Mortepumpen nr 1 2013 - Stavanger kommune

Likeverd og gjensidig forståelse
Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal
Foto: Stein Hugo Kjelby
Anne-Grethe Thesen Godal
– sosionom og master i helseøkonomi
og planlegging
For oss som er mer enn 67 år,
er det kommet en viktig bok om
at vi har en stor oppgave foran
oss. Boka «Brukermedvirkning
– likeverd og anerkjennelse» er
gitt ut av Universitetsforlaget.
Redaktørene er førsteamanuensis
Anne Grete Jenssen, universitetet
i Stavanger og førsteamanuensis
Inger Marii Tronvoll, NTNU i
Trondheim.
Oppgaven vår er å ta vare på
egen helse og å ta regien når
vi har med velferdstjenestene å
gjøre.
I et 150 års perspektiv har helseog
sosialtjenesten endret seg
radikalt. I Stavanger bys historie,
bind 3 kan vi lese om Stavanger
Arbeids- og Aldershjem som
kom i drift i 1905. Målgruppen
var «fattige gamle og andre
voksne tapergrupper» (s. 180).
Hensikten var muligens god,
men forskjellen mellom verdige
og uverdige trengende ble
synliggjort av makteliten og de
besluttende myndigheter. Etter
hvert har humanismen vokst
fram – og med den etterkrigstidens
velferdsstat der vi som
samfunnsaktører blir oppfordret
til å tjene hverandre etter beste
evne. Meningen var ikke at vi
skulle tjene på hverandre, enten
i form av å være offentlig ansatt
og utøve maktarroganse og/eller
drive foretak/egen næringsvirksomhet
med fortjeneste som om
velferdsstaten er en handelsvirksomhet.
Vi må kunne forvente at
de som skal gi oss helse- og sosiale
tjenester oppfatter oss som
medspillere og ikke som kunder
eller konsumenter i et marked.
Boka «Brukermedvirkning – likeverd
og anerkjennelse» drøfter
alles rolle som «medspillere»
i møte med velferdstjenestene.
Gruppen 67+ er ikke særlig
nevnt. Det handler om alle som
trenger støtte, uavhengig av alder.
Boka utdyper hva vi skal forstå
med brukermedvirkning. Anne
Grete Jenssen viser bl.a. til forvaltningens
endring av språk på
1960 og 1970 tallet der «omsorg»
skiftes til «deltakelse». Likevel
har praksis vært annerledes.
Som da Stavanger Arbeids- og
Aldershjem eksisterte, opplever
mange den dag i dag både krenkelse
og ydmykelse under hatten
«omsorg» i stedet for brukermedvirkning.
Dette til tross for at
dagens lovverk innen helse- og
sosialtjenesten har lagt tydelige
føringer for ansatte om krav til
brukermedvirkning. Siden brukermedvirkning
ikke synes å fungere,
foreslås ofte «partnerskap»
i stedet for brukermedvirkning.
Brukerundersøkelser er kun forvaltningens
behov og ikke behovet
for å utforske hva som har
betydning for oss som trenger
assistanse. Ved å ta i bruk «partnerskap»,
kan vi nærme oss en
form for likeverd og bedre maktbalanse
når det skal diskuteres
om hvem som skal gjøre hva.
Bokas siste kapittel omtaler konsekvensene
av at kravet til forvaltningen
om brukermedvirkning
ikke blir fulgt opp. Førsteamanuensis
Solveig Botnen
Eide, universitetet i Agder spør
seg om det kan hjelpe at vi heller
snakker om medvirkning fra
helse- og sosialarbeiderens side.
Vi over 67 år må tydeliggjøre
hva vi kan klare selv for å holde
oss i vigør og hjelpe helse- og
sosialarbeiderne til å forstå når
det er absolutt påkrevet at de må
medvirke og gi oss tjenester. Det
er det som betyr at vi over 67 år
tar regien i eget liv.
Kanskje boka dersom det kommer
i nytt opplag, bør endre
tittelen til «Forvaltningens medvirkning
– likeverd og gjensidig
forståelse»?
7