Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

ter stor – det var ikke så mange private legekontor
på den tiden – sørget hun kvikt for å
dele de fremmøtte i 2 grupper; de som hadde
bestilt time i den ene og de som ikke hadde
bestilt time i den andre. De som hadde bestilt
time fikk beskjed om å vente på tur, og de
som ikke hadde time ble tatt inn (en om
gangen!) på kontoret til henne hvor hun fort
fikk avklart hva som plaget dem. Var det
behov for øyeblikkelig hjelp, fikk de komme
inn til Lars så fort som mulig, de andre fikk
imidlertid ny time og et vennlig velkommen
tilbake.
Det var nok de som trodde det var doktoren
selv de hadde snakket med. Lars Vaage
har nemlig selv fortalt at en dag han var alene
på kontoret var det en pasient som banket på
døren. Da Lars Vaage åpnet, sa mannen utenfor:
Er ikke doktoren på kontoret i dag?
Det ble etter hvert svært mange som oppsøkte
det nye legekontoret. Men ingen
behøvde si navnet sitt 2 ganger. Valbjørg husket
hver eneste en av dem – til og med hva tid
de var født. Ikke rart at den enkelte følte at
hun virkelig brydde seg om nettopp henne,
eller han. Og det var også tilfelle. For hun
brydde seg faktisk om hver eneste en – og
selv i dag, mange år etter at hun sluttet
(1992), kommer det folk bort til henne på
gaten – ja, noen ringer også hjem til henne –
for å få råd eller høre hennes mening, eksempelvis
om den behandlingen eller de medisinene,
som deres nye fastlege har sagt de skal
ha! Ja, det hender sågar at hun tar seg en tur
hjem til noen av dem som nå er gamle og
ensomme og trenger sårt til en hjelpende
hånd. «… hjelpe, trøste, stille savn, vise medynk,
tørre tårer, lege alt som hjertet sårer…».
Nei, Valbjørg har ikke glemt hva hun lærte på
sykepleierskolen.
I 1992 – etter 30 år som privatpraktiserende
lege – måtte Lars Vaage på grunn av
sykdom avslutte sin virksomhet. Valbjørg var
nå 65, men fortsatt sprek som en ungdom.
Hun tok et kort vikariat på Husmorkontrollen,
men på grunn av Lars’ sykdom, ville hun
ikke binde seg til flere faste oppdrag på sykehuset.
Lediggang var imidlertid ikke hennes
greie. For selv om hun nå brukte meget av sin
tid til å gi Lars den hjelp han nå trengte,
hadde hun likevel tid til litt frivillig arbeid på
Skipper Worse. Lars hadde blant annet vondt
for å gå. Derfor kjørte hun han nesten hver
dag til forskjellige møter, og andre evenementer
han ønsket å delta i. Og når hun
hadde fått han på plass på møterommet eller
hvor det nå var, brukte hun tiden til å gjøre
sine ting. I et par år betjente hun for eksempel
tre dager i uken den lille kafeen som
Skipper Worse hadde nede i sentrum. Men
etter et par år med dette, begynte hun i stedet
å kjøre ut varm middagsmat fra Skipper
Worse til gamle og uføre. Da kunne nemlig
Lars være med i bilen, så på den måten kunne
hun både sørge for at Lars fikk litt forandring
og at hun selv fikk dekket sitt behov for å
være til nytte og (ikke minst) sosial kontakt.
Valbjørg elsker nemlig å ha folk rundt seg.
Slik har hun alltid vært, forteller hun. Ingen
gang var hun mer sprudlende, enn når det
kom folk på besøk hjemme på gården. Men
en gang – hun var 6 år – gjorde hun noe som
hun måtte love moren å aldri finne på igjen:
hun gikk rundt på bygda og inviterte alle de
hun kjente hjem til selskap – uten at moren
visste noe, før den ene etter den annen dukket
opp på ettermiddagen pent kledde og gledet
seg til kaffe og kaker på Nedrebø! Det
gikk selvsagt bra, mora svingte opp med
både kaffe og lefse, men som sagt, Valbjørg
fant aldri på å gjøre det igjen!
Det gjorde vondt, da Lars døde. Og det ble
13