Mortepumpen nr 1 2013 - Stavanger kommune

l.a. i et brev til en onkel, datert Oslo, 2. juledag
1930:
«Ja, og så sitter jeg her og minnes – minnes mine
barndoms juler – minnes min salig bestemor
– det kjære, kjære gamle skinn, som gjorde alt
hun kunne evne og mer til. Og jeg minnes henne
julaften, når hun kom hjem – trett var hun – hun
hadde vel klippet en tretti – firti sauer – det var
jo i slagtesesongen. Å, ja, og så hadde hun kurven
sin med, kurven med hennes verktøi, de store
sauesaksene og båndet hun knyttet sauene med
og der var gjerne rester fra hennes fattige frokostmat
– å du kjære, kjære gamle skinn, og midt
oppi det hele var det epler hun hadde kjøpt til
oss – for det var jo jul – og eplene smakte vel litt
av saueull og kanskje det også var en sauelort i
kurven – akk, men du min kjære bestemor om jeg
ennu engang kunne få smake dine epler – aldri
har noen epler smakt slik som dine.
Bjarne 2 år gml. (Fra bladet NUMER 49 Nr. 3/2001).
med Oluf Restan, en matros fra Trondheim som
var fem år eldre. Det påfølgende året, i desember
1895, døde faren til Anna, arbeider Peder Ørn.
Tre år senere, 27. oktober 1898, kom Bjarne
til verden. Han fikk ei søster som ble født 27.
september 1900 og oppkalt etter moren, Anna
(Olufine).
Så er det at sorgen rammer den lille familien.
Mens faren er til sjøs, blir moren syk og må
legges inn på sykehuset. Den 2. november 1903
døde Anna Restan av «aktinomykose», en sykdom
fremkalt av strålesopp som medfører en
bakterieinfeksjon som angriper de indre organer.
Den kommunale folketellingen dette året nevner
lakonisk at mannen Oluf er i utlandet, «var hjemme
i juni, har intet sendt hjem til Underhold».
Slik ble det til at mormoren, Berta Marie, i årene
fremover måtte ta seg av de to ungene som var
fem og tre år da moren døde.
Da Berta Marie gikk bort 86 år gammel i 1929,
fikk hun nydelig omtale. Bjarne Restan skriver
Og hennes juletre, det var i høiden en bitteliten
furubusk, som hun bandt fast i sengestolpen,
og julepynten, det var de selvsamme epler, som
hang i snelletråd. Å,ja, det hendte også at det
ikke var juletre, men så hang hun en hyssingsnor
opp i en krok og på snoren hang hun fire , fem
epler og appelsiner, det var juletreet vårt. Men
nå er hun død og borte…hun vår kjære snille far
og mor…og aldri får vi lønne henne igjen. Aldri
får vi anledning til å tenne gledens julelys for
henne. Men hun lever enda, i minnernes glans, i
den rene kjærlighets glorie…»
Bjarne Restan hadde i Magasinet nr. 21/1941 en
håndtegnet «selvbiografi», gjengitt i tidsskriftet
«Numer 49», og skriver her bl.a. om barneårene:
«Mor døde tidlig og far var til-sjøss. Derfor
var min søster og jeg hos mormor. Hun klippet
smale på slakthuset og vi hadde ingen barnepike
til å passe på oss. Vi gikk på sjølstyr under hele
oppveksten. Vår snille og tapre mormor arbeidet
sent og tidlig til hun var over 80.»
Oluf Restan kom ikke tilbake til barna sine. Barnebarnet,
Per, opplyser at faren, Bjarne, aldri så
faren sin igjen. Oluf Restan ble senere gift i Storbritannia
og fikk 10 barn med sin britiske hustru.
Når det gjelder søsteren, Anna, skal hun ha bodd
15