Last ned - Røde Kors

Hjelpekorps 80 år
Norges Røde Kors
Hjelpekorps 80 år
I anledning av Røde Kors Hjelpekorps sitt 80-års jubileum har Roald Sæterdal reflektert over
de årene hvor han var aktiv: 1969 – 1993. Roald Sæterdal har vært landsrådsformann i flere
perioder for hjelpekorpsene i Røde Kors.
Tekst: Roald Sæterdal | Foto: Røde Kors arkiv
Det første hjelpekorpset: Fredrikstad Sanitetskolonne, 1932.
Foto: Fredrikstad Røde Kors Hjelpekorps
uroen omkring behandlingen eller ved en forglemmelse.
Dette hadde betydning for hjelpekorpsenes landsråd
som da hadde blitt vedtatt skulle omfatte regionledere
som medlemmer.
Den største endringen for spesialavdelingene var endringene
av landsråd. Her lå vel også noe av begrunnelsen
for innsparing. Den gamle ordningen var at de fire landsrådene
hver besto av samtlige distriktsrådsledere, men
med et valgt arbeidsutvalg ledet av en landsrådsformann.
Hjelpekorpsenes landsråd besto av valgt formann og
nestformann med alle distriktsrådslederne som medlemmer.
Med et til to møter i året, var jo det en stor utgiftspost.
Den daglige organisasjonsledelse besto av et hjelpekorpsutvalg.
Dette var sammensatt av valgt formann,
nestformann og en distriktsrådsformann.
Den gang hadde man jo også en administrativ leder i
sekretariatet med betegnelsen Hjelpekorpssjef. Denne
stillingen hadde kaptein, senere major Hanoa frem til
1969. I valgmøtet for hjelpekorpsene ble den nye hjelpekorpssjefen
Kåre Ottersen presentert.
For hjelpekorpsene ble dette landsmøtet av stor betydning.
Justisdepartementet hadde nedsatt et utvalg med
politimester Quale i Asker og Bærum som leder, som
skulle se på en omorganisering av landets polititjeneste.
Utvalgets innstilling var kjent og forslaget gikk ut på at
landet ble delt inn i 6 regioner med hver sin regionale
politimester. Som ansatt i politiet var jeg kjent med denne
innstillingen, og jeg så derfor hvilken betydning en slik
organisasjonsendring ville få for hjelpekorpsene. I og
med at politiet var og er hjelpekorpsenes viktigste oppdrag-
og samarbeidspartner, foreslo vi at hjelpekorpsene
burde ha en representant for landsrådet i hver region. Vi
fremmet derfor forslag om seks regioner. Dette ble også
vedtatt. De seks regionene var Nord, Midt, Vest, Syd, Øst
og Hed-Op.
Hva angår Hed-Op, ble det navnet ikke mottatt med noen
entusiasme fra medlemmene der. Årsaken var at slakteriet
i Hedmark og Oppland bar samme navnet. Regionen ble
derfor senere omdøpt til Mjøs-regionen som det fortsatt
heter.
Førstehjelpskurs i Trondheim RKH februar 1941.
Foto: Schrøder. Utlånt fra Sivilforsvarsmuseet
Komitéer og kurs
Landsrådet oppnevnte ulike komiteer hvor spesielt sambandskomiteen
med den radiokyndige Albhert Horn fra
Buskerud var en betydelig kapasitet.
En annen komité var Kurs- og utdanningskomiteen med
Roar Eide som leder. Man hadde utviklet et kursmønster
for hjelpekorpsene. Et mønster som ble forsøkt endret
mange ganger senere for å få en bedre fleksibilitet, men
som ble værende frem til for noen få år tilbake.
Det viktigste innen mønsteret var å utvikle ferdige kursplaner
for de ulike fagområdene. Dette ble det arbeidet
intenst med de neste tre årene.
Her kan også nevnes at Sivilforsvaret hadde startet sine
instruktørkurs ved Sivilforsvarets skole på Grorud allerede
rundt 1953. Den ble senere flyttet til Heggedal.
Jeg deltok fra hjelpekorpsene på det andre kurset i 1954.
Kurset gikk over fjorten dager og var meget omfattende.
Dermed hadde hjelpekorpsene fått øynene opp for
denne unike muligheten til en god instruktørutdannelse.
Dette la også grunnlaget for innholdet i vårt eget mønster.
De fleste steder var det jo hjelpekorpsets instruktører
som var hovedelementene i Sivilforsvarets mange grunnog
spesialkurs.
Kursene tok utgangspunkt i utdannelse av førstehjelpsinstruktører
og kravet til deltakerne var derfor gode
kunnskaper i faget. Norges Røde Kors mente imidlertid at
også andre deler av organisasjonen trengte instruktører
og at kursene burde baserer seg på pedagogisk grunnlag
og ikke på fag. Faget kunne man tilegne seg på andre
områder. Den som målbar disse tankene var Gunnar Vik
som hadde opplæringsansvar ved hovedkontoret. Senere
fikk man felles instruktør utdannelse. Dette varte noen år
inntil interessen for kursene gradvis dabbet av og virksomheten
ble avviklet. For hjelpekorpsene var dette et
betydelig tilbakeskritt og man måtte nå etablere utdanning
på egen hånd. Kanskje er dette en av årsakene til at
man har underskudd på instruktører i dag?
Det samme skjedde med våre Administrasjonskurs.
Disse var populære og meget gode. Her var det imidlertid
hjelpekorpsenes landsråd som selv mente at administrasjon
var en felles oppgave. Det førte også til at man
sentralt arrangerte administrasjonskurs flere år inntil
også denne virksomheten ble avløst av andre former for
opplæring i administrasjon og ledelse. I dag synes dette
imidlertid å være mangelvare.
Landsmøtet 1969
– opprettelsen av regioninndelingen
Landsmøtet ble arrangert i Kongsberg hvor deltakerne
ble forlagt rundt omkring på byens ulike hotell. Hjelpekorpsenes
representanter ble imidlertid plassert i byens
Ungdomsherberge med opptil åtte personer på samme
rom. Det viktigste som skulle skje på nevnte møte var
endringer av organisasjonens lover.
En lovkomitee med daværende formann for Lovkomiteen
i Norges Røde Kors som leder hadde utarbeidet nye lover
hvor spesielt sammensetningen i de ulike styrene var
det vesentligste. Årsaken til dette var organisasjonens
økonomiske situasjon. Man måtte forenkle der det var
mulig. Jeg var den gang formann i Bergen Røde Kors
Hjelpekorps, altså distriktsrådsformann og møtte som
representant også fra styret i Bergen. Vi hadde på forhånd
behandlet lovene og hadde en rekke innvendinger. Det
vesentligste som jeg imidlertid husker er at styrene var
satt opp med formann, nestformann, tre medlemmer og
to varamedlemmer samt spesialavdelingenes ledere.
Vi ønsket imidlertid en mer romslig ordning og foreslo
derfor ordet ’minst’ i alle paragrafer hvor det sto tre styremedlemmer.
Det var visegeneralsekretær Hjalmar Munthe Kaas som
på podiet noterte endringsforlagene. Han hadde tidligere
vært Landsrådsformann for Hjelpekorpsene. Da vi imidlertid
kom til Landsrådene, og vi foreslo ordet minst tre
medlemmer, ble dette oversett, enten som følge av all
Organisasjonsproblemer og første
valgte landsråd
Endringene av lovene som førte til at distriktsrådslederne
ikke lengre utgjorde landsrådet, men var et rådgivende
og velgende organ, ble kimen til mye strid og arbeide
sentralt. Distriksrådslederne ville ikke innse at de ikke
lenger hadde bestemmende myndighet. De var i de nye
lovene nå betegnet som et Rådsformannsmøte som
skulle innkalles en gang mellom Landsmøtene. Her skulle
de velge en valgkomite samt trekke opp linjene for neste
periodes handlingsprogram. Man oppnevnte derfor i
valgmøtet i 1972 et eget organisasjonsutvalg som skulle
utrede og se nærmere på ulike løsninger innenfor lovens
rammer.
Utvalget besto av Johan Kofstad som var leder for Mjøsregionen,
Tor Eirik Stensvand som leder av Region Vest og
30
31