Mortepumpen nr. 2 2008 - Stavanger kommune

Mennesker jeg har møtt … 2
Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen
Møte med en kineser i Shanghai
Året er 1987. Jeg skal være med generalsekretær Odd Bondevik og
misjonssekretær Egil Eggen på en reise til Misjonsselskapets felt i
Østen, det vil si Hong Kong, Taiwan, Japan, Thailand og Kina.
Av alle inntrykk jeg fikk, er det spesielt ett
som skiller seg ut som noe helt spesielt. Vi
reiste fra Hong Kong til Ghangzhou med fly.
Derfra skulle vi videre til Changsha for så å
fortsette til Shanghai. Imidlertid satte dårlig
vær en stopper for fly, slik at vi måtte reise på
landjorden. Dette medførte bl.a. at vi fikk en
togreise på 24 timer, som ble en opplevelse av
de sjeldne. Vognene var sparsomt innredet.
Soveplassene var seks «hyller» i hver kupe.
Det ble passasjerenes oppgave å innordne seg
best mulig.
Etter 24 timer gjennom vakker natur, svært
ulik den vi var vant med i Norge, ankom vi
Shanghai, hvor vi skulle møte prester, biskoper
og ledere i kirken. Det kunne vært skrevet
et langt kapittel om disse møtene og kirkebesøkene.
Men la bare dette være nevnt om
akkurat det:
Vi fikk delta på en gudstjeneste i sentrum av
Shanghai. Det var regler for når og hvordan
kineserne fikk lov å feire gudstjeneste. Den
kirken vi skulle i, var stor og vakker, og på
veien møtte vi kinesere med bibel og salmebok
for å samles i Guds hus. Vi fikk plass
nederst i kirken, som ellers var stappfull,
anslått til cirka tusen mennesker.
Det var tankevekkende hvordan bibelbruken
var sentral under gudstjenesten. Når presten
hadde kunngjort skriftavsnittet det skulle
leses fra, gjorde han en pause inntil menigheten
hadde funnet teksten og selv kunne følge
med. Forkynnelsen var sterk og klar.
Da vi kom ut av kirken, så vi at det var like
mange der som innenfor. Disse skulle inn til
gudstjeneste nummer to av tre denne søndagen.
For at alle som ville gå i kirken, skulle få
plass, var prestene forpliktet til å holde
samme preken på hver av de tre gudstjenestene.
På denne måten oppnådde man at de
som hadde deltatt på én, ikke også gikk på
den neste. Og dermed fikk tilnærmelsesvis
alle plass ved den første, andre eller tredje
gudstjenesten. Markene var altså hvite til
høst!
Etter gudstjenesten skulle vi besøke en
gammel kineser som i over tretti år hadde levd
med sin tro, gjennom bønnefellesskap og
Far og datter i Shanghai, to av millioner som
har bevart troen på Jesus.
18