt
Grieg-dikt i historie- eller norskundervisning for å gi et øyeblikksbilde av en svunnen tid,
mens Undsets og Hamsuns allmenngyldige og tidløse verker dominerer på pensumlistene.
Mellomkrigstiden har derimot lite til felles med 2000-tallet, og i lys av dette, dukker et
betimelig spørsmål opp: Hvorfor skal Grieg rekontekstualiseres til vår tid, og har hans
litteratur fremdeles en verdi for vår samtid? Til tross for nedprioriteringen av hans
mellomkrigslitteratur, og den generelt sett dalende interessen, mener jeg at tematikken i
Griegs forfatterskap fremdeles er relevant i dagens politiske klima. Dette har vi også fått
bekreftet etter Utøya-massakren, hvor de sørgende måtte gripe 70 år tilbake for å finne
litteratur som satt ord på deres følelser. Han skrev kanskje ikke tidløs litteratur, men selv om
krigstrusselen ikke er immanent, har den økte innvandringen til Vest-Europa siden 1970-tallet
gjort at globalisering og kulturkamp er minst like fremtredende nå, som på 1930-tallet. Det
var ikke bare en fysisk krig som ble utkjempet i mellomkrigstiden, det var en kamp om
menneskesinn og deres politiske tilhørighet – og vi bor fremdeles i en verden hvor splittelsen
er stor og muligens økende. Jeg mener derfor at en rekontekstualisering og opptråkking av
8