Last ned - Røde Kors

PORTRETTET
Nils Faarlund
n Tillitsverv i Norges Røde Kors Hjelpekorps
fra 1970 til 2006, blant annet som leder
av Fjellredningstjenesten og for Ressursgruppe
Krevende Lende
n Fra 1974 har han vært Norges Røde Kors’
faste delegat i IKAR (den internasjonale
fjellredningskommisjonen)
n Mottok i 1983 Norges Røde Kors Hjelpekorps
Fortjenestemedalje
n Mottok i 1997 Norges Røde Kors
Fjellskikkpris
«Det er for sent
å være pessimist
– det må handles nå!»
før han tok steget fullt ut, flyttet til Hemsedal og
startet Norges Høyfjellskole.
– Forskere og andre gjorde ikke bare nytte, men
også mye ugang, synes Nils. Spesielt utbyggingen av
elver og vassdrag opprørte ham.
– Jeg ble sint og ville ikke at vi skulle fortsette å
ødelegge dette landet. Jeg ville være med på å korrigere
kursen, få sivingeniører og andre til å innse
at bygging av demninger ikke er til det beste for
naturen, forklarer han. Nils var imot både utbyggingen
av Alta-vassdraget og reguleringen av Mardalsfossen
og sto i fremste rekke på barrikadene under
Mardøla-aksjonen i 1970.
Det var etter den store ulykkespåsken i 1967 der
16 mennesker omkom i fjellet, at pågangen fra Forsvaret,
Røde Kors, skoler og andre friluftsinteresserte
steg betraktelig. Alle oppdaget plutselig at de
måtte lære mer om fjellet og Norges Høgfjellskole
var eneste skole som drev helårsvirksomhet. – Jeg
arbeider og lærer bort hvordan man omgås livsfare
i naturen, men legger vel så mye vekt på at man lærer
å fare stille fram og verdsetter naturen for dens
mangfold, sier Nils.
Fra forsker til kroppsarbeider
Nils fikk tidlig interessen for vandring i skog og
mark. Han vokste opp på Skreia og fartet rundt på
Totenåsen, startet sin egen speidergruppe og så i det
fjerne de hvite fjellene i Jotunheimen.
– Da jeg som 18-åring var ferdig med gymnaset
måtte jeg bare av gårde. To uker tok det meg å gå
over hele Jotun heimen. Jeg begynte så på NTH i
Trondheim, men ønsket mer tid til å klatre og å gå
på bre. I 1959 fikk jeg jobb som brefører i Jotunheimen
for Den norske turistforeningen. Jeg ble kjent
med Arne Næss, Ralph Høibakk og Per Vigerust,
som jeg har dratt på mange spennende turer med,
både i inn- og utland. Alle er vi medlemmer i Norsk
Tindeklubb, som i disse dager feirer 100 års-jubileum,
forteller Nils.
Den tidligere biokjemikeren var forsker i fire år
Klimaendringer
Nils liker best å tråkke sine egne spor, og holder seg
langt unna preparerte løyper og stier.
– Slike «trikkespor» er ikke noe for meg, heller
ikke nedtråkkede stier. Bare se på Besseggen – der
er slitasjen så stor at man snakker om flere millioner
kroner i reparasjoner, sier Nils oppgitt. – På 40 år
har jeg selvfølgelig sett endringer i klimaet. Vi har
kortere vintre, mer ustadig, fuktigere og mildere
vær. Men først nå går alvoret opp for folk. Som jeg
pleier å si: Det er for sent å være pessimist – det må
handles nå!
– I dag har vi sett mange vakre bilder, oppsummerer
Nils.
– Solsstreif over Skogshorn, uberørt nysnø, lett
snødryss fra trærne og dyrespor i snøen. Det er
viktig å legge merke til og verdsette naturen, poengterer
han enda en gang før han i skumringen tar
skiene fatt og legger etter gruppen med tindeveglederne
for å dele sin livsfilosofi med dem. n
RØDE KORS-MAGASINET 01.08 19