Barnevernet – fra barn til voksen - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Innhold .................................................................................................................. 2
Sammendrag ........................................................................................................ 3
Rådmannens kommentar .................................................................................. 7
Rapporten ........................................................................................................... 10
1 Innledning ........................................................................................... 11
1.1 Formål og problemstillinger ............................................................. 11
1.2 Revisjonskriterier og metode ............................................................ 11
1.3 Avgrensning og metode .................................................................... 12
2 Tilbud, antall brukere og brukertilbakemeldinger ........................ 13
2.1 Innledning ........................................................................................... 13
2.2 Sterk økning i ettervernsbrukere ..................................................... 14
2.3 Flere med ettervern i Stavanger enn i andre storbyer ................... 15
2.4 Hvor bor de som mottar ettervern? ................................................. 15
2.5 Aldersfordeling hos de som mottar ettervernstiltak ..................... 16
2.6 Hvilket ettervernstilbud har de? ...................................................... 17
2.7 Ungbo – innhold og utvikling .......................................................... 19
2.8 Ungbo får svært gode tilbakemeldinger fra brukerne .................. 23
2.9 Tilbakemeldinger fra brukere med andre ettervernstiltak ........... 25
2.10 Utgifter til ettervern ........................................................................... 28
2.11 Vurderinger......................................................................................... 29
3 De som takker nei ............................................................................... 31
3.1 Føringer ............................................................................................... 31
3.2 Funn ..................................................................................................... 31
3.3 Vurderinger......................................................................................... 33
4 Ansvarsdeling, samarbeid og koordinering ................................... 36
4.1 Planlegging ......................................................................................... 36
4.2 Barnevernets ansvar for å koordinere tiltakene ............................. 38
4.3 Samarbeid med kompetansemiljøer innen rus .............................. 41
4.4 Samarbeid mellom barnevern, Bufetat og helse og
sosialkontor ......................................................................................... 44
4.5 Ny organisering i barnevernet ......................................................... 49
4.6 Oppfølgingstjenestens oppfølging ................................................... 51
5 Noen som faller utenfor? ................................................................... 54
5.1 Utgangspunkt ..................................................................................... 54
5.2 Funn og vurderinger .......................................................................... 54
Vedlegg ............................................................................................................... 57
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 2 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Formålet med prosjektet har vært å finne ut hvordan vanskeligstilte ungdom følges
opp av Stavanger kommune, i overgangen fra barn til voksen. Hovedfokus er blitt rettet
mot barnevernets oppfølging av unge voksne (18-23 år), og planleggingen av voksentilværelsen.
Vi har også undersøkt hvordan barnevernet samarbeider med det øvrige
tjenesteapparatet i forbindelse med dette arbeidet.
Barneverntiltak for de mellom 18 og 23 år omtales i rapporten som ettervern. Etterverntiltak
er frivillig, og alle som har hatt tiltak i barnevernet frem til de er 18 år, har rett til
ettervern.
I prosjektet har vi kombinert flere metoder, som dokumentanalyse, nøkkeltallsanalyse
og intervjuer. Totalt har vi intervjuet 76 personer, hvorav 17 ungdommer som mottar
ettervern, og 6 fosterforeldre.
Positiv hovedinntrykk. Mange av barnevernets brukere mottar ettervern. Høsten 2011
hadde Stavanger den høyeste andelen unge voksne som mottok ettervern, sammenlignet
med de andre storbykommunene. Stavanger skiller seg også ut som den kommunen
som har hatt sterkest vekst de siste årene. Antallet brukere er fordoblet fra 2008 til
2011.
Større årskull over 18 år og godt motivasjonsarbeid ser ut til å være hovedårsakene til
veksten. Det kan se ut til at barnevernet klarer å motivere de aller fleste som har behov
for det, til å ta imot et etterverntilbud. Det er også en betydelig andel mindreårige
flyktninger som mottar ettervern i 2011.
Hoveddelen av de som mottar ettervern, har bodd i fosterhjem eller på institusjon frem
til fylte 18 år. De siste to årene har ingen i disse brukergruppene fått avslag, og få har
takket nei til ettervern. Også noen av de som hatt tiltak i hjemmet frem til de var 18 år,
mottar ettervern fra barnevernet.
Det er langt færre unge voksne som mottar ettervern i institusjon nå enn tidligere. I
2008 var det 33 personer, i 2011 var det 20. I samme tidsrom er det kommet 20 nye brukere
fra institusjon til det kommunale etterverntiltaket Ungbo. Begge deler er resultat
av en ønsket utvikling.
Ungbo er et meget viktig ettervernstiltak. Det ble etablert i 2006, og har fått stadig flere
brukere. Bakgrunnen for etableringen var at kommunen manglet tiltak for utsatte ungdomsgrupper.
Ungbo er ikke et bokollektiv for ungdommer, slik det kanskje høres ut.
Ungdommene får oppfølging fra Ungbo, men leier selv bolig på det private markedet.
Ungdommene har en egen koordinator som følger dem opp.
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 3 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Vi har intervjuet 9 av Ungbo-brukerne, og tiltaket får svært gode tilbakemeldinger
(se del 2). Ungdommene gir uttrykk for at de er blitt bedre til å styre egen økonomi, at
de håndterer hverdagsaktiviteter på en bedre måte, at de får hjelp til å håndtere vanskelige
tanker og følelser, og at de får en del praktisk hjelp.
Tilbakemeldingene tyder på at ungdommene blir mer trygge og selvstendige, og at de
har en god og nær relasjon til koordinatorene sine. Både av denne grunn, og av at ingen
ansatte så langt har sluttet i Ungbo, er det stor stabilitet rundt brukeren.
Flere av ungdommene gir uttrykk for at tilbudet står i sterk kontrast til det tilbudet de
hadde før. Spesielt gjelder dette de som kommer fra institusjon. Ungdommene opplever
å bli tatt på alvor, og mener de behandles med respekt. Mange forteller at de anså
seg som ferdige med barnevernet i 17-årsalderen, og at de ikke ønsket ettervern etter
fylte 18 år: ”… men nå er jeg 19, og er fremdeles i Ungbo.”
Per 01.04.12 hadde 35 ungdommer oppfølging fra Ungbo, og 4 stod på venteliste. Årsaken
er at Ungbo ikke har kapasitet til å ta inn flere, koordinatorene er fullbooket.
Ungbo innførte inntaksstopp i januar 2012, og fra januar til april har det kommet færre
søknader, noe som trolig er en konsekvens av inntaksstoppen.
Vi har også intervjuet 8 ungdommer som bor på institusjon, fosterhjem eller i egen leilighet
(se del 2). Også de gir uttrykk for at hjelpen de får i all hovedsak er i samsvar
med de behovene de har. Men flere hevder de har hatt mange saksbehandlerskifter på
kort tid, og at brukere/fosterforeldre ikke alltid blir informert om saksbehandlerskiftene.
Dette bidrar til å svekke relasjonen mellom ungdom og saksbehandler, og øker risikoen
for at de ikke får god nok oppfølging.
Kostnader. Mens antall brukere har fordoblet seg fra 2008 til 2011, har utgiftene økt
med i overkant av 34 %. Kostnadene per bruker er altså betydelig lavere i 2011. Barnevernet
brukte i 2011 like mye ressurser på de unge voksne som resten av brukerne. En
beregning vi har gjort viser at barnevernets utgifter per ettervernsbruker er identisk
med utgift per barnevernsbruker.
Ansvarsdeling, koordinering og samarbeid. Gjennomgangen tyder på at samarbeidet
mellom barnevernet og helse- og sosialkontoret har blitt mye bedre de siste årene, og at
dette fører til bedre overganger for brukerne. Også samarbeidet mellom kommunen og
Bufetat synes å ha blitt bedre.
Selv om vi finner mye positivt i vår gjennomgang, tyder gjennomgangen på at barnevernet
står overfor følgende utfordringer:
Kompetansemiljøene innen rus bør kobles på tidligere, og utnyttes bedre.
Avdeling unge voksne (AUV) ved SUS hevder de ofte får rus- og psykatrihenvendelser
fra barnevernet for sent. Det kommunale rusverntilbudet, K46, får
sjelden henvendelser fra barnevernet, ingen i 2011, til tross for at de fleste bru-
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 4 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
kerne har en barnevernsbakgrunn. Også Uteseksjonen opplever at enkelte ungdommer
med rusproblemer ikke har fått god nok oppfølging fra barnevernet
(se del 4).
Planlegging. Barnevernet skal i samarbeid med barnet vurdere behovet for ettervern
i god tid før barnet fyller 18 år. Det er betydelige variasjoner når planleggingen
av ettervernet starter. Noen ganger skjer det i god tid før ungdommen
blir 18 år, i tråd med intensjonen i føringene. Vi har imidlertid flere eksempler
på at det skjer nært opp til ungdommenes 18-årsalder. Det synes å
være noe personavhengig når planleggingen starter, og planleggingsfasen ser
ut til å være sårbar for saksbehandlerskifter.
Koordinering. Barnevernet har et ansvar for å koordinere ettervernstiltakene.
Helse- og sosialkontorene er som regel er godt informert om brukerne fra barnevernet
i god tid før fylte 18 år. Unntaksvis blir det informert om brukere like
før de blir 18 år. Det ser ut til at ungdommene får god hjelp til å finne frem til
andre offentlige instanser så lenge de har et ettervernstiltak.
En sårbar gruppe er de som takker nei til ettervern eller avslutter ettervernstiltak
før tiden, som vurderes å ha behov for ettervern, og som også har behov for
tjenester fra andre (NAV, hsk osv). Ifølge føringer fra departementet må barnevernet
informere andre tjenester om ungdommenes behov, og eventuelt bistå
med å finne frem til aktuelle tiltak. Gjennomgangen tyder på at dette gjøres av
noen saksbehandlere, men at det ikke er fast praksis.
Boligknapphet utfordrer samarbeidet omkring unge voksne med diagnose
(se del 4). Det er i enkelte tilfeller uenighet mellom Bufetat og kommunen om
hvem som har ansvaret etter fylte 18 år, når ungdommer med diagnose har
bodd på institusjon frem til de er 18 år. Etter vår vurdering ligger hovedansvaret
i slike saker som regel hos helse- og sosialkontoret. Men så lenge det ikke er
egnede boliger tilgjengelig, får dette følgende konsekvenser for brukerne: 1) Enten
blir de boende på institusjon lengre enn nødvendig fordi kommunen ikke
har noe omsorgstilbud. 2) Eller de får et tilbud fra kommunen som ikke samsvarer
helt med behovet.
Ny organisering i barnevernet er en utfordring for noen av samarbeidspartnerne
(se del 4)
Vedtakspraksis. Som regel fattes det ikke enkeltvedtak om opphør av tiltak
dersom ungdommene har hatt hjelpetiltak frem til de ble 18 år. Ifølge loven skal
det fattes et slikt vedtak. Gjennomgangen vår viser også at det er noe ulik vedtakspraksis,
og at ikke alle vedtakene inneholder korrekt informasjon.
En av problemstillingene vi er bedt om å svare på, er om det er noen grupper som
faller utenfor, eller ikke fanges godt nok opp av det kommunale tjenesteapparatet.
Gjennomgangen viser at mange av barnevernets brukere fortsetter i etterverntiltak, få
takker nei til videre oppfølging. Det er ikke korrekt å si at disse faller utenfor, ettersom
de har takket nei til ettervern, og tilbudet er frivillig. Noen ganger får de oppfølging
andre steder (NAV, K46, PUT), andre ganger ønsker de heller ikke en slik oppfølging.
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 5 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Det er også slik at denne gruppens motivasjon til å motta nødvendig bistand kan variere
mye fra uke til uke.
I gjennomgangen finner vi også en liten gruppe unge voksne som har behov for oppfølging,
som ikke har rett til ettervern, og som er for friske til å få nødvendige tjenester
etter annet lovverk (se del 5). Disse er fanget opp av Krisesenteret, og aktuelle kommunale
instanser skal i fellesskap finne ut hvilke tjenester som er best egnet til å møte
behovene til denne gruppen.
I avsnittet under presenteres alle anbefalingene samlet. Hver anbefaling er begrunnet
mer utførlig i selve rapporten. Klikk på lenkene til høyre for å finne begrunnelsene.
Vi anbefaler kommunen/barnevernet:
Å koble på kompetansemiljøene innen rus (og psykiatri) tidligere, slik at disse
ressursene utnyttes best mulig(begrunnelse)
o Denne anbefalingen er først og fremst rettet mot arbeidet med ungdom
mellom 15 og 20.
å kontakte AUV og K46 for å diskutere hvordan samarbeidet kan bli bedre, og
hvordan formen på et slikt samarbeid bør være (begrunnelse)
å standardisere tidspunktet for når planleggingen av ettervernet starter (begrunnelse)
å etablere en fast praksis for å ta kontakt med NAV/HSK, for å informere om
ungdommenes behov, i de tilfeller ungdommene takker nei til ettervern/avslutter
ettervernstiltak, men har behov for videre oppfølging (begrunnelse)
å kartlegge barnevernbarns antatte boligbehov i årene fremover (begrunnelse)
å forbedre vedtakspraksisen, herunder
o å fatte vedtak om opphør av tiltak ved fylte 18 år, uavhengig av hvilke
tiltak ungdommene har hatt, slik lovkravet er (begrunnelse)
o samkjøre vedtakspraksisen, og sikre at vedtakene innholder den informasjonen
loven krever (begrunnelse)
o å ha en systematisk oversikt over de som takker nei til ettervern/avbryter
tiltaket eller får avslag (begrunnelse)
å drive litt utadrettet virksomhet mot aktuelle samarbeidspartnere (begrunnelse)
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 6 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Rådmannens kommentar, datert 04.05.12
Rogaland Revisjon IKS har foretatt en omfattende gjennomgang av hvordan vanskeligstilte
ungdom, i overgangen fra barn til voksen, følges opp i Stavanger kommune.
Rådmannen har hatt sterkt fokus på dette området de siste årene, og rapporten vil bli
brukt som et viktig bidrag i det videre forbedringsarbeidet.
I det følgende kommenteres noen anbefalinger gitt i rapporten og hvordan rådmannen
vil følge opp disse.
Anbefaling 1: Vi anbefaler barnevernet å koble på kompetansemiljøene innen rus (og
psykiatri) tidligere, slik at disse ressursene utnyttes best mulig
Denne anbefalingen er først og fremst rettet mot arbeidet med ungdom
mellom 15 og 20.
Rådmannen ser viktigheten av et tett og godt samarbeid med kompetansemiljøene
innen rus både internt i kommunen og med eksterne samarbeidspartnere.
Allerede eksisterende samarbeidsarenaer må videreutvikles. Her har SLT koordinator
en sentral rolle. Det er blant annet opprettet et SLT-arbeidsutvalg som
består av representanter fra faggrupper som arbeider med ungdom. (barnevern,
skolehelsetjeneste, PPT, fagstab skole, Ta hys, Oppfølgingstjenesten, Ungdom og Fritid
og forebyggende politi).
Når det gjelder samarbeid rundt enkeltsaker må det bygge på samtykke fra den det gjelder.
Anbefaling 2: Kontakte AUV og K46 for å diskutere hvordan samarbeidet kan bli bedre,
og hvordan formen på et slikt samarbeid bør være.
Rådmannen ser viktigheten av et tett og godt samarbeid med kompetansemiljøene for
unge med rusproblemer. Det er startet opp et samarbeid med K46 om spesiell oppfølging
av ungdom med rusproblemer som bor i Ungbo. Barnevernet har samarbeid med
Psykiatrisk Ungdomsteam ved SUS som er den rette faginstansen i 2.linjetjenesten. Disse
samarbeidsarenaene må styrkes og videreutvikles. Det er viktig å påpeke at samarbeid
i enkeltsaker må bygge på samtykke fra den det gjelder.
Anbefaling 3: Standardisere tidspunktet for når planleggingen av ettervernet starter.
Rådmannen er enig i at planleggingen av ettervernet er viktig. Det er nedsatt en arbeidsgruppe
som vil utarbeide rutiner for ettervern, herunder tidspunkt for planlegging av ettervernet.
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 7 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Anbefaling 4: Etablerer en fast praksis for å ta kontakt med NAV/HSK, for å informere
om ungdommenes behov, i de tilfeller ungdommene takker nei til ettervern/avslutter
ettervernstiltak, men har behov for videre oppfølging
Barneverntjenesten er avhengig av samtykke fra ungdommen som har takket nei til videre
oppfølging. Arbeidsgruppen som er nevnt ovenfor vil utarbeide rutiner for ettervernet
som også vil omfatte de som takker nei.
Anbefaling 5: Kartlegge barnevernsbarns antatte boligbehov i årene framover
Stavanger kommune kartlegger kontinuerlig ettervernsbehovet for avgangskullene, herunder
boligbehov. Disse har til nå bare vært rapportert enkeltvis til de aktuelle helse og
sosialkontorene. Barneverntjenesten vil på bakgrunn av anbefalingen i saken framover
sende en samlet oversikt over boligbehov til direktør for oppvekst og levekår to ganger i
året. Det bør tas stilling til om ungdom som har vært under offentlig omsorg skal gis
absolutt prioritet til inntak i boliger med heldøgns omsorg der behovet for dette er tilstede.
Anbefaling 6: Forbedre vedtakspraksisen, herunder
Å fatte vedtak om opphør av tiltak ved fylte 18 år, uavhengig av
hvilke tiltak ungdommene har hatt, slik lovkrevet er
Samkjøre vedtakspraksisen, og sikre at vedtakene inneholder
den informasjonen loven krever.
Å ha en systematisk oversikt over de som takker nei til ettervern/avbryter
tiltaket eller får avslag.
Rådmannen er enig i at dagens forvaltningspraksis med hensyn til vedtak om opphør av
tiltak ikke er tilfredsstillende. Arbeidsgruppen for ettervernsrutiner vil se på hvordan
ungdom som takker nei til etterverntiltak eller avbryter tiltak skal følges opp.
Anbefaling 7: Drive litt utadrettet virksomhet mot aktuelle samarbeidspartnere.
Den sentrale samarbeidspartneren i disse sakene er HSK kontorene. Direktør for oppvekst
og levekår har besluttet at det skal arrangeres samarbeidsmøter to ganger i året
mellom HSK og barneverntjenesten. Ansvaret for møtene ligger hos helse og sosialsjefene.
Barneverntjenesten er åpen for å se på om etablering av faste samarbeidsmøter
med andre samarbeidspartnere også kan være hensiktsmessig.
Med hilsen
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 8 - Stavanger kommune

Rogaland Revisjon IKS
Inger Østensjø
rådmann
Per Haarr
direktør
Mona Kopperstad
saksbehandler
Barnevernet – overgangen fra barn til voksen - 9 - Stavanger kommune

Formålet med prosjektet er å finne ut hvordan vanskeligstilte ungdom, i overgangen fra
barn til voksen, følges opp av Stavanger kommune. Hovedfokus rettes mot barnevernet,
men prosjektet vil også undersøke hvordan barnevernet samarbeider med det øvrige tjenesteapparatet.
Problemstillinger:
Hvor stor andel av barnevernets brukere mottar ettervern etter fylte 18, hvilket ettervernstilbud
har de, og hvordan har tilbud og antall brukere utviklet seg de siste årene?
Hvor stor andel av barnevernets brukere mottar ikke et ettervernstilbud (takker nei
eller får avslag) etter at de har fylt 18, og hvilket tilbud har disse?
Hvordan fungerer koordineringen av tjenestetilbudet for de som mottar tjenester fra
flere enheter, og etter flere lovverk?
Hvordan er ansvarsdelingen mellom barnevernet og det øvrige tjenesteapparatet, fra
barn til voksen, og hvordan fungerer denne ansvarsdelingen?
Hvordan fungerer samarbeidet mellom barnevernet og det øvrige tjenesteapparatet i
overgangen fra barn til voksen?
Er det noen grupper som faller utenfor, eller som ikke fanges godt nok opp av det
kommunale tjenesteapparatet?
KU la til følgende tilleggsproblemstilling, i sitt møte den 06.09.11:
Hvordan følges barnevernsbarn opp av oppfølgingstjenesten i forhold til videregående
opplæring?
Under nevnes revisjonskriteriene stikkordsmessig. De behandles mer utførlig i fakta- og vedleggsdel:
Barnevernsloven
o
o
§ 1-3 annet ledd: Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har
fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov
inntil barnet har fylt 23 år. (…) Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad
om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet
til barnets beste
§ 4-15, femte ledd: I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid
med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta
andre hjelpetiltak etter fylte 18 år
11

Rundskriv Q 2011-13: Om tiltak for ungdom over 18 år, planarbeid og barneverntjenestens
kontakt med ungdommen etter fylte 18 år, samarbeid med andre tjenester og innføring av individuell
plan
Reviderte retningslinjer for samarbeid mellom barnevern og helse- og sosialkontor
(januar 2011, Stavanger kommune)
Overgangen fra barn til voksen knyttes opp til barneverntiltak for de mellom 18 og 23. Tiltak
i barnevernet for de mellom 18 og 23 omtales her som ettervern. Ettervernsbegrepet brukes
ikke i barnevernsloven, men er blitt definert slik av barnevernet i Stavanger: ”Alle barnevernstiltak
for ungdom over 18 år, etter plassering i fosterhjem eller institusjon 1 ”.
Vårt ettervernsbegrep: Selv om oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år gjerne er mest aktuelt
for de som har bodd på institusjon eller i fosterhjem, legger loven opp til at alle tiltak,
også hjelpetiltak, vil kunne opprettholdes (jf. rundskriv Q-2011-13) 2 . Med ettervern mener vi
derfor alle ungdommer mellom 18 og 23 som har tiltak i barnevernet. Altså: Ettervern er
barneverntiltak for ungdom mellom 18 og 23, uavhengig av om de har hatt omsorgs- eller
hjelpetiltak før de ble 18 år.
For å fange opp den juridiske overgangen fra barn til voksen, inkluderer vi planleggingen og
forberedelsen av ettervernet. For noen vil forberedelsene starte helt ned i 15-16-årsalderen.
En annen måte å fange opp denne overgangen på, har vært å spørre ettervernsbrukerne om
tilbudet de har nå, kontra det de hadde før de var 18 år.
I prosjektet har vi kombinert flere metoder, som dokumentanalyse, nøkkeltallsanalyse og
intervjuer. Totalt har vi intervjuet 76 personer, hvorav 17 ungdommer som mottar ettervern,
og 6 fosterforeldre som er etterverntiltak. For mer om avgrensninger og metode, se vedlegg.
Rapportens struktur: Denne rapporten er delt i fire deler. Foruten innledningsdelen er inndelingen
basert på problemstillingene. Del to er et svar på den første problemstillingen, og
inneholder seg hvor mange som har ettervern, hvilke (t) tiltak de har, og hvordan utviklingen
har vært. Dette kapittelet inneholder også tilbakemeldinger fra brukerne. Vi går i dybden
på Ungbo-tiltaket, og ser nærmere på tjenestens innhold, utvikling og hvordan brukerne
opplever tiltaket. Del tre er et svar på den andre problemstillingen, dvs. de som får avslag/takker
nei. Del fire er en oppsamling av de tre neste problemstillingene, samt den som
knytter seg til oppfølgingstjenesten. I del fem svarer vi på om det er noen grupper som faller
utenfor, eller som ikke fanges god nok opp. Dette er en problemstilling som dels lar seg besvare
ved å oppsummere svarene på de andre problemstillingene, dels er svaret knyttet til
andre funn. Derfor behandles funn og vurderinger sammen her.
1
Kilde: Rapport fra prosjektgruppe, Ungdom og ettervern, Stavanger kommune 2011.
2
Barnevernet har en sterkere lovmessig forpliktelse for ungdom som er under kommunens omsorg før fylte 18 år (i betydningen
en sterkere planmessig forpliktelse) , enn de som får hjelpetiltak (jf § 4-15, fjerde ledd).
12

Mange ungdommer som har vært under barnevernets omsorg har et mindre og mer sårbart
familienettverk enn folk flest. Målsettingen med å gi tiltak til ungdom i barnevernet
etter fylte 18 år, er at også disse ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangen
til en selvstendig voksentilværelse (Rundskriv Q-2011-13) 3 .
I utgangspunktet gjelder adgangen til å opprettholde, eller sette inn nye tiltak, for ungdom
som har mottatt barneverntiltak frem til 18 år. Der er imidlertid ikke noe i veien for
å videreføre tiltak etter loven, selv om den enkelte ungdom i en kortere periode før fylte
18 år ikke har mottatt tiltak fra barneverntjenesten (samme kilde).
Ettervernstiltak kan gis frem til ungdommen har fylt 23 år, og skal som hovedregel ikke
pålegges mot den unges vilje. Dette innebærer at plassering utenfor hjemmet må være et
frivillig hjelpetiltak for denne gruppen.
Formålet med ettervern er å bidra til at ungdommen etter en tid skal kunne klare seg på
egenhånd. Det vil med andre ord si at målet er selvstendiggjøring.
Omsorgsavdelingen i barnevernet har hovedansvaret for å følge opp brukerne som mottar
ettervern. De aller fleste brukerne får oppfølging fra omsorgsavdelingen. Familieavdelingen
anslår at de har ansvar for oppfølgingen av 5-10 brukere hvert år. Figuren under viser hvordan
barnevernet er organisert.
3
Fra barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.
13

Figur 1 – Organisasjonskart – barnevernet i Stavanger (ny organisering) 4
Barnevernsjef
Fellestjenesten
Stab
Mottak Familie Omsorg Tiltak
Høsten 2011 var det i alt 144 unge voksne som hadde ettervernstiltak fra barnevernet i Stavanger
5 . Figuren under viser at Stavanger har hatt en sterk vekst i ettervernsbrukere de siste
årene. I figuren har vi både flettet inn antall- og andelstall.
Figur 2 – Utvikling i antall unge voksne mellom 18-23 som får oppfølging fra barnevernet 6
Antall mlm 18-23 år i hjelpetiltak Andel av alle i %
160
140
120
100
80
60
40
20
9 12 15 14 17 19 18
23
0
1. halvår
2008
2. halvår
2008
1. halvår
2009
2. halvår
2009
1. halvår
2010
2. halvår
2010
1. halvår
2011
2. halvår
2011
Vi får opplyst at hovedårsakene til veksten er en kombinasjon av at de over 18 år er store
årskull, og en sterkere bevissthet omkring ettervern i barnevernet.
Det blir også pekt på at det har vært en økning i antallet mindreårige flyktninger som mottar
ettervern, de siste årene. I 2011 mottok 33 i denne gruppen et ettervernstilbud.
4
Barnevernet ble omorganisert i februar 2011, fra seks til fire fagavdelinger. Frem til da var det to familieavdelinger og en ungdomsavdeling.
Disse er nå slått sammen til en familieavdeling, med ansvar for barn i alderen fra 0-18 år. Omsorgsavdelingen
fikk også noe utvidede oppgaver for omsorgsavdelingen. Dette er behandlet mer utfyllende senere i rapporten. Barnevernet
hadde totalt 98,5 årsverk pr. 31.12 i 2011 (KOSTRA).
5
Dette er noe høyere enn tallene som er oppgitt i figuren (138). Årsaken til forskjellen er at 144 refererer til antall brukere hele
høsten, mens 138 er et øyeblikkstall pr 31.12.
6
Kilde: Rapporteringsbanken, tall pr. 31.12.
14

I figuren under sammenligner vi veksten i Stavanger med andre storbykommuner. Stavanger
skiller seg ut som den kommunen som har hatt sterkest vekst i ungdommer med etterverntiltak.
Figur 3 – Utvikling i antall unge voksne i barnevernet (ASSS-kommunene, Stavanger uthevet) 7
30 %
25 %
20 %
18 %
23 %
Bærum
Drammen
Sandnes
Stavanger
15 %
Tromsø
10 %
5 %
11 %
9 %
Fredrikstad
Bergen
Oslo
Trondheim
0 %
V 2007 V 2008 V 2011 H 2011
Kristiansand
Figuren viser andelen ungdommer mellom 18 og 23 år med hjelpetiltak, i forhold til hjelpetiltak
totalt i kommunen.
Dersom vi ser antall ungdommer mellom 18-23 år, i forhold til andelen barn med tiltak totalt
(også omsorgstiltak), viser det samme bildet seg: Stavanger har den høyeste andelen unge
voksne med tiltak. I Stavanger har nesten 18 % unge voksne med hjelpetiltak i prosent av
antall tiltak totalt (hjelpetiltak og omsorgstiltak). Andelen til de to neste på listen, Drammen
og Trondheim, er på hhv. 16 og 15 %.
Det er den kommunen som har iverksatt tiltak etter barnevernloven før ungdommen fylte 18
år, som er ansvarlig for ev å opprettholde tiltakene eller erstatte dem med andre tiltak
(Rundskriv Q-2011-13). Ved flytting er det i utgangspunktet fraflyttingskommunen som er
ansvarlig for å opprettholde tiltakene 8 .
I figuren under ser vi nærmere på hvor brukerne bor. Vi ser at de aller fleste av ungdommene
bor i Stavanger (67 %), mens 8 % bor i Sandnes. Ellers er det en betydelig spredning i bostedskommuner.
For å gjøre figuren lesbar har vi gruppert kommunene med få ungdommer
7
Kilde: Rapporteringsbanken.
8
Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har vært under barnevernets omsorg, eller om hun har hatt hjelpetiltak.
15

fra Stavanger i ulike grupper. Hovedbildet er at de aller fleste som bor utenfor Stavanger,
bor i kommuner i regionen.
Figur 4 – I hvilke kommuner bor ettervernsbrukerne fra Stavanger? (oppgitt i antall) 9
4
16
Stavanger
Sandnes
5
11
11
Strand
Kommuner med 3 og 4
ungdommer
97
Kommuner med 2
ungdommer
Kommuner med 1
ungdom
Figuren under viser at de fleste av de som mottar ettervern er 18 eller 19 år. Det er betydelige
færre som er 20, og relativt få som er 21 år eller mer.
Figur 5 – Aldersfordelingen blant de som hadde ettervernstiltak høsten 2011 10
60
50
40
30
20
10
0
18 år 19 år 20 år 21 år 22 år
9
Høsten 2011, kilde barneverntjenesten.
10
Høsten 2011. Kilde barneverntjenesten.
16

Høsten 2011 var det i alt 144 unge voksne som hadde ettervernstiltak fra barnevernet i Stavanger
11 . Vi ser at de fleste av disse får oppfølging hjemme, enten i egen leilighet (43) eller
hos foreldre (6) 12 . En betydelig andel har oppfølging fra fosterhjem og fra Ungbo (omtales
senere), mens en mindre andel har oppfølging fra institusjon som ettervernstiltak.
Tabell 1 Ettervernstilbud 13
Tiltak Antall Andel
Oppfølging i egen leilighet/hos foreldre 49 34 %
Fosterhjem 40 28 %
Institusjon 20 14 %
Ungbo 35 24 %
Sum 144 100 %
Dette er hovedkategoriene ettervernstiltak. Noen har disse tiltakene kombinert med andre
tiltak (for eksempel oppfølging fra psykolog, NAV, miljøarbeider osv.). I prosjektet ba vi
barnevernet oppgi hele tiltaksviften. Denne finnes vedlagt.
Færre på institusjon og flere i Ungbo. I 2008 var det 33 over 18 i institusjon, og i 2011 var
altså antallet 20. I samme tidsrom er det kommet 20 nye brukere fra institusjon til Ungbo.
Begge deler er et resultat av en villet utvikling (Ungbo kommer vi tilbake til).
Fra Bufetat får vi opplyst at de siste årene har foregått en faglig dreining bort fra institusjonsplasser,
og over på fosterhjem (og beredskapshjem). Dreiningen er basert på forskning
som viser at det lange institusjonsopphold har en negativ effekt på brukernes utvikling 14 .
Blant annet er alle institusjoner for barn avviklet. Per mars 2012 er det ingen barn under 12 år
på institusjon i Rogaland. ”Det er ikke fordi vi ikke tar dem inn, men det kommer ikke noen søknader.
Dette tyder på barnevernet har samme forståelse som oss. 15 ”
I dag skjer det bare unntaksvis at ungdom blir plassert på institusjon, og Bufetats mål er at
de ikke skal bo der mer enn et år, selv om man ikke alltid får til dette.
I tabellen under har vi laget en litt mer finkornet oversikt, som viser tiltak fordelt på alder.
11
Dette er noe høyere enn det som er oppgitt tidligere (138). Årsaken til forskjellen er at 144 refererer til antall brukere hele høsten,
mens 138 er et øyeblikkstall pr 31.12.
12 Kilde: Barneverntjenesten. Av de 49 personene som får tiltak hjemme, kommer 24 opprinnelig fra institusjon, 18 fra fosterhjem
og 7 hjemmefra.
13
Høsten 2011, kilde barneverntjenesten.
14
Opplyst i intervju.
15
Tilbakemeldingene fra Bufetat tyder på at man også skal redusere antall akuttplasser i årene fremover, til fordel for å få flere
beredskapshjem (omsorgsplasseringer, ikke rus). En skal bygge opp 11 nye plasser i beredskapshjem, og redusere antallet fra 8
til 2 institusjonsplasser.
17

Tabell 2 Ettervernstiltak fordelt på alder (kilde: Barneverntjenesten)
Hvor/alder 18 år 19 år 20 år 21 år 22 år
Oppfølging i egen leilighet/hos foreldre 7 19 13 4 6
Fosterhjem 16 12 9 1 2
Institusjon 14 6 0 0 0
Ungbo 13 12 5 3 2
Sum 50 49 27 8 10
Vi ser blant annet at det er ingen fra 20 og oppover som bor i institusjon, og svært få i fosterhjem.
Dette har sannsynligvis sammenheng med den nevnte faglige dreiningen bort fra institusjonsplasser.
Men det har nok også sammenheng med utgiftsbestemmelsene i barnevernloven.
I § 9-4 står det at Bufetat skal dekke utgifter som overstiger kommunens egenandel
frem til barna er 20, i forbindelse med plassering i fosterhjem og institusjon. Fra 20 år og
oppover må kommunen betale alt selv.
Fra barnvernet får vi opplyst at alle får bo i fosterhjem til de har fullført videregående skole,
og at ungdommene generelt sett bor lenger i fosterhjemmet nå enn før.
Ungbo er i utgangspunktet et ettervernstiltak frem til fylte 20 år. I tabellen ser vi at 10 av
brukerne (nesten 30 %) er 20 år eller mer. Dette skyldes at ungdommene kan forlenge oppholdet
dersom særskilte forhold taler for det.
I tabellen under viser vi hvem som følger opp de som bor i egen bolig eller hos foreldre.
Tabell 3 Hvem følger opp de som bor i egen leilighet/foreldre? 16
Hvem Antall Andel
Saksbehandler 23 27 %
Eget opplegg 9 11 %
Fosterhjem 11 13 %
Institusjon 6 7 %
Ungbo 17 35 42 %
Sum 84 100 %
Vi ser at hoveddelen får oppfølging fra Ungbo. Dette ettervernstiltaket er ikke et bokollektiv
for ungdommer, slik det kanskje kan høres ut. Ungdommene får oppfølging fra Ungbo, men
leier på det private markedet.
16
Høsten 2011, kilde barnevernetjenesten.
17
I tillegg var det 3 brukere som var under 18. Jf. opplysninger fra barneverntjenesten.
18

Ellers ser vi at en stor del av ungdommene får oppfølging fra saksbehandler 18 .
Med eget opplegg menes en enkeltperson som er leid inn for å forestå ettervern, men som
ikke er saksbehandler, fosterforeldre eller fra Ungbo. Dette kan være en miljøarbeider, en
støttekontakt eller en psykolog, alt etter hvilket behov ungdommen har.
Det er også slik at både fosterhjem og institusjoner følger opp noen av ungdommene, etter at
de har flyttet ut. Vi ser at det er 17 som blir fulgt opp av enten fosterforeldre eller institusjon.
Et eksempel på dette er hentet fra et intervju med en fosterfar: ” Hun går på videregående skole,
og kommer til oss hver mandag der vi hjelper henne med lekser og skolearbeid. Vi følger også med på
økonomien, og sjekker at hun får inn nok penger, og at hun får betalt regninger.”
Ungbo er et ettervernstiltak i Stavanger kommune for ungdom i aldersgruppen 16 – 20 år.
For å komme inn i Ungbo må ungdommen ha vært plassert i fosterhjem, på institusjon, eller
står i fare for plassering 19 . Tiltaket er frivillig.
Ungbo er en avdeling under Ungdom og Fritid, og ikke en del av barneverntjenesten.
Ungbo ble etablert i 2006. Bakgrunnen for dette var at man hadde avdekket at Stavanger
kommune manglet tiltak for utsatte ungdomsgrupper 20 .
Ungbo disponerer selv ingen leiligheter, men hjelper ungdommene med å finne hybel/leilighet
på det private markedet 21 . Dette innebærer at ungdommene bor spredt i byen.
Livsopphold og boutgifter finansieres på ulike måter. Noen av ungdommene jobber, andre
er lærlinger, noen går på videregående skole og mottar stipend fra lånekassen, andre mottar
bostøtte fra husbanken, og noen mottar støtte til husleie og livsopphold fra NAV. I en del tilfeller
vil det være en kombinasjon av disse finansieringsformene.
Hver ungdom har en egen koordinator, og det skal minimum være et møte i uka mellom
ungdom og koordinator. Ungdommene har mulighet til å ta kontakt med koordinator 24 timer
i døgnet, og koordinatorene jobber også turnus. De er alle utdannede sosialarbeidere, og
18
Hoveddelen av disse (20) får oppfølging fra saksbehandler i barnevernet, mens 1 kun har hatt oppfølging fra saksbehandler i
NAV, og 2 har hatt oppfølging fra NAV og andre.
19
Fra hjemmesiden og årsmeldingen fra 2010.
20
Ungbo ble utviklet i fellesskap mellom Bufetat og Stavanger kommune, og Bufetat var med og finansierte prosjektet (1/3).
Etter tre år trakk Bufetat seg ut, og kommunen overtok hele ansvaret for Ungbo. I prosjektet ble det avklart at ettervern var et
kommunalt ansvar.
21
Ungdommene står oppført som leietaker..
19

har lang erfaring med å støtte unge i vanskelige ungdomsår 22 . Det er per i dag (mars 2012)
ingen som har sluttet i Ungbo siden oppstarten i 2007.
Representanter fra Ungbo om arbeidet: ”Det er basert på en relasjonsmodell, basert på en tett relasjon
til en voksen. Vi tenker at dette er en viktig faktor for å få i gang endringer. Når ungdommen har
en god relasjon til en voksen, blir reisen mot selvstendiggjøring lettere. Vi legger mye vekt på å skape
gode relasjoner til ungdommene.”
Alt arbeidet baserer seg på frivillighet og samarbeid mellom ungdommen og de voksne. Dette
innebærer at også ungdommene må anstrenge seg for å få til et godt samarbeid. De unge
må forstå, påvirke og delta der i viktige bestemmelser som angår dem. I praksis vil dette si at
de må møte sin koordinator jevnlig,” …og delta på ansvarsgruppemøter og andre møter/planer om
deres liv.”
Arbeidsoppgaver. Ungbo tilrettelegger individuelle tiltak for den enkelte ungdom. I tillegg
gis oppfølging av jobb, skole, fritid og familie/venner.
Oppfølging hjemme: En del av oppfølgingen foregår hjemme hos ungdommene, der koordinator
veileder dem i hverdagslige aktiviteter, såkalte ADL-ferdigheter (activities of daily
life, se vedlegg).
Tiltak og kontakthyppighet varierer fra ungdom til ungdom, men alle ungdommene har
kontakt minimum en gang i uken. Dette vurderes ut i fra den enkeltes behov, og innebærer
at noen bare det ene treffpunktet i uken, mens andre har flere treffpunkt. Ved spesielle behov
ansetter Ungbo egne miljøarbeidere for å følge opp ungdommene.
Brukerne følges som regel tettest oppfølging i starten. Da får de gjerne ekstra oppfølging og
praktisk hjelp i forbindelse med flytting (for eksempel handle møbler), og i første fase i leilighet
(se over). I tillegg består mye av oppfølgingen i å hjelpe ungdommene med søknader
og finne frem i ulike offentlige instanser. Gjennom oppholdet skal de blir mer og mer selvdrevne,
og til slutt kunne klare seg selv.
Koordinator har ansvar for å koordinere tiltaket mot barnevernet, ansvarsgrupper, NAV,
BUP, DPS, eller mot den videregående skolen.
Vi får opplyst at majoriteten av de som følger det planlagte løpet i Ungbo, i stor grad klarer
seg selv, etter endt opphold. Men det vil være noen som har behov for videre oppfølging, og
som har kanskje rettigheter etter flere lovverk (psykiatriske problemer). Da knytter man på
de riktige kontaktpersonene i Ungbo-tiltakets avslutningsfase, for eksempel psykisk helsekoordinator
ved helse- og sosialkontoret.
22
Kilde: Hjemmeside.
20

Ungdommene tilbys også å ha kontakt med en fast person i uteseksjonen, etter endt tiltak.
Men så langt har ingen tatt i mot dette tilbudet 23 .
Trening/aktiviter. Hver onsdag er det fellestrening (for eksempel fotball) og mat, for alle
som ønsker. Både de som er i Ungbo-tiltaket og de som nylig har avsluttet tiltaket inviteres
til å være med. Det arrangeres også en rekke aktiviteter i sommerferien, og det arrangeres julebord
og sommerfest. Vi får opplyst at 23 av 30 brukere deltok på fjorårets julebord.
Tabellen under viser at det har blitt stadig flere som får oppfølging fra Ungbo, og at det aldri
har vært flere som har mottatt tilbudet enn i 2011.
Tabell 4 Inntak og utskriving, fordelt på år 24
År 2006 2007 2008 2009 2010 2011 Totalt
Inn 6 15 12 16 15 21 85
Ut 0 2 12 11 10 19 54
Sum i slutten av år 6 19 19 24 29 31
Den opprinnelige målgruppen for Ungbo var ungdom som hadde vært plassert i institusjon
og fosterhjem 25 . Etter hvert har det vist seg å være behov for også å gi tilbudet til ungdommer
mellom 16-18, som lever under vanskelig hjemmeforhold, og som står i fare for å bli
plassert. I stedet for at disse plasseres i fosterhjem/institusjon for en kortere periode før de
blir 18, får de gjerne tilbud om plass i Ungbo.
EMbo Stavanger er en barneverninstitusjon for enslige mindreårige flyktninger i alderen 14-
18 år 26 . En økende gruppe av Ungbos brukere kommer herfra. I 2011 hadde Ungbo 7 brukere
som kom herfra.
Pr. i dag finnes det ikke nedskrevne kriterier for inntak i Ungbo. Vi får opplyst at hovedkriteriet
er at ungdommen er innenfor en av de tre nevnte målgruppene 27 , at de er motivert
for oppfølging/å slippe en voksen innpå livet sitt. Forespørslene kommer fra saksbehandlerne
i barnevernet, og avgjøres av et inntaksteam bestående av to representanter fra Ungbo, og
én fra barnevernet.
23
Jf. intervjuer.
24
Kilde: Rapport fra prosjektgruppe, Ungdom og ettervern, Stavanger kommune 2011, og fullstendige 2011-tall fra Ungbo-leder.
25 Kilde: EVALUERINGSRAPPORT I PROSJEKT UNGBO, MAI 2006 -SEPT 2007.
26
Oppholdet kan utvides til ungdommen fyller 20 år dersom det er behov for det. Ungdommene er frivillig plassert og kommer
fra asylmottak eller omsorgssentre rundt om i Norge, hvor de har vært siden de kom til landet. Stavanger kommune har valgt
en modell hvor ungdommene bor på institusjon med andre ungdommer i samme situasjon.
27
Har vært plassert i fosterhjem, på institusjon, eller står i fare for plassering.
21

Pr. 01.04.12 hadde 35 ungdommer oppfølging fra Ungbo, og 4 stod på venteliste. Begrunnelsen
for det er at Ungbo ikke har kapasitet til å ta inn flere, koordinatorene er fullbooket.
Ungbo innførte inntaksstopp i januar 2012, og fra januar til april har det kommet færre søknader,
noe man tror er en konsekvens av inntaksstoppen.
Tabellen under viser at de fleste av Ungbo-brukerne kommer fra institusjon eller hjemmefra.
Vi finner den sterkeste veksten i gruppen som kommer hjemmefra, dvs. som har bodd
hjemme hos mor og far. Ofte har disse hatt tiltak hjemme, men så opplever man alvorlig
problemutvikling (ev. uløselige konflikter) i perioden før ungdommen blir 18 år 28 .
Tabell 5 Ungdommenes bakgrunn ved inntak i Ungbo (Kilde: Ungbo)
År 2006 2007 2008 2009 2010 2011 Totalt Andel Totalt
Institusjon 5 8 4 8 5 7 37 46 % 37
Fosterhjem 0 2 4 2 4 2 14 17 % 14
Hjemme 1 5 4 6 6 8 30 37 % 30
Totalt 6 15 12 16 15 17 81 100 %
Det er relativt få som kommer fra fosterhjem. Dette skyldes at de fleste fosterbarna fortsetter
å bo hos fosterforeldrene etter fylte 18 år. De som likevel flytter i egen bolig, og får oppfølging
fra Ungbo, har gjerne ikke fått tilstrekkelig tilknytning og trygghet i fosterhjemmet 29 .
Tabell 6 Ungdommer skrevet ut av Ungbo, fordelt på utskrivingsårsaker (Kilde: Ungbo) 30
År 2006 2007 2008 2009 2010 2011 Totalt
Planlagt 0 0 4 5 2 11 22
Utilsiktet 0 1 5 4 6 2 18
Annet 0 1 3 2 2 3 11
Husbank 0 0 0 0 0 3 3
Sum 0 2 12 11 10 19 54
Vi ser at antallet planlagte utskrivinger er ”all time high” i 2011, og det er få utilsiktede utskrivinger
dette året.
I 2010 startet Ungbo det såkalte husbankprosjektet, ved hjelp av midler fra Husbanken. Målsettingen
med dette prosjektet er å hjelpe ungdom som ellers vil slite med å komme i posisjon
til å eie egen bolig. I 2011 var det 3 personer som var eiere av egen bolig, etter at de gikk
inn i ordningen 31 .
28
Opplyst i intervjuer.
29
Jf. intervju med Ungbo-representanter.
30 Planlagt = utskrevet ved fylte 20 år. Utilsiktet = Ungdommen skrev seg ut, rus, bvtj skrev ut. Annet = Flyttet til annen
kom/nytt tiltak/soning
31 Kilde: Årsmelding 2010. I meldingen står det videre at prosjektet benytter seg av de ordningene Husbanken og Stavanger
kommune har i forhold til boligsosial etablering. Fordi ungdommene er i et oppfølgingstiltak vil de kunne få finansiert boligen
22

Det har imidlertid vært en del utilsiktede utskrivinger gjennom årenes løp. I de fleste tilfellene
har bruker selv valgt å avslutte tiltaket, men noen ganger er det Ungbo som har avsluttet
tiltaket. Om lag halvparten av de utilsiktede utskrivingene skyldtes rus som primærproblem.
Av de andre var rus ett av flere problemområder 32 . Felles for alle disse er
Manglende boevne
Generell ustabilitet og manglende evne til å møte til avtaler
o I dette ligger det at de eksempelvis ikke er i stand til å forholde seg til avtaler,
de mister stadig ting (for eksempel mobiltelefon), og våkner på ettermiddagen.
De mangler evne til å ha et hensiktsmessig dagtilbud over tid.
Som regel er ikke rusproblemer i seg selv er nok til at Ungbo sier opp tiltaket. Men det kan
være det dersom ungdom i tillegg ikke møter opp til avtaler, ikke tar telefonen eller ikke åpner
døren. For at tiltaket skal ha en hensikt må koordinatorene komme i posisjon til å hjelpe,
og ungdommene må ha motivasjon til å dra sin del av lasset.
Ungbo har nylig (januar 2012) inngått en samarbeidsavtale med K46, som er et tilbud for
unge mellom 17 og 25 år med rusproblemer. Bakgrunnen for dette er at de aller fleste utilsiktede
utskrivingene er rusrelaterte, og at ungdom med rusproblemer er en stadig økende
gruppe som blir søkt inn til Ungbo. Som et ledd i å forbedre arbeidet mot denne gruppen vil
Ungbo benytte seg av K46 sin kompetanse om tidlig intervensjon mht. utvikling av alvorlig
rusavhengighet. K46 har et 3-måneders systematisk program for denne gruppen. Dette programmet
vil være obligatorisk for nye Ungbo-brukere med rusproblemer.
De ni brukerne vi har intervjuet gir Ungbo svært gode tilbakemeldinger.
Intervjuene tyder på at koordinatorene og ungdommene har en god og nær relasjon, og at
oppfølgingen fra Ungbo bidrar til at ungdommene blir mer trygge og selvstendige. ”Jeg treffer
koordinatoren min to ganger i uken. Jeg får mye hjelp, og hun spør meg hvordan det går. Det fungerer
kjempebra, jeg har fått et bånd med henne”. En annen sa det slik: ”De er der alltid jeg kan ringe
når som helst, også i helger. De er min familie. (…) ”Hadde det ikke vært for Ungbo hadde jeg vært
død for lenge siden.” En tredje sa det slik: Det er en trygghet å ha Ungbo i ryggen. Veldig godt å ha
dem i vanskelige perioder. Gjennomgangstonen er at ungdommene opplever at koordinatorene
virkelig bryr seg, og at det ”ikke bare er en jobb.”
Flere hevder at hjelpen de får gjør dem bedre i stand til å takle ting på egen hånd. Ungdommene
opplever å bli tatt på alvor, og mener de behandles med respekt. Dette setter de
de kjøper med inntil 40 % boligtilskudd (ordinært 20 %), og 60 % i startlån dersom de ikke ha noe egenkapital. UNGBO tilbyr
ordningen til ungdommer i UNGBO de tror kan klare en slik forpliktelse ved at de følges tett opp i fasen fra å leie til å eie. Oppfølgingen
er den samme de andre ungdommene mottar. I tillegg følges de tett opp i forhold til personlig økonomi slik at de blir
best mulig rustet til å stå som eiere av egen bolig 1 til 2 år etter at de gikk inn på ordningen.
32
Kilde: Rapport fra prosjektgruppe, Ungdom og ettervern, Stavanger kommune 2011, og fullstendige 2011-tall fra Ungbo-leder.
23

stor pris på: ”Det er ikke tvang. De sier, du kan prøve å gjøre det sånn og sånn i stedet for det og det.
De sier ikke du må, de sier du kan. Det er veldig stor forskjell på det”. En annen sa det slik: ”De lærer
oss ting, forteller hvordan vi kan gjøre det, og behandler oss som voksne folk”. Ungdommene
opplever å bli forstått og selvstendiggjort på en annen måte enn tidligere.
Ungdommene får også hjelp til en rekke ting. Noen eksempler:
De blir bedre til å styre sin egen økonomi. De får en sterkere bevissthet om hva ting
koster, og hvor langt et månedsbudsjett rekker. Flere peker på det. Før dro jeg kortet
alle steder uten å tenke meg om. Nå har jeg styr på hva jeg bruker penger på og hvor mye.”
Koordinatorene gir også en del råd og veiledning: ”De gir råd for hvordan jeg kan uttrykke
meg i stedet for å skrike og brøle.”
Praktisk hjelp: Hjelp mht. til å finne frem i NAV-systemet og andre offentlige instanser,
hjelp med å finne leilighet, kjøpe møbler osv, hjelp i forbindelse med reiser, kjøre
ungdommene til skolen i kortere perioder når ungdom hadde problemer med å stå
opp.
Lage mat sammen, vise hvordan renholdet skal være.
Flere skryter også av onsdagsaktivitetene (fotball, kanonball osv) med mat etterpå, og beskriver
det som en fin anledning til å ha det gøy og bli kjent med andre.
Ofte kan det ta litt tid før ungdommene har en positiv utvikling mht. de utfordringene de
har. Både intervjuene med Ungbo-ansatte, og tilbakemeldingene i brukerintervjuene, tyder
på at det tar tid å bygge opp en relasjon, og komme i posisjon. To historier med positiv utvikling
illustrerer dette:
1) Hun hadde psykiske problemer, kom i feil miljø, og begynte å ruse seg: ”jeg gjorde det
jeg ikke hadde hatt lov til på så lenge.” Det begynte å gå galt, og hun kom inn i en vanskelig
periode, men etter en tid begynte det å gå bedre. Hun reflekterer slik over den
vanskelige perioden: ” Når jeg ikke var motivert for å leve et normalt liv, var de der (…)
Det var bra å ha Ungbo i den vanskelige rusperioden. Jeg måtte komme innom en gang i uken,
og da måtte jeg ta meg sammen. Jeg kunne ikke drite i alt, jeg kunne ikke reise vekk. Jeg forsøkte
å late som om alt var bra, men de gjennomskuet meg. ” Hun gir også uttrykk for at det
var veldig godt å ha hjelp fra Ungbo når det begynte å gå bra igjen: ” Jeg tok meg sammen
, og da var de veldig gode å lene seg på. Jeg begynte å delta på onsdagsaktivitetene.”
2) Jeg sluttet ikke å herje i byen med en gang etter at jeg ble en del av Ungbo. Det tok litt tid før
jeg begynte å ta ting litt mer alvorlig. (…) han (koordinator) gir ikke opp. Han prøver og prøver.
Vi går turer til Solastranden, vi snakker om ting og tang. Han sier veldig mye bra, som
hjelper meg både fysisk og psykisk.”
Men som vi så over, har det også noen utilsiktede utflyttinger, selv om antallet har gått kraftig
ned i 2011. Vi lyktes ikke å intervjue mer enn én i denne gruppen, og tilbakemeldingen
herfra tyder på at det var brukerens egen motivasjon det skortet på. ”Jeg var dårlig med å følge
opp møter. Derfor fikk jeg ikke være med. Det var litt trist. Synes det var greit å ha han (koordinatoren)
der, han presset meg litt, fulgte meg opp. Men det var motivasjonen min som var problemet. Jeg
24

hadde fått en del sjanser, og fikk advarsler om at jeg kunne ryke ut. (..) Verken jeg eller de visste hva
som skulle til for å øke motivasjonen.” Det hører med til historien at motivasjonen endret seg etter
Ungbo, og at det har gått bra etterpå: Til slutt kom jeg ingen vei, og jeg måtte skjerpe meg.”
Mange av brukerne forteller at de anså seg som ferdige med barnevernet i 17-årsalderen,
og at de ikke ønsket ettervern etter fylte 18 år. En av brukerne sa det slik: ”Jeg hadde tenkt å
skrive meg ut når jeg var 18. ”Jeg ville bare vekk fra institusjonen.” En annen sa det slik: ”Jeg skulle
ut av barnevernet på dagen når jeg var 18, men nå er jeg 19, og jeg er fremdeles i Ungbo.”
Flere gir uttrykk for at Ungbo-tilbudet står i sterk kontrast til det tilbudet de har hatt før.
Spesielt gjelder dette de som kommer fra institusjon. De kommer som regel fra en tilværelse
med strenge regler, noe mange opplever som negativt: ”De tar fra deg selvstendighet og rettigheter.
De kjører over deg. Det føles veldig ekkelt”
En av brukerne: ”I starten trodde jeg Ungbo var ute etter meg. (…) Jeg har bodd borte siden jeg var
14 år (…), jeg gikk i forsvar på alt de sa. Det har tidligere vært inne tretti forskjellige personer som
skulle ha et personlig forhold til mine problemer. (…) Jeg var på vakt. Jeg trodde jeg bare var en del av
jobben deres, men det er ikke sånn i det hele tatt.”
I intervjuene er det vanskelig å finne noe negativt, eller forslag til forbedringsområder. Om
det skulle være noe, må det være informasjonen om tilbudet før brukerne takket ja. Flere gir
uttrykk for at de var litt skeptiske til Ungbo i starten, men at de ble veldig positivt overrasket
når de etter hvert forstod hva tilbudet innebar. ”Hvis jeg hadde visst det jeg visste i dag, ville jeg
tatt i mot med åpne armer. (…) Jeg fikk et veldig feil inntrykk før jeg ble med.” Råd:
Være tydelige på at dette er frivillig. Hvis du trenger hjelp, så har du muligheten
Ikke markedsføre aktivitetene så mye. De er hyggelige de, men det er ikke det som
gjør deg motivert til å delta. Markedsfør tilbudet først og fremst som en mulighet til
å få hjelp.
Det blir pekt på at det kan godt være at Ungbo og barnevernet fortalte om de tingene man
etterlyser, men at det ikke var det inntrykket man satt igjen med. I den forbindelse er det viktig
å huske på at en del ungdommers tidligere negative erfaringer i livet er med på å farge
den informasjonen de mottar.
I alt fikk vi intervjuet 8 av disse brukerne, hvorav 5 fra fosterhjem, 1 fra institusjon og 2 fra
leilighet.
Vi spurte de øvrige ungdommene (de som ikke hadde Ungbo-tiltak) om oppfølgingen fra
barnevernet. Tilbakemeldingene tyder på at de får hjelp til noen av de samme tingene som
Ungbo-ungdommene får hjelp til, men at relasjonen naturlig nok ikke er like tett. De fleste er
25

fornøyd med den bistanden de får, og gir i all hovedsak uttrykk for at den er i samsvar med
behovene. Eksempler på hjelp: Hjelp til flytting, rådgivning mht. å takle stress, hjelp til å finne
frem i NAV og andre instanser, mer intensiv hjelp like etter flytting: Like etter flytting var
det vanskelig. Jeg hadde ikke kunnskap om å betale regninger, mat, renhold. Barnevern hjalp meg og
viste meg hvordan jeg skulle håndtere privatøkonomien.
Brukernes opplevelse av saksbehandlerne i barnevernet er blandede. Dette har dels med personkjemi
å gjøre. En god relasjon er viktig for ungdommene. Men mange saksbehandlerskifter
synes å bidra til å svekke barnevernets relasjon til ungdommen, og ungdommens tillit til
barnevernet. Tilbakemeldinger fra ungdommene:
”Jeg har nettopp fått en ny saksbehandler i barnevernet. Amazing. Dritkul. Verdens beste. (..)
Hun prøver å gjøre alt for meg.”
Jeg vil ha den saksbehandleren jeg har nå, vi har et kjempegodt forhold – hvis jeg må skifte så
kutter jeg ut kontakten med barnevernet.
”Jeg vet ikke hvem saksbehandleren min i barnevernet er. De glemte møter, en ny møtte aldri,
en sykemeldt, så en ny. De to eller tre siste har jeg aldri møtt. Jeg gidder ikke ha et forhold til
en telefonsvarer. (denne ungdommen hadde hatt fem saksbehandlere på fem år, red. anm.)
Fra den ene fostermoren:
Hun (fosterbarnet) opplever skifter personlig (fire skifter på relativt kort tid). (…) det har vært
flere inne og hele tiden har det vært jeg som har måtte gitt lyd fra meg. De har ikke gitt beskjed
om ny saksbehandler. Jeg måtte mase.”
Mange saksbehandlerskifter oppleves belastende for flere av ungdommene. Både intervjuene
med ungdommene selv, fosterforeldrene, barnevernet og samarbeidspartnerne, tyder på at
dette øker risikoen for at ungdommene ”faller igjennom systemet.” I tillegg er det flere som
misliker å måtte fortelle historiene sine på nytt. Dette må ses på bakgrunn av at de ofte har
fortalt historien sin til en rekke andre instanser.
Flere gir uttrykk for at følelsen av at noen bryr seg er viktig for dem. Også her er det blandede
tilbakemeldinger (jf over). ”For noen – er det bare en jobb. De leser seg opp på hva andre
har skrevet i stedet for å høre på meg. En annen sa det slik om oppfølgingen hun fikk i
fosterhjem: Jeg tror jeg ventet ett år før jeg fikk besøk av saksbehandler. Det var alltid noe
som var viktigere. Hun lovet meg at hun skulle komme, men hun kom aldri. ”
Informasjon og brukermedvirkning. Mange av disse brukerne får ofte oppfølging fra andre
instanser enn barnevernet. Enkelte brukere peker på at de tidligere har fått besøk fra fagfolk
fra andre instanser, uten å bli informert om hvorfor. En av de intervjuede sa det slik: ”De kom
inn, krysset av i heftene sine, og jeg hørte aldri fra dem igjen.”
26

Ellers er det flere innspill som vi ønsker å ta med, men som er vanskelige å generalisere fordi
det er svært få som har gitt uttrykk for det. Fellesnevneren for de første punktene er informasjon
og brukermedvirkning:
Et av fosterbarna forteller at fostermor bruker mye penger på andre ting, men lite på
han. Det ble gitt en del konkrete eksempler på dette. Ungdommen fortalte at han
hadde tatt opp dette med saksbehandler, men ble ikke hørt.
En annen ungdom: ” Dårlig økonomi i fosterfamilien medførte at jeg fikk klær av naboer. Jeg
visste ikke at barnevernet kunne ordne dette, det ble jeg gjort oppmerksom på i voksen alder
(over 18)”. Han mener saksbehandlerne må bli flinkere til å spørre og informere.
”Jeg fikk ikke komme frem med synspunktene mine. Jeg fikk ikke være med på møtene mellom
saksbehandler og fostermor. Det var en del som ble sagt bak min rygg”.
Flere av ungdommene synes det tar lang tid å få svar på enkle henvendelser, som
søknad om tilskudd til konfirmasjon, reise til utlandet (seks til syv måneder, og du
trenger ikke visum eller oppholdstillatelse), søknad om støtte til idrett.
Ikke lov å drive kampsport. Flere har nevnt at de ikke får støtte til å drive kampsport,
og synes dette er rart. Dette bekreftes fra barneverntjenesten. Det blir pekt på at det i
faglitteraturen anses som skadelig.
Enkelte ungdommer opplever at de ikke får god nok oppfølging fra barnevernet/NAV
mht. å finne jobb. Brukerne gir uttrykk for at de trenger mer hjelp til å skrive
CV og komme i kontakt med potensielle arbeidsgivere: Jeg har fått forklart hvordan
man skriver søknad, og at det finnes noen nettsteder, men jeg trenger mer hjelp enn dette. En
av saksbehandlerne i barnevernet sa det slik. ”De forteller om muligheter, hva en kan
søke på, men de følger ikke opp om de har søkt eller ikke, og spør dem heller ikke om de vet
hvordan de søker.”
Fra NAV erkjennes det at glipper kan skje, men at brukerne får tett oppfølging mht. å
gjøre veien til arbeidslivet så kort som mulig. NAV har et særskilt fokus på å få unge
under 25 år fort tilbake i aktivitet, enten det er skole, arbeid, jobbverksted 33 , kvalifiseringsprogram.
34 I flere av programmene får deltakerne meget tett oppfølging, og
NAV har også et ris bak speilet dersom aktivitet uteblir: De kan redusere sosialhjelpsutbetalingene
35 . Dette brukes gjerne som virkemiddel i de tilfeller der bruker
ikke møter opp på NAV-tiltak, og/eller der helse og sosialkontor ikke får kontakt.
Enkelte brukere syntes det var urettferdig at penger de tjener på ekstrajobber (ved siden
av skolen) førte til reduserte sosialytelser, og mente dette svekket incentivene for
å jobbe. Vi gjorde dem oppmerksomme på at levekårsstyret nylig har vedtatt at lønn
fra eget arbeid, begrenset oppad til skattefrikortets muligheter (39 950,-) kan holdes
33
For nye sosialhjelpsmottakere mellom 19 og 25 år. Fire ukers kurs. Innhold: Finne ut av egne ressurser og muligheter i arbeidsmarkedet,
jobbe med kompetanse og nøkkelkvalifikasjoner, lære å skrive CV, søknad og kontakte arbeidsgivere, hvordan
finne ledige jobber og tolke stillingsannonser og intervjutrening. Kurset inneholder også veiledning, enkeltvis og i grupper. Det
er arbeidstreningsseksjonen i kommune som avholder kursene. www.stavanger.kommune.no
34
Kvalifiseringsprogrammet er et tilbud om opplæring og arbeidstrening, og den oppfølgingen en person trenger for å komme i
arbeid eller meningsfull aktivitet. Programmet gir også en mulighet for å avklare andre rettigheter til inntekt personen kan ha
dersom hun ikke klarer vanlig arbeid (nav.no). KVP-start er en del av kvalifiseringsprogrammet.. Deltakerne her lærer seg en
del basale ferdigheter, som å møte opp til et visst klokkeslett, hvordan en kler og ter seg, pc-opplæring osv.
35
De kan redusere satsene til nødhjelp, men ikke stoppe utbetalingene helt.
27

utenfor beregning av ordinær sosialhjelp for ungdom som er under ettervern 36 . Dette
ble tatt meget godt i mot av ungdommene.
I 2011 brukte barnevernet i underkant av 22 millioner kroner på tiltak til unge mellom 18 og
23.
Tabell 7 Utgifter til ettevern 37
Type tilbud 2008 2009 2010 2011
Fosterhjem 5 675 365 9 352 865 11 514 826 10 152 000
Institusjon 7 575 866 : : 4 382 534
Ungbo + annet 38 2 873 034 4 666 474 8 244 392 7 148 026
Sum Fosterhjem + Ungbo 8 548 399 14 019 339 19 759 218 17 300 026
Totalt 16 124 265 : : 21 682 560
Barnevernet har ikke tall for utgifter til institusjon for denne gruppen for 2009 og 2010. Men
hvis vi sammenligner tallene fra 2008 og 2011, så viser de at utgiftene har økt med 34 % i
løpet av disse tre årene. Samtidig har antallet brukere fordoblet seg.
Dette tyder på at ettervernet koster mindre pr. bruker i 2011, sammenlignet med 2008. Hvis
vi holder institusjonsutgiften utenfor, og bare ser på utgiftene til utgiftene til fosterhjem,
Ungbo og andre tiltak, ser vi at også disse utgiftene har fordoblet seg. Men å utelate institusjonene
vil gi et misvisende bilde, ettersom Ungbo i dag følger opp mange som tidligere har
bodd på institusjon.
Foreløpige tall viser at barnevernet i Stavanger hadde et forbruk på nesten 181 millioner
kroner. Men dette er ikke direkte sammenlignbart med utgiftene over. For å kunne beregne
enhetens andel utgifter forbundet med tiltak til barn mellom 18 og 23, må vi ta vekk felles
saksbehandlingsutgifter (Kostrafunksjon 244). Barneverntjenestens utgifter blir da på nesten
123 millioner kroner (Kostrafunksjon 251 + 252).
Dette innebærer at barnevernets utgifter til de mellom 18 og 23 utgjør 17,7 % av enhetens
totale utgifter. Utgiftene til denne gruppen pr. bruker er faktisk på helt samme nivå som
utgift pr. bruker i resten av barnevernet. I Stavanger har 17,7 % av ungdommene mellom
18 og 23 hjelpetiltak i prosent av antall barn i tiltak totalt.
Vi er informert om at barnevernet i enkelte andre kommuner i fylket dekker utgifter til livsopphold.
39 I Stavanger har man valgt en mer prinsipiell linje, der det er NAV som dekker bo-
36
Levekårsstyret 31.01.12. Det ble også vedtatt at det ikke stilles krav om at ungdom som er under ettervern søker studielån i
Statens lånekasse, for å få innvilget supplerende sosialhjelp til livsopphold og boutgifter.
37
Tallene for 2011 er fra februar 2012, og ikke endelige. Alle tallene er mottatt fra barnevernet.
38
Hoveddelen av disse utgiftene er utgifter forbundet med Ungbo, om lag 76 %. Kilde: Regnskapstall ettervern 2011, mottatt fra
barnevernetjenesten 6. februar 2012.
39
Intervju med Bufetat, 19.03.12.
28

og livsoppholdsutgifter for alle over 18 år 40 . Flere av ungdommene som har ettervern, mottar
denne type ytelser fra kommunen. Dette kommer i tillegg til de utgiftene som er presentert i
tabellen over. Men dette er en utgift kommunen ville hatt uansett om brukerne hadde vært i
et ettervernstiltak eller ikke, så derfor ser vi bort fra dette her.
Likevel er det grunn til å tro at de totale kommunale utgiftene til ettervern har økt noe mer
enn 34 % fra 2008 til 2011. I 2008 hadde langt flere brukere institusjonsopphold, mens det i
2011 er flere som bor i egen leilighet og får oppfølging fra Ungbo. Bo- og livsoppholdsutgifter
ble i all hovedsak dekket av barneverninstitusjonene, og fremsto i 2008 som en ettervernskostnad.
I 2011 er det grunn til å tro at det blir flere utgifter som dekkes av NAV (livsopphold
og boutgifter), men dette fremgår ikke av tallene over. Vi har imidlertid ikke tall på
hvor mange ettervernsbrukere som mottar hjelp fra NAV i 2008 og 2011, eller hvor store utgifter
det er snakk om. Derfor er det også vanskelig å si hvordan utslagene har vært.
Positivt hovedinntrykk. Gjennomgangen over viser at mange av barnevernets brukere fortsetter
i ettervernstiltak. Høsten 2011 hadde Stavanger den høyeste andelen unge voksne som
mottok ettervern, sammenlignet med de andre storbykommunene. Stavanger skiller seg også
ut som den kommunen som har hatt desidert sterkest vekst de siste årene.
Større årskull over 18 år og godt motivasjonsarbeid synes å være hovedårsakene til veksten.
Det er også en betydelig andel mindreårige flyktninger som mottar ettervern i 2011.
Mens antall brukere har fordoblet seg fra 2008 til 2011, har utgiftene økt med ca. 34 %. Kostnadene
pr. bruker er altså betydelig lavere i 2011.
Barnevernet bruker i 2011 like mye ressurser på de unge voksne som resten av brukerne. En
beregning vi har gjort viser at barnevernets utgifter pr ettervernsbruker er identisk med utgift
pr barnevernsbruker.
De fleste av de som mottar ettervern er 18 og 19 år, og det er relativt få 21- og 22-åringer som
mottar ettervern.
Det er langt færre som mottar ettervern på institusjon nå enn tidligere. I 2008 var det 33 ungdommer,
i 2011 var antallet redusert til 20. I samme tidsrom er det kommet 20 nye ungdommer
fra institusjon til Ungbo. Begge deler er resultat av en ønsket utvikling, dvs. den er basert
på forskning som viser at lange institusjonsopphold har negativ effekt på brukerens utvikling.
40
I ettervernsrapporten fra 2011 er en av anbefalingene fra prosjektgruppen at barnevernet fremover skal betale ut husleie og
livsopphold, og søke refusjon fra NAV etterpå. Dette har man så langt ikke ønsket i NAV, men det er på det nåværende tidspunkt
uklart om dette kommer til å bli endret i forbindelse med oppfølgingen av rapporten.
29

Ungbo er et meget viktig ettervernstiltak, ble etablert i 2006, og har fått stadig flere brukere.
Vi har intervjuet 9 av Ungbo-brukerne, og tiltaket får svært gode tilbakemeldinger. Intervjuene
tyder på at ungdommene blir mer trygge og selvstendige, og at de har en god og nær relasjon
til koordinatorene sine. Både av denne grunn, og av at ingen ansatte så langt har sluttet
i Ungbo, er det stor stabilitet rundt brukeren.
Flere av ungdommene gir uttrykk for at tilbudet står i sterk kontrast til det tilbudet de hadde
før. Spesielt gjelder dette de som kommer fra institusjon. Ungdommene opplever å bli tatt på
alvor, og mener de behandles med respekt. Mange forteller at de anså seg som ferdige med
barnevernet i 17-årsalderen, og at de ikke ønsket ettervern etter fylte 18 år: ”…men nå er jeg
19, og er fremdeles i Ungbo.”
Ungbo har hatt en del utilsiktede utflyttinger tidligere, men få i 2011. De fleste av disse har
vært rusrelaterte. For å forhindre dette har Ungbo nylig inngått et samarbeid med K46, som
innebærer at ungdom med rusproblemer må delta på et obligatorisk 3-måneders program i
regi av K46.
Vi har også intervjuet 8 ungdommer som bor på institusjon, i fosterhjem eller i egen leilighet.
De gir uttrykk for at hjelpen de får i all hovedsak er i samsvar med de behovene de har. Men
flere hevder de har hatt mange saksbehandlerskifter på kort tid, og at brukere/fosterforeldre
ikke alltid blir informert om saksbehandlerskiftene. Dette bidrar til å svekke relasjonen mellom
ungdom og saksbehandler, og øker risikoen for at de ikke får god nok oppfølging.
30

Tiltak for ungdom over 18 er frivillig, og kan som hovedregel bare skje når ungdommen
samtykker (barnevernloven).
I 2009 fikk barnevernloven § 1-3 en tilføyelse om at opphør av tiltak, eller avslag på søknad
om tiltak etter fylte 18 år, skal regnes som enkeltvedtak, og skal begrunnes ut fra hensynet til
barnets beste. ”Ved å innføre en slik begrunnelsesplikt for hvorfor ungdommen ikke trenger hjelp,
sikres det at barnevernet foretar en grundig vurdering av om tiltak skal opprettholdes eller erstattes av
nye, og den synliggjør hvilke vurderinger som er foretatt. (…). I begrunnelsen skal det gis en forklaring
på hvorfor det eventuelt anses som barnets beste at han eller hun ikke lenger skal motta hjelp fra
barnevernet. 41 ”Et annet sted i rundskrivet står det: I utgangspunktet vil alle typer tiltak etter loven
kunne opprettholdes. Dette kan for eksempel gjelde fortsatt fosterhjems- eller institusjonsplassering,
eller videreføring av hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.”
Som regel fattes det ikke enkeltvedtak om opphør av tiltak dersom ungdommene har hatt
hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, slik lovkravet er. Familieavdelingen i barnevernet
har en forståelse av at unge som bor hjemme, ikke har rett på tiltak etter fylte 18 år. Dersom
den unge skal fortsette å bo hjemme, og foreldrene også er enige, går saken mot en avslutning.
Det blir ikke fattet vedtak i noen av disse tilfellene. Vi får opplyst at ungdommene får
ettervernstiltak dersom det er alvorlig problematikk, eller problematikk eskalerer i ungdomsårene.
I disse tilfellene fattes det alltid vedtak, og mange av disse får videre oppfølging
fra Ungbo 42 . For høsten 2011 gjaldt dette 8 personer, og vi får opplyst at det er underkant av
10 hvert år som får tiltak etter fylte 18 år. 43 Av1993-kullet, som ble 18 år i 2011, fikk 21 tiltak
hjemme høsten 2010.
Dette innebærer at ca. 13-14 i 2011 har avsluttet barnevernssak (og tiltak) ved fylte 18 år,
uten at det er fattet vedtak om dette.
Fra familieavdelingen får vi opplyst at det er fast standard at hjelpetiltaket evalueres sammen
med ungdom og familien, der en i fellesskap kommer frem til om det er behov for tiltak
etter 18 år eller ikke. Videre pekes det på at det er fast praksis at ungdommene får tiltak dersom
de ønsker det, og det er også mulig å komme tilbake å få tiltak, etter at de har takket nei.
41
Rundskriv Q 2011-13, Rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år.
42
Opplyst i samtale den 30.03.12.
43
Ungbo er det viktigste tiltaket for denne gruppen, og noen veldig få får støtte til fritidsaktiviteter. Men omsorgsavdelingen
har ansvaret for ungdommene etter fylte 18 år.
31

I løpet av 2010 og 2011 er det ingen som har hatt fosterhjems- eller institusjonsplass som har
fått avslag, men ti personer har takket nei til ettervern. Vi har gått nærmere inn i hver enkelt
av disse sakene, og det viser seg at
Seks av ungdommene har hatt et etterverntiltak, men disse er avsluttet av ulike
grunner 44 .
Dette innebærer at det bare er fire ungdommer som reelt sett har takket nei til etterverntiltak,
én av disse har flyttet til en annen kommune i et annet fylke.
Dette indikerer at barnevernet klarer å motivere de aller fleste som har mest behov for det, til
å motta et etterverntilbud. Det er svært få som takker nei. Vi får opplyst fra barnevernet at en
del ungdommer ønsker penger, og et sted å bo, men har kanskje ikke motivasjon til å være
med i et ettervernsopplegg 45 . Det blir pekt på at bolig er viktig for at barnevernet skal komme
i posisjon til å gi et ettervernsopplegg, dvs. for at enkelte ungdommer skal takke ja. Vi får
opplyst at barnevernet bruker mye tid på å motivere ungdommene til å ta i mot ettervern, og
at dette er en viktig del av ettervernet.
Når ungdommene takker nei, fattes et vedtak, som ungdommen har mulighet til å klage
på 46 . Videre: ”Hvis ungdommen selv ikke ønsker noe tiltak fra barnevernet etter fylte 18 år,
skal barnevernet gjøre oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg. Barnevernet bør
forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak.
Under enhver omstendighet bør ungdom som har takket nei til tiltak kontaktes ett år etter
at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak. Selv om ungdommen
i mellomtiden har flyttet til en annen kommune er det fraflyttingskommunen som har dette ansvaret.”
Gjennomgangen vår av saker i fagsystemet viser at ungdommene blir informert om klageretten
i halvparten av de ti vedtakene. Vedtakene har noe ulike form og lengde, og ikke alle inneholder
informasjon om at ungdommen kan ombestemme seg dersom de angrer. I noen
brev står det at bruker har muligheten til å ta kontakt med barnevernet innen 1 år etter avsluttet
vedtak, og/eller at barnevernet vil ta kontakt med bruker innen et år. Men de fleste
vedtakene inneholder ikke slike opplysninger.
44
Blant annet hadde fire Ungbo-tiltak. To av disse ble sagt opp, og to valgte å si opp selv
45
Jf. intervjuer.
46
Jf. lov og rundskriv Q 2011-13.
32

Et intervju med representanter fra omsorgsavdelingen støtter inntrykket over: ”De skal bli tatt
kontakt med innen et år, men der tror jeg gjerne vi glipper, spesielt hvis det har vært saksbehandlerskifte
i tillegg. For de som har takket nei blir registrert i fagsystemet som passiv.”
Det synes å være litt ulik praksis fra saksbehandler til saksbehandler, enkelte avslutter saken
når ungdommene avslår ettervern, mens andre har en del kontakt med ungdommene etter
avslaget.
Noen vedtak inneholder informasjon om oppfølging etterpå, mens andre ikke inneholder
slik informasjon. Eksempler på dette er at bruker får oppfølging fra en nær slektning som
jobber i barnevernet i en nabokommune, men ikke som et barneverntiltak. Andre eksempler:
Bruker har tilbud om oppfølging ved K46 og PUT, og kontakt med NAV, og at saksbehandler
har tilbudt klient å være koordinator for ansvarsgruppen.
Som regel fattes det ikke enkeltvedtak om opphør av tiltak dersom ungdommene har hatt
hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, slik lovkravet er. Dette lovkravet kom i 2009, og barnevernet
har hatt en forståelse av at unge som bor hjemme, ikke har rett på tiltak etter fylte
18 år.
Vi anbefaler barnevernet å fatte vedtak om opphør av tiltak ved fylte 18 år, uavhengig av
hvilke tiltak ungdommene har hatt, slik lovkravet er.
Hensikten med å innføre krav om enkeltvedtak var å sikre at barnevernet foretar en grundig
vurdering av om tiltak skal opprettholdes eller erstattes av nye, og at man synliggjør hvilke
vurderinger som gjøres. Tilbakemeldingene fra barnevernet tyder på at praksis er nært opp
til intensjonen i lov. Det er fast standard å evaluere hjelpetiltak sammen med ungdom og
familie, der en i fellesskap kommer frem til om det er behov for tiltak etter fylte 18 år. Dette
nedfelles også skriftlig. Anbefalingen innebærer derfor bare en formalisering av eksisterende
praksis. For ungdommen vil det samtidig bli skriftliggjort at han kan ombestemme seg, og at
barnevernet tar kontakt innen ett år.
Få av de som har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon, avslår ettervern. Det er
som regel disse ungdommene som er mest sårbare, og de har ofte et mindre og mer sårbart
familie- og vennenettverk enn ungdommer flest. De siste to årene (2010 og 2011) har ingen
av disse fått avslag om ettervern, og bare fire ungdommer oppgis å ha takket nei til ettervern.
Dette indikerer at barnevernet klarer å motivere de aller fleste som har mest behov for det, til
å motta et etterverntilbud. Vi får opplyst at barnevernet bruker mye tid på å motivere ungdommene
til å ta i mot ettervern, og at dette er en viktig del av ettervernet.
33

Når det gjelder siste del av problemstillingen, hvilket tilbud har (de få) ungdommene som
takker nei til ettervern, så er det ikke helt enkelt å fastslå. Men noen ganger har de (og de
som avslutter tiltak før tiden) tilbud om oppfølging andre steder, som PUT, K46 eller NAV.
Andre ganger ønsker de heller ikke en slik oppfølging.
Ulik vedtakspraksis. I tillegg til de fire som har takket nei, oppgir barnevernet at seks ungdommer
har avbrutt ettervernstiltaket før planlagt tidspunkt de siste to årene. Vi har foretatt
en gjennomgang av disse ti vedtakene, og denne viser ulik vedtakspraksis:
Halvparten blir informert om klageretten
Ikke alle vedtakene inneholder informasjon om at ungdommen kan ombestemme seg
dersom de angrer
De fleste vedtakene innholder ikke opplysninger om at barnevernet vil ta kontakt innen
et år
Vedtakene har ulik form og lengde.
Vi anbefaler barnevernet å samkjøre vedtakspraksisen, og sikre at vedtakene innholder den
informasjonen loven krever.
Aktuelle spørsmål her kan være: Hvilke opplysninger skal stå i avslutningsbrevet? Hvor
lang skal angrefristen være? Når skal man ta kontakt med ungdommen etter avslaget, og på
hvilken måte? Hvor ofte skal man ta kontakt? Skal man nøye seg med den ene gangen? Er
det ok at man har forsøkt på epost og telefon, uten å få kontakt, eller må man oppnå kontakt
med ungdommen for at det skal gjelde?
I svarene på disse spørsmålene ligger ikke bare oppfølgingens muligheter, men også grensene
for oppfølgingen. Av hensyn til både ungdom (etterverntiltak er frivillig) og barnevern
(arbeidskapasitet) er det en grense for hvor langt barnevernet kan, og bør, strekke seg. Dette
gjelder selvsagt også når man vurderer den enkeltes behov for ettervern. Selv om en ungdom
har hatt et barneverntiltak, er det ikke gitt at vedkommende har behov for ettervern.
Vi ønsker også å presisere at tallene vi har mottatt om antall som avbryter tiltaket før
planlagt tidspunkt, må tolkes med en viss varsomhet. Barnevernet oppgir i alt seks personer
som har avbrutt de siste to årene. Vi sjekket disse vedtakene, og det viste seg at fire av
disse hadde utilsiktede utflyttinger i Ungbo. Samtidig viser tallene fra Ungbo at åtte personer
hadde utilsiktede utflyttinger de siste to årene. Dette indikerer at tallene vi har fått oppgitt
fra barnvernet ikke er helt korrekte.
Vi anbefaler barnevernet å ha en systematisk oversikt over de som takker nei til ettervern/avbryter
tiltaket eller får avslag.
Det er flere grunner til denne anbefalingen. 1) Den viktigste grunnen er å sikre at ungdommene
blir kontaktet etter at de har takket nei, ev. fått avslag. 2) Gjennomgangen tyder på at
flere av de som har takket nei/avbrutt for tidlig, hadde hatt behov for ettervern, men ser
34

ikke sitt eget beste (ifølge saksbehandlerne). 3) Ved avslag registreres de som passive i fagsystemet,
og dersom saksbehandler slutter, er risikoen stor for at disse ikke blir kontaktet innen
ett år etter avslaget, slik lovkravet er. Denne risikoen er ikke ubetydelig, ettersom en del
brukere opplever hyppige saksbehandlerskifter.
Av disse grunnene tror vi det er viktig å få en sterkere kollektiv bevissthet rundt denne
gruppen. Dette kan oppnås med tidvise felles gjennomganger av hvor mange det er, hvem
det er snakk om, og om og ev. når man bør ta kontakt. Hvis barnevernet ikke gjør dette, risikerer
man at oppfølgingens form og hyppighet blir overlatt til den enkelte saksbehandler, og
at enkelte saker glemmes fordi saksbehandler har sluttet.
Helt til slutt: I tiden fremover skal barnevernet utarbeide nødvendige rutiner og sjekklister 47 .
Det legges opp til at de ansatte skal involveres i dette arbeidet. Prosessen med å utvikle rutinene
er en viktig del av rutinearbeidet, og vil kunne bidra til kulturbygging og en bedre felles
forståelse.
47 Vi får opplyst at årsaken til at dette ikke er gjort tidligere, er at barnevernet omorganiserte for ett år siden, og at omsorgsavdelingen
har brukt tid på å få organisasjonen til å ”sette seg.”Videre pekes det på at det er en aktiv debatt om rutinene, men at
det gjenstår å konkludere, og nedfelle dem skriftlig.
35

Bvl § 4-15, femte ledd: I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid
med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal
motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år
Omsorgsavdelingens fosterhjemsplan. Saksbehandler skal kartlegge sammen med
ungdommen ønsker og behov for oppfølging etter fylte 18 år. Innen 6 måneder før
18- årsdagen skal det foreligge en skriftlig plan. Saksbehandler har ansvar for å påse
at ungdommen får hjelp fra det øvrige hjelpeapparatet.
Faglitteratur 48 : I 14/15-årsalderen bør forberedelsene starte, og i 17-årsalderen bør de
konkrete oppfølgingsplanene legges.
Det er store variasjoner i når planleggingen av ettervernet starter. I en del tilfeller starter
planleggingen ett eller flere år før ungdommen blir 18 år. Men vi har også flere eksempler på
at det skjer nært opp til ungdommens 18-årsalder - noen ganger bare få uker eller måneder
før. Dette gir både fosterhjem, ungdommene selv, og samarbeidspartnere uttrykk for. Vi har
enkelte eksempler på at saksbehandlerskifter har ført til at planleggingen har kommet sent i
gang.
Flere av dem vi har intervjuet 49 peker på at dårlig planlegging av overgangen fra barn til
voksen, øker risikoen for at det går dårlig med ungdommen etterpå. Motsatt er god planlegging
av denne overgangen et viktig suksesskriterium for å lykkes. Flere hevder at det er for
sent å starte planleggingen når ungdommen er 17,5, fordi ungdommen har begynt å se for
seg voksenlivet da, og ønsker ikke å bli fratatt (den forestilte) selvstendigheten.
Gjennomgangen tyder på at det er spesielt viktig med gode overganger når ungdommen
flytter ut fra institusjon, eller fosterhjem. Sårbarheten synes å være stor i overgangen fra institusjon,
med relativt strenge regler, til egen leilighet med stor frihet. En av barnevernets
samarbeidspartnere sa det slik: ”Friheten blir ofte vanskelig å håndtere når de kommer ut av institusjon.”
Bruker: ”Du kan ikke bare hoppe fra en institusjon med mange regler, der du lever i en boble,
til å komme ut og ikke ha noen ting.” Fra K46: Selvtilliten ikke høy. Det blir et krasj. De har lav selvtillit,
men høye forventninger til voksenlivet.”
48
På begge sider av atten – om ungdom ettervern og barnevern, Jan Storø, Universitetsforlaget 2001.
49
Barnevernet, samarbeidspartnere og fosterforeldre.
36

Men som vi har sett får mange av brukerne som tidligere har bodd på institusjon, oppfølging
fra Ungbo, etter fylte 18 år. En del får også oppfølging fra de ansatte ved institusjonen når de
har flyttet for seg selv.
Fra barnevernet får vi opplyst at planleggingsfasen noen ganger kan være utfordrende. Dette
henger sammen med at en del ungdommer er relativt gamle når de flytter inn i fosterhjem.
Det kan være vanskelig å begynne å snakke om utflytting og planer for voksenlivet idet
ungdommen er i ferd med å bli knyttet til fosterhjemmet.
Når det gjelder fosterhjem, tas det fra Bufetat til orde for å motivere ungdom og fosterforeldre
til å inngå en retrettavtale. Dette innebærer følgende: Dersom ungdommen takker nei til å
fortsette å bo i fosterhjemmet etter fylte 18 år, kan man avtale at hun har fosterhjemmet i beredskap
for en periode etter 18-årsdagen:”Ungdom bør få lov til å tryne.”
Gjennomgangen vår tyder på at det ikke er fast praksis med retrettavtale i dag. Et av fosterhjemmene
vi intervjuet hadde fått tilbud om dette, mens det andre fosterhjemmet hadde ikke
fått et slikt tilbud 50 . Fosterfar i det sistnevnte fosterhjemmet forteller at oppfølgingen fra barnevernet
var bra så lenge barna bodde i fosterhjemmet, men at oppfølgingen ble kuttet tvert
når barnet flyttet ut. Vi får opplyst at fosterfar gav uttrykk for at de ønsket å inngå en avtale
med barnevernet om noen oppfølgingspunkter i etterkant, fysisk eller på telefon, men at de
ikke fikk gehør for dette. Etter en stund, endte det med at ungdommen kom tilbake, og det
ordnet seg med at han fikk bor der en stund til.
Fosterfar mener at barnevernet i dette tilfellet slapp taket for lett, og at han synes det er underlig
at barnevernet ikke bruker litt ressurser på oppfølgingen etter fylte 18 år, når man
samtidig har brukt store ressurser på et forsterket fosterhjem i hele barnets oppvekst.
Det er betydelige variasjoner når planleggingen av ettervernet starter. Noen ganger skjer det
i god tid før ungdommen blir 18 år, i tråd med intensjonen i føringene. Vi har imidlertid flere
eksempler på at det skjer nært opp til ungdommenes 18-årsalder. Det synes å være noe
personavhengig når planleggingen starter, og planleggingsfasen ser ut til å være sårbar for
saksbehandlerskifter.
Vi anbefaler barnevernet å standardisere tidspunktet for når planleggingen av ettervernet
starter.
Med dette menes ikke at barnevernet nødvendigvis trenger å operere med ett tidspunkt for
alle. Det kan godt tenkes at det er behov for å differensiere dette noe, for eksempel mht.
50
Dette var bare aktuelt i to av de seks fosterhjemmene vi intervjuet.
37

kompleksitet i sak, tidspunkt for innflytting i fosterhjem eller institusjon osv. Men dette er
noe barnevernet bør diskutere internt, etablere en felles forståelse, og utarbeide felles rutiner
for.
Føringer i rundskriv Q 2011-13 ”Dersom ungdommen etter fylte 18 år også har behov for
tiltak som hører inn under andre deler av hjelpeapparatet, bør barneverntjenesten ha et særlig
ansvar for å bistå ungdommen i kontakten med disse, og for å koordinere tiltakene.
Dersom tiltak etter barnevernloven etter fylte 18 år ikke skal opprettholdes, må barneverntjenesten
i samråd med ungdommen og i god tid før tiltak etter barnevernloven opphører
undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. I disse tilfellene
må barneverntjenesten informere de øvrige tjenester om ungdommens behov og
eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak”
Retningslinjer for samarbeid mellom helse- og sosialkontor og barnevern: De som antas å ha
behov for omfattende helse- og omsorgstjenester etter fylte 18 år, meldes administrativt til
HSK i en årlig gjennomgang av kommende saker. Spesielt tunge saker varsles når barnet er
15 år. Vurdering av om barnevernet skal følge opp etter fylte 18 år, bør avklares så tidlig som
mulig
Før 18 år. Hovedinntrykket er at helse- og sosialkontorene som regel er godt informert om
brukerne fra barnevernet i god tid før fylte 18 år. Unntaksvis kommer det enkelte brukere
uten forvarsel, dvs. like før de fyller 18 år, men dette skjedde hyppigere før. I mer komplekse
saker tas det kontakt tidligere, som regel i sekstenårsalderen.
I ettervernstiltak. Intervjuene viser ganske tydelig at brukerne får god hjelp til å finne frem
når de er i etterverntiltak, enten av Ungbo, saksbehandler i barnevern, og enkelte ganger
også saksbehandler ved helse- og sosialkontor. Ungdommene får også bistand i forbindelse
med søknadsutforming, kontakt osv.
Gjennomgangen tyder på at barnevernet, eller dets samarbeidspartnere (især Ungbo), koordinerer
tiltakene så lenge ungdommene har et etterverntiltak.
38

I intervjuene med helse- og sosialkontorene og NAV spurte vi om de blir informert fra barnevernet
om de som sier nei til ettervernstiltak/avslutter ettervernstiltak før tiden, og som
har behov sosialtjenester. Tilbakemeldingene tyder på at dette ikke er fast praksis, og at det
varierer fra saksbehandler til saksbehandler 51 .
Vi får opplyst at det er positivt for den videre oppfølgingen når saksbehandler tar kontakt og
forteller om hvilken oppfølging ungdommene kan ha behov for fremover. Fra NAV: ”Vi liker
det. Hvis det er en som ikke ønsker videre tiltak i barnevernet, men som trenger oppfølging fra NAV,
så er dette en god start. (…) Da får vi fulgt opp på en bedre måte enn dersom vi må famle oss fram.”
Men det er altså ikke alle som informerer om slike forhold 52 . Det pekes videre på at barnevernet
bør informere så lenge ungdommen er inneforstått med dette (samtykke). ”Det er ikke
så mye vi trenger å vite, bare litt om hva de trenger av assistanse nå. Det er ingen grunn til å holde
tilbake dette.” Samtidig hevdes det fra NAV at deres oppfølging fungerer godt i de tilfellene
samhandlingen fungerer godt.
Barnevernet understreker at det på grunn av taushetsplikten er umulig for tjenesten å gi informasjon
til andre etater dersom den unge ikke samtykker til dette.
Noen av fosterforeldrene gir uttrykk for at det er lettere å nå frem hos andre offentlige instanser
når ungdommene har etterverntiltak, og barnevernet er koordinerende instans. En av
fosterforeldrene uttrykte dette slik: ”Ettervern er viktig i den forstand at det er lettere for fosterforeldre
å få litt tyngde i møte med andre offentlige etater, hvis barnevernet trykker på. Hvis de sier, nå
må nav på banen, så skjer det noe. Hvis jeg gjør det alene, er det en mye tyngre materie.
Fra det ene helse- og sosialkontoret gis det uttrykk for at det burde være et system for kontakt
ved avslutning av barneverntiltak, forutsatt at ungdommene ikke er selvgående.
Det erkjennes samtidig at det noen ganger kan være vanskelig å få til gode overleveringer,
fordi ungdommen ikke ønsker å ha mer med barnevernet å gjøre.
En viktig faktor for å skape et godt ettervern er at ungdommene får en god relasjon til en, eller
noen få personer. 53 ”De skal finne ut av verden, og etablere seg i egen leilighet. Mange har ikke
peiling i begynnelsen. Det er mye å tenke på, og de må orientere seg i landskapet. Det er ofte ikke
mange tjenester de trenger, men en god relasjon – en de kan snakke med, og spørre om råd når det er
vanskelig.” Ungbos gode brukertilbakemeldinger kan, blant annet, være et uttrykk for at man
lykkes i å skape en god relasjon.
51
Tilbakemeldinger fra det ene NAV-kontoret og helse- og sosialkontoret.
52
Jf. intervjuer.
53
Her er tilbakemeldingene entydige.
39

Fra helse- og sosialkontorene og NAV pekes det på at det er viktig å skape gode overganger,
slik at ungdommene får en relasjon til saksbehandlerne. Det er viktig å prioritere at ungdommene
blir kjent med ”et ansikt” på den andre siden, hevdes det. I dette ligger det at man
møtes noen ganger før ungdommen blir 18 år, eller en stund før helse- og sosialkontoret og
NAV skal ”overta.” Motsatt bør ikke ungdommene bli ”..overført eller fortalt om oss fra andre,
som barnevern og foreldre.” Dette mener man vil skape en trygghet for ungdommen: ”De står
ofte litt lost her nede på NAV-kontoret, og det er viktig at de blir avlevert på en bedre måte til oss.”
Barnevernet hevder at de tidligere har mottatt signaler fra NAV og helse- og sosialkontorene,
om at de av kapasitetsmessige grunner først ønsker direkte kontakt med ungdommene tettest
mulig opp mot 18 årsdagen.
Det blir pekt på at det er viktig at saksbehandlerne i barnevernet ikke blir sittende med noen
alene, og at det foregår en overlapping der ungdommene får mulighet til å bli trygge på andre.
Dermed oppnår man to ting, hevdes det: Det skapes en relasjon mellom ungdommen og
de som skal overta, og helse- og sosialkontorene vil også kunne si noe om hva som er mulig,
og hvilke forventninger det er rimelig å ha til det kommunale tilbudet.
Både ungdommene fra Ungbo, og saksbehandlerne ved helse- og sosialkontorene peker på at
kontaktpersonene noen ganger fungerer som en familieerstatning. I intervjuene blir det pekt
på at det er en risiko med dette: Ungdommene blir for avhengige av enkelte kommunalt ansatte,
de blir en veldig viktig del av ungdommenes liv. Mot dette anføres det at det er viktig
at ungdommene lærer seg å stole på en person, og at det da er større sjanse for at de også vil
kunne stole på andre: ”Vi må ikke være redde for at de blir for trygge på en person, for at vi blir for
viktige. Dersom de blir trygge på oss, er det større sjanse for at de blir trygge på andre senere.”
Helse- og sosialkontorene er som regel er godt informert om brukerne fra barnevernet i god
tid før fylte 18 år. Unntaksvis blir man informert om brukere like før de blir 18 år. Gjennomgangen
tyder videre på at ungdommene får god hjelp til å finne frem til andre offentlige instanser
så lenge de har et ettervernstiltak.
En sårbar gruppe er de som takker nei til mer oppfølging fra barnevernet etter fylte 18
år/avslutter ettervernstiltak før tiden, som vurderes å ha behov for ettervern, og som også
har behov for tjenester fra andre instanser (NAV, hsk osv). Ifølge rundskriv Q 2011-13 må
barnevernet informere andre tjenester om ungdommenes behov, og ev. bistå med å finne
frem til aktuelle tiltak. Gjennomgangen tyder på at dette gjøres av noen saksbehandlere, men
at det ikke er fast praksis.
Vi anbefaler barnevernet å etablere en fast praksis for å ta kontakt med NAV/HSK, for å informere
om ungdommenes behov, i de tilfeller ungdommene takker nei til ettervern/avslutter
ettervernstiltak, men har behov for videre oppfølging.
40

Dette vil være i tråd med rundskrivet, og vil kunne bidra til å styrke oppfølgingen fra andre
instanser.
Dataene er ganske entydige på at gode overganger og relasjonsbygging i overgangene er
viktige for å lykkes i oppfølgingen. Derfor tror vi det er viktig å standardisere formen på
overgangene fra barnevernet til de viktigste samarbeidspartnerne. En del av ungdommene
vil etter hvert ha behov for oppfølging fra helse- og sosialkontorene og NAV. Vi tror det er
viktig at det etableres kontakt mellom barnevern, ungdom, og den instans som vil forestå
hovedoppfølgingen. Med dette menes at ungdommen gis anledning til å møte ny saksbehandler
før den nye instansen overtar.
Gode relasjoner mellom ungdom og en eller noen få voksne, synes å være en nøkkelfaktor
mht. selvstendiggjøring og en trygg og forutsigbar overgang fra barn til voksen. Hvis de har
en person stoler på, og kan spørre om råd, reduseres gjerne behovet for andre tjenester.
Et konkret tips mht. å trygge de som takker nei, er å ha en fast praksis med å foreslå retrettavtaler
mellom fosterhjem og fosterbarn. Dette innebærer at man avtaler at fosterbarnet flytter
ut når hun eksempelvis er 18 eller 19 år (frihet, selvstendighet), men at hun har fosterhjemmet
i beredskap i en periode (trygghet). Men dette må vurderes opp mot kostnadene
ved dette, ettersom det ikke er mulig å ha retrettavtaler uten å lønne fosterhjemmene.
Gjennomgangen viser at også interne saksbehandlerskifter i barnevernet representerer
overganger, og en risiko for mangelfull oppfølging av brukerne. Saksbehandlerskifter kan
være bra dersom personkjemi mellom saksbehandler og bruker ikke er god. Saksbehandlerskifter
er nok heller ikke til å unngå i en kommunal tjeneste som tradisjonelt sett har ganske
høy turnover og en del permisjoner. Likevel bør barnevernet se nærmere på hva som kan
gjøres for å styrke kontinuiteten, og redusere antall saksbehandlerskifter. Alternativt kan en
se på om det kan være aktuelt å operere med en primær- og sekunderkontakt (lignende
Ungbo) for å redusere sårbarheten, eller jobbe med å sikre gode overganger mellom saksbehandlerne.
K 46 er et kommunalt tilbud for unge mellom 17 og 25 år med rusproblemer i Stavanger, Sola
og Randaberg. K46 har både dag/kveld og døgntilbud. Dagtilbudet består av råd, veiledning,
informasjon om behandlingstilbud osv. Døgntilbudet er for de mellom 18 og 25 som er
motivert for, eller har avklart, behandling i spesialisthelsetjenesten.
41

K46 har ikke fått noen henvendelser fra barnevernet i hele 2011 54 . Også de foregående årene
har det kommet få henvendelser fra barnevernet 55 . Samtidig får vi opplyst at om lag 70 prosent
av brukerne ved K46 har en barnevernshistorie. 56
I forbindelse med denne gjennomgangen ba vi omsorgsavdelingen ramse opp hvilke ettervernstiltak
som fantes. Avdelingen ramset opp i overkant av 20 tiltak, blant annet psykiatrisk
ungdomsteam (rus og psykiatri) i spesialisthelsetjenesten. K46 var imidlertid ikke blant disse.
Ved K46 undrer man seg over at det kommer så få henvendelser om 17-åringer: ”Skulle tro at
ingen hadde et rusproblem.” Fra K46 pekes det på at de som avslår ettervern gjerne kommer
tilbake to år senere, etter å ha levd et turbulent liv. ”.. Det er der vi skulle ønske vi kom tidlig inn.
Vi får ikke tak i dem som 17-åringer. Vi opplever en eskalering i rusmisbruket i 19 og 20-årsalderen”.
Avdeling unge voksne er organisert under Psykiatrisk divisjon, ved Stavanger Universitetssykehus.
Avdeling unge voksne gir tilbud om spesialisert utredning, behandling og rehabilitering
av ungdom i alderen 15-30 år med psykiske lidelser/utfordringer og rusmiddelmisbruk.
Avdeling unge voksne (AUV), herunder PUT 57 , får henvisninger fra barnevernet, men hevder
de ofte kommer for sent, i rus- og psykiatrirelaterte saker 58 . Vi får opplyst at hovedvekten
av de som kommer fra barnevernet er 17 eller 17,5. AUV har også fått noen henvendelser
bare få uker før ungdommene blir 18 år, uten å ha vært involvert tidligere: ”Det har vært noen
eksempler på dårlig planlegging og dårlig forutsigbarhet”. Hovedtilbakemeldingen er at en del av
sakene fra barnevernet bør forberedes og planlegges bedre, og at AUV bør involveres tidligere.
Dette mener man vil skape mer forutsigbarhet i behandlingen, og sikre et bedre behandlingsforløp.
PUT: ”Vår pasientgruppe bør være i barnevernets søkelys, og vi bør ha en rolle i
samarbeide, enten direkte eller indirekte. Men det har vi ikke.”
AUV ønsker også å samhandle mer med kommunen i forbindelse med forebyggende tiltak
innen rus og psykiatri. ”Vi ønsker å være en mer aktiv samarbeidspartner og jobbe mer forebyggende.
(..) vi ønsker mer samarbeid, uten at det nødvendigvis er en sak. 59 ”
AUV sender en del bekymringsmeldinger til barnevernet. Men de får ikke alltid beskjed om
hva som skjer med meldingene de har sendt 60 . AUV risikerer å miste pasienter når de melder
saker til barnevernet, noe som også har skjedd. Fra AUV pekes det på at det som regel er vik-
54
Opplyst i intervju 21.02.12.
55
Intervju, 21.02.12.
56
Intervju, 21.02.12.
57
Psykiatrisk UngdomsTeam Stavanger.
58
Basert på tilbakemeldinger i intervju med leder for AUV, leder for PUT og leder for seksjon Gausel.
59 Fra AUV hevdes det at de blir for lite involvert av Bufetat, og at de også med fordel kunne involvert AUV mer i arbeidet med
barn på institusjon: ”Vi har vært involvert i forbindelse med utflyttingsfasen, men burde ofte vært involvert tidligere.”
60
Opplyst i intervju 16.03.12.
42

tig for dem å vite hva som skjer med bekymringsmeldingen, blant annet for å kunne beholde
en god behandlingsrelasjon til pasienten.
Uteseksjonen har i enkelte saker opplevd at ungdommer i alderen 17+ ikke får god nok
oppfølging fra barnevernet. Disse sakene handler ofte om rus. ”Vi skole og politi er bekymret,
og det er alvorlig. De burde vært tatt ut av rusmiljøet, men det skjer ingenting.” Noen har gjerne
frivillige hjelpetiltak fra før, så opplever familie og ungdommen selv en forverring av problemene
når de er 17,5 år. Vi får opplyst at barnevernet setter i gang en, men får ikke konkludert
før ungdommen er 18 år. Det blir pekt på at det er en rekke individuelle begrunnelser
for dette: Sykemeldinger, saken har glippet, saksbehandler har ikke fått tak i vedkommende,
bruker svarer ikke på telefonen.
Positive trekk innen rus- og psykiatrisamarbeidet. Psykiatrisk divisjon, Bufetat og barnevernet
har nylig etablert et samarbeidsforum, kalt Avklarende team. Dette mener man er et
bra grep, og vil kunne føre til bedre koordinering av arbeid innen rus og psykiatri for ungdommer
og unge voksne.
Som nevnt har K46 nylig inngått et samarbeid med Ungbo. Dette innebærer at nye Ungbobrukere
med en rushistorie må følge et tre-månedersprogram i regi av K46. Dette startet opp
i 2012.
Det bør også nevnes at Ta hys 61 , som er et kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot ungdom
(15-18), har planer om å gjøre noe lignende 62 .
Bedre samarbeid med BUPA. Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) undersøker,
diagnostiserer, rådgir og behandler barn/ungdom i alderen 0-18 år, og deres familier 63 . Herfra
opplever man å ha et veldig godt samarbeid med barnevernet. Tidligere var det tettere
skott mellom barnevernet og BUPA. Nå jobber man tettere sammen de gangene de ikke er
helt klart hvem som har ansvaret: ”Vi jobber gjerne sammen i ”en mulighetssone i de tilfellene det
ikke er helt klart hvem det er sitt oppdrag.” Et annet moment er at ventetiden ved BUPA har gått
kraftig ned de siste årene. Vi får opplyst at for fem år siden var ventetiden på opp til et år, for
tre år siden var den et halvt år, nå holder man seg innenfor tre-månedersfristen, og gjennomsnittlig
ventetid er 42 dager.
61
Ta hys ble opprettet som prosjekt i 2006, som ledd i regjeringens handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. (Handlingsplan
2005-2008). Ta hys ble fast ordning fra og med 2009. Ta hys sin viktigste oppgave er å bidra til at straffereaksjonen anvendes
som et hjelpemiddel til at ungdommen kan få orden på livet sitt. Målet er å snu en negativ utvikling, gjennom å sikre
forutsigbar og hurtig reaksjon og oppfølging, av den enkelte unge lovbryter.
Målgruppen i Ta hys er unge mellom 15-18 som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Når en ungdom kommer inn i Ta
hys like før han fyller 18, innebærer det oppfølging inntil fylte 20 år.
Ta hys samarbeider med en rekke av instanser i en tverrfaglig prosjektgruppe. Gruppen består av barneverntjeneste, konfliktråd,
uteseksjon, Psykiatrisk ungdomsteam,( under Avdeling unge voksne), Ambulant enhet ved Barne- og ungdomspsykiatrisk
(Bupa), politi og påtalejurist, K46 og NAV (Utdrag fra årsrapport 2011).
62
Dvs.at man gjør samtaler/veiledning ved K46 til en obligatorisk del av oppfølgingen.
63
Målgruppen er altså under 18 år, i motsetning til ettervernsgruppen som er over 18 år. Vi tar likevel med BUPA med henblikk
på de mellom 16 og 18, i forbindelse med ettervernets forberedende fase.
43

Intervjuene med samarbeidspartnerne indikerer at rusdimensjonen i ettervernet bør styrkes.
Avdeling unge voksne ved SUS hevder de ofte får rushenvendelser fra barnevernet for sent,
K46 brukes svært sjelden (ingen henvendelser fra barnevernet i 2011), og Uteseksjonen opplever
at denne gruppen ikke blir fulgt godt nok opp.
Vi anbefaler barnevernet å koble på kompetansemiljøene innen rus (og psykiatri) på et tidligere
tidspunkt, slik at disse ressursene utnyttes best mulig
Denne anbefalingen er først og fremst rettet mot arbeidet med ungdom mellom 15 og 20.
Avdeling unge voksne gir uttrykk for at de ønsker for at de ønsker et tettere samarbeid med
barnevernet i rus- og psykiatrirelaterte saker. I dette ligger det et ønske om at henvendelsene
fra barnevernet kommer tidligere for å sikre et bedre behandlingsforløp. Men det ligger også
et ønske om å jobbe mer forebyggende sammen med barnevernet.
Vi anbefaler barnevernet å kontakte AUV og K46 for å diskutere hvordan samarbeidet kan
bli bedre, og hvordan formen på et slikt samarbeid bør være.
Det er for øvrig gledelig å registrere at rusarbeidet i Ungbo har blitt styrket fra januar 2012. I
dette ligger det at alle som takker ja til etterverntiltak i Ungbo, og som har rusproblemer, må
gjennomgå et tre måneders rusprogram i regi av K46. Også barnevernet bør koble seg tettere
til ruskompetansen i K46, ikke minst fordi om lag 70 % av brukerne der har en barnevernshistorie.
Barnevernet og helse- og sosialkontorene fikk i januar 2011 nye retningslinjer for samarbeid.
Retningslinjene regulerer samarbeid om tiltak til barn og unge som har rett til tjenester
etter begge lovverk 64 . Retningslinjene er sluttproduktet av en bredt forankret samarbeidsprosess,
som har pågått i ca. to år 65 .
Tilbakemeldingene tyder på at samarbeidet mellom barnevernet og helse- og sosialkontorene
har blitt bedre etter at man fikk de nye retningslinjene. I intervjuene pekes det på at de
64
Barnevernloven og lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. I noen saker kan ansvaret være uklart. Behov
for hjelp kan både ha sin årsak i foreldrenes omsorgsevne og barnets funksjonshemming. I retningslinjene står det at det påhviler
begge tjenestene et felles ansvar for å vurdere å iverksette tiltak som er tilbarnets og familiens beste (jf. begge lovene).
65
Jf. intervjuer.
44

nye retningslinjene oppleves som en klargjøring, og at det er stor forskjell på samarbeidet nå
og tidligere, i positiv forstand. ”Det er som natt og dag, det er veldig bra nå, mer åpenhet, de sier
hvordan vi tenker, vi sier hvordan vi tenker, vi diskuterer og finner ut av det.”
Når det er tvil om hvilket lovverk som skal anvendes, kan partene be tvisteløsningsutvalget
om å avgjøre saken 66 .
Tilbakemeldingene tyder på at samhandlingen mellom NAV-kommune og helse- og sosialkontor
fungerer bra. Det er som regel én primærkontakt for brukeren å forholde seg til. Noen
ganger er det opplagt hvem dette er, andre ganger avtales dette mellom helse- og sosialkontor
og NAV. Hvis brukerne har diagnose, sammensatte behov, eller det er en forlengelse av
det ansvaret barnevernet har hatt, er koordinator ved helse- og sosialkontor primærkontakt.
Hvis bruker deltar på kvalifiseringsprogram, jobbverksted eller lignende, er det gjerne veileder
i NAV som er kontaktperson.
Helse- og sosialkontorene hevder at barnevernet og helse- og sosialkontor har en ulik forståelse
av ettervernsbrukernes muligheter til å få tildelt en bolig: ”Barnevernet har en forventning
om at bolig med oppfølging skal stå klar, men det er vi som kjenner kriteriene for tildeling av
bofellesskap.”
Fra helse- og sosialkontoret vises det til at barnevernet tenker en tiltakskjede i kommunal
regi lenger en helse- og sosialkontorene gjør: ”Frem til de er 18 år ordner barnevernet botiltak, og
når de skal ut skaper barnevernet og Bufetat forventninger om et botilbud, og dette er ikke alltid realistisk
å forvente”. Det blir pekt på at barnevernet er vant med å tenke tiltak, og at de tror bolig
er en del av det helse- og sosialkontorene har i ”verktøykassen.” Helse- og sosialkontorene
kan iverksette andre typer tiltak, som hjemmetjeneste, miljøtjeneste, råd og veiledning ganske
fort. Dette har de også full råderett over.
Med boliger er det annerledes, fordi helse- og sosialkontorene ikke har råderetten over tildelingen.
Boligforum tildeler alle kommunale boliger, mens helse- og sosialkontorene behandler
søknadene, og innstiller to kandidater hver til boligforum. Dette innebærer at en kandidat
har en 1/8 sjanse til å få tildelt en bolig (gitt at det er én ledig bolig som skal tildeles).
Et annet moment er at det er ikke alltid sikkert at tidligere barnevernsbarn kommer på prioriteringslisten
i det hele tatt, fordi det ikke er sikker om de godkjennes som vanskeligstilte
66
Tvisteløsningsutvalget består av Kommunaldirektør for oppvekst og levekår, levekårssjef, sjef Barn og unge, seniorrådgiver
Barn og unge, og juridisk rådgiver i levekårsavdelingen. Tvisteløsningsutvalget har pr. februar 2012 behandlet 4 saker, hvorav
en er blitt avvist. Kommunen har også foretatt en evaluering av ordningen.
45

oligsøkere. De intervjuede ved det ene helse- og sosialkontoret mener det er fullt mulig for
flere av disse å skaffe seg en bolig på det private markedet, så kan saksbehandler vurdere
behovet for miljøtjeneste og psykisk helsearbeid.
Fra barnevernet understrekes det at forventningen om kommunalt botilbud er knyttet til
ungdom med behov for heldøgns omsorg, som følge av funksjonshemminger og psykiske
helseplager.
Samtidig hevdes det at knapphet på tilpassede kommunale boliger, og lange ventelister, gjør
situasjonen ekstra utfordrende. Dette pekes det på både fra barnevern, Bufetat og helse- og
sosialkontorene. Det er ikke nok boliger til brukerne som har rettigheter etter flere lovverk,
og boligtilbudet er ikke godt nok differensiert mht. brukernes behov, hevdes det. Barnevern:
”Vi melder inn i god tid, men det ender gjerne med at de må være litt lengre i et barneverntiltak. De
hadde trengt en bolig.
Antall som venter på kommunale boliger i Stavanger vises i tabellen under. Ettervernsbrukerne
som omtales av barnevern og helse- og sosialkontor er som regel de som venter på
plass i bofellesskap psykiatri, og til dels også bofellesskap for de med reduserte kognitive
funksjoner, eller rus/psykiatri 67 . I alle tilfeller er det en betydelig andel som venter, i prosent
av antall boenheter.
Tabell 8 Venteliste boliger og kommunale bofellesskap (31.12.2011)
Boligtype
Antall boenheter Antall som venter
Ordinær kommunal bolig 1624 117
Bolig for rusmisbrukere ved Rehabiliteringsseksjonen 210 60
Bofellesskap reduserte kognitive funksjoner/PUH 131 65
Bofellesskap psykiatri 129 48
Bofellesskap rus/psykiatri 24 10
Omsorgsbolig med innskudd/BBL 91 42
Omsorgsbolig uten innskudd 292 35
Fra det ene helse- og sosialkontoret hevdes det at Bufetat legger press på kommunen mht.
utskrivinger fra institusjoner på ungdommenes 18-årsdag. ”Vi må overta alle med diagnoser, eller
overta regningen for omsorgsplasseringen. Vi synes at Bufetat fraskriver seg ansvaret for dem som
blir 18 år. Det er ikke ledig kommunal bolig, dvs. det er plass når de kommer, men på feil sted”. Det
67
Enkelte vil også kunne ha behov for en ordinær kommune
46

er ikke faglig forsvarlig å plassere en ungdom med psykiatriske lidelser sammen med psykisk
utviklingshemmede, hevdes det.
De mest uheldige sakene oppleves å være de sakene hvor Bufetat og barnevern mener helse-
og sosialkontoret skal ha apparatet klart på 18-årsdagen: ” De skulle ikke fått lov å flytte ut av
tiltaket når det er bra, når tiltaket ikke er bra på den andre siden (kommunen)”.
Bufetat innrømmer at det øves et bevisst press mot kommunen når det gjelder ungdommer
med rettigheter etter flere lovverk, som blir 18 år. De hevder at det er helt innlysende at
kommunen må ta en større del av ansvaret for disse brukerne. ”Når disse barna bor på institusjon
og er 18 år, er det opplagt at de vil trenge et vernet botilbud. Da må kommunen ta et større ansvar.
Det er ikke vits i å vente til de er tjue. Men det er ikke boliger, og dette er like mye en drakamp
mellom det kommunale barnevernet og helse- og sosialkontoret.”
Fra Bufetat vises det også til eksempler på disse vanskene: En ungdom fikk plass på en institusjon
like etter hun fylte 17 år. Hun ble gitt et tilbud frem til fylte 18 år fordi hun ville trenge
et vernet botilbud i all fremtid. Kommunen visste om dette, og Bufetat hadde også møter
med kommunen i perioden. Hun nærmer seg 18 år, og kommunen har fremdeles ikke ledig
bolig. De søker om ett år til. ”Vi har ikke noe valg, vi må innvilge søknaden. Men det er litt drøyt at
de kan si at de ikke har noe ledig botilbud. Det skulle blitt sterke reaksjoner om vi hadde sagt at vi ikke
hadde institusjonsplass (…), og hun er i barnevernet fordi kommunen ikke hadde noe omsorgstilbud.”
Det blir videre pekt på at en barneverninstitusjon ikke er en veldig stabil plass, og at man har
et mål om å unngå plasseringer over ett år, fordi dette ikke er bra for ungdommen.
Samtidig hevdes det fra Bufetat at det som regel går greit å videreføre et institusjonsopphold
for ungdom som kan være relativt selvhjulpne når de er tjue. ”Men når det er åpenbart at de
kommer til å ha hjelpebehov hele sin levetid kan vi ikke vente til de er tjue. Kommunen bør være tidlig
ute med å dimensjonere hjelpetilbudet. Det kommunale tilbudet bør være klart senest et halvt år før de
er 18 år.”
Hovedregelen er at ungdom skal over i et lettere fosterhjem etter at ungdommen blir 18 år
(dvs. samme fosterhjem, men mindre oppfølging). Kommunen kan søke Bufetat om å forlenge
tiden i statlig fosterhjem, utover 18 år, som regel fra 18 til 19 år. Men hvis ungdommen
og fosterhjemmet fungerer godt, og det ikke er nødvendig med så tett oppfølging, da overtar
kommunen ansvaret for fosterhjemmet. Vi får opplyst fra Bufetat at mange av de som har
statlige fosterhjem har lave kognitive evner, og psykiske vansker. Ofte er det opplagt at ungdommene
trenger livslang oppfølging fra kommunen (for eksempel bofellesskap), hevdes
det. ”Selv om vi vet om dette i god tid, tar det enkelte ganger veldig lang tid før et kommunalt tilbud
er på plass.”
47

Det vises til eksempler der kommunen har søkt en uke før 18-årsdagen, til tross for at Bufetat
har gitt beskjed om at kommunen burde søke mye tidligere:” De må søke om dette minst et
halvt år på forhånd. Det er også ønskelig at en forklarer hvorfor det er behov for at ungdommen fortsatt
skal bo videre i et statlig fosterhjem, og samtidig skissere hva de skal tilrettelegge i mellomtiden.
Skal ungdommen hjem til foreldre? Skal vedkommende få en bolig med støtte, eller er det tilstrekkelig
med en hybel/leilighet med tilsyn”.
Barnevernet og helse- og sosialkontorene har som nevnt en utfordring mht. det siste punktet.
Ingen av dem råder over tildelingen av boligene, som det er knapphet på.
Bufetat mener videre at de strekker seg langt når de opplever at kommunen jobber godt for å
skaffe til veie et tiltak. ”Men hvis de ikke gjør noe, venter et år, det skjer fremdeles ikke noe, da er
ikke velviljen stor (…) Det kan være gode argumenter for at det ikke klaffer, da er det null problem å
forlenge”. Det pekes på at kommunen bør forklare hvorfor ting eventuelt ikke har gått som
planlagt, og vært tydeligere på det de har tenkt videre.
Bedre samarbeid. Til tross for uenigheter og utfordrende samarbeid i enkelte saker, tyder
tilbakemeldingene på at samarbeidet mellom Bufetat og kommunen er langt bedre nå enn
tidligere. Som nevnt utfordrer boligknappheten samarbeidet. Det samme gjør knappheten på
fosterhjem. Bufetat: ”Vi bruker for lang tid på å skaffe fosterhjem sier kommunen. Det er det ikke
vanskelig å være uenig i.” Det har også vært en betydelig nedgang i institusjonsplasser, og i institusjonsplasser
for unge voksne som har institusjon som ettervernstiltak. I andre enden
strever Bufetat med å skaffe til veie nok fosterhjemsplasser: ”Vi er hele tiden litt på hælene.”
Men som regel klarer Bufetat å skaffe til veie nok fosterhjem. Bufetat blir målt på hvor
mange barn og unge som må vente mer enn seks uker etter gyldig vedtak. I 2011 var det
21-22 fosterbarn av i alt 244 barn og unge, dvs. om lag 9 prosent.
Samarbeidet mellom Bufetat, barnevern og helse- og sosialkontor synes i hovedsak å fungere
bra. Men knapphet på kommunale boliger, og lange ventelister, utfordrer samarbeidet omkring
unge voksne med diagnose. Ifølge det ene helse- og sosialkontoret legger Bufetat press
på kommunen mht. utskrivinger fra institusjoner på ungdommens 18-årsdag. Det hevdes at
Bufetat fraskriver seg ansvaret så lenge kommunen ikke har ledige egnede boliger. Bufetat
innrømmer at de øver et bevisst press mot kommunen når ungdommene har rettigheter etter
flere lovverk. De mener at det er kommunen som har ansvaret, noe de kan ha rett i.
Dette er imidlertid ikke helt gitt. Utgangspunktet er at barnevernet har ansvaret når et barns
hjelpebehov har sin bakgrunn i foreldrenes omsorgsevne, mens sosialkontoret har ansvaret
ved diagnose/funksjonshemming. Ifølge rundskriv Q 06/2007 er det bare dersom et funksjonshemmet
barn samtidig faller inn under de alminnelige vilkårene for tiltak etter barnevernloven,
at denne loven kommer til anvendelse. Noen ganger kan det være uenighet om
hvilke utfordringer som skyldes diagnosen, og hva som skyldes foreldrenes omsorgsevne.
48

Disse uklarhetene er utgangspunktet for de nye retningslinjene mellom barnevern og helse-
og sosialkontor, og her står det at det påhviler begge tjenestene et felles ansvar for å vurdere
å iverksette tiltak som er til barnets og familiens beste.
I eksemplene over er det barnevernet som har hatt ansvaret frem til 18 år. Spørsmålet er da
om dette kommer inn under barnevernets videre ansvar for de mellom 18 og 23 år, eller om
det er helse- og sosialkontorenes ansvar etter fylte 18 år? Etter vår vurdering ligger hovedansvaret
i slike saker som regel hos helse- og sosialkontorene. Dette fordi denne brukergruppen
likevel vil trenge et (vernet) botilbud, og fordi lengre institusjonsopphold som regel har
negativ effekt på brukerne.
Men så lenge det ikke er egnede boliger ledige, får dette følgende konsekvenser for brukerne:
Enten blir de boende på institusjon lengre enn nødvendig fordi kommunen ikke har
noe omsorgstilbud. Dette er uheldig for brukeren, og Bufetat har av den grunn et mål
om å begrense institusjonsbruken.
Eller de får et tilbud fra kommunen, som ikke samsvarer helt med behovet.
Vi anbefaler kommunen å kartlegge barnevernbarns antatte boligbehov i årene fremover.
Dette gir ikke flere boliger, men det vil gi et bilde av det antatte boligbehovet for denne målgruppen
i årene fremover. Hvor mange trenger plass i bofellesskap eller satelittleilighet, og
hvor mange kan klare seg i egen leilighet med miljøarbeideroppfølging eller lignende? Og
hvordan samsvarer dette med den antatte boligkapasiteten i årene fremover? Ved å tenke
langsiktig omkring disse forholdene, vil man bedre kunne planlegge fremtidig bosituasjon
for denne gruppen. Det vil også kunne bidra til å avstemme forventningene mellom barnevern,
Bufetat og helse- og sosialkontor.
Et mer grunnleggende spørsmål er om det er noe som taler for å prioritere forhenværende
barnevernsbarn som gruppe, eller bør de stille på lik linje med andre som har behov for bolig
(innenfor de ulike kategoriene)?
Barnevernet ble omorganisert i februar 2011 (organisasjonskart, se vedlegg). Dette innebar
utvidede oppgaver for omsorgsavdelingen, som fikk ansvar for oppfølging av barn med adferdsplasseringer
og frivillige plasseringer 68 , i tillegg til omsorgsplasseringer, som var ansvarsområdet
tidligere.
68
Ansvaret gjelder langtidsplasseringer, dvs. plasseringer lengre enn et år.
49

Ungdomsteamet og to familieteam ble slått sammen til en stor familieavdeling, med ansvar
for barn i alderen 0-18 69 . Det gamle ungdomsteamet hadde ansvar for å følge opp ungdom
fra 13 år og oppover, og for å følge opp alle ungdommer med adferdsplasseringer eller frivillige
plasseringer. Med den nye organiseringen er ansvaret delt mellom omsorgsavdelingen
og familieavdelingen. Omsorgsavdelingen har ansvaret for plasseringer over ett år, mens
familieavdelingen har ansvaret for plasseringer under ett år.
Flere av samarbeidspartnerne gir uttrykk for at de synes det er vanskeligere å ta kontakt nå
enn før. ”Før hadde jeg en fast saksbehandler jeg forholdt meg til, nå har jeg mange.” En annen sa
det slik:” Det er veldig vanskelig å få tak i saksbehandlerne. Før visste jeg hvor jeg skulle få tak i dem,
nå er de spredd på hele barneverntjenesten.” Det blir pekt på at det også er en annen ulempe med
denne organiseringen for ungdommene. Argumentet lyder som følger: Familieavdelingen
dekker barn fra 0-18. Det er en uttalt målsetting å prioritere de små, spesielt de fra 0 til 6, og
kommunen har hatt et stort tidlig innsats-prosjekt. Dette er en gedigen satsing, og den er absolutt
på sin plass. Men det innebærer en prioritering av de små, og en lavere prioritering av ungdommene.
”De er gjerne for sent født til å få den nødvendige hjelpen.”
Flere av de intervjuede (hsker/NAV) peker også på at det var lettere å få til en tett kontakt
rundt den enkelte bruker når barnevernet var samlokalisert med helse og sosialkontoret.
Barneverntjenesten ble etablert som en egen bydekkende tjeneste (egen virksomhet) i januar
2004. Denne organiseringen erstattet distriktsorganiseringen der barneverntjenesten inngikk
i de daværende 7 helse- og sosialdistriktene, som hadde hver sin helse- og sosialsjef. Fra
AUV pekes det på at denne ”gamle” omorganiseringen har vanskeliggjort samarbeidet:
”Det er blitt mindre samhandling etter omorganiseringen, barnevernet er en etat i seg selv, en autonom
del. Det er vanskelig å samarbeide med dem når de gjør seg lite tilgjengelige”.
Barnevernet har nylig foretatt en omorganisering som har endret avdelingsstrukturen. Både
den nye endringen, og den store omorganiseringen for en del år siden, ser ut til å oppfattes
negativt av samarbeidspartnerne. Den nye fordi ungdomsteamet er borte. Ungdomsteamet
har tidligere vært en sentral samarbeidspartner for mange av dem vi har intervjuet, som jo
arbeider med ungdommer og unge voksne. Den gamle fordi det er blitt større avstand til
hskene og NAV. De aller fleste omorganiseringer vil gi en del positive effekter på noen områder,
og utfordringer på andre. Vi ønsker ikke å gå inn i en diskusjon om de positive effektene
er større enn de negative. Det har vi ikke et godt nok datagrunnlag til. Men det ser ut til
å være behov for litt informasjonsutveksling for å bøte på de samarbeidsutfordringene som
skisseres.
Vi anbefaler barnevernet å drive litt utadrettet virksomhet mot aktuelle samarbeidspartnere.
69
I grove trekk. Ungdomsteamet har ansvaret for kortere frivillige plasseringer og adferdsplasseringer, dvs. under ett år.
50

Hovedhensikten med denne anbefalingen er å gjøre viktige samarbeidspartnere mer kjent
med ny organisering og nye kontaktpersoner. En sideeffekt med dette er å gjøre egne medarbeidere
mer kjent med samarbeidspartnernes organisering, oppgaver og arbeidsmetodikk.
Barnevernet vil også kunne få innspill utenifra mht. å utarbeide nye rutiner.
En av problemstillingene vi skulle besvare var: Hvordan følges barnevernsbarn opp av oppfølgingstjenesten
i forhold til videregående opplæring? Det enkle svaret på dette svaret er at
barnevernsbarn i utgangspunktet ikke får noen særskilt oppfølging fra oppfølgingstjenesten.
Oppfølgingen er den samme enten elevene er i barnevernet eller ikke. Den eneste forskjellen
er dersom representanter fra oppfølgingstjenesten deltar i ansvarsgruppemøter eller overføringsmøter,
eller dersom de sammen med barnevernet deltar på skolenes sosialpedagogiske
møter.
Opplæringsloven gir alle rett (ikke plikt) til tre års videregående opplæring, og fristen for å
ta ut opplæringen er fem år. Oppfølgingstjenesten er fylkeskommunal, og arbeider for at all
ungdom som har ungdoms rett skal få tilbud om opplæring, arbeid, eller annen sysselsetting
70 .
I Rogaland er det i 2310 elever med ungdomsrett som ikke har søkt om skoleplass til høsten
2012, innen fristen. 774 av disse er fra Stavanger 71 . Det kan være flere grunner til at ungdommene
ikke søker/ikke møter. De kan ha fått seg jobb, tar seg et friår, de går på privat videregående
skole/skole i utlandet, går på folkehøyskole, avtjener verneplikten osv.
Vi får opplyst at oppfølgingstjenesten har et kartleggingsverktøy som er godt egnet for å
fange opp de som ikke benytter seg av ungdomsretten, og for å gjøre sammenligninger mellom
fylke. Oppfølgingstjenesten skal ha kontakt med dem minst én gang i året i de fem årene
de har ungdomsrett. ”Vi skriver brev til alle vi ikke får tak i når vi ringer. Noen ganger dukker vi
opp på døren.” Når elevene står i fare for å falle fra, tar rådgiverne ved skolen kontakt med
elev og elevens foresatte. I komplekse saker involveres oppfølgingstjenesten. Dersom eleven
velger å slutte, må hun skrive sluttmelding sammen med rådgiver, og saken havner deretter
hos oppfølgingstjenesten. Vi får opplyst at man har planlagt en ny rubrikk på dette skjemaet,
70
For å ha rett til oppfølgingstjenester, må eleven ha rett til videregående opplæring, og være mellom 16 og 21 år. I tillegg må et
av følgende punkter passe inneværende skoleår:
Du har takket nei til offentlig skoletilbud.
Du tar ut et venteår eller friår.
Du har ikke søkt om skoleplass eller læreplass.
Du har sluttet på skole eller i et læreforhold.
I spesielle tilfeller følger de opp ungdommene til de er 22 år (dersom en elev har utvidet rett, hvileår)
71
Jf. artikkel i Stavanger Aftenblad 19. mars 2012.
51

der man skal krysse av på om eleven er under barnevernet, men dette må først vurderes juridisk
mht. taushetsplikt. Hensikten med dette er at oppfølgingstjenesten skal kunne settes i
kontakt med barnevernet, dersom dette kan bidra til at eleven kommer i gang med opplæringsløpet
sitt igjen.
Prosjektet Ny giv er sentralt i arbeidet med å få flere ungdommer til å fullføre videregående
opplæring, og oppfølgingstjenesten er en viktig del av prosjektet. Vi går ikke nærmere inn på
dette her 72 .
I Ny Giv-prosjektet er NAV en viktig samarbeidspartner. Tilbakemeldingene i våre intervjuer
tyder på at samarbeidet mellom NAV og oppfølgingstjenesten fungerer bra. Enkelte
ganger kommer de til NAV først. De har gjerne ikke penger, og søker om sosialhjelp. Da
sjekker NAV om de har skolerett, og hvilken opplæring de har fra før. En del må ha tilrettelagt
undervisning, og NAV samarbeider med oppfølgingstjenesten ”..for å skreddersy et undervisningsopplegg.”
For mange vil deler av undervisningsopplegget være praktisk rettet. Personer
under 25 år har høy prioritering hos NAV, og ”..det er viktig å gripe fort fatt i dem.”
Alle de 17 ungdommene vi har intervjuet hadde et tilbud på dagtid. De fleste hadde et skoletilbud
(i all hovedsak vgs.), og enkelte hadde jobb. Noen fulgte både et videregående opplæringsløp
og jobbet på si, mens andre tok enkeltfag på privatgymnas.
Vi får opplyst at en del av de som mottar ettervern fra barnevernet dropper ut av den videregående
skolen. Ungbo har utarbeidet en egen prosedyre for hvordan man skal håndtere
denne type saker (se vedlegg). Prosedyren inneholder en rekke punkter for hva man skal
gjøre og hvem man skal kontakte. Det står også hvilke konkrete tiltak som kan settes inn,
som vekking om morgenen og/eller kjøre ungdommen til skolen. Ungbo har også fokus på
hvilke faktorer som er med på å opprettholde skulking, ansvarliggjøre ungdom og synliggjøre
positive faktorer.
Oppfølgingstjenesten ser positivt på oppfølgingen fra Ungbo. ”Det er en fordel når sånne etater
er inne (…) de har rutiner på det. Det hadde ikke mor og far.”
72
Ny GIV er et treårig prosjekt som har som mål å etablere et varig samarbeid mellom stat, fylkeskommuner og kommuner for
å få flere ungdommer til å fullføre og bestå videregående opplæring. Det er iverksatt både nasjonale og lokale tiltak. Ny GIV ble
lansert høsten 2010 og pågår ut 2013.
Prosjektene i Ny GIV er:
1) Gjennomføringsbarometeret – felles mål for bedre gjennomføring i videregående opplæring og felles data- og statistikkgrunnlag
for å vurdere måloppnåelsen.
2) Oppfølgingsprosjektet – bedre samarbeid mellom fylkeskommunen og NAV om ungdom som over tid har vært ute
av utdanning og arbeidsliv.
3) Overgangsprosjektet – systematisk samarbeid mellom kommune og fylkeskommune om tett oppfølging av svakt
presterende elever som risikerer å ikke mestre videregående opplæring.
52

Barnevernsbarn får ikke noen særskilt oppfølging fra oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen.
Oppfølgingen er den samme for alle elever som har sluttet, eller står i fare for å slutte, i
den videregående skolen. Fokuset på å få flere ungdommer til å gjennomføre videregående
opplæring er styrket gjennom Ny giv-prosjektet, og oppfølgingstjenesten har fått bedre verktøy
til å fange opp, og følge opp skoleslutterne. Her er samarbeidet med NAV, og private
underleverandører som Pøbelprosjektet og SMI, sentralt.
Vi er informert om at det for tiden jobbes med å finne en løsning som kan identifisere om
ungdommen, som avbryter opplæringsløpet og som har tiltak i barnevernet. Dette skal først
vurderes mht. taushetsplikt. Hensikten er å bedre kunne vurdere om det finnes barnevernstiltak
som kan bidra til at eleven fort kommer i gang igjen med opplæringsløpet.
Det er i dag mange instanser som kan fange opp og følge opp elever som faller fra (eller står i
fare for å falle fra) videregående opplæring: Den enkelte skole, PPT og oppfølgingstjenesten
er opplagte. De fanges dessuten opp av NAV dersom de søker om sosialhjelp, som samarbeider
med oppfølgingstjenesten om det videre opplegget.
Ungbo har en egen prosedyre for hvordan man skal håndtere skolenekt/frafall vgs. blant
sine brukere. Det har ikke barnevernet. Kanskje bør barnevernet utarbeide noe tilsvarende?
Her kan barnevernet bruke elementene fra Ungbo sin prosedyre. Så kan man avgjøre om det
er saksbehandlere i barnevernet eller andre som skal forestå den konkrete oppfølgingen.
53

En av problemstillingene vi er bedt om å besvare er om det er noen grupper som faller utenfor,
eller ikke fanges godt nok opp av det kommunale tjenesteapparatet.
Gjennomgangen over viser at mange av barnevernets brukere fortsetter i ettervernstiltak. Få
takker nei. Det ser ut til at barnevernet klarer å motivere de aller fleste som har behov for
det, til å ta i mot et etterverntilbud. Intervjuene med ungdommene tyder videre på at ettervernstilbudet
i stor grad er i samsvar med behovet.
De som ikke får et ettervernstilbud er de som takker nei til dette, eller har avsluttet etterverntiltaket
før tiden. Det er imidlertid ikke korrekt å si at disse faller utenfor, ettersom de har
takket nei til ettervern, og tilbudet er frivillig. Men vi har tidligere pekt på at det er en risiko
for at disse ikke blir kontaktet etter avslag, slik loven krever. Viktige risikofaktorer er manglende
rutiner for oppfølging og at de som takker nei registreres som passive i fagsystemet. På
grunn av disse forholdene er risikoen for at ungdommene ikke blir kontaktet, spesielt stor
ved saksbehandlerskifter.
Ellers er hovedinntrykket at samhandlingen mellom barnevernet og samarbeidspartnerne
fungerer bra, med de unntakene vi har presentert i del 4. Men flere, inkludert barnevernet,
peker på alvorlige glipper/meget uheldige hendelser som fører til at brukerne ikke blir fanget
godt nok opp. Noen av disse er gjengitt over (for eksempel fra Uteseksjonen og Bufetat).
Et annet eksempel på brukere som ikke har vært fanget godt nok opp, er en gruppe brukere
som har henvendt seg til krisesenteret. Krisesenteret mottok i 2011 henvendelser fra 16 ungdommer
mellom 18 og 23 som ikke lenger har oppfølging fra barnevernet, eller som ikke har
hatt oppfølging fra barnevernet. De har dermed ikke rett til ettervern.
Seks av disse var fra Stavanger. Brukerne kjennetegnes ved dårlige ADL-ferdigheter (se vedlegg),
men de har ikke et rusproblem eller en psykiatrisk diagnose 73 som gir dem rettigheter
74 . Noen av disse har ikke vært fanget opp av barnevernet. Det har gjerne vært bekymringsmeldinger
inne, men en har ikke klart å fange opp problemene. I ett tilfelle var det sendt
en rekke bekymringsmeldinger, gjennomført fire undersøkelser, uten at tiltak var satt inn.
Dette er et ekstremt eksempel. Men for de som ikke blir fanget opp av barnevernet, betyr det
73
Jf. intervju med Krisesenteret.
74
I henhold til kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
54

at de heller ikke har rett på ettervern i henhold til barnevernloven. Fra Krisesenteret pekes
det på at de har et godt håp om at denne brukergruppen skal kunne klare seg greit dersom
de får tett oppfølging mht. å utvikle ADL-ferdigheter. ”De trenger hjelp til å få hverdagen til å
fungere.”
I gjennomgangen er det delte meninger om disse kvalifiserer for miljøtjeneste i regi av helse-
og sosialkontorene. Og om de gjør det, er det også delte meninger om dette er en egnet tjeneste
for denne gruppen 75 .
Kommunen er imidlertid i ferd med å ta tak i dette. I april innkalles barnevern, hsker og krisesenter
til et møte, for å finne ut hvilke tjenester som er best egnet til å møte behovene til
slike brukergrupper.
I flere saker har brukerne rettigheter etter flere lovverk, og ettervernet involverer flere nivåer.
Hovedbildet er at samhandlingen mellom de ulike aktørene (med noen få unntak) fungerer
bra. Men flere instanser peker på alvorlige glipper/meget uheldige hendelser som fører
til at brukerne ikke blir fanget godt nok opp. Det er viktig å understreke at dette er unntakene,
ikke hovedregelen.
Vi tror det er behov for at kommunen etablerer et system for å rapportere, gjennomgå og
evaluere denne type saker. Et slikt system bør involvere de instansene som observerer
manglene, og de aktørene som har vært mest sentrale i saken tidligere. Man bør i fellesskap
gå gjennom slike saker for å finne ut hva som gikk galt, og hvilken lærdom man kan ta med
seg i det videre arbeidet.
En av de store utfordringene innen barnevern er å måle effektene av det arbeidet man gjør,
fordi effektene ofte gjør seg gjeldende flere år etter at tiltak (ene) er satt inn 76 . Ved å gå inn i
enkeltsaker på denne måten, sammen med andre instanser, vil man kunne få bedre innsikt i
hva som gikk galt, og hvordan man skal forhindre noe tilsvarende senere. Vi er informert om
at dette til en viss grad gjøres innen barnevernet når noe har gått galt. Det nye er at vi ønsker
en sterkere systematisering av dette, og at innspill og delaktighet fra andre instanser blir
sentralt i dette.
En slik læring på tvers vil kunne by på utfordringer mht. til taushetsplikt, men det vil kunne
være mulig å få et samtykke fra bruker. I de fleste tilfellene vi snakker om, kjenner jo både
barnevern og de impliserte partene store deler av historien. Vi er kjent med at barnevernet er
75
Ankepunktene er at det ofte er mange personer innom, noe som kan være et dårlig tilbud til en person med tilknytningsforstyrrelser.
Vi får opplyst at en del av disse brukerne i en periode vil kunne ha behov for hjelp til å stå opp om morgenen. Selv
om hyppige personskifter er et generelt problem for disse brukerne, er det spesielt uheldig i forbindelse med vekkingen (ukjente
personer som vekker de opp), hevdes det. Denne gruppen trenger få stabile relasjoner, var gjennomgangstonen i intervjuene.
Vi får også opplyst at miljøtjenesten ikke er like fleksibel som for eksempel Ungbo-tiltaket. Det blir også pekt på at ikke alle helse-
og sosialkontorer har miljøtjeneste på kveldstid.
76
Det er dessuten mange andre forhold enn tiltak i barnevernet som påvirker en persons utvikling.
55

i ferd med å utarbeide et nytt system for kvalitet og internkontroll. Hensikten med dette er å
oppnå kvalitetsforbedring og hindre alvorlige avvik som kan være til skade for våre brukere.
På denne bakgrunn mener vi det er verdt å vurdere vårt foreslåtte system, som sikrer lærdom
over tid, og mellom relevante instanser.
Vi tror det er lettere å sette kritisk søkelys på enkeltsaker dersom det er et system og en kultur
for dette. En annen fordel at man vil kunne få andre kompetansemiljøers vurderinger av
sakene. En tredje fordel er at man tar sakene der og da, og unngår at de vokser seg ”store og
vonde.” Dermed reduseres risikoen for at det skapes feilaktige oppfatninger om hvordan
man jobber i barneverntjenesten. Slik sett kan diskusjoner rundt uheldige enkeltsaker tvert i
mot bidra til at samarbeidet styrkes.
Til slutt vil vi bare legge til at det er utopisk å tro at man kan skape et system som er vanntett
for feil. Det blir det aldri. Men vi tror det er viktig å foreta en grundig gjennomgang av de
mest alvorlige feilene, ikke for å finne syndebukker, men for å kunne lære av disse til neste
gang.
Kanskje bør en også involvere enkeltsaker der samhandlingen har fungert svært bra, og det
har gått veldig bra med brukeren? Et sentralt spørsmål her er: Hva var det som gjorde at det
gikk så bra i denne saken? Lærdommen fra dette spørsmålet er kanskje like viktig som lærdommen
fra en sak der det gikk galt. Denne type saker vil også fungere som kontraster, og
være et godt sammenligningsgrunnlag, til de sakene der det har gått galt. Dette vil kunne
bidra til mer innsikt, og vil nok også være mer stimulerende å jobbe med, enn bare å fokusere
på sakene der det gikk galt.
Vi tror et slikt system vil kunne bidra til å styrke samhandlingen mellom instansene ytterligere,
og totalt sett styrke det barnevernfaglige arbeidet i kommunen.
56

I kommunelovens § 77.4 pålegges kontrollutvalgene i fylkeskommunene og kommunene å påse at det gjennomføres
forvaltningsrevisjon. Forvaltningsrevisjon innebærer systematiske vurderinger av økonomi, produktivitet,
måloppnåelse og virkninger ut fra kommunestyrets vedtak og forutsetninger. Lovens bestemmelser er nærmere
utdypet i revisjonsforskriftens kapittel 3 og kontrollutvalgsforskriftens kapittel 5.
Revisjon i norsk offentlig sektor omfatter både regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon, i motsetning til i privat
sektor hvor kun regnskapsrevisjon (finansiell-) er obligatorisk.
Rogaland Revisjon IKS utfører forvaltningsrevisjon på oppdrag fra kontrollutvalget i kommunen. Arbeidet er
gjennomført i henhold til NKRF sin standard for forvaltningsrevisjon, RSK 001. Les mer på www.rogalandrevisjon.no.
Arbeidet med denne rapporten er ledet og utarbeidet av senior forvaltningsrevisor Svein Kvalvåg, og kvalitetssikret
av fagansvarlig Bernt Mæland, og gjennomgått av oppdragsleder og revisjonsdirektør Cicel Aarrestad.
Revisjonskriteriene er krav eller forventninger som revisjonen bruker for å vurdere funnene i undersøkelsene.
Revisjonskriteriene skal være begrunnet i, eller utledet av, autoritative kilder innenfor det reviderte området, f.
eks lovverk og politiske vedtak. I dette prosjektet er følgende kriterier anvendt:
Barnevernloven:
§ 1-3 annet ledd: Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes
av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. (…) Opphør av tiltak ved fylte 18
år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til
barnets beste
§ 4-15, femte ledd: I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om
plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år
Rundskriv Q 2011-13: Om tiltak for ungdom over 18 år, planarbeid og barneverntjenestens kontakt med ungdommen
etter fylte 18 år, samarbeid med andre tjenester og innføring av individuell plan
Reviderte retningslinjer for samarbeid mellom barnevern og helse- og sosialkontor (januar 2011, Stavanger kommune)
Ettervernsbegrepet. Her omtales barneverntiltak for de mellom 18 og 23 som ettervern. Ettervernsbegrepet brukes
ikke i barnevernsloven, men er blitt definert slik: Forberedende og støttende arbeid med unge voksne som
flytter fra et opphold i institusjon eller fosterhjem til en selvstendig voksentilværelse med tanke på at de skal gjøres
i stand til å klare seg selv (Jan Storø, På begge sider av atten, 2001). På bakgrunn av denne definisjonen forstår
man ettervern som en prosess i tre faser: Forberedelse, flytting og oppfølging. Dette innebærer at ettervernet ikke
starter den dagen ungdommen flytter ut. Arbeidet starter i god tid før det.
57

Barnevernet i Stavanger har definert ettervern som alle barnevernstiltak for ungdom over 18 år, etter plassering i
fosterhjem eller institusjon 77 . I praksis mottar også en del barn som har hatt hjelpetiltak frem til de er 18 år, ettervern
fra barnevernet.
Vårt ettervernsbegrep: Selv om oppfølging fra barnevernet etter fylte 18 år gjerne er mest aktuelt for de som har
bodd på institusjon eller i fosterhjem, legger loven opp til at alle tiltak, også hjelpetiltak, vil kunne opprettholdes
(jf. rundskriv Q-2011-13) 78 . Med ettervern mener vi derfor alle ungdommer mellom 18 og 23 som har tiltak i barnevernet.
Altså: Ettervern er barneverntiltak for ungdom mellom 18 og 23, uavhengig av om de har hatt omsorgs-
eller hjelpetiltak før de ble 18 år I tillegg inkluderer vi ikke vi bare dem som flytter fra en institusjons eller
fosterhjemstilværelse til en selvstendig voksentilværelse i ettervernsbegrepet. Vi inkluderer også de som fortsetter
å bo på institusjon og fosterhjem etter fylte 18 år.
Formålet med ettervern er å bidra til at ungdommen etter en tid skal kunne klare seg på egenhånd. Det vil med
andre ord si at målet er selvstendiggjøring.
Forberedelse/planlegging: For å fange opp overgangen fra barn til voksen, inkluderer vi planleggingen og forberedelsen
av ettervernet. For noen vil forberedelsene starte helt ned i 15-16-årsalderen. En annen måte å fange opp
denne overgangen på, har vært å spørre ettervernsbrukerne om tilbudet de har nå, kontra det de hadde før de var
18 år.
Oppfølgingstiltak. I gjennomgangen går vi nærmere inn på hvilke tiltak de ulike ungdommene har, og hvor
mange som har tiltaket. Vi går i dybden på Ungbo-tiltaket, og ser nærmere på innhold i tjenesten, utvikling, og
hvordan brukerne opplever tiltaket. Ungbo er et viktig etterverntiltak i Stavanger, ble etablert i 2006, og har hatt
en meget sterk vekst i antall brukere fra 2006 og 2011. Bakgrunnen for etableringen var at man hadde avdekket at
Stavanger kommune manglet tiltak for ungdomsgrupper.
Brukertilbakemeldinger. Vi bruker tilbakemeldinger fra brukere, fosterforeldre, barnevern, og samarbeidspartnere
til å si noe om innholdet i oppfølgingen, og hvordan planleggingen har vært. Vi fikk dessverre tak i få som
bare fikk oppfølging hjemme, eller som fikk oppfølging i institusjon. Dette innebærer at vi har best datagrunnlag
når det gjelder oppfølging fra Ungbo, eller oppfølging i fosterhjem, men ikke så godt datagrunnlag når det gjelder
de andre to gruppene (de som bor i egen leilighet/hjemme og de som bor på institusjon).
De som takker nei. Relativt tidlig i prosjektet fikk vi opplyst at det var 10 personer som hadde takket nei til etterverntiltak/opphør
av tiltak i 2010 og 2011. Mot slutten av prosjektet viste det seg at dette tallet ikke var helt korrekt.
Vi har likevel gått inn i de ti mappene deres for å undersøke vedtakspraksisen ved avslag.
Utvalg av samarbeidspartnere: Vi tok utgangspunkt i prosjektrapporten Ungdom og ettervern (2011). Her skisseres
det opp en rekke ulike instanser som er relevante for ungdom i en ettervernsfase. Vi har valgt ut noen av disse,
dels på bakgrunn av opplistingen i rapporten, dels på bakgrunn av innspill underveis i prosjektet. På bakgrunn
av intervjuene med disse aktørene har vi forsøkt å danne oss et bilde av hvordan samarbeidet mellom de ulike
aktørene fungerer.
Ikke individuelle planer og ansvarsgrupper. Disse temaene ble behørig behandlet i forvaltningsrevisjon innen
psykisk helse (2009), og vi går ikke inn på dette her.
Geografisk avgrensning. Vi har sett nærmere på samarbeidet internt, mellom ulike instanser i Stavanger kommune,
og eksternt mot spesialisthelsetjenesten og Bufetat, fosterforeldre og brukere. Når brukerne flytter er det
som regel fraflyttingskommunen som er ansvarlig for å opprettholde tiltakene. Vi har imidlertid ikke sett på samarbeidet
mellom barnevernet i Stavanger og instanser i andre kommuner, når barnevernet i Stavanger har ansva-
77
Kilde: Rapport fra prosjektgruppe, Ungdom og ettervern, Stavanger kommune 2011.
78
Barnevernet har en sterkere lovmessig forpliktelse for ungdom som er under kommunens omsorg før fylte 18 år (i betydningen
en sterkere planmessig forpliktelse) , enn de som får hjelpetiltak (jf § 4-15, fjerde ledd).
58

et. Årsaken til dette er todelt: For det første bor største delen av ettervernsungdommene i Stavanger kommune
(2/3 se faktadel). For det andre var det nødvendig å gjøre denne avgrensningen for å gjøre prosjektet overkommelig
mht. oppsatt tids- og budsjettramme.
Intervjuer:
Vi har totalt intervjuet 76 personer (hvorav 17 i gruppe). De intervjuede representerer barnevernet,
NAV, helse- og sosialkontorene, Ungbo, Uteseksjonen, Krisesenteret, oppfølgingstjenesten, levekårsstab,
k46, BUPA, Psykiatrisk divisjon ved SUS (herunder Avdeling unge voksne, PUT og avdeling Gausel, representant
fra prosjekt Ta Hys (herunder repr. fra politiet), Bufetat, primærbrukere og fosterforeldre.
Mer om brukerintervjuene under:
Totalt fikk vi intervjuet 17 unge voksne som har etterverntiltak, hvorav 9 som er i Ungbo, og 8 som
blir fulgt opp av barnevernet, og som bor i fosterhjem, institusjon, eller i egen leilighet.
o
o
o
I utgangspunktet la vi opp til å intervjue 31 brukere, 13 som hadde tiltaket Ungbo og 18 fra
barnevernet ellers. Av de 18 var planen å intervjue 6 fra hver av de andre hovedkategoriene ettervernstiltak,
dvs. fosterhjem, institusjon og oppfølging hjemme/egen leilighet. Men ikke alle
kom.
Unge voksne med oppfølging fra Ungbo
• 2 som kom hjemmefra
• 4 fra institusjon, hvorav 1 enslig mindreårig
• 1 fra fosterhjem
• 2 som har flyttet ut, dvs. ikke har tiltak fra Ungbo lenger
1 utilsiktet
1 planlagt
Unge voksne med oppfølging fra barneverntjenesten
• 2 i egen leilighet – 1 som nylig har kommet fra institusjon
• 5 i fosterhjem
• 1 i institusjon (Embo)
• Vi har intervjuet 6 fosterforeldre for unge voksne mellom 18-23 år
Nøkkeltall:
Økonomitall vedr. fosterhjems- og institusjonsutgifter mottatt fra barnevernet
Tall RR har tatt ut av barnevernets økonomisystem
Brukerdata mottatt fra barnevernet
Tall fra Rapporteringsbanken (barne- likestillings og inkluderingsdepartementet)
Tall fra KOSTRA
Status ventelister og sosialhjelp pr. 31.12.2011 (venteliste kommunale boliger)
Dokumenter
Politiske saker vedr. barnevernet, fra 2008 til januar 2012.
Ettervern og ungdom. Rapport fra prosjektgruppe, Stavanger kommune 2011.
Samarbeidsrutine mellom barnevern og helse- og sosialkontor
Referat fra møter i Tvisteløsningsutvalget, og evaluering av Tvisteløsningsutvalget
Rundskriv Q-2011-13, barne- likestillings og inkluderingsdepartementet
Evalueringsrapport i prosjekt Ungbo, mai 2006- sept 2007.
Ungbos årsrapporter 2010 og2011
www.ettervern.org (redaktør for nettsted er Jan Storø, som også er forfatter av boken, På begge sider av
atten.)
Diverse hjemmesider til barnevernets samarbeidspartnere
59

Rapport fra Ta hys, 2011
Organisasjonskart barnevernet
Q 06/2007, barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Oppgave- og ansvarsfordeling mellom
kommuner og statlige barnevernmyndigheter – herunder om betalingsordninger i barnevernet
Har ungdommen vært til konsultasjon ved skolevegringsteamet (PPT for vgs)? Bør alltid inn til konsultasjon.
1. Etablere kontakt med skolen ved skolestart. Kontakten kan være med lærer, rådgiver eller med
OT.
I de tilfellene der det viser seg at ungdommen har mye fravær kan det være hensiktsmessig å
følge opp med tett kontakt. I de tilfelene der fravær ikke er et problem kan det uansett være hensiktsmessig
å ha en dialog.
2. Få oversikt over situasjonen ved bruk av skolemøte .
Aktuelle deltakere: UNGBO, ungdommen selv, representanter fra skolen med ledelse, evt foreldre,
evt. saksbehandler fra barnevernstjenesten.
Vurdere om det er behov for bistand fra andre instanser (henvisning )
3. Være pådriver for at skolen fører nøyaktig fravær over tid, slik at ”skulkebildet” blir tydelig. Dette
gir i tillegg gevinst ved at ungdommen blir ”sett/ kontrollert”.
Se skolens prosedyrer s. 7 i skolevegringsheftet utarbeidet av Stavanger kommune.
4. Kan skolen legge til rette for elevsamtaler i en periode, for å evaluere situasjonen kontinuerlig.
Avklare hva som er viktig for eleven ifht skolehverdagen: eks tilrettelegging, sosial inkludering,
samt styrke relasjon mellom lærer- elev.
5. Se på mulighet for å se etter nøkkelpersoner på skolen som kan være en viktig voksen for eleven
(rådgiver, lærer, helsesøster el.a)
6. Være i kontakt med OT, og i samarbeid med dem fortløpende vurdere et eventuelt tilpasset skoletilbud.
7. Hvis skoleåret begynner med høyt fravær, kan det være hensiktsmessig å se på om det er et poeng
for ungdommen å fortsette på skolen. Hvis ungdommen sier fra seg skoleplassen før 1. oktober
mister ungdommen ikke skoleretten det året.
Dette bør kun vurderes hvis fraværet er høyt.
8. Konkrete tiltak som UNGBO kan sette inn i forhold til ungdommen:
Hente ungdommen og kjøre til skolen. Dette kan være hensiktsmessig i en tidsavgrenset periode.
Viktig å avklare på forhånd med ungdommen tidsperspektivet. Det bør også være en plan i forhold
til intervallene. Dsv at etter å ha kjørt ungdommen for eksempel en uke bør en ansvarliggjøre
ungdommen på å komme seg til skolen et par dager selv. Så kan UNGBO som en ”belønning”
kjøre ungdommen to dager (osv).
Eksempel på en kjøreplan: Uke 1: Kjøre ungdommen hele uken.
Uke 2: Kjøre ungdommen mandag. Ungdommen kommer seg på skolen selv tirsdag og onsdag.
Kjøre ungdommen torsdag og fredag. Uke 3: Kjøre ungdommen mandag. Ungdommen kommer
seg selv til skolen mandag-torsdag. Kjøre ungdommen fredag.
60

En ”kjøreplan” bør ikke overskride tre uker.
Vekking av ungdommen om morgenen. Mange ungdommer sliter med å komme seg opp om
morgenen. Da kan det hjelpe at UNGBO ringer og vekker om morgenen. I likhet med ”kjøreplanen”
er det viktig at det blir avklart på forhånd en tidsavgrensing. Dette kan gjerne være som en
oppfølger til en kjøreplan. Dvs at etter å ha kjørt ungdommen en tidsavgrenset periode, kan det
følges opp med og i en periode ringe å vekke ungdommen om morgenen.
I forkant av disse tiltakene av disse tiltakene kan det være hensiktsmessig og lage en plan. Da
gjerne i form av en enkel ukeplan som er lett for ungdommen å forstå.
7. UNGBO har fokus på:
Sjekke ut om det er faktorer ved hjemmesituasjonen som opprettholder skulking. Eks at ungdommen
får ha tilgang til pc på dagtid, sitter ungdommen og surfer på nettet, ser på Tv el? Er
det noe ungdommen selv kan gjøre for å gjøre det lettere å komme seg på skolen
Ansvarliggjøre ungdom ved bruk av samtaler / kontrakt.
Bruk Bekymringssamtalen utarbeidet av Bergensklinikken (se link under)
Prøve å forsterke/ synliggjøre positive faktorer
-I dialog med ungdom vurdere om det er forhold skolen ikke kjenner til og vurdere om dette er
nødvendig for at skolen i større grad kan forstå den enkelte elevs situasjon.
-Være pådriver for at skolen har ”realistiske” forventninger til hva UNGBO kan bidra med. Eks.
at UNGBO ikke henter ungdommen hjemme hver dag. Det innebærer at det kan ta tid å jobbe
med dette. Skolen har noen ganger forventninger om at UNGBO tar en del av jobben når vi er
inne i saken.
Synliggjøre hvilken rolle vi har i den enkelte sak.
Ha fokus på hva vi kan samarbeide med de andre instansene om .
Vi ba barnevernet om innspill til hvilke tiltak som har vært aktuelle for unge mellom 18 og 23 høsten 2011. Dette
illustreres under:
Råd og veiledning hos saksbehandler
Ungbo
Ungbo med husbankprosjekt
Fosterhjem
Støttefamilie
NAV følger opp
EMbo følger opp
Oppfølgingsbolig på EMbo
Folkehøgskole med oppfølging fra institusjon
Trening
Miljøarbeider
Fosterhjem i regi av privat organisasjon
61

Psykolog
Oppfølgingsperson fra ex. Institusjon
Besøkshjem
Ettervern privat institusjon
Bor hjemme
Bor i egen leilighet i hus til fosterforeldre
Forsterket fosterhjem
PUT
Støttekontakt
Ansvarsgruppemøte
Primære ferdigheter: Det kan være å stå opp av senga om morgenen, personlig hygiene og spise. Dette er de
grunnleggende aktivitetene vi gjør for å ta vare på oss selv.
Instrumentelle ferdigheter: Dette handler om mer krevende aktiviteter. Det kan være å lage mat, gjøre rent, dekke
bordet, gjøre husarbeid og holde orden på økonomien. Men det kan også gjelde aktiviteter utenfor hjemmet:
Gjøre innkjøp, ta bussen, kjøre bil, gå på skolen, være på jobb og delta i ulike aktiviteter på fritida.
Koordinator kan også hjelpe til med lekser og til å lese på førerprøven.
62

Regnskapsrevisjon Forvaltningsrevisjon Selskapskontroll Andre tjenester
Rogaland Revisjon IKS
Lagårdsveien 78
4010 Stavanger
Tlf 40 00 52 00
Faks 51 84 47 99
63
www.rogaland-revisjon.no
www.rogaland-revisjon.no