Mortepumpen nr 1 2013 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr 1 2013 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr 1 2013 - Stavanger kommune
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
er in<strong>nr</strong>ammet av steinmurer i så fine mønstre at<br />
de går selv steingardene på Jæren en høy gang.<br />
Husene i Samaria er ikke de eneste i dalen. Fotturistene<br />
er godt sørget for, det er til sammen fem<br />
stasjoner på ferden. Alle har toalett, vannledning<br />
med rent drikkevann hvor en kan fylle vannflaskene<br />
sine og et lite kapell! Det tre største stasjonene<br />
er plassert i åpne, fine omgivelser med<br />
skyggefulle trær og benker. Det var godt å vaske<br />
bena under springen, hvile kroppen og få seg en<br />
bit av medbrakt niste.<br />
Nedover og nedover. Foto: Lise Jorunn Malde (LJM)<br />
nei, det var bare grå stein. Vi labbet og gikk.<br />
Men – var det ikke en liten susing? Den svake<br />
susingen ble litt sterkere. Spenningen økte. Det<br />
måtte da være vann et sted. Susing ble til brusing.<br />
Men hvor var vannet?<br />
Først da vi var nesten nede på bunnen av de<br />
600 meterne, så vi det: en elv, med krystallklart<br />
vann, flommet ut av den golde steinuren. Vannet<br />
i Samariaravinen er helt rent, så rent at det ikke<br />
er lov å bade i det, ikke en gang drikke av det.<br />
Nå ble landskapet åpnere og det var mer løvtrær<br />
å se. Nedstigningen var ikke så merkbar lenger,<br />
det gikk smått og pent. Men steinete var det<br />
fortsatt. Omtrent midtveis måtte vi til og med<br />
oppover et stykke. Nede i dalen var fjellveggene<br />
for bratte til at det kunne gå sti. Da vi kom<br />
ned igjen på bunnen av dalen, smalnet den etter<br />
hvert ganske mye. Det var som om stupbratte<br />
fjellsider trengte seg mer og mer sammen om<br />
oss, inntil dalen igjen videt seg ut og vi smått om<br />
senn nærmet oss porten og de siste kilometerne<br />
ut til havet. Lykkelige vandrere satte til livs store<br />
mengder appelsinjuice på den enkle kafeen ved<br />
utgangen.<br />
Natur og kultur<br />
I dag går turen gjennom offentlig nasjonalpark,<br />
bortsett fra de siste 3 kilometerne. Men dette har<br />
vært ferdselsvei også for fastboende. Midtveis<br />
ligger restene av landsbyen Samaria der folk har<br />
bodd helt til 1960årene da nasjonalparken ble<br />
anlagt. Under store, vakre trær ligger små steinhus<br />
og lenger borte er finner vi jordlapper som<br />
Til tross for de bratte bare fjellsidene har Samariaravinen<br />
en rik vegetasjon. Fjellsidene er forresten<br />
selv en severdighet, ikke bare fordi de er<br />
høye og bratte, men også på grunn av fargespill<br />
og merkelige mønster i bergarten. Omkring<br />
Samaria vokste det her og der oleander. Noen<br />
steder var det markblomster som på en norsk<br />
blomstereng. Krydderplanter som timian og rosmarin<br />
vokste vilt. Men mest så vi den forunderlige<br />
sverdkalaen, en stor, merkelig plante, spredt<br />
over de fleste delene av ruten.<br />
En viktig turistattraksjon<br />
Samariaravinen er som Prekestolen i Rogaland.<br />
Den er et «must» for turister. Og derfor kommer<br />
folk med forskjellig kondisjon og med all slags<br />
Sverdkalaen trives i det steinete landskapet.<br />
Foto: Liv Eriksen.<br />
37
Change language