Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

Jakob var i maskinen og Olaf og Sverre
stod for styringen: Noen ganger hadde de
med en ekstra mann – fra Hodnafjell.
Når ryktet spredde seg at brislingen var
på innsig klargjorde de kutteren med nøterposer,
doryer, lettbåter og annet utstyr.
Avtalen om tur for meg var at de la til
kai på Askje – blåste i fløyten – og da
hadde jeg 15 minutter til å innfinne meg på
kaien om jeg ville være med – og det ville
jeg gjerne. Jeg trengte ikke ta med utstyr –
oljehyre og sjøstøvler var ombord for meg.
Så gjaldt det å bestemme kursen. I styrehuset
knitret vanlig radio og radiotelefon –
Hvor vi hadde andre fartøyer «På tråden»:
«Hallo hører dere meg? – Over. – Ja, vi
hører deg – har du noe å fortelle? – Over –.
Høgsfjord kunne bli anbefalt, men ikke
alltid slo det til – og så var det å prøve andre
fjorder. Brislingstimer flytter seg fort.
Når sommerkveldene mørknet til –
droppet vi anker eller la til en brygge, og
alle gikk til køys – vi skulle tidlig opp på
ny jakt –.
Det ble skiftet litt med vakter – om
ankeret holdt og fortøyningene var i orden
og ellers at alt var vel.
De første turene var jeg helst passasjer,
men måtte være med å vaske opp etter måltidene.
På senere turer – når Jørgen «luktet»
fangst – ble jeg brukt til forskjellige gjøremål.
Så lenge kursen var lett å følge – været
bra og farten liten kunne jeg holde rattet og
følge anvisningene fra notbasen. Enda
senere ble jeg rorskar – det vil si at jeg
rodde lettbåten mens Jørgen loddet for å
finne fisk.
Et blylodd i en tynn messingtråd ble firt
ned og dersom der var fisk kunne basen
kjenne støtene mot messingtråden og
kunne bedømme dybde og vidde på stimen,
– basen dirigerte med tilrop eller
håndbevegelser den retning jeg skulle ro –
og «så må du ikkje plaska med årene og
skremma fisken» var den ordren jeg fikk
fra basen. Nå kom lærdom fra far til sin
rett. – Jeg opplevde aldri at Jørgen Bas
kjeftet på meg for roingen. Når Jørgen
mente der var fisk på «tråden» ble der fart
i mannskapet.
Noten ombord var en snurpenot. – Liner
var festet til en dory som ble slept langs
siden av hovedfartøyet – når doryen ble løsnet
ville «Vaulå» gå i en ring etter anvisning
av notbasen. Når ringen var sluttet skulle
åpningen i snurpenoten «snurpes inn».
Selve noten har en stor åpning som må
«snurpes» igjen for å hindre at brislingen
kan rømme ut åpningen – og det «lyt skje
fort».
33