Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

More documents

Recommendations

Info

Hva nå, mon tro? Skal Evald Høyland nå bare lene seg tilbake og hvile på laurbærene? Vi stilte ham spørsmålet. Han ristet på hodet med et underfundig smil: – Nei, jeg skal fortsatt være med i kulissene med råd og motivering. Etter hvert så har kommunen også innsett betydningen av vårt arbeid og vi har vel nå faktisk en form for samarbeid om de utfordringer vi står overfor. Men vi har ingen kommunal godtgjørelse. Utgiftene og løsningene må vi selv sørge for. Jeg er også opptatt av å gi råd til dem som nå skal fronte arbeidet. De må formidle til våre «klienter», at verken i sorg eller glede bør alkoholen være gjest. Den fører, etter egen erfaring aldri til noe godt. Vi ser fram til den 2. juli. Da skal vi offisielt overta eiendommen i Paradis. Og vi har nye ideer. Men hva disse dreier seg om, vil jeg ikke ut med i dag. Jeg vil også gjerne være med å påskynde en videre utvikling av Varmestuen slik at vi fortsatt kan være en hjelp til dem som ikke makter å få orden på livet sitt. Jeg føler også en god tilbakemelding fra innbyggerne i Stavanger. Fra vi startet har vi stort sett bare møtt velvilje. Og det er vi takknemlige for og sikre på også vil følge oss i fremtiden, sier han engasjert. Evald Høyland med en av sine mange fritidsbeskjeftigelser: Korssting-bilder. – Hva med huset på hjørnet av Madlaveien og Wesselsgate? antyder vi. – Det var en trist affære som jeg ikke vil si så mye om, annet enn at jeg er glad for det gikk bra til slutt. Og at vi også nå har fått opprettet et styre som jeg har full tillit til. Jeg selv sitter i dette og ser lyst på det videre arbeid, sier en engasjert pioner for det frivillige omsorgsarbeidet for uteliggende, hjemløse alkoholikere. – Fellesskap og likhet for alle, er et slagord som Varmestuen arbeider etter, understreker han. – Hva fyller du fritiden med, dersom du har noen? Han forsvinner opp på loftet og kommer ned med et stort, korssting-sydd bilde. «Dette, bl.a.», sier han. Og korsstingsarbeid er han glad i. Likeså andre aktiviteter så som kobberstikk som vi også ser pryde den ene veggen i stua hans. Dette koser han seg med innimellom når han trenger å koble av. Men han savner Gerd! Han kan ikke nok lovprise henne for det hun var for ham og hva hun betydde for alle dem som ble hjulpet. Men han er glad for at andre den gang kom med og nå skal ta over livsverket de etablerte og hvor penger kommer langt ned på prioriteringslisten i forholdet til det å kunne hjelpe andre og ta seg anledning til det av de midler de selv tjente på andre oppgaver. Og han er glad for han vet at arven vil føres videre i samme ånd som de selv gjorde nå når stafetten overlates i sønnen og datterens hender. Og Mortepumpens utsendte takker for seg og skal forsøke å rygge bilen ut av det trange Ramslandssmauet. Da går døren i nr. 2 opp igjen og Evald kommer ut for å hjelpe meg ut av «den smale vei». Han dirigerer meg trygt ved hjelp av håndbevegelser og muntlige råd. Også i denne situasjonen kunne han ikke dy seg for å hjelpe en annen. 6
Tanker tilbake Av Karina Weltzien Stavanger Aftenblad hadde i februar en reportasje om den katolske menigheten i Stavanger og plassproblemene etter at menigheten har vokst til flere tusen medlemmer. Reportasjen førte meg i tankene ca. 65 år tilbake i tiden. Da jeg begynte i første klasse i 1941, var Kampen skole okkupert av tyskerne, og klassen min ble plassert i Håndverksvennenes aldershjem i Møllegata. Andre klasse foregikk i Odd Fellow-losjen i Ny Olavskleiv. På begge disse stedene var elevene plassert ved langbord. Tredje klasse ble henvist til foreningslokalet til den katolske kirken. For en forbedring – et skikkelig klasserom. Her fikk vi pulter – de gamle trepultene med lokk som kunne løftes opp. Vi ble tatt godt vare på av lærerne og hadde det kjekt på skolen. Her fikk vi også mot slutten av krigen servert suppe fra Danmark og Sverige, som smakte oss fortreffelig. Gymnastikken foregikk ute på gårdsplassen mellom kirken og foreningslokalet, så vel linjegymnastikk som ballspill og stafett. Den katolske kirken var den gang en brunbeiset tømmerkirke i dragestil, etter det jeg minnes. Kirkeklokken ringte til bønn med visse mellomrom. Nonnene som hadde sitt virke på det katolske sykehuset rett over gaten, var et eksotisk syn for oss elever. Deres påkledning var spesiell, og de snakket gebrokkent. Nonnene var veldig hyggelige. Ved juletider ble vi barn invitert inn i kirken for å se på julekrybben. Julekrybbe var noe vi ikke var vant med den gangen. Pateren var også en vennlig, forekommende mann. Når flyalarmen gikk, ble elevene og «frøken» tatt med ned i kjelleren sammen med ham og noen av nonnene. Vanligvis vanket det småkaker fra en boks de hadde med seg. «Frøken» leste for oss, så oppholdet ble ikke så skremmende. Heldigvis slapp Stavanger store ødeleggelser, og vi barn visste den gang ikke noe særlig om krigens skrekkelige ødeleggelser og lidelser. Vi kunne gå opp og fortsette undervisningen når «faren over» lød. Fjerde klasse foregikk også samme sted. Fra området til den katolske kirken kommer også ett av mine aller sterkeste minner: 7. mai 1945. Da skoledagen var slutt denne dagen, kom vi elever ut i Dronningens gate. Det var en herlig vårdag, hekkene hadde fått grønt skjær, og ut av mange vinduer hang det norske flagget. Øyeblikket var magisk. Om ettermiddagen brøt jubelen løs i byen selv om kapitulasjonsdokumentet ennå ikke var undertegnet. Noen av oss gamle elever hadde en liten sammenkomst for en tid siden. Selv etter så mange år – vi var bare 11–12 år gamle den gangen – mintes vi og snakket beveget om dette uforglemmelige øyeblikket. Bare de som opplevde maidagene i 1945 kan fatte hvor stort det var å få friheten igjen, å slippe angsten for at Gestapo skulle arrestere foreldrene våre, for at hjemmene våre skulle bombes. På en måte føles alt dette så nært. Faktum er at min årgang hører til de yngste som husker krigsårene. Om høsten fikk vi begynne på en nedslitt Kampen skole. Det var stas. Når jeg nå hører alle klager på skolesituasjonen, på bygninger, undervisning og manglende fasiliteter, undrer jeg meg over at vi eldre i det hele tatt fikk lært noe og kom oss gjennom skoleårene med helsen i behold. Menneskene på den tiden hadde ikke så store krav. Mangler var en del av folks hverdag. Det var ikke mange katolikker i distriktet den gang. Den gamle, koselige kirken ble revet for en del år siden, og den nye, moderne ble bygget samme sted, men nå er altså den også for liten. Vi får håpe at det finnes en god løsning for den store og voksende St. Svithuns menighet. 7
Page 1 and 2: NR. 2 2008 31. ÅRGANG INFORMASJONS
Page 3 and 4: BYPROFILEN Evald Høyland Tekst og
Page 5: var sultne men ikke hadde anledning
Page 9 and 10: Kinarepresentant, Einar Braadland h
Page 11 and 12: Valbjørg Vaage - hennes ektefelle
Page 13 and 14: ter stor - det var ikke så mange p
Page 15 and 16: Sykkel - en kilde til helse og gled
Page 17 and 18: Et uforglemmelig minne En kan ha v
Page 19 and 20: møtevirksomhet i skjul for kinesis
Page 21 and 22: ning som ble trukket av en grå hes
Page 23 and 24: B M V - må ikke forveksles med BMW
Page 25 and 26: Veteranene imponerer med full beset
Page 27 and 28: Kulturmedarbeider Ragnhild Skaar ø
Page 29 and 30: Kjell Mathisen har 221 a kamper, Al
Page 31 and 32: ELDREDAGEN 1. OKTOBER 2008 PENSJONI
Page 33 and 34: Jakob var i maskinen og Olaf og Sve
Page 35 and 36: De notlag som hadde ekstranot i rom
Page 37 and 38: UTRYGG HJEMME? Prøv trygghetsavdel
Page 39 and 40: Lyse Energi AS - Pensjonistforening
Page 41 and 42: Navn Adresse Tilbud Dag Tid Fagforb
Page 43 and 44: Navn Adresse Tilbud Dag Tid Skipper
Page 45 and 46: Navn Adresse Tilbud Dag Tid Statoil
Page 47 and 48: 47
Page 49 and 50: W skipper worse ÅPNINGSTIDER Skipp
Page 51 and 52: W skipper worse SKIPPER WORSE MIDDA

Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?