Last ned - Røde Kors

Hjelpekorps
Fagblad for Røde Kors Hjelpekorps
Årgang 16 | Nummer 3 | Desember 2012
Les om
Å stå med et liv i hendene
– på aksjon i Finnmark
Røde Kors Hjelpekorps 80 år – fra en
landsrådsleders bekjennelser
Uorganiserte frivillige
– muligheter eller rot?
Bamble best på bånn
- redningsdykkerne fra Telemark
FACE 2012 – EM i plaster
Danskene kom til Larvik

Innhold
På den andre siden 2
Leder 3
Røde Kors fungerte som ettervern 4
Danske Røde Kors’ere på besøg hos Larvik RKH 6
FACE 2012 eller EM i plaster 10
Status ressursgruppene 13
RICE eller CRIE 14
Å stå med et liv i hendene 16
Redningsdykkere Telemark 25
Røde Kors Hjelpekorps 80 år 30
Trygg sommer 38
På den
andre siden
”Uegennyttig aktivitet”
Ordene tilhører ordfører i Hammerfest kommune, Alf
Einar Jakobsen. Uttalelsen kom i en samtale jeg hadde
med ham i oktober. Han mente det var utrolig at det fortsatt
var mennesker i dagens samfunn som stilte opp når
andre trengte hjelp, slik hjelpekorpset gjør det. Og det har
det gjort, fra nord til sør og øst til vest, høyt og lavt, tørt
og vått, året rundt siden 1932.
Gratulerer Røde Kors Hjelpekorps med de 80 år!
Roald Sæterdal er tidligere landsrådsleder, og forteller i
denne utvidet utgaven ”Hjelpekorps” om hans opplevelser
fra sine mange år i Hjelpekorpset.
Hjelpekorpset er ikke alene om å begi seg ut i det kalde,
mørke, ukjente. Men sammen med andre frivillige organisasjoner,
skiller de seg ut ved at de bruker fritiden sin på
det. Og det er ikke småting de er vitner til. Til mars er det
to år siden 9 ungdommer dro på scootertur på scootertur
i Finnmark. 6 overlevde – blant annet takket være hjelpekorpset
i Hammerfest. ”Galskap”, vil noen si. Vel, les
beretningen og bedøm selv.
Om bidragsyterne i dette nummer:
• Anders D. Nielsen og Anders Schultz er Teamledere i
Hovedstadens Samariterkorps, Danmark
• Andreas Gjeitanger Müller er fra Oslo Røde RKH og Lagleder
EM-laget 2012
• Bjørn Runar Foss Sodeland er kommunikasjonsrådgiver i
Telemark Røde Kors
• Eybjørn Paulsen er frilansfotograf
Geodata blir ny partner 41
Revidert regelverk for Røde Kors Hjelpekorps 41
Er de spontane frivillige en viktig ressurs? 42
Uorganiserte frivillige i søkerekken 43
Hvor har det blitt av basisferdighetene? 44
Ser du meg? 45
Sentralt kurs i operativ ledelse barmark 47
De uorganisertes plass i redningstjenesten 48
Plastkart fra «Norge-serien 1:50.000
kan inneholde kritisk feil 49
Kontaktinfo landsråd og d-råd 50
Forside: Eybjørn Paulsen.
Martin Alex Nielsen
Martin.nielsen@redcross.no
Men selv frivillig arbeid er ikke gratis. Bamble Røde Kors
søkte Gjensidigestiftelsen og fikk råd til å utdanne 7
redningsdykkere. Det eksisterer mang gode idéer rundt i
hjelpekorps-Norge. På tide å forsøke å ført deres ut i livet?
”De uorganiserte frivillige” – det har vært flere aksjoner i
løpet av den siste tiden hvor dette fenomenet har vært
omtalt. Flere leserinnlegg diskuterer dette.
Hjelpekorpset er ikke en øy. På aksjoner samarbeider vi
med andre: profesjonelle og frivillige, og alle sitter inne
med viten og kunnskaper som det kan være nyttig og
inspirerende å høre om.
Et forhåpentlig fast innlegg fremover vil være en gjesteskribent
fra andre frivillige organisasjoner, redningsetater
eller andre hjelpekorps-relevante fora. I denne utgaven
har vi invitert Odd Kulø, leder for FORF, til å dele noen
tanker med oss.
God leselyst - og husk at idéer og innlegg
alltid er velkomment.
• Gudleif Kristensen er ansatt ved distriktskontoret i
Finnmark Røde Kors
• Ivar Guthu er medlem av Skien Røde Kors
• Roald Sæterdal er tidligere landsrådsleder i Røde Kors Hjelpekorps
• Robert Bø er operativ leder i Buskerud RKH
• Sven Bruun er medlem av Oslo RKH og frivillig infoansvarlig i RKH
• Trine Andersen er ansatt i Vestfold Røde Kors • Vivian Paulsen er
mediarådgiver i Røde Kors.
Leder
Kompetanseløftet
fortsetter
Du holder nå et nytt nummer av vårt fagblad i hendene,
et nummer med informasjon som vitner om en stor
bredde i aktivitet rundt omkring i våre hjelpekorps,
hendelser som har skjedd og forhold som betyr noe
for fremtiden.
Satsingsområdet ”kompetanseløftet” som har vært
arbeidstittel på mye av det Landsrådet har brukt tid på i
år, videreføres i 2013. Dette gjelder både videreutviklingen
av opplæringsplanen og et mål om å revitalisere
Hjelpekorpsstrategien ”best på søk og redning” som ett
av Landsrådets handlingsplanmomenter i 2013.
Ord som ”kompetanse” og ”best på” blir ofte synonymt
med ”krav”, et forhold som det har vært diskusjon om i vår
linje siden den formelle innføringen gjennom regelverket
midt på 90-tallet (for øvrig samtidig som første nummer
av Hjelpekorpsbladet ble utgitt). Intensiteten i diskusjonen
har variert noe, og nå er vi inne i en periode hvor dette
forholdet skal belyses i en større sammenheng – for hele
Røde Kors i Norge. På bakgrunn av innspill fra ett distrikt,
satte Landstyret dette på dagsorden med en høring i
distriktene, og en diskusjon i en fellessamling mellom
distriktslederen, Landsstyret og Landsrådene. Landsstyret
behandler saken i sitt desembermøte. I hvor stor grad
distriktene har involvert lokale ledd i høringen vites ikke
når jeg sitter og skriver dette – igjen vil det ha skjedd ting
frem til du leser det. Av samme grunn kan jeg ikke i dag
forutsi hva resultatet av diskusjonen fører til.
For Landsrådet passer denne prinsipielle diskusjonen
godt inn i tidsløpet med videreutvikling av opplæringsplanen,
og det å gjøre vårt regelverk til et levende tidstilpasset
styringsverktøy.
Gjennom ”kompetanseløftet” hadde vi allerede satt
temaet krav på dagsorden, og på fellessamlingen mellom
Landsrådets fag-ressursgrupper og Landsrådet (medio
oktober) var dette et av temaene.
De samlede innspillene til høringen var ikke klare til
denne samlingen, men generelle tilbakemeldinger over
tid, og noen enkeltinnspill berører forhold som harmonerer
meget godt med hva Landsrådet selv mener må
vurderes. Det er for tidlig å gå i detalj om hvilke tiltak
som vil være aktuelle, men det er ingen hemmelighet at
begrep som ”tilsvarende” og ”realkompetanse” vil være
med i arbeidet videre.
Alle innspill er velkomne og relevante – men jeg må innrømme
at jeg blir litt forundret når det brukes sterke, til
dels usaklige argumenter basert på direkte feil grunnlag,
i flere innspill. Samtidig som vi oppfordrer til å holde seg
oppdatert på hva som er gjeldende retningslinjer (som
for øvrig ikke er endret vesentlig på mange år), så tar vi
utfordringen med at det kan gjøres forbedringer slik at
aktuelle retningslinjer gjøres lettere tilgjengelig mht.
fortolking. Tilsvarende at hjelpemidler for praktisk bruk
av retningslinjene videreutvikles.
Foto: Sven Bruun
Et annet hjelpemiddel i samme arbeidsområde er resultatet
av spørreundersøkelsen under Hjelpekorpskonferansen
i vår. Denne tydeliggjorde behovet for kompetansetiltak
spesielt for lokale ledere, både mht. daglig
drift og operativ ledelse. Uten at daglig drift skal nedvurderes,
legger Landsrådet størst vekt på den operative
ledelse nå – også relatert alle evalueringer det siste året
som tydeliggjør behovet for gode innsatsprosedyrer.
I et par tidligere ledere i Hjelpekorpsbladet har jeg berørt
veiledning og tilsyn. Det er derfor interessant å registrere
at fra ovennevnte spørreundersøkelse fremkommer et
markert ønske om større tilsyn fra D-rådene. Det må av
D-rådene oppfattes som et ønske fra de lokale Hjelpekorpsene
om at eget D-råd er tydelige på sine forventninger,
er synlig tilgjengelig og utøver tilsynet som
støttende, veiledende.
I denne lederen har jeg forholdt meg kun til forhold
rundt temaet kompetanseløftet. Fremover vil mange
andre forhold også settes på dagsorden, forhold relatert
kompetanse/krav – som forholdet til uorganisert frivillige,
kontinuerlig overvåkning av om regelverket er tilpasset
virkeligheten, og andre forhold – bl.a. internt i vår organisasjon
om rolleforståelse i samfunnssikkerhetssaker
(generell beredskap).
Her jeg sitter og skriver får jeg når jeg ser ut av vinduet en
påminnelse om at vinteren er kommet, minus 15 grader
og mye snø. Og når du leser dette, har da Miljøverndepartementet
oppfylt sin ”lovnad” om å få ut et nytt rundskriv
om motorferdsel i utmark, som ivaretar våre behov?
Som informert om til D-rådene er dialogen god
– men har vi fått et resultat som vi kan leve med
allerede nå i vinter?
Vinteren ute minner også om at nå nærmer det seg jul, så
derfor benytter jeg samtidig anledningen til å ønske alle
en god jul!
God jul!
Hilsen
Ole Gladsø
Landsrådsleder
2
HJELPEKORPS | 3 | 2012
3

Muligheter i Hjelpekorps
Røde Kors fungerte som ettervern
Takk til Arnfinn Akselsen som var så åpen og ville
dele sin sterke livshistorie med oss
Tekst og foto: Gudleif Kristensen
En nydelig julidag gikk jeg om bord i hurtigruteskipet
M/S Nordlys på tur fra Havøysund til Kjøllefjord, og troppet
opp på Nordkyn hotell, hvor jeg hadde avtale om et
møte med 42-åringen Arnfinn Akselsen, aktivt medlem i
Kjøllefjord Røde Kors Hjelpekorps.
Men det har han ikke alltid vært. Allerede i småskolen ble
han kalt ”jævelunge”. Han kunne ikke sitte stille lenge av
gangen og var langt fra det vi kaller et skolelys. Lærerne
påsto at han ikke jobbet med leksene, og var lat og dum.
Han ble tvunget til å lese høyt for klassen til tross for at
han hadde leseproblemer. På den tiden var det ikke noe
som het leseproblemer. Gutten skulket bare skolearbeidet
og ville ikke samarbeide. Sa lærerne.
Den snille jævelungen
Innerst inne var ”jævelungen” egentlig snill, men stadige
påminnelser om at han var en ”jævelunge” gjorde at han
måtte leve opp til sitt rykte. De to siste årene på ungdomsskolen
fikk han bare gå på skole 2 dager i uka.
Resten av tiden ble Arnfinn henvist til arbeidsutplassering.
Greit nok det, kanskje, men noe tapt skolegang
måtte det jo bli av dette. Om han ikke lystret var
trusselen å bli sendt bort på skole for vanskeligstilte.
Det var ikke så unaturlig å tenke seg at guttungen opparbeidet
seg aggresjon mot samfunnet. Noe som resulterte
i tidlig kontakt med narkotiske stoffer. Allerede i
ungdomsskolen ble det røykt marihuana.
Aggresjonen
Etter endt ungdomsskole ble Arnfinn mannskap på tråler.
Fangsten ble levert i Tromsø, og her var veien til sterkere
stoffer ikke lang. Amfetamin og heroin kom inn i livet
hans. I tillegg var alkoholen en venn. Det gikk slag i slag
med fyll og slagsmål så snart anledningen bød seg.
Arnfinn opparbeidet seg etter hvert et dårlig rykte.
Han ble utstøtt. Ingen ville ha noe med han å gjøre.
Aggresjonen mot samfunnet bare forsterket seg.
Fordi han ikke fikk den skolegangen han hadde krav
på lovet han å bli den største jævelunge og rusmisbrukeren
i bygda. En pest og en plage for samfunnet. Den
lovnaden hold han til fingerspissene. Resultatet ble
fengselsstraffer både for vold og besittelse av til dels
store menger narkotika.
Hans første fengselstraff lød på 3 år og 7 mnd. Soningen
fant sted i Trondheim. Første jul i fengsel var en stor belastning.
Det var ikke fritt for at det kom tårer i øyekrokene.
Men all elendighet til tross på julaften fikk han en
positiv overraskelse som han minnes med glede.
To voksne kvinnelige visitorer fra Røde Kors kom på
besøk med kaker og vennlighet. Dette hadde ikke vært
daglig kost for Arnfinn til nå.
Livet ble tøffere etter hvert. Som narkoman ble det flere
fengselsdommer og rehabiliteringsopphold i tillegg til en
omflakkende tilværelse der narkotika var lett tilgjengelig.
- Hva ga alkoholen og narkotikaen deg egentlig?
- Alkoholen gjorde meg aggressiv. Det ble fyll og
slagsmål. Heroinen gjorde meg avslappet og rolig. Det er
vel derfor en bruker stadig må ha nye og sterkere doser.
Derfor er det så farlig. Begynn med hasj, da er du i gang
med et liv du egentlig ikke ønsker deg, men som de fleste
ikke klarer å komme seg ut av. Det er min advarsel.
- Hva fikk deg til å tenke på at dette måtte ta slutt?
- Jeg fikk et ultimatum fra min kjæreste. Nå velger du
meg eller rusen. Jeg tok det rette valget, men det ble
tøft. Jeg bestemte meg for å søke rehabilitering ennå
en gang, men ble avvist. Jeg hadde fått nok sjanser, var
beskjeden jeg fikk. Lykken min var følgende: en venn så
meg sittende på en kafé i Tromsø og sa: ”Arnfinn, nå ser
du virkelig sliten ut. Du må på avrusning. Jeg skal hjelpe
deg til å få plass”. Dette var i 2002. I desember fikk jeg
plass, og ble værende til våren 2003. Her fikk jeg endelig
– 32 år gammel – diagnosen ADHD i tillegg til at jeg fikk
konstatert lese- og skrivevansker. Så var jeg ikke dum
allikevel. Jeg skulle gjerne vært lengre på den siste rehabiliteringen,
men ble kastet ut av senteret angivelig fordi
jeg ikke ville bekjenne den kristne tro. Jeg var oppgitt og
frustrert. Jeg var kommet så godt i gang og så skulle dette
ende slik? Skulle jeg havne i miljøet igjen? Jeg ringte til
mine foreldre og tryglet om å få komme hjem for å bo på
gutterommet. Svaret jeg fikk var positivt, og jeg er mine
foreldre stor takk skyldig for at de lot meg få sjansen
igjen.
- Men det ble allikevel ikke så enkelt å komme hjem.
Ingen ville ha noe med narkomanen og fengselsfuglen
Arnfinn å gjøre. Mitt dårlige rykte – og voldsdommene
– gjorde sitt til at jeg ikke fikk komme inn til lege eller
sosialkontor. Jeg tok i min fortvilelse kontakt med
lensmannen og satte han inn i situasjonen min. Han var
forståelsesfull og lovet at han skulle ta seg av saken. Ikke
lenge etter fikk jeg medisinrelatert rehabilitering. Det
vil si Subutex. Subutex virket slik på meg at det tok bort
jaget etter rus. Jeg fikk heller lyst til å gjøre noe nyttig i
stedet for å ruse meg.
- Så kom Røde Kors inn i bildet.
Hvordan skjedde det?
- Det hadde seg slik at jeg kjente mange av de som var
og er i Røde Kors i Kjøllefjord. Jeg tok kontakt med dem
og sa: ” Dere kjenner min bakgrunn – får jeg være med
på laget?” Og slik ble det. Jeg ble tatt godt i mot og følte
meg velkommen fra første dag. Ingen så på meg med
”rusbrukerbriller”. Jeg var en av gjengen. Jeg har vanskelig
å finne gode nok ord for det Røde Kors har gitt meg. Jeg
har nå tatt alle nødvendige kurs for å bli en hjelpekorpser.
Det vil si førstehjelp, hjertestarter, samband, kart og
kompass og mer til. Jeg er regodkjent på førstehjelp og
hjertestarter i år. Jeg har allerede vært med på leteaksjoner
og øvelser og føler selv at jeg er blitt en ressurs.
- Hva vil du fortelle med historien din?
- At andre i min situasjon kan se at Røde Kors kan være
til hjelp for å komme ut av et rushelvete. At Røde Kors
kan bruke meg, med min ruserfaring, i kampen mot rus i
forhold til ungdommen.
Så vil jeg skryte av – og takke – Kjøllefjord Røde Kors for
at de har gitt meg tilliten. De har beriket livet mitt og er
på en måte blitt livslinen min, avslutter Arnfinn.
Han stortrives med sin kjæreste, hennes datter og hundene
deres. Han elsker også fisketurer ute i den flotte
Finnmarks-naturen. Han har vært avholden fra alkohol
siden han var omkring 20 år og narkotika siden 2002.
Vi spurte operativ leder i Kjøllefjord Røde Kors Hjelpekorps,
Michael Beck, hvordan det er å ha Arnfinn som en
av sine aktive medlemmer.
- Helt flott, svarer Michael Beck.
- Han har glidd godt inn i miljøet og er blitt en ressurs.
Han er lærevillig og deltar i alle våre aktiviteter. Han
behandles som alle andre i hjelpekorpset, og må ta de
nødvendige kurs for å kunne være med.
At vi har vært med å bidra til å få han ut av rusmiljøet er
jo bare flott. Men det største bidraget har han nok stått
for selv, forteller Beck.
4
HJELPEKORPS | 3 | 2012 5

Dansk Røde Kors
Danske Røde Kors’ere
på besøg hos Larvik RKH
2 samaritter fra Hovedstadens Samariterkorps (DK) var i Larvik for at besøge de norske
samaritter, der hjalp på Roskilde Festival 2012. Turen var privat, men dog stærkt præget
af Røde Kors-oplevelser, nye erfaringer og en masse venskaber.
Tekst og billeder: Anders D. Nielsen og Anders Schultz, Teamledere, Hovedstadens Samariter-korps.
Rejsen til Larvik
Roskilde afdeling havde brug for hjælp til årets festival. I
den forbindelse blev Larvik Røde Kors Hjelpekorps kontaktet,
og forespurgt, om de ville hjælpe. Gladeligt drog 3
fra Larvik og 1 fra Ber-gen til Roskilde Festival. Her mødte
vi de friske gutter fra det norske, som vi i august valgte at
besøge.
Turen til Larvik startede d. 13. august 2012, hvor vi sejlede
med DFDS båden fra København til Oslo ud på eftermiddagen.
I Larvik blev vi mødt af Klas-Göran (Klasse), som
fulgte os til vores hotel. ”Klasse” havde vi lært at kende
under Roskilde, hvor vi sammen boede i M*A*S*H
Campen.
Klasse og Anders S. stabiliserer
patient og anlægger halskrave.
Foran os ventede 8 spændende dage i Larvik med undervisning,
øvelse, måske en alarm eller 2 og ellers socialt
samvær og afslapning.
Larvik Røde Kors Hjelpekorps
I Danmark findes der ikke Hjelpekorps, men derimod
Røde Kors-samaritter, der frivilligt tager vagter til diverse
arrangementer rundt om i landet. Det svarer i stor grad til
sanitetsvagter for Hjelpekorpset i Norge.
Den første dag fik vi forevist deres førstehjælpstasker,
der gjorde sig bemærkede ved at være meget lettere og
mindre end de tasker, vi bruger i Danmark. Dette er tildels
fordi ilt og hjertestarter ikke er standardmateriel for et
hold på udkald eller eftersøgning, da disse er en del af
deres udvidede førstehjælpskursus og derfor er begræn-
set til ambulancen. Derudover er deres førstehjælpstasker
oppakket med henblik på, at man skal kunne gå med
dem i mange timer, når de er på eftersøgningsopgaver.
Uddannelse i Helpekorpset vs. uddannelse
i Samariterkorpset
Undervejs i vores ophold fik vi mulighed for at stifte
bekendtskab med uddannelsesstrukturen i Hjelpekorpset.
Strukturen minder meget om den tidligere uddannelsesstruktur
i Danmark, som nu er blevet forenklet.
Men at blive uddannet i Hjelpekorpset er en noget mere
omstændig sag. Først og fremmest har de mange flere
kurser. Erfarne samaritter vil huske, at vi i Danmark for
få år tilbage havde en lignende uddannelsesstruktur.
I Norge giver det mening fortsat at have en sådan, da deres
uddannelsesmuligheder er så forskelligartet, at en vis
fagkundskab er nødvendig. Det betyder, at man kan uddanne
sig fagspecifikt inden for eftersøgning, søredning,
kommunikation og GPS og førstehjælp. I tillæg til dette er
der oprettet nationale ressourcecentre, der har udviklet
dygtige instruktørgrupper, således at deres uddannelse
altid er den bedste.
Altid klar - klar til alt
Uddannelserne i Hjelpekorpset er opdelt
i tre niveauer:
• Den grundlæggende uddannelse, hvor den frivillige
ser Røde Kors an og omvendt. Dette svarer i grove træk
til vores teamsamarituddannelse, dog har teamsamariteren
mere førstehjælp.
• Holdlederuddannelse og kompetenceudvidende.
Den frivillige kan nu styre et hold på aktioner og vagter.
Svarer i grove træk til Teamlederniveau i Danmark.
• Lederuddannelse sammenligneligt med vagtleder i
Danmark. Disse uddannes til at styre aktioner og vagter.
I Danmark uddannes samaritterne ud fra en håndbog
skrevet af vores korpslæge og landsinstruktører.
Uddannelsen foregår regionalt to steder i Danmark for
de 2 nederste niveauer og på landsplan for det højeste
niveau. Uddannelsen i Danmark er altså inddelt i 3
niveauer: Teamsamarit, teamleder og vagtleder.
Uddannelserne fokuserer kun på førstehjælp, radiokommunikation
og arbejde på skadested, da vi i
Danmark ikke har med eftersøgning eller søredning
at gøre.
• Teamsamarituddannelsen tager 51 timer ekskl. praktik
i egen afdeling i løbet af uddannelsen. Uddannelsen
indeholder udover anatomi, førstehjælp, båretransport
og dokumentation, radiokommunikation, brug af
hjertestarter og ilt, observation af kritisk syge og tilskadekomne
og skadestedslære. Teamsamaritten bliver
uddannet til at kommunikere og behandle patienten.
I samarbejde med teamlederen udgør teamsamaritten
et akuthold, som altid behandler en patient sammen.
• Teamlederuddannelsen tager 30 timer og samaritten
kan først uddannes til teamleder efter 2 år som teamsamarit,
hvor personen har fået erfaring. Uddanelsen
bygger oven på teamsamarituddannelsen, og gør
samaritten i stand til at lede akuthold. Rent første
hjælpsmæssigt er der ikke meget mere uddannelse,
dog må teamlederen give hjertemagnyl til patienter
med hjerteproblemer (blodprop i hjertet).
Teamlederen er uddannet til at lede en vagt med op
til 5 samaritter.
• Vagtlederuddannelsen tager 30 timer og er en over
bygning til teamlederuddannelsen, hvor samaritten
bliver i stand til at lede vagter med over 5 samaritter.
Ligeledes uddannes samaritten til i højere grad at
kunne vejlede samaritterne, men også i konflikthåndtering,
prioritering af tilskadekomne.
Redningsbåden i Tjøme
Om aftenen den første dag kørte vi en lille tur til Tjøme,
hvor Røde Kors har en båd i døgnberedskab. Om aftenen
og i weekenderne er responstiden på 5 minutter, i
arbejdstiden er den på 30 minutter.
Vi fik her en gennemgang af søredningsfunktionen hos
Røde Kors. Båden har radar, søgelys, sonar både på langs
og på tværs af båden samt varmesøgende kamera. Deres
redningssvømmer iførte sig efterfølgende uldundertøj
og tørdragt og hoppede i vandet, så vi kunne få en demonstration
af, hvordan man redder folk op af vandet
i langsom og hurtig fart. Normalt bruges redningssvømmeren
ved søgning nær land, i områder hvor
det kan være svært at se ordentligt fra båden.
I Danmark ivaretages søredningstjenesten af de offentlige
myndigheder, herunder marinen og hjemmeværnet.
Røde Kors Samaritterne i Danmark driver udelukkende
sanitetsvagter til forskellige private arrangementer.
I København er det dog sådan, at samaritterne indgår
som supplerende beredskab og kan stille med folk i
forbindelse med katastrofer.
6
HJELPEKORPS | 3 | 2012
7

Danske Røde Kors
Distriktsøvelse i Horten
Lørdag var vi med til Vestfolds distriktsøvelse som en
del af holdet fra Larvik. Holdet bestod af os to, Klasse og
Thomas (holdleder) - som begge deltog på Roskilde
festival i sommers - samt Eivind. Vi mødtes på ”Huset”
kl. 08.00 og kørte til Horten. Her mødtes vi med de andre
fra Røde Kors, samt frivillige fra Norsk folkehjælp (NFS),
Redningsselskabet (RS), Norske Redningshunde (NRH) og
Radioamatørene (Norsk Radio Relæ Liga) som var med til
øvelsen. Det blæste godt og efter danske forhold ville vi
nok også havde valgt at bruge ordet ”regn”, selvom Klasse
var lidt skuffet over at været var så ”godt” - ”Det er jo
aldrig godt vejr når vi er på skarp (rigtig) aktion”.
Efter indskrivning af alle deltagere, fik Røde Kors-lederne
på øvelsen udstukket en ”case”. En 35 år gammel mand,
var stukket af fra et psykisk plejecenter, iført hvide hospitalsbukser
og en grøn skjorte. Manden led af skizofreni og
havde været savnet siden kl. 07 samme morgen. Vores
hold fik tildelt et område og en GPS-tracker. Vores område
var i nærheden af vandet og vi tog derfor vores sikringsudstyr
(redningsvest og klatresele) på således, at vi var
klar til søg ved vand.
Imens lederne oprettede KO kom der en melding over
radioen om en bådulykke. To mindre både var støt sammen
og den ene var brudt i brand. Da ulykken var sket i
nærheden af os, besluttede KO at omprioritere, således
at hundeføreren blev sat på sporet af den flygtede mand,
mens re-sten af holdene blev sejlet ud til Bastøy, hvor
der skulle ligge tilskadekommende. (Øen ligger et par
kilometer ude i vandet og er egentlig en fængselsø med
et åbent fængsel, hvorfor vi kun måtte færdes på dele af
øen). Der var gode bølger og begge de danske samaritter
var glade for både redningsvest og hjelm.
Vores hold blev sat i land på den nordlige del af øen for
at begynde strandsøgning. De tilskadekommende var
blevet fundet på den anden side af øen, og vi blev derfor
sendt ekspres af sted til skadestedet for at assistere de
to fra redningsbåden, som var sendt i land. Vores vej blev
dog hurtigt spærret af noget der mest af alt lignede et
fårehegn, men med klar påtrykning af ”fængselsområde!
Færdsel forbudt.” Der stod vi så og kunne ikke komme videre.
Vi kaldte KO og fik afvendt. Det gjorde vi så - næsten
40 min stod vi stille, til stor frustration for både holdet, KO
og dem på skadestedet. Endelig kom der dog tilladelse
fra KO om at vi kunne f å lov at passere hegnet, hvis vi
holdt os langs stranden.
5 min senere stod vi så ved Molen og så båden sejle af
sted med de første tilskadekommende. Vi fulgte med de
to tilbageværende hjelpekorpser til skadesstedet, som
lå mellem 5-10 minutters gang fra molen. Anders S. og
Klasse gik i gang med undersøgelse af en pige mellem
15 og 20 år, som havde en stor flænge over højre øje,
problemer med hukommelsen samt muligt nakketraume.
Resten af holdet assisterede ved anlægning af halskrave
og spineboard på endnu en pige i samme aldersgruppe,
med åbent benbrud på venstre ben samt muligt nakketraume.
Halskrave anlægges og patienten spines. Klasse leder og vi
andre hjælper - skandinavisk samarbejde, når det er bedst.
Efter at være blevet stabiliseret transporteres den tilskadekomne
over stenstranden til jollen for videretransport mod
sygehus. På billedet ses hele holdet fra Larvik: Klasse, Eivind
(ben), Anders S, Anders D. og Thomas.
”Anders hvem??” De sidste ordrer gives inden jollen med de
tilskadekomne slæbes ud til båden.
Mindepladen på flagstangen. Teksten siger: Hovedstadens
Samariterkorps, Røde Kors. Til minde om besøg, august 2012.
Debriefing
Anders S. og Klasse (der havde været en tur i vandet under
øvelsen) fik skiftet tøj og Anders S. måtte konstatere
at Klasse havde ret: ”Tørre sokker er næsten lige så godt som
sex” ! I hvert fald når ALT ens tøj har været vådt i nogle
timer. Og at Klasses forslag om badebukser, i stedet for
underbusker, havde været ganske fornuftigt.
Med tørt tøj samt lidt mad og drikke gik vi i gang med
debriefing. Som vi også fandt ud af under øvelsen,
bestod størstedelen af udfordringerne ikke i selve
behandlingerne, men i koordineringen af mandskab og
resurser. Desuden viste det sig, at der havde været en del
problemer med radioforbindelsen. Her blev KO mindet
om en vigtig ting, nemlig at spørge om hjælp. Det viste
sig nemlig, at radioamatørene havde haft en repeater
(RPT) med som de uden problemer kunne havde sat op.
Derudover sagde Lederen af Norsk Førstehjælp, at de
havde massevis af kort over området liggende så også
denne udfordring kunne havde været løst både nemt og
hurtigt. Alene de to ting ville havde gjort øvelsen en del
nemmere.
Om selve skadesstedet blev der givet ros for både kreativ
tænkning og den førstehjælpsmæssige del. Selve forvirringen
omkring mere praktiske ting og prioritering af de
tilskadekommende fik Klasse til at opfriske en gammel,
men vigtig regel. Nemlig at første mand på stedet også
er ”sidste mand på stedet og indtager rollen” On Scene
Commander” eller det som samaritterne i Danmark plejer
at kalde ”Skadestedsleder”- hvis altså ikke nogen mere
erfarende/kompetente overtager ledelsen.
Alt i alt altså en rigtig spændene øvelse som gav et godt
indblik i hvad det norske hjelpekorps kan og hvilke
udfordringer de har. Øvelser er jo til for at lære, og mon
ikke man har taget til efterretning, hvordan man tackler
situationen fremover, når de første på land, egentlig er
uddannet til søredning, og hvad man gør, når de mangler
om bord, samt hvordan skadestedet skal ledes. Udover
anlæggelsen af halskrave og spineboard virkede førstehjælpsdelen
ikke mere avanceret end vores. Vi talte noget
om selve dokumentationen og observation af patienterne,
som er noget vi bruger meget i Danmark.
Den officielle del
På trods af turens private karakter følte vi dog, at vi måtte
have lidt mindegaver med fra Danmark. En tur på Landskontoret
hjalp os med at fremskaffe et flag, som vi fik
lavet en plade til i Norge.
Gaven blev overrakt til Audun, som er korpsleder i Larvik
Røde Kors Hjelpekorps i forbindelse med en mødeaften,
hvor vi begge deltog. Her fik vi en endnu mere grundig
gennemgang af deres tasker, som de skal kunne udenad.
Vi fik også anledning til at fortælle om Røde Kors i Danmark,
og hvordan vi som samaritter arbejder i Danmark.
Vi havde medbragt en uniform for at kunne fremvise
denne, og interessen var stor. Deres uniform består
officielt kun af en orange vest med logo, men mange
investerer i røde bukser, hvid skjorte/polo og en blå
NATO-trøje. Deres tøj er dog meget dyrere end vores.
Deres jakke koster op til 3500 kr., så interessen for vores
påklædning var stor, da de hørte om vores priser.
Tidligere på ugen havde vi fået mulighed for at få forevist
deres forskellige computersystemer. De har et program,
der hedder NING, der er meget lig DRKnet. Derudover
findes der KORS-veien, som er den officielle intranetside,
samt et ressourceprogram, et GPS-trackingsystem og et
internetbaseret varslingssystem ved alarmer.
I Danmark har vi også lignende systemer, der hjælper os
med at administrere og kommunikeres med samaritterne.
Vi har DRKnet, der minder lidt om KORS-veien. Derudover
har vi i København et system der hedder VagtManager,
der bruges til at administrere vagter, og sætte samaritter
på vagter. VagtManager danner forbillede for et nationalt
system, ELIAS, der er under udvikling. Systemet vil udover
at kunne håndtere vagter, også kunne klare depotstyring,
ligesom der vil blive udviklet systemer, der kan
hjælpe samaritterne på vagt. Allerede nu er der udviklet
et program til styring af radiokommunikation på store
vagter som f.eks. Roskilde Festival, men også et behandlingsprogram
er udviklet. Med tiden er det meningen, at
vagtlederen vil få sit eget program, ligesom samaritter,
der er på udkald på vagter, vil få en håndholdt version.
På den måde vil både vagtleder og radioleder kunne se,
hvad de forskellige hold laver og prioritere mandskabet
bedst muligt. På Roskilde Festival er der desuden udviklet
et GPS-program, der sammen med et specielt kort over
Roskilde Festival hjælper samaritterne til at finde vej til
tilskadekomne.
Venskabsbånd er dannet og vi mødes igen
Turen har været rigtig god. Meget lærerig og spændende.
Vore norske (og svenske) værter har været helt fantastiske.
Den imødekommendenhed vi har oplevet hos
Larvik Røde Kors Hjelpekorps har været overvældende og
god. Vi takker for nogle rigtig hyggelige dage, og glæder
os allerede til at besøge jer igen næste gang, og lære
endnu mere om Hjelpekorpset, samt forhåbentlig få lov
til at være med på en skarp aktion, for sådan en nåede vi
ikke denne gang, men der skal jo også være lidt til næste
gang.
Ligeledes glæder vi os til at få besøg fra Norge. Allerede i
starten af september kommer en delegation af ledere fra
Brøttum og Brumundal Røde Kors Hjelpekorps på besøg,
men mon ikke også der dukker en gruppe af nordmænd
op på Roskilde Festival 2013?
Fra venstre: Klas-Göran, Anders S. Og Anders D.
8
HJELPEKORPS | 3 | 2012
9

FACE 2012 eller
EM i plaster
Reisebrev fra landslaget i Hjelpekorps 2012
Tekst: Andreas Gjeitanger Müller | Foto: Sven Bruun
FACE 2012
Vi vant!!! NM 2011 altså. Og da går turen videre til EM.
Europamesterskapet i førstehjelp heter egentlig First Aid
Convention Europe (FACE) og holdes årlig for Røde Korsførstehjelpere
fra hele Europa. Samlingen består både av
en faglig del med foredrag, demonstrasjoner og øvelser,
og (aller viktigst!) av en ringløype! Årets FACE var lagt til
Irland og byen Dundalk en times kjøring nord for Dublin,
rett ved grensen til Nord Irland.
De fleste av oss på laget hadde aldri vært med i EM
tidligere, og var i overkant spente og nervøse for hva vi
ville møte. Vi hadde fått opplyst på forhånd at det å delta
i ringløypen på EM var noe ganske annet enn det vi var
vant med hjemmefra. Det er ikke det at et skrubbsår eller
et benbrudd er så innmari forskjellige i utlandet enn hva
de er her. Hva slags behandling som resulterer i poeng på
dommerskjemaet var visst likevel ikke alltid intuitivt.
Så vi øvde etter hvert eneste råd og tips vi kunne finne.
Det viste seg å være lurt! Ringløypen var krevende. Vi
hadde ofte flere pasienter enn førstehjelpere. Postene
hadde alle senarioer som kunne sette hjertet i halsen på
en hver: Eksplosjon i en kjemisk industribedrift, trailer
kollidert med liten personbil, storbrann der brannvesenet
kom bærende ut med den ene forkullede eller
livløse pasienten etter den andre. På en post fikk politiet
”forhandlet” inn et Røde Kors-lag for å ta seg av en skadet
terrorist og mange skadde gisler under en gisseltakning.
Dette minnet oss om hvor nært grensen til Nord Irland vi
egentlig var, og hvor unik Røde Kors sin rolle som nøytral
og uavhengig aktør egentlig er. Jeg er både stolt og
imponert over lagkammeratene mine og måten de klarte
å beholde roen på i selv de mest krevende situasjoner.
Hjelpekorpsopplæringen hjemmefra forbereder en
virkelig på det utroligste!
Det norske laget feirer den flotte
5. plassen under årets EM.
Stort opptog i bygatene i Dundalk under åpningen av EM.
10
HJELPEKORPS | 3 | 2012
11

Status for ressursgruppene
I oktober ble det avholdt en samling for alle ressursgruppene. Her får du en punktvis
opplisting av status og pågående prosesser i de forskjellige ressursgruppene.
Tekst og foto: Sven Bruun
Vi har deltatt på fagkonferanser opp mot idrettsskademiljø
og akuttmedisinske miljøer.
Vi står til disposisjon for arrangører av DM og NM
ved behov og har lansert FB gruppe:
https://www.facebook.com/groups/345590595534161/
FACE 2012
Alexander ser ut til å ha full kontroll der han henger i høyden
og tar seg av en av pasientene.
EM i plaster
Fordi hjelpekorpsene gjør litt ulike ting i ulike land er
det ikke noen nattorientering i EM. Også teknisk utstyr
som scoop, nakkekrager og vakuumspjelk kommer i ulike
modeller i ulike land (om de i det hele tatt blir brukt) og
er derfor utelatt fra konkurransen. Flere av de 22 deltakende
lagene kunne ikke engelsk og hadde av den grunn
med seg tolk rundt på ringløypene. Med dette i bakhodet
sier det seg kanskje selv at de fleste postene var fokusert
rundt skader og sår man kunne oppdage uten å måtte
prate så mye med pasienten. Dermed ble det mindre
trøste og bære og mer plastring, men til gjengjeld kunne
vi alle konkurrere på ganske like termer.
Vi renset, plastret og forbandt sår så raskt og godt vi
bare kunne. Hvert eneste skrubbsår gir poeng på lik linje
med behandling av brudd eller frigjøring av blokkerte
luftveier, så her måtte det gå både fort og nøyaktig om
vi skulle rekke over alle skadene på hver post. Heldig vis
hadde vi en fantastisk supportergjeng som heiet oss fram
mot mål. I tillegg til en meget entusiastisk gjeng fra eget
korps kom til vår store glede og overraskelse også en stor
gjeng fra Trøndelag for å heie og oppleve konkurransen.
Supporterne var en fin motivator og en utrolig god støtte
utover dagen og jeg tror de hadde det vel så gøy og
spennende som vi som var på laget.
Etter 23 poster, uendelige mengder blodsukker, noen
sangpauser, ca 62 meter sterile kompresser og 400
tupfere var vi endelig ferdige. Ringløypen hadde målt 8,5
km og hadde 12 tellende førstehjelpsposter i tillegg til
fun poster og hvileposter. Lykkelige over å ha gjennomført
en utrolig tøff ringløype krøp vi tilbake til rommet
for en dusj og noen rene klær før middag, bankett og
premieutdeling.
Premieutdelingen
Vi spiste ferdig uten egentlig å legge merke til det. Norge
har ord på seg for å kunne klare topp 10 om de virkelig
Skal vi se, hvis jeg tar meg av denne delen av pasienten,
kan du ta deg av den andre?
står på i EM. Premieutdelingen var i gang. Lagene ble ropt
opp fra bunnen av statistikken i stigende rekkefølge. 22 –
18: Serbia, Russland, Latvia, Ungarn, Frankrike. Phiuh… Vi
var ikke i siste pulje! Vi satt og sitret på stolene… 17-14,
Sveits, Polen, Nederland, Finland. Herregud! Vi reiste oss.
Hvem kan vel sitte når man har sjansen til å være over
middels god? Svette hender grep hverandre i angst…
13 – 10, Slovakia, Montenegro, Italia 2, Belgia. Vi jublet
for lagene på listen, hoppet opp og ned på stedet. Noen
klatret opp på stolene. Vi snakket i halvferdige setninger.
Tenk om… Tror du…? 9 – 6, Slovenia, Romania, Bulgaria,
Storbritannia. Vi skrek av glede! De som fortsatt kunne
snakke snakket i fistel. Toppen av bordet var det mest
naturlige stedet å stå. Vi var i siste pulje! Fra nå av skulle
landene ropes opp enkeltvis! 5. plass: Norge. Euforia tok
den norske delegasjonen. Vi var smil. Vi var latter. Tårer.
Glede! Kanskje litt hysteri. Vi var 5. beste i Europa!
Aldri har noe norsk lag gjort det bedre på bortebane
i EM! Vi følte oss som vinnere av hele sulamitten! Hva?
Vant Italia sa du? Men vi tok jo 5. plass! Det må jo være
bedre! 5. plass!!!
For de som er interesserte var resten av tabellen 4. Tyskland,
3. Armenia, 2. Østerrike, 1. Italia. Vi hadde oppnådd
alt vi hadde håpet på, og vel så det. Vi hadde aldri klart
det uten all støtten og hjelpen vi fikk fra korpset hjemme,
og alle støttespillerne som var der for oss før og under
konkurransen. Og ikke minst: Ikke uten hverandre. Det
er noen ting som bør sies til sist. Øving til førstehjelpskonkurranser
har gjort meg utrolig mye tryggere på meg
selv på vakt og aksjoner hjemme. Når førstehjelpen sitter i
fingerspissene opplever jeg å ha et helt annet overskudd
til å passe på pasienten og lagkameratene mine. Kort
sagt: Dette anbefales! Bli med på lag i distriktsmesterskapet
og prøv å komme deg til NM (de pleier å ha
kjempemorsomme ringløyper). Og til dere som vinner
NM i år: Gled dere! Det største eventyret er fortsatt
foran dere!
Ressursgruppene
Ettersøkning
• Revidering av kursene for søk og redning på land.
Kvalifisert søk og redning (gamle Sommer C).
Lagledelse søk og redning (gamle Sommer B) er ferdig
testet, men det gjenstår ferdigstilling av kursmanual.
Navngivningen skal beskrive mer rundt hva man skal
kunne. Disse to kursene vil ha en felles del som er
uavhengig av årstid, og så en barmarksdel og en vinterdel
for å bli godkjent til henholdsvis sommertjeneste
og vintertjeneste. Når man har tatt sommerdelen, så
trenger man nødvendigvis ikke ta fellesdelen under
vinterkurset.
• Kurs i operativ veiledning, ferdig testet, men det
gjenstår ferdigstilling av kursmanual.
• Oppdatering av planverket.
• Internasjonale aktiviteter, bl.a. samarbeid med
redningstjenesten på Island.
• Det er opprettet egne grupper på Facebook:
https://www.facebook.com/groups/rge.hjelpekorps/
https://www.facebook.com/groups/sokredninggis/
Førstehjelp
Praktiske prøvar til førstehjelp kvalifisert nivå er nyleg
ferdigstilt. Ressursgruppa jobbar kontinuerleg med
oppdatering av både praktiske og teoretiske prøvar.
Vi ser på moglegheiter med å få digitalisert teoriprøven.
Vi planlegg ein revisjon av kursmanualen til kvalifisert
nivå så raskt ny førstehjelpsbok kjem frå norsk førstehjelpsråd.
Det kjem innspel til RGF om fagleg innhald,
pedagogisk tilnærming og så vidare. Sett stor pris på
dette og tek med oss innspel inn i revisjonsarbeid.
Vi jobber med produksjon av nytt idrettsskadekurs og
med produksjon av nytt "vidaregåande førstehjelp".
Vi må sjå på avgrensning av faginnholdet opp mot
ambulansekurset, samt nedad mot kvalifisert nivå.
Kva bør ligga til kva nivå, osv.
Krevende lende
Krevende lende kurset revideres. Overgang til kun et kurs,
som da også inneholder båre. I hvilken form skal kursene
holdes, og innhold, samt skaffe instruktører.
Planlegging av instruktør og metodesamling våren 2013.
Mer info vil komme i infobrevet.
Samband
Repeater infrastruktur for tale.
Opprydding repeaterlogikk.
Regelverk for samband.
Sambandsutdanning.
Nødnett i Røde Kors.
Tracking.
Har egen gruppe på Facebook:
https://www.facebook.com/groups/210420659037194/
Skred
Deltagelse på andre fagmiljøers konferanser.
Planlegger metodesamling og fagkurs skred.
Oppfølging av nasjonale retningslinjer for
førsteinnsats i skred.
Kvitt kort – grunnopplæring redning i skred.
Aktivitetsplan 2013.
Transport og ambulanse
Ferdigstille snøskuteropplæringen, ATV-kurset.
Revidering av Ambulansepersonellkurs. Avtaler med
lokale helseforetak i forhold til transport på og utenfor
vei. Kjøring i vernede områder.
Økt fokus på korrekt merking av kjøretøyer.
Opplæring rundt pasienttransport utenfor vei.
Vann
Forbedring av regelverket.
Utarbeidelse av kurs for kvalifisert nivå vannredning
sjø og elv.
Vannredningskonferanse 2013.
Innspill til bedre aksjonsrapportering.
Røde Kors Friluftsliv og førstehjelp (RØFF)
Planlegger verdens råeste RØFF-samling i 2013.
Kurs, utdanning. Gjenbruk av eksisterende kurs til RØFF.
RØFF-perm for ledere og veiledere i RØFF.
Retningslinjer for distriktskontakter.
Utvidelse av ressursgruppen.
12
HJELPEKORPS | 3 | 2012
13

Ressursgruppene
Bruk av RICEprinsippet
i stedet for
CRIE-prinsippet
Flere har bemerket og spurt om årsaken til at det nå er
RICE-prinsippet som blir brukt i kursmanualen for Kvalifisert
førstehjelp, og ikke CRIE-prinsippet som tidligere har
vært brukt i hjelpekorpssammenheng. Derfor en kort
avklaring.
RICE-prinsippet og CRIE-prinsippet er akkurat det samme.
Tiltakene og de ulike momentene i prinsippene er de
samme og viktigheten av de ulike momentene (ro, is,
kompresjon og elevasjon) i prinsippene er også helt
Ressursgruppe ettersøkning (RGE) er et rådgivende organ for landsrådet i faglige spørsmål
innenfor ettersøkning og operativ ledelse. RGE jobber for tiden aktivt med å utvikle samt
ferdigstille operative og ledelseskurs innen ettersøkingsfaget. Dette er et omfattende arbeid og
vi trenger flere kompetente hender. Krav til medlem av ressursgruppe ettersøkning er følgende:
Krav til utdanning
Må ha: A-kurs eller tilsvarende kompetanse.
Ønskelig: MSO sertifisering.
Krav til tjenesteerfaring
Må ha: Operativ erfaring fra alle nivå innen ettersøking
Ønskelig: Erfaring innen operativ veiledning og opplæring.
Bred ledererfaring innen ulike aksjonstyper.
lik, selv om bokstavene/momentene står i forskjellig
rekkefølge. Altså er ikke prinsippet nytt bare navnet på
prinsippet.
Grunnen til at vi/Ressursgruppe Førstehjelp
har valgt å gå tilbake til RICE prinsippet er:
• Det er det begrepet fagpersonell og våre
samarbeidspartnere bruker og samarbeid
og forståelse av hverandre vil da bli lettere.
• Det er det begrepet som brukes i forskning
og litteratur, og å bruke det begrepet vil derfor
minske risikoen for misforståelser, samt
tydeliggjøre at vi også bruker forskningsbasert
kunnskap.
I forbindelse med at idretsskadekurset blir revidert og
omarbeidet en del i disse dager, vil RICE som begrep
også bli brukt på dette kurset.
Ressursgruppe Førstehjelp
2 ledige stillinger
som medlem i ressursgruppe ettersøkning
Ny
leverandør av
Hjelpekorps-uniformer
Etter flere års samarbeid med Wenaas, vil
man – etter å ha undersøkt markedet
– nå gå over til ny leverandør av klær til
Røde Kors-butikken: Artisti AS.
For den enkelte hjelpekorpser betyr dette
et nytt og større utvalg av klesplagg,
blant annet to ulike varianter av friluftsuniformen.
Landsråd Røde Kors Hjelpekorps nedsatte i februar 2012
et uniformsutvalg. Oppgaven til utvalget har vært å finne
en leverandør av alle typer uniformsplagg til Hjelpekorpsbruk.
Ny leverandør, etter en grundig evaluering av aktuelle
tilbydere, blir Artisti AS. Valg av produktleverandør
har vært behandlet og godkjent av Landsrådet. Uniformsutvalget
kvalitetssikrer og godkjenner alle nye plagg.
For den enkelte hjelpekorpser vil dette bety:
• bedre priser på uniformer
• bredere sortiment av kjente merkevarerinnen
friluftslivsbekledning: Marmot, Crispi, Aclimat,
Mammut og Norrøna.
• raskere og mer stabile leveranser
Samarbeidet med Wenaas vil bli faset ut over en periode.
Det vil løpende bli orientert om denne prosessen på Korsveien
og i Infobrev, men uansett vil det, i en overgangsfase,
bli noen utfordringer på størrelser og leveringstid på
noen plagg. Vi håper på at en lysere framtid vil veie opp
for dette. Fra våren 2013 skal alle nye plagg være på plass
i butikken.
Et av produktene det kan bli noe leveringstid på i begynnelsen
er den nye friluftsuniformen. Det vil bli jakke og
bukse fra Marmot (kun jakke avbildet), og det vil være to
alternativer til denne:
Det skal være et parti jakker og bukser på lager fra ca.
medio november, men så vil neste leveranse og påfyll
først være klar til neste sesong.
Det vil løpende bli informert om evt. utvikling i overgangsprosessen
til Artisit, priser m.m. i Infobrev for Hjelpekorps
og andre relevante kanaler.
På vegne av uniformsutvalget og Røde Kors-butikken
ser vi frem til samarbeidet med Artisti.
I perioden fram til sommeren ønsker vi å be om litt
tålmodighet fra våre medlemmer, men tror bestemt
at dette på sikt vil være til glede for alle parter.
Særskilte krav:
• Skal være aktiv i et utøvende fagmiljø (hjelpekorps eller annen operativ virksomhet).
• Skal oppfylle alle kvalitetskrav til mannskap og ledere innen fagområdet.
Man må beregne noen møter pr år, mellom 4-8 helgesamlinger/kurs, samt en del individuelt
arbeid mellom møter/samlinger.
Spørsmål om stillingen kan rettes til:
Martin Hauge, leder rg. ettersøkning: martin.hauge@sshf.no/900 50 647
Kenneth Guldbrandsøy, faglig leder rg. ettersøkning: kenneth.gulbrandsoy@gmail.com/932 58 930
14
Søknaden med CV og referanser fra korps og råd sendes til
Røde Kors Hjelpekorps v. Morten Hagen:
morten.hagen@redcross.no
HJELPEKORPS | 3 | 2012
Marmot Spire jakke og bukse
Gore-tx performance 3L
(lettere jakke, minner om Falketind)
Marmot Alpinist jakke og bukse
Gore-tex Pro Shell
(plagg for mer ekstreme forhold)
15

- Hjelpekorpset i Hammerfest er et allsidig korps. Vi
må kunne både sjø og fjell. Vannet i fjorden blir sjeldent
varmere enn 8 grader på sommeren. Det hender at vi må
ut på fjorden for å bistå folk som har havnet i det kalde
vannet, forteller Leif Arne. Han har vært medlem i hjelpekorpset
siden 1990.
Hjelpekorpset, med rundt 50 medlemmer, er avhengige
av bandvognene og snøscooterne, og de har blitt brukt
flittig under flere aksjoner på fjellet. Blant annet under
Porsanger-aksjonen vinteren 2011, hvor de ni ungdommene
ble fanget av uværet.
Redningsaksjon
16
Stor aksjon: bakkemannskaper, bandvogner og
Sea King når det var mulig. Foto: Eybjørn Paulsen
Å stå med et liv i hendene
Til mars er det to år siden ni ungdommer dro på en liten scootertur opp på fjellet. De skulle
bare skrive seg inn i hytteboka. Men de ble tatt av stormen, og tre av dem frøs i hjel i isødet.
Hjelpekorpset i Hammerfest var helt sentrale i funnet av de tre omkomne – og i at de seks
andre fortsatt lever.
Tekst: Martin Alex Nielsen | Foto: Martin Alex Nielsen, Eybjørn Paulsen (svart-hvite bilder)
Seiler man ut av fjorden fra Hammerfest er Nordpolen
neste stopp. Havets overflate går rett over i snaufjell. Det
er ikke mye trær og busker som kan gi le mot vær og vind
som kommer inn fra Nordishavet. Og kommer man bare
litt opp i høyden får naturkreftene fritt utløp. Dette er
arbeidsplassen til hjelpekorpsene i Finnmark, blant annet
Hammerfest Røde Kors Hjelpekorps (HRKH).
Lite korps, stort areal
Jeg møter Andreas Tangen, Christian Østnes og Leif Arne
Eide på depotet i Hammerfest en høstkveld. Det er årstid
for nordlys, men det synes ikke nå i flomlysets skjær
over det vindblåste skiltet med ”Hammerfest Røde Kors
Hjelpekorps” over døren. Depotet fungerer som både
korpslokale og utstyrsdepot. Langs den ene veggen
under det syv meter høye taket står store lagerhyller med
utstyr: vester, bårer, våtdrakter, vannkikkerter, søkestenger.
Ved den andre veggen står snøscooterne til korpset samt
en rib. I det motsatte hjørnet av depotet står en liten og
slitt sofagruppe, og midt på gulvet står tre bandvogner.
Den ene har frontluken åpen. Noen driver og mekker med
den om dagen. De har planer om en dag å få et tilbygg
som kan fungere som korpshus slik at de ikke må holde
møter på selve depotet blant utstyr og oljelukt.
- Når det gjelder bandvognene og rib’en har vi en
avtale med de egentlige eierne: vi eier to av dem, mens
de to andre er Hammerfest Energi sine. Hammerfest
Energi dekker vedlikehold av sine mot at vi har lov å
bruke dem. Det er en avtale som fungerer bra for alle
parter, forteller leder for transportgruppa i hjelpekorpset
Leif Arne Eide.
Dykkerklubben 70 North Dive eier rib’en. De har gjort
en disponeringsavtale som innebærer prioritert bruk til
aksjoner og lagring i garasjen. Den er større enn korpsets
egen og har gjort nytte i fjorden med vannet fra Nordishavet.
HJELPEKORPS | 3 | 2012
- Finnmark er så stort et område. Det hadde vært
helt utenkelig å leite etter ungdommene på ski. Scooter
er helt nødvendig for å komme seg frem over disse
avstandene. Dessuten eksisterer det en scooter-kultur
i Finnmark. Det gjør at folk rekker å komme seg ganske
langt inn på vidda. De som drar ut på vidda på ski er som
regel godt vant og kan ta vare på seg selv. Scooterfolket
har dessverre ikke alltid den samme respekt for vind og
vær, kanskje nettopp fordi det går fort på scooter: får man
problemer kan man bare snu. Men hvis det da skjer en
ulykke blir aksjonsradiusen der imot tilsvarende stor. Da
er hjelpekorpsene nødt til å kunne rekke like langt som
dem de leter etter, forteller Andreas Tangen. Han har vært
aktiv hjelpekorpser i 16 år og er i dag operativ leder i
Hammerfest-korpset.
Ute en vintermorgen
Alle tre husker tydelig Porsanger-aksjonen. I et lite
samfunn som Hammerfest setter det dype spor når tre
ungdommer på 17 og 18 år omkommer. Hammerfest
kommune har litt over 10.000 innbyggere. Rundt 9000
av dem bor i selve Hammerfest by.
Godt samarbeid med 330-skvadronen: (fv.)
Leif Arne Eide, Christian Østnes og Nils Arne Ro,
kaptein på 330-skvadronen, Banak.
- Oppe på vidda var vinden så kraftig at scooterne la
seg over på siden hvis de sto i ro. Med de store bandvognene
fra Hammerfest Energi kan man kjøre ut på fjellet i all
slags vær. De klarer helninger på opp til 45 grader. Sikten
var så dårlig at noen fra de andre deltakende organisasjoner
ble borte fra hverandre på fjellet på grunn av
dårlig sikt, forteller Leif Arne.
Korpsleder Christian Østnes supplerer:
- På mange bilder fra Billefjord ser det ut som været var
ganske bra. Men man skulle ikke langt opp på fjellet før
himmel og jord stod i et. Det var en vegg av uvær som
traff ungdommene. Det var noe helt annet enn nede i KO.
Polare lavtrykk er vanlig i de nordlige områder. De skaper
fallvinder som kan være svært kraftige og veldig lokale.
Noen opplevde at det var stille vær neden for fjellet, mens
det herjet veldig voldsomme vinder oppe på fjellet.
Medlemmer av hjelpekorpset i Hammerfest ankom
Billefjord allerede i rundt kl. 16, men de fikk først tilgang
til KO i 22-tiden. Dette var 9-10 timer etter at alarmen
hadde gått. I følge Andreas burde Røde Kors med deres
spisskompetanse på søk og redning, ha fått tilgang til KO
mye tidligere.
- Det har vært mye omtale om at politiet reagert for
sakte, men det ville ikke ha hatt noe å si for utfallet,
forteller han.
- Det var så dårlig vær at letemannskaper ikke ville
ha funnet frem uansett. Fra Hammerfest måtte vi kjøre
kolonnekjøring over fjellet på grunn av været, og fra KO
måtte vi vente ytterligere syv timer med å dra ut å lete
til været ble bedre. Det var ingen vits å begynne for å
lete med kun en meter sikt. Til tider var det så dårlig sikt
at føreren på scooter ikke kunne se skjermen foran på
scooter.
KO ble opprettet i en barnehage i Billefjord. KO’et ble en
blanding av mottaksområde for pårørende og KO. Det
var et eget rom for de pårørende og frivillige, men det
oppstod allikevel kontakt mellom dem og hjelpemannskapene.
Det skapte en presset situasjon, hvor man måtte
være påpasselig med hva som ble sagt. Det kunne være
familie og venner av de savnede blant de frivillige.
Det var også mye media utenfor barnehagen. Men i
hjelpekorpset har de rutiner på at informasjonen som
går ut til media skjer via politiet.
17

- På mange bilder fra Billefjord ser det ut som været var ganske bra. Men man skulle ikke langt
opp på fjellet før himmel og jord stod i et. Det var en hel vegg av uvær som traff ungdommene.
Det var noe helt annet enn nede i KO
Christian Østnes, korpsleder Hammerfest RKH
Redningsaksjon
Andreas Tangen fungerte som operativ leder under aksjonen.
Å stå med et liv i hendene…
Christian Østnes var med i en gruppe bestående av med
lemmer fra hjelpekorpset, medlemmer fra andre organisasjoner
og frivillige – i alt 7 personer. Det var hans
gruppe som fant gruppen med de 5 ungdommer.
De gikk umiddelbart i gang med å gi førstehjelp.
- En av jentene var så gjennomvåt at hennes lange hår
hadde frosset og lå som en isbre fra hovedbunn og ned
langs ryggen. Det var rett før jeg vurderte å kutte håret
av henne for å fjerne den massive isklumpen. Hun hadde
snø under klærne og alt undertøy var vått. Vi var nødt til
å kle av henne og pakke henne inn i en fjellduk for at hun
kunne begynne å bli varm igjen, forteller Christian.
- En av de andre fra hjelpekorpset tok av seg sine egne
klær for å gi det til noen av ungdommene. De forfrosne
føttene til ungdommen ble holdt inne på magene til
redningsmannskapene. Plutselig oppdaget Christian at et
medlem fra en av de andre organisasjoner, som holdt de
iskalde tærne til en av ungdommene inne på magen,
reiste seg slik at føttene ble løftet. Christian måtte
førstehjelperen bort. Han ville gjort mer skade hvis han
fikk fortsette. Hever du et kalt sted på kroppen vil det
iskalde blodet gå rett i hjertet. Det kan være livsfarlig
for pasienten.
De 5 ungdommene hadde lagt snøscooterne i en halvsirkel,
som en borg som skulle skjerme dem fra vind og
snø. Men etter å ha vært ute i det voldsomme været i
mange timer med for lite klær var ungdommene så nedkjølt
at de var kommet til det stadium, hvor personer som
er utsatt for kraftig nedkjøling begynner å føle varme i
stedet for kulde og som en følge av det kler av seg.
Da Sea King-helikopteret kom, hadde førstehjelpen, som
Christian og resten av gruppen hadde utført, gitt resultat:
ungdommene hadde fått så mye kroppsvarme tilbake at
de var begynt å skjelve. Det er et positivt tegn, for da har
kroppen begynt å jobbe for å holde seg selv varm. Førstehjelpsinnsatsen
som ble utført, ble av medisinsk personell
vurdert som livreddende.
Men en av ungdommene var allerede omkommet da
letemannskapene kom frem. Christian var på vei bort til
ham, da han fikk høre navnet hans. Han stoppet opp i et
sekund, men handlet da videre.
- Da jeg snudde ham rundt for å ta av hjelmen tenkte
jeg veldig på hvordan det ville være å møte ansiktet til en
ung mann helt uten respons. Jeg husker veldig godt det
synet som møtte meg: hans øyne var helt krystalliserte
og huden hard og frossen. Kroppstemperaturen, som
senere ble målt av legen på Sea King’en, ble målt til ti
grader. Men i situasjonen handlet jeg bare videre. Det er
en tankevekker, men utover det var det fullt fokus på den
jobben jeg og resten av gruppen måtte gjøre.
Christian har i ettertid forsøkt å fremprovosere en reaksjon
hos seg selv, men har ikke lykkes med det. Han har
fortsatt ikke opplevd å få noen reaksjoner etter aksjonen.
-Men kanskje ligger jeg i fosterstilling en dag,
smiler han.
Andreas forteller, at da de møtte uværet over fjellovergangen
fra Hammerfest til Billefjord forberedte de seg
på at de ville finne ni omkomne ungdommer. I korpset
har de som rutine, at alle som blir med på aksjoner, får
valget om å trekke seg ut. Det kan være en skadd eller
omkommen til en av mannskapene, eller det kan være
andre grunner til at mannskaper kanskje ikke har lyst til å
bli med.
Avhengig av støtte fra
lokalsamfunnet. Private
transportmidler ble lånt
til å frakte bandvogner
til Billefjord.
KO var i barnehagen
i Billefjord.
Fjellduk er for scooterfolket hva redningsvesten er for båtfolket
Redningsmann og løytnant Lars Oven Pettersen fra
330-skvadronen på Banak anbefaler at folk har alltid
har med en refleksvest med på tur. Alt som kan gi eller
reflektere lys er nyttig og hjelper utrolig mye når Sea
King’en er ute på leteaksjoner.
- På dagtid bør man har synlige klær,
forteller Pettersen.
Kaptein og flyger Nils Arne Ro mener, at man kunne
hatt en standardpakke, når man kjøper snøscootere i
Troms og Finnmark, som inneholder et underlag, en
vindsekk eller fjellduk og en refleksvest - noe som kan
skjerme en mot det verste uværet hvis uhellet skulle
være ute.
- Det finn også en ”redningsvest” på fjellet: den heter
fjellduk. Vi skal ikke fremheve spesifikke merker, men
det finns flere på markedet, både lette, tynne, vinntette
og tykkere, isolerende.
Foto fra aksjonen: Eybjørn Paulsen.
18
HJELPEKORPS | 3 | 2012 19

Redningsaksjon
- Vi har god støtte i hverandre i korpset. Det kan være
mye skittprat, men alle kjenner grensene til hverandre og
går ikke over streken. Særlig under alvorlige aksjoner kan
humoren ofte bli deretter – blant annet for å distansere
seg fra det alvorlige som eventuelt venter. Humoren blir
en del av en forsvarsmekanisme.
Noen dager etter aksjonen tok hjelpekorpset kontakt
med en psykolog.
- Grunnen til at vi gjorde det var at det var en såpass
voldsom og omfattende aksjon. Men det var ikke et tilbud
vi fikk, vi måtte selv ta initiativet. Vi holdt et lukket møte,
hvor kun de som var med på aksjonen deltok. Alle fikk
mulighet for å si det de tenkte. Møtet ble observert av
en psykolog for å registrere eventuell unormal oppførsel,
men intet ble registrert.
Christian forklarer at det er fort gjort å bli glemt.
- Vi må ta vare på oss selv innad i korpset.
Støtte i lokalsamfunnet
Etter aksjonen har hjelpekorpset i Hammerfest hatt en
oppgang i medlemmer. Det er særlig unge mennesker,
som har tenkt igjennom hva de går til, som har meldt seg.
- De har opplevd at det kan gjøre en forskjell at folk i
lokalsamfunnet bidrar, forklarer Andreas.
Christian forteller, at Røde Kors får støtte fra lokalsamfunnet.
- Da alarmen gikk, gikk jeg til sjefen og sa at jeg var
nødt til å dra ut på aksjon. I tillegg lånte sjefen meg en
semitrailer og en lastebil, som vi brukte til å frakte bandvognene
fra depotet til Billefjord. Det er mange eksempler
på hvordan folk i lokalsamfunnet stiller opp når det
trengs.
I hjelpekorpset er de enig i at de private frivillige som
bare dukket opp for å bidra har gjort en uvurderlig jobb.
- Hammerfest er et så lite sted. Så snart noen hører om
noen som trenger hjelp stiller folk opp på eget initiativ.
Det er vanlig at frivillige stiller opp med det de har. Alle
frivillige ble vurdert før de eventuelt ble sendt videre til
fremskutt KO, som var langt inne på fjellet. De frivillige
kjenner rollene sine mens de er ute, og er under kommandoen
til de organiserte hjelpemannskapene som
Røde Kors eller representanten fra Reinpolitiet som var
med under Porsanger-aksjonen. Sistnevnte organiserte
aksjonen ute i felt svært bra og sjonglerte mannskapene
han hadde tilgjengelig på en god og effektiv måte, forteller
Andreas. Røde Kors har spisskompetanse på søk og
redning, men også dokumentert kompetanse på førstehjelp.
Det er et krav for å få delta på aksjoner. Det er viktig
at den ivaretas, ikke minst når man har med seg uerfarne
frivillige, understreker Andreas.
- Når det gjelder søk og redning vil alternativet til Røde
Kors og lignende organisasjoner som Norsk Folkehjelp
og Norske Redningshunder [det var ingen av disse med
under Porsanger-aksjonen red.anm.] og 330-skvadroen
være ingenting, forteller Andreas.
Symbiose
På 330-skvadronens base på Banak kan kaptein og flyger
Nils Arne Ro si seg enig i dette. Han var ikke med på selve
aksjonen, men forteller at selv om Sea King er et utrolig
allsidig helikopter, så ble marginene for dens yteevne
tøyd.
- Porsanger-aksjonen var spesiell på grunn av været.
Det var orkan i kastene. Det gjør det utrolig vanskelig å
løfte helikopteret, i tillegg til mye snø og dårlig sikt.
Marginene for Sea King’en ble tøyet.
- Men Sea King’en har sine begrensninger, og der kommer
de frivillige, som Røde Kors, inn i bildet: Sea King’en
må ha sikt for å operere på land. Hjelpekorpset kan se
ting på bakken, som ikke mannskapene på Sea King’en
ser, selv om vi har nattkikkert og varmesøkende kamera.
Folk kan gjemme seg under stein og heller, ha kamuflasjeduker
over seg osv.
Hjelpekorpset blir Sea King’ens øyne på bakken. Slik sett
er det en symbiose mellom Sea King’en og de frivillige
mannskapene for å utnytte ressursene så bra som mulig.
Det viser viktigheten av både å være i luften og på bakken,
forteller Kaptein Ro.
- Det er mulig at Hjelpekorpset ofte føler, at det er Sea
King’en som kommer først, at det er vi som blir fremstillet
som heltene i media. Men det var jo de frivillige med
Hjelpekorpset som faktisk gjorde funn av 7 av de 9 ungdommene.
Sea King’en kom inn etter at bakkemannskapene
hadde gjort funn. Vi fraktet kun ut de forkomne
og omkomne ungdommene.
Galskap!
- Det er en helt jævlig følelse å tenke på at ungdommene
rett og slett var på feil sted til feil tid og med feil
utstyr, forteller Lars Oven Pettersen. Han er løytnant og
redningsmann på 330-skvadronen.
- Når man som redningsmann står opp i aksjoner som
dette, sitter man med en følelse av avmakt ved ikke å
kunne gjøre noe, men bare sitte og vente på en endring i
været. Men under slike værforhold, som under Porsanger-
aksjonen, tar ting tid.
- Grunnen til at vi jobber så bra med hjelpekorpset er
at vi forventer og opplever at de kan ta vare på seg selv
når de er ute i teig, de har med seg nok med mat og klær,
de kan kommunisere ved hjelp av kartreferanser. De har
utholdenhet og kan bevege seg frem på bakken, forteller
Kaptein Ro.
- Sea King’en må ha hviletid. Det er regler for hvor
mange timer vi har lov å fly før et minimum av hviletid,
og politiet er for få personer til store leteaksjoner. Derfor
at frivillige organisasjoner som Røde Kors Hjelpekorps og
Norske Redningshunder super gode å ha.
Oven Pettersen tilføyer at det også er viktig at lederne for
gruppene kan regne med folkene deres. Og det opplever
han er tilfellet i Røde Kors.
- Det handler om å kjenne sine ressurser godt, ha innsikt
i sine folk. Politi, ambulanse, vi i 330-skvadronen, vi er
trent og får betaling for å takle slike voldsomme aksjoner.
Men i hjelpekorpset gjør det frivillig. Det er jo egentlig
galskap, sier han med et smil.
- Det betyr faktisk mye for folk i Finnmark at både frivillige
mannskaper som Røde Kors og Norske Redningshunder
samt 330 er her. Det er så utrolig mye vær, elementene
snur så fort, det er betryggende å vite at det er noen
som er klare til å stille opp, avslutter kaptein Ro.
”Uegennyttig” aktivitet
På sitt kontor med utsikt til havnen i Hammerfest og det
værbitte landskapet rundt fjorden møter jeg ordfører for
Hammerfest kommune Alf Einar Jakobsen (Ap).
- 2011 var et spesielt år. Hammerfest var preget av flere
dødsulykker denne vinteren. I tillegg til de tre ungdommene,
hadde vi blant annet også en skredulykke hvor en
scooterkjører på 19 år omkom. Men vi har opplevd mye
varme og omsorg i samfunnet når slike hendelser oppstår.
Folk stiller opp og viser at de bryr seg, tar vare på
hverandre, forteller Jakobsen.
- I forbindelse med Porsanger-aksjonen, ville vennene
til ungdommene dra ut og leite etter dem, da de så hvor
ille det var. Men veiene var stengt, det var jo et vær uten
like, så vennene ble bedt om å bli i byen og heller ta vare
på hverandre. Ungdommens hus, Bootleg, hadde åpent
hus hvor man kunne samles både før og under og etter
aksjonen.
Hammerfest kommune har nettopp passert 10.000 innbyggere.
I selve Hammerfest by bor det ca. 9000 innbyggere.
Det er et lite samfunn hvor man kjenner hver andre.
- Det er jo politiet som skrambler ut folk når det trengs.
Hjelpekorpset i Hammerfest er stabilt, de har vært her
lenge og stiller opp raskt. De har mye bra utstyr som gjør
Bakgrunnsbilde: Mange
frivillige møtte opp for
å hjelpe.
Fra venstre: Christian
Østens, Andreas Tangen, Leif
Arne Eide i ”korpslokalet” på
depotet i Hammerfest.
20
HJELPEKORPS | 3 | 2012 21

Redningsaksjon
at de kan utføre ulike jobber under krevende forhold. På
den måten er de en vesentlig faktor for lokalsamfunnet.
Når det gjelder beredskap har de stilt opp i forbindelse
med evakueringer når selve Hammerfest by har vært
utsatt for skred. Og når vannledninger har frosset og det
har vært problemer med varmeforsyning i harde vintre
har de stilt opp og hjulpet med transport av forsyninger
og brensel til innbyggerne, forteller Jakobsen.
Alf Einar Jakobsen ser ut av vinduet og reflekterer over
hvordan samfunnet er skrudd sammen i dag.
- Vi ser jo dessverre at fellesskapsfølelsen i samfunnet
generelt skrumper inn, og fritiden blir mer og mer dyrebar
for folk. På den måten er det fantastisk at det er noen,
som Røde Kors Hjelpekorps, som vil drive med en så
”uegennyttig” aktivitet. Men vi ser jo at hjelpekorpset
klarer å få med folk. De mer erfarne lærer opp nye, yngre
medlemmer. Det er kjempeflott at de får det til og det
bidrar jo også til lokalsamfunnet med en sosial aktivitet,
forteller Jakobsen.
- Det er uvanlig at vi har slike vintre som den for to år
siden med så mange omkomne. Det er ikke den vanlige
statistikken. Det er mer vanlig at hjelpekorpset bistår ved
evakueringer. Men det skjer hvert år.
Hammerfest ligger slik at det kan gå skred rett opp i
hovedgata. Det finns en egen skredplan på 500 millioner
kroner, hvor sentrale byområder i større grad skal sikres.
Bandvogner og hjelpemannskaper. Foto: Eybjørn Paulsen
Stormen etter stormen
I etterkant av aksjonen har det vært mye medieoppmerksomhet
rundt aksjonen. Mange har uttalt seg om mye og
hvordan ting kunne vært gjort bedre.
Andreas, Christian og Leif Arne har opplevd det som vanskelig
å stå i denne mediestormen. De har opplevd at folk
har blitt kreditert på ting de ikke har gjort, produsenter
som har forsøkt å profitere på aksjonen. Det har føltes
krenkende.
- Hvis jeg skulle ha gjort noe annerledes, ville jeg ha
gjort avtale med politiet om også å få lov til å fortelle
pressen Røde Kors sin versjon av hele aksjonen. Vi har
blitt spurt direkte om hvorfor vi ikke i større grad har
profitert på innsatsen vår. Men Røde Kors opplevde det
rett og slett som ufint i forhold til de pårørende på grunn
av utfallet. Det er mange frustrasjoner som har blitt holdt
internt, og vi ønsker at samvirkeprinsippet innen norsk
redningstjeneste skal fortsette med å stå sterkt, forklarer
Andreas.
Christian og Leif Arne forklarer at hvis Røde Kors i større
grad hadde profitert på aksjonen og innsatsen deres,
hadde de sannsynligvis ikke fått så god kreditt i lokalsamfunnet.
De har tilgang på utstyr de er avhengige
av, muligheten for å kunne ta fri fra jobben for å dra på
aksjon.
- Det er annerledes å drive et hjelpekorps her enn i
mange andre steder i landet i mer bynære strøk, hvor
man kanskje kan stille med 60 medlemmer for å søke
etter en person som har vært borte noen timer. Det er
et privilegium, forteller Christian.
Porsanger-aksjonen
Finnmark fylke lagt over Sør-Norge.
Tre ungdommer i alderen 17 til 22 år dro ut på scootertur
på morgen torsdag 3. mars 2011 fra Skaidi i retning
Porsanger til hytta ved Doggi-vannet for å skrive seg
inn i hytteboka. De var fordelt på fem scootere. I 9-tiden
torsdag ringte de politiet og varslet at de hadde blitt
overrasket av dårlig vær og trengte hjelp. Scooterfølget
hadde blitt borte fra hver andre slik at de befant
seg på tre ulike steder mellom Skaidi og Billefjord.
En leteaksjon ble satt i gang, men store avstander og
ekstremt dårlig vær gjorde letearbeidet vanskelig.
Til sammen deltok rundt 70 personer i selve søket: 28
av hjelpemannskapene var fra Røde Kors Hjelpekorps
(15 stk), Forsvaret, Sivilforsvaret, politiet og andre
organisasjoner, og over 40 frivillige i alt fra slektninger,
naboer, venner til tilfeldige som møtte opp for å hjelpe.
Natt til fredag ble først to av ungdommene funnet i
god behold, men nedkjølt. Leif Arne Eide fra Hammerfest
Røde Kors Hjelpekorps var en del av den gruppen
Søketeiget, hvis det hadde vært i Oslo.
som gjorde dette funnet. Ikke lenge etter ble fem andre
av ungdommene funnet. En av dem var omkommet, og
de fire andre kraftig nedkjølt. Christian Østnes, på det
tidspunkt operativ leder i Hammerfest RKH, var sentral
i dette funnet. De fikk livreddende førstehjelp på
stedet og etter hvert fraktet til sykehus med Sea Kinghelikopteret.
Fredag morgen ble de siste to funnet
omkommet av frivillige.
Andreas Breden Tangen fra Hammerfest RKH fungerte
var operativ leder i KO. Aksjonen varte 30 timer fra
alarm til rydding.
Finnmark fylke er på størrelse med mye av Sør-Norge,
men det er bare 7-8 operative korps i hele fylket.
330-skvadronen Banak
330-skvadronen er Luftforsvarets operatør av redningshelikoptertjenesten i Norge. Skvadronen holder til på Banak,
i Bodø, Ørland, Sola og Rygge, i tillegg til å ha en enhet i Florø. Redningstjenesten er underlagt justisdepartementet
og styres i fredstid fra hovedredningssentralene. Forsvarsdepartementet har gjennom Luftforsvaret driftsansvaret
for Sea King-helikoptrene, og sørger for at hovedredningssentralene har ett helikopter til disposisjon per base.
Luftforsvarets 330-skvadron på Banak dekker i tillegg til Finnmark et stort havområde i Nordishavet og
Bjørnøya. Det er politiet som rekvirerer 330-skvadronen i forbindelse med ulike lete- og redningsaksjoner.
22
HJELPEKORPS | 3 | 2012
23

Vi vil gjøre verden
til et litt bedre sted
1% av Stormbergs årlige omsetning
brukes for å gjøre verden litt bedre.
I 2011 ble kr 2 744 076,- brukt
til humanitære og samfunnsnyttige
prosjekter.
Visste du at:
Alle Stormbergs produkter er klimanøytralisert
med FNs godkjente
klimakvoter. Stormberg kompenserer
alle utslipp relatert til sine produkter
fra produsent til sluttbruker ved å
finansiere et vindkraftprosjekt
i Nord Kina.
Stormberg gir pant på alle sine varer.
Lever brukt Stormberg sports- og turtøy
inn i en av Stormbergs butikker og
få en pantelapp.
• 25% av Stormbergs medarbeidere skal være rekruttert blant mennesker som har problemer med å komme inn i
arbeidslivet, for eksempel ufaglærte, straffedømte og tidligere rusmisbrukere.
• Alle kan søke Stormbergstipendet. Hvert år deles kr 220 000,- ut for at organisasjonen, fotballaget, firmaet, borettslag
et eller klassen din skal kunne gjennomføre noen av samfunnsansvarsprosjektene dere gjerne vil gjennomføre.
• Stormberg ble som første sportsgrossist tatt opp som medlem av Initiativ for etisk handel (IEH). Vår produksjon
utenlands skal bidra til sunn sosial og økonomisk utvikling for våre produsenter og det samfunnet de lever i.
Redningsdykking
Bamble
best på bånn
HVERT SEKUND TELLER: Fra dykkerne forlater bilen til de
er i vannet, tar det kun få sekunder. Det kan bety forskjell
mellom liv og død for en som er i ferd med å drukne.
- "Mann i vannet ved Salen båthavn". Alarmen har gått på Røde Kors huset i Bamble, og i løpet av
få sekunder har fem kraftige mannfolk presset seg gjennom to sett med dører, inn i dykkerdrakter
og kjører med fulle blålys i retning ulykkesstedet.
Les mer om Stormbergs samfunns- og
miljøengasjement på stormberg.no
HJELPEKORPS | 3 | 2012
Tekst: Bjørn Runar Foss Sodeland | Foto: Ivar Guthu
25

Redningsdykking
1
I underkant av fem minutter senere, velter de samme
karene ut av bilen ved anleggskaia, og med bestemte rop
kommanderer dykkerleder Magnus Oppsahl to mann i
vannet.
- Dykker 1, søk til venstre. Dykker to, søk ved pall.
To plask og noen få bobler senere har dykker to, som til
vanlig lyder navnet Geir Gregersen, gjort et funn, og får
hjelp av resten av gjengen med å få den savnede fiskeren
på land og starte gjenopplivning. Det er ikke mulig.
Den savnede fiskeren er nemlig kun en konstruksjon av
kjetting, rør, et par gummistøver og noen gamle klær.
Gregersen og de andre dykkerne er ute på første av i alt
sju redningsoppdrag denne tirsdagen. I morgen er det
samme leksa om igjen. Gutta er nemlig på vei til å bli del
av en eksklusiv klubb av dykkere som er sertifiser til å
redde liv – redningsdykkere. Akkurat nå er de inne i siste
innspurt. I løpet av ni dager skal hver mann gjennom
mellom 18 og 22 dykk, og dykkerlaget kan regne med å
få mellom 40 og 50 utrykninger.
- Rask utrykning og funn med en gang. Det er veldig
bra. Samtidig er det viktig å huske å alltid sjekke om det
er grunt før dere hopper uti, og aldri ta på svømmeføttene
før dere er i vannet. Ellers risikerer dere å falle. Dere
må ikke ta sjanser, formaner han, og påpeker også at selv
om bilen er utrustet med en redningsstige er dermed
sagt at den skal brukes i alle tilfeller. Når hvert sekund
teller, må man alltid tenke enkleste løsning.
Fullt fokus
Etter en kort gjennomgang av aksjonen, går turen tilbake
til Røde Kors huset med en liste over neste vaktoppsett
i lomma. Beina kommer opp på bordet, og kaffekoppen
fylles. Stemningen er tilsynelatende avslappet. I bakhodet
lurer likevel tanken på neste oppdrag. En redningsdykker
er alltid på vakt.
2
SIKKERHET FØRST: Dykkerinstruktør Per Ragnar Jensen fra Høgskolen i Bergen observerer hvordan dykkerne takler situasjonen.
En av tingene han noterer er at svømmeføttene ikke skal på før dykkerne er i vannet.
Umulig uten støtte
Tar man med tapt arbeidsfortjeneste, koster
det Bamble Røde Kors nesten 100 000 kroner
å utdanne en redningsdykker. Takket være
et bidrag på 850 000 kroner fra Gjensidigestiftelsen,
er syv dykkere nå sertifisert.
Tekst: Bjørn Runar Foss Sodeland | Foto: Ivar Guthu
- For oss er hjelpen vi har fått fra Gjensidigestiftelsen
helt uvurderlig. Uten den, måtte vi lagt hele dette prosjektet
på is, sier Tommy Rogn, leder i Bamble Røde Kors
Hjelpekorps, som i tillegg til syv dykkere, nå har sertifisert
fem linemenn, dykkernes hjelpere på land.
Selv om kursavgiften per deltaker er på 30 000 kroner, er
den reelle kostnaden langt høyere.
- Vi kjører masse forskjellig øvelser for å teste dykkerne
i alle tenkelige situasjoner. Hvert case er nytt og for
hver gang bytter vi dykkerleder, dykkere og linjemenn.
Kommer de gjennom dette kan de med stolthet kalle
seg redningsdykkere, sier Per Ragnar Jensen fra Dykkerutdanningen
ved Høgskolen i Bergen som selv har erfaring
som offshoredykker og 25 års fartstid som dykkerlærer.
Hvert sekund teller
- Fra dykkerne får melding om at noen er savnet til de
er ute i bilen med dykkerutstyr på, skal det ikke ta mer
enn ett minutt. Da må de trene og jobbe sammen som
et team, sier Jensen som etter dagens første oppdrag gir
Bambles menn gode skussmål.
1-2. FANT FISKER: Dykker Geir Gregersen finner raskt den
savnede fiskeren, som heldigvis bare er en konstruksjon av
noen rørstumper, et par støvler og litt klær.
- Alle våre redningdykkere er engasjert i Røde Kors på
frivillig basis, og jobber derfor fullt ved siden av.
Derfor har hver enkelt også måttet ta seg fri fra jobb for
å gjennomføre kurset. Tar vi med tapt arbeidsfortjeneste
kommer vi opp i nesten 100 000 kroner per dykker, sier
Rogn, som samtidig berømmer dykkernes arbeidsgivere
for fantastisk fleksibilitet.
- Hadde vi ikke fått arbeidsgiverne med på laget, hadde
vi ikke hatt sjanse til å gjennomføre kurset. De fortjener
alle en skikkelig takk , sier Rogn.
ROS TIL MANNSKAPET: Dykkerleder Magnus Opsahl gir ros
til mannskapet sitt. Neste runde er det hans tur til å være
dykker.
26
HJELPEKORPS | 3 | 2012
27

Flere bidrag
Bamble Røde Kors har allerede en avtale med Bamble
kommune om et årlig driftstilskudd til dykkerne på 50
000 kroner over en periode på fem år. Selv om disse
pengene ikke går til utdannelse, er de viktige for å opprettholde
tilbudet.
- Utgiftene til utstyr, mannskap og bil er høye, og allerede
når vi er ferdig med utdannelsen her, må vi regne
med en investering på mellom 70- og 80 000 kroner i nytt
utstyr. Da er vi avhengig av støtte fra flere hold, sier Rogn,
som bruker mye tid på å søke om midler.
Skriver kontrakt
Selv om all innsats i hjelpekorpset dykkertjeneste er på
frivillig basis, har Bamble Røde Kors i dette tilfellet valgt
å be alle deltakere om å skrive under på at de vil være
med å bidra i dykkertjenesten de neste tre årene. På den
måten unngår de store økonomiske tap dersom noen
trekker seg ut.
- Vi er en god gjeng her, så det er ingen stor fare for at
dette skal bli et problem, men det vi har sagt er at dersom
man ikke er med de neste tre årene, ønsker vi kursavgiften
på 30 000 kroner tilbakebetalt over tre år, altså
10 000 kroner i året, sier Rogn.
Krevende kurs
Å bli offentlig godkjent redningsdykker er ikke for hvem som helst.
Utdannelsen krever både tid, mental styrke og disiplin.
Tekst: Bjørn Runar Foss Sodeland | Foto: Ivar Guthu
Redningsdykking
ETT MINUTT: I løpet av ett minutt, skal dykkerne være ute av basen og på plass i bilen.
Her jobber Tommy Rogn og Magnus Opsahl med å komme inn i utstyret i forbindelse
med dagens utrykning nummer to.
Viktig beredskapsløft
- Dette er et utrolig løft for hele regionen, sier brannsjef Morten Meen Gallefoss i Bamble
kommune. Hittil har grenlandskommunene Bamble, Skien og Porsgrunn måttet vente i
opptil en og en halv time på kvalifiserte redningsdykkere.
I fjor hadde norske redningsdykkere totalt 397 utrykninger,
og 89 søksdager. 24 mennesker ble reddet opp
i live, og 40 døde ble hentet opp.
- Det er viktig å redde liv, men i veldig mange tilfeller
handler opp-drag om å hente opp døde mennesker. Å
finne et dødt menneske under vann kan være et veldig
stort sjokk for mange og er ikke noe pent syn. Derfor
fokuserer vi mye på å forberede dykkerne på dette, sier,
Per Ragnar Jensen, fra Dykkerut-danningen ved Høgskolen
i Bergen.
I løpet av en periode på ni uker, skal dykkerne gjennom
14 dager med teori, bassengtrening og fem uker med
øvelsesdykking ned til 30 meter. De siste ni dagene av
kurset, blir presset ekstra stort.
- Dette er ikke noe vanlig svømmekurs, og allerede på
et tidlig stadium under bassengtreningen opplever vi at
noen faller av. På slutten blir dette ekstra krevende. Da
prøver vi ut mannskapet på flere realistiske caser, og utfordrer
hver enkel dykker til å tenke selv og handle riktig i
en presset situasjon, forteller Jensen.
I tillegg til dagvakter på basen, som for anledningen er
Røde Kors huset til Bamble, må dykkerne også tilbringe
natten på vakt.
- Fra fredag til lørdag går vi på en vakt på ett og et halvt
døgn, der vi overnatter på huset. Da får vi også testet ut
hvor raske og fokuserte vi er på utrykninger på natta, sier
Tommy Rogn, leder i Bamble Røde Kors Hjelpekorps.
Lærer å si nei
- Det viktigste vi lærer bort under kurset, er å dykke
sikkert og forsvarlig. Dykkerne skal ikke bare kunne dykke
under krevende forhold. De skal vite når de skal si nei, sier
Jensen.
For at alle skal være forberedt på ulike situasjoner, bytter
dykkerne på rollene som dykkerleder, dykker, linemann
og hjelpemann/sjåfør underveis. Jo bedre hver person i
laget fungerer sammen med de andre, jo bedre er sjansen
for at jobben blir riktig utført.
- Dykkerne skal kunne jobbe sammen som et team,
og skal vite nøyaktig hva de skal gjøre til enhver tid. De
lærere å snakke samme språk, slik at det ikke oppstår noe
form for forvirring. På den måten blir det også enklere
hvis det for eksempel skulle bli behov for å samarbeide
med et redningsdykkerteam fra Oslo. De forstår hverandre
med en gang, sier Jensen.
- Vi samarbeider allerede veldig tett med Røde Kors, og oppfatter dem som en veldig god partner på alle områder.
Nå blir dykkerne enda bedre rustet til å redde liv, og bistå når det er behov for å hente opp mennesker av sjøen,
sier Gallefoss, som er imponert over hva det frivillige mannskapet til Bamble Røde Kors har fått til.
- Jeg tror mange av dem ikke var klare over hvor krevende dette ville bli, og noen har helt tydelig gått ned
noen kilo den siste tiden. Innsatsen har vært helt enorm, og dykkerinstruktørene har også gitt meg signaler om
at kunnskapen til mannskapet har vært over all forventning, sier Gallefoss.
De nærmeste redningdykkerne til Telemark har hittil vært å finne i Drammen, Kristiansand og Kongsberg.
Per Ragnar Jensen
fra Dykkerutdanningen
ved Høgskolen i Bergen.
Tommy Rogn
Leder Bamble Røde Kors
Hjelpekorps
HJELPER PÅ LAND:
Linemannen er dykkerens
viktigste hjelper på land.
28
HJELPEKORPS | 3 | 2012
29

Hjelpekorps 80 år
Norges Røde Kors
Hjelpekorps 80 år
I anledning av Røde Kors Hjelpekorps sitt 80-års jubileum har Roald Sæterdal reflektert over
de årene hvor han var aktiv: 1969 – 1993. Roald Sæterdal har vært landsrådsformann i flere
perioder for hjelpekorpsene i Røde Kors.
Tekst: Roald Sæterdal | Foto: Røde Kors arkiv
Det første hjelpekorpset: Fredrikstad Sanitetskolonne, 1932.
Foto: Fredrikstad Røde Kors Hjelpekorps
uroen omkring behandlingen eller ved en forglemmelse.
Dette hadde betydning for hjelpekorpsenes landsråd
som da hadde blitt vedtatt skulle omfatte regionledere
som medlemmer.
Den største endringen for spesialavdelingene var endringene
av landsråd. Her lå vel også noe av begrunnelsen
for innsparing. Den gamle ordningen var at de fire landsrådene
hver besto av samtlige distriktsrådsledere, men
med et valgt arbeidsutvalg ledet av en landsrådsformann.
Hjelpekorpsenes landsråd besto av valgt formann og
nestformann med alle distriktsrådslederne som medlemmer.
Med et til to møter i året, var jo det en stor utgiftspost.
Den daglige organisasjonsledelse besto av et hjelpekorpsutvalg.
Dette var sammensatt av valgt formann,
nestformann og en distriktsrådsformann.
Den gang hadde man jo også en administrativ leder i
sekretariatet med betegnelsen Hjelpekorpssjef. Denne
stillingen hadde kaptein, senere major Hanoa frem til
1969. I valgmøtet for hjelpekorpsene ble den nye hjelpekorpssjefen
Kåre Ottersen presentert.
For hjelpekorpsene ble dette landsmøtet av stor betydning.
Justisdepartementet hadde nedsatt et utvalg med
politimester Quale i Asker og Bærum som leder, som
skulle se på en omorganisering av landets polititjeneste.
Utvalgets innstilling var kjent og forslaget gikk ut på at
landet ble delt inn i 6 regioner med hver sin regionale
politimester. Som ansatt i politiet var jeg kjent med denne
innstillingen, og jeg så derfor hvilken betydning en slik
organisasjonsendring ville få for hjelpekorpsene. I og
med at politiet var og er hjelpekorpsenes viktigste oppdrag-
og samarbeidspartner, foreslo vi at hjelpekorpsene
burde ha en representant for landsrådet i hver region. Vi
fremmet derfor forslag om seks regioner. Dette ble også
vedtatt. De seks regionene var Nord, Midt, Vest, Syd, Øst
og Hed-Op.
Hva angår Hed-Op, ble det navnet ikke mottatt med noen
entusiasme fra medlemmene der. Årsaken var at slakteriet
i Hedmark og Oppland bar samme navnet. Regionen ble
derfor senere omdøpt til Mjøs-regionen som det fortsatt
heter.
Førstehjelpskurs i Trondheim RKH februar 1941.
Foto: Schrøder. Utlånt fra Sivilforsvarsmuseet
Komitéer og kurs
Landsrådet oppnevnte ulike komiteer hvor spesielt sambandskomiteen
med den radiokyndige Albhert Horn fra
Buskerud var en betydelig kapasitet.
En annen komité var Kurs- og utdanningskomiteen med
Roar Eide som leder. Man hadde utviklet et kursmønster
for hjelpekorpsene. Et mønster som ble forsøkt endret
mange ganger senere for å få en bedre fleksibilitet, men
som ble værende frem til for noen få år tilbake.
Det viktigste innen mønsteret var å utvikle ferdige kursplaner
for de ulike fagområdene. Dette ble det arbeidet
intenst med de neste tre årene.
Her kan også nevnes at Sivilforsvaret hadde startet sine
instruktørkurs ved Sivilforsvarets skole på Grorud allerede
rundt 1953. Den ble senere flyttet til Heggedal.
Jeg deltok fra hjelpekorpsene på det andre kurset i 1954.
Kurset gikk over fjorten dager og var meget omfattende.
Dermed hadde hjelpekorpsene fått øynene opp for
denne unike muligheten til en god instruktørutdannelse.
Dette la også grunnlaget for innholdet i vårt eget mønster.
De fleste steder var det jo hjelpekorpsets instruktører
som var hovedelementene i Sivilforsvarets mange grunnog
spesialkurs.
Kursene tok utgangspunkt i utdannelse av førstehjelpsinstruktører
og kravet til deltakerne var derfor gode
kunnskaper i faget. Norges Røde Kors mente imidlertid at
også andre deler av organisasjonen trengte instruktører
og at kursene burde baserer seg på pedagogisk grunnlag
og ikke på fag. Faget kunne man tilegne seg på andre
områder. Den som målbar disse tankene var Gunnar Vik
som hadde opplæringsansvar ved hovedkontoret. Senere
fikk man felles instruktør utdannelse. Dette varte noen år
inntil interessen for kursene gradvis dabbet av og virksomheten
ble avviklet. For hjelpekorpsene var dette et
betydelig tilbakeskritt og man måtte nå etablere utdanning
på egen hånd. Kanskje er dette en av årsakene til at
man har underskudd på instruktører i dag?
Det samme skjedde med våre Administrasjonskurs.
Disse var populære og meget gode. Her var det imidlertid
hjelpekorpsenes landsråd som selv mente at administrasjon
var en felles oppgave. Det førte også til at man
sentralt arrangerte administrasjonskurs flere år inntil
også denne virksomheten ble avløst av andre former for
opplæring i administrasjon og ledelse. I dag synes dette
imidlertid å være mangelvare.
Landsmøtet 1969
– opprettelsen av regioninndelingen
Landsmøtet ble arrangert i Kongsberg hvor deltakerne
ble forlagt rundt omkring på byens ulike hotell. Hjelpekorpsenes
representanter ble imidlertid plassert i byens
Ungdomsherberge med opptil åtte personer på samme
rom. Det viktigste som skulle skje på nevnte møte var
endringer av organisasjonens lover.
En lovkomitee med daværende formann for Lovkomiteen
i Norges Røde Kors som leder hadde utarbeidet nye lover
hvor spesielt sammensetningen i de ulike styrene var
det vesentligste. Årsaken til dette var organisasjonens
økonomiske situasjon. Man måtte forenkle der det var
mulig. Jeg var den gang formann i Bergen Røde Kors
Hjelpekorps, altså distriktsrådsformann og møtte som
representant også fra styret i Bergen. Vi hadde på forhånd
behandlet lovene og hadde en rekke innvendinger. Det
vesentligste som jeg imidlertid husker er at styrene var
satt opp med formann, nestformann, tre medlemmer og
to varamedlemmer samt spesialavdelingenes ledere.
Vi ønsket imidlertid en mer romslig ordning og foreslo
derfor ordet ’minst’ i alle paragrafer hvor det sto tre styremedlemmer.
Det var visegeneralsekretær Hjalmar Munthe Kaas som
på podiet noterte endringsforlagene. Han hadde tidligere
vært Landsrådsformann for Hjelpekorpsene. Da vi imidlertid
kom til Landsrådene, og vi foreslo ordet minst tre
medlemmer, ble dette oversett, enten som følge av all
Organisasjonsproblemer og første
valgte landsråd
Endringene av lovene som førte til at distriktsrådslederne
ikke lengre utgjorde landsrådet, men var et rådgivende
og velgende organ, ble kimen til mye strid og arbeide
sentralt. Distriksrådslederne ville ikke innse at de ikke
lenger hadde bestemmende myndighet. De var i de nye
lovene nå betegnet som et Rådsformannsmøte som
skulle innkalles en gang mellom Landsmøtene. Her skulle
de velge en valgkomite samt trekke opp linjene for neste
periodes handlingsprogram. Man oppnevnte derfor i
valgmøtet i 1972 et eget organisasjonsutvalg som skulle
utrede og se nærmere på ulike løsninger innenfor lovens
rammer.
Utvalget besto av Johan Kofstad som var leder for Mjøsregionen,
Tor Eirik Stensvand som leder av Region Vest og
30
31

Hjelpekorps 80 år
saksbehandler Tore Myklebust fra hjelpekorpssekretariatet.
Det kan nevnes at ved dette Landsmøtet fikk hjelpekorpsene
sitt første valgte Landsråd bestående av formann,
nestformann og seks regionledere. Denne sammensetningen
fremsto slik: landsrådsformann Roald Sæterdal fra
Bergen. Nestformann ble Bjørn Ekeland fra Drammen, fra
Øst fikk vi Gunnar Andersen, fra Mjøs Johan Kofstad, fra
Syd Thorleif Kalleberg, fra Nord Per Hornburg, fra Midt Per
Horneberg og fra Vest Tor Eirik Stensvand. Som varamedlemmer
ble valgt Knut Knutsen Vestfold og Sigurd Egseth
fra Møre og Romsdal
Først ved rådsformannsmøtet i Stavanger i 1976 fikk vi
en avgjørelse på organisasjonsstriden. Da fremla utvalget
sitt forslag og etter en rekke diskusjoner hvor man også
oppnevnte et redaksjonsutvalg for å finne en omforent
avtaletekst, vedtok rådsformennene komiteens fremlegg
mens redaksjonsutvalget enda jobbet med et felles
forslag. Dermed var saken avgjort selv om vedtaket satt
langt inne og ble vedtatt uten begeistring. Organisasjonsutvalget
fortsatte imidlertid sitt arbeide resten av
valgperioden med flere viktige saker. Bl.a. ble betegnelsen
Hjelpekorpssjef opphevet. Grunnen til denne endringen
var to forhold. Sekretariatet ble omorganisert til en avdeling
for Innenlands beredskap og en Utenlandsavdeling.
Stillingen som sjef for Innenlands beredskap ble utlyst
og Kåre Ottersen fikk denne. Han ville fortsatt at ha
betegnelsen Hjelpekorpssjef selv i sin nye stilling. Dette
antagelig fordi hjelpekorpsene utgjorde hovedelementet
i beredskapsarbeidet. Landsrådet var ikke enige i dette
synet. Dessuten var nå Landsrådet bygget opp til en operativ
modell slik at det i realiteten var Landsrådsleder som
var øverste sjef med regionlederne som operative ledere
ved flere distrikt i felles aksjon.
I Hordaland startet man dessuten også med områdeledere
som operative ledere der flere hjelpekorps var i innsats.
Dette for å ha en bedre geografisk tilknytning til
enhetene enn hva Distriktsrådsformannen som den
formelle leder kunne rekke over.
Også på lokalplanet ble det foretatt endringer. Ved at
korpsets befal fikk distinksjoner, fikk jeg ofte henvendelser
fra korpformenn som savnet egne distinksjoner.
Mitt svar var at det kun var operativ personell som fikk
sine grader. Dette ut fra den kommandostrukturen som
gjaldt for hjelpekorpsene. Korpsene hadde sine styrer
som besto av formann, nestformann, kasserer, sekretær
og korpssjef. Under korpssjefen kom så nk: troppsledere
og lagledere samt andre tekniske ledere. Murringen ble
så sterk at vi måtte gjøre noe. Jeg utarbeidet da et forslag
til retningslinjer for hjelpekorps med beskrivelse av ulike
lederbetegnelser.
Landsrådet vedtok endringene som førte til dagens
ordning. Korpsleder, operativ leder og administrativ leder.
Man valgte selv hvem som skulle være korpslederens
stedfortreder.
Vi anbefalte at operativ leder også ble nest leder i og
med korpsleder nå hadde fått en operativ funksjon. Ut fra
denne oppsetningen kom øvrige fagpersoner. Uniformsreglementet
ble dermed også utarbeidet for denne
organisasjonsmodellen. Dermed finner man sammenhengen
i distinksjoneringen for samtlige tre ledd innen
hjelpekorpsenes organisasjonsmønster. I dag ser vel de
aller fleste på ordningen som en naturlig oppbygging.
Landsmøtet 1972 - nå til sjøs
Det kan knyttes noen kommentarer til dette landsmøtet
som ble avviklet i Loen. I hjelpekorpsenes eget møte
lanserte jeg den gang tanker omkring engasjement innen
sjøredningstjeneste. Hjelpekorpsene hadde i mange
år på sentrale steder hatt som en av sine oppgaver å
ha badevakttjenester sommerstid. Med økende bruk
av vann, sjø i rekreasjonsøyemed, hadde vi en økning i
antallet drukningsulykker. Dessuten var kunnskapene
om gjenoppliving beskjedne. Den gang var det Holger
Nilsens metode som var alfa og omega.
Media slo tiltaket stort opp. Aviser hadde store oppslag.
Hjelpekorpsene vil begynne med sjøredningstjeneste.
Dette skapte reaksjoner hos Redningsselskapet. Det gikk
ikke lang tid etter landsmøtet og avisoverskriftene før
presidenten i Redningsselskapet tok kontakt med hjelpekortpssjefen
Kåre Ottersen. Det var åpenbart at de følte at
vi tråkket i deres bed.
Vi presiserte at våre oppgaver var ymtet på området fra
strandkanten og ut mot de større dybder der Redningsselskapet
gjorde en god jobb.
Dermed var freden gjenopprettet. Det førte imidlertid til
at Redningsselskapet foretok en egen kursendring. Man
gikk nå til anskaffelse av mindre og hurtig gående båter
som kunne operere nærmere land. Ledsagertjeneste bl.a.
var et av disse nye tiltakene. Sjøredningstjenesten fikk
dermed likevel en forbedring.
Munn-til-munn metoden
Som en følge av vårt engasjement med hensyn til
sjøredningstjeneste, ble også andre tiltak satt i verk. Det
å kunne gjenopplive mennesker med munn-til-munn
metoden som var beskrevet i Det gamle Testamentet
i 2. Kongebok, ble nå et viktig arbeid. Dette ville vi ha
bedre utviklet og gjennomført. Legestanden gjennom
Anestesilegeforeningen var ikke våre beste medspillere.
Spesielt var nok dette knyttet til alder for utføring av
hjertekompressjon. I Bergen hadde man en stor instruktørgruppe
med tre overleger fra Haukeland sykehus
som medspillere. Disse var meget opptatt av saken.
Dessuten var firmaet Åsmund Lærdal i Stavanger grepet
av ideen og de utviklet etter hvert Anne-dukken som
ble vår virkelige ”heltinne”. Samtidig kom også utvendig
hjertekompressjon inn i bildet. Dette var anestesilegene
som nevnt meget kritisk til hva angikk alder for utøveren.
Lærdal laget et eget hjelpemiddel for dette. Diskusjonen
gikk nemlig på hvor gammel en måtte være for å kunne
få lov til å utføre handlingen. Anestesilegene mente at
faren for at man kunne brekke ribben hos pasienter var
stor og at kun voksne mennesker måtte få lov til å lære
denne førstehjelpen. Dr. Lorents Andersen i Bergen mente
at en 14-åring måtte kunne få lov til å hjelpe sin egen far
dersom denne falt om. Dessuten var det bedre å overleve
med et brukket ribben enn ikke å overleve. Etter hvert
ble også denne saken løst og begge disse opplivingsformene
fikk etter hvert en meget stor utbredelse ikke bare i
Norge. Norges Røde Kors Hjelpekorps hadde levet opp til
sitt oppdrag om å være pionerer.
Metoden var en betydelig forbedring og ikke minst
forenkling av hele opplivingsteknikken. Vi forlot tre ulike
systemer som i rekkefølge hadde vært brukt nærmest i
generasjoner.
Den eldste var vel SCHAEFER metoden hvor pasienten
lå på rygg mens man beveget armene fra samlet over
magen til utstrakte over hodet.
Den andre var EVE`s vippemetode. Der la man pasienten
på magen på en bordplate som var festet til et stativ midt
under platen. Så vippet man pasienten – bena ned med
hodet opp – så hodet ned og bena opp. Systemet var
visstnok at indre organer skulle presses mot brystkassen,
klemme lungene sammen for der etter å trekke seg
tilbake slik at luft strømmet inn i lungene. Jeg har ved
flere anledninger i mitt yrke praktisert EVE`s metode, men
kjenner ikke til noe positive resultat.
Vippebare eller EVEs båre. Arkivfoto: Røde Kors
Munn til munn-metoden. Brosjyre fra 1959.
Endelig fikk vi Holger Nielsens metode. Det var den mest
brukte og ble undervist i til alle organisasjoner og personell
som kunne tenkes å kunne komme i nærheten av
behov for oppliving. Også den virket ved trykk og letting
av brystkassen.
Munn-til-munn metoden er vel prinsipielt og funksjonelt
den riktigste metoden som kan tenkes. Den har vist til
virkelige positive resultater. I tillegg til dagens hjertestarter
er vi vel så langt vi pr. i dag kan komme i alminnelig
livredning.
Strandhugg - en "Trygg sommer"
En av landsrådets komiteer ble nå Strandredningskomiteen.
Denne fikk en betydelig aktivitet i de kommende
årene. Gjennom ulike aktiviteter og tiltak ble det arrangert
”strandhugg" i mange av våre feriesteder på sør- og
vestlandet. Det var medlemmer eller andre frivillige som
med egne motorbåter dro til ulike steder i helgene. Her
ble det demonstrert forskjellige former for livredning,
sjøvett samt egne kurs for publikum. I perioden da
journalisten i Bergens Tidende, Einar Helner Spang var
landsrådsleder var det en meget stor aktivitet og innsats
på forebygging av sjø- og drukningsulykker. Spesielt
foregikk mange av aktivitetene i Hordaland og Møre og
Romsdal. Dette satte store krav til de enkelte korps og til
bl.a. båtutstyr.
Beklageligvis dabbet virksomheten av etter noen år. Senere
fikk man en endring som tok for seg også elver og
vann med egne kurs og teknikker for bl.a. vannredning.
De gamle formene for søk i vann med spesialkroker,
dregger og lignende hjelpemidler ble nå erstattet av
lettdykkere. Mange hjelpekorps utdannet medlemmer
til søk under vann med enkle midler. Noen fikk også
egne froskemenn. Lett dykkere utdannet i marinen kom
også inn som medlemmer og ble dermed på en måte
grunnsteinen for slik virksomhet mange steder.
Senere kom imidlertid eget lovverk for utdannelse og
kvalifikasjoner til lettdykkere og dermed ble kravene for
strenge til at en frivillig organisasjon hadde ressurser og
muligheter for slike tjenester.
Klær må man ha
På gamle bilder kan vi se sentrale representanter for
Norges Røde Kors iført uniform med røde kors symboler i
knapper og lueskilt.
Greve Folke Bernadotte var iført uniform, mulig svensk
militær uniform under utførelsen av sin tjeneste som
svensk visepresident.
Hvilke retningslinjer og standard som gjaldt for uniformsbruk
her i Norge, kjenner jeg ikke til. I vedtektene for
våre ulike hederstegn, sto det imidlertid en passus om
hederstegn på Røde Kors uniform. Denne passusen fikk
jeg endret ved forslag i Sentralstyret i slutten av 1990
årene. Dette fordi man ikke hadde noen egen uniform for
Røde Kors i Norge.
Tidligere hjelpekorpssjef Leif Hanoa som hadde vært
kaptein i Forsvaret, brukte konsekvent norsk militær
uniform, battlejakke med benklær og Røde Kors merker
i all sin opptreden for hjelpekorpsene. Også på kontoret
brukte han dette antrekket. Mange tidligere hjelpekorpsere
husker sin deltakelse ved sentrale kurs med flaggheising,
oppstilling og inspeksjoner med en uniformert
32
HJELPEKORPS | 3 | 2012
33

Hjelpekorps 80 år
hjelpekorpssjef med gnistrende blanke brune sko.
Det ble til at medlemmer nå tok til å bruke Forsvarets
service uniform til representasjon noe som Forsvaret var
lite begeistret for.
Det enkelte medlem hadde sitt personlige utstyr med et
hvitt armbind påført et Røde Kors merke og senere brune
armbind med et Røde Kors merke og gjerne stedsnavn
over eller under merket. Noen hadde også gradsstriper
på armbindet.
Imidlertid var vel Oslo Røde Kors Hjelpekorps det første
korpset som innførte uniform for sine medlemmer. En
gråblå lang jakke med bukse eller skjørt i samme farge og
en sort baret.
Senere ble det sentralt anskaffet en form for felt uniform
også med lang jakke i en brunaktig, olivenfarget form og
baret som lueplagg.
I 1970 årene gikk man så over til en kortere jakke, en
slags batlejakke i blått bevernylon. Det var fortsatt lange
benklær og skjørt for de av jentene som ønsket det.
Distinksjonene ble nå formalisert og plassert på skulderklaffer.
Sort baret var fortsatt luen med sitt runde Røde
Kors merke.
Gassvernøvelse i Oslo, Trondheimsveien. 1938.
Arkivfoto: Røde Kors
Den blå uniformen holdt seg i mange år. Men en forskjell
ble det. Norges Røde Kors Hjelpekorps hadde drevet
en intens kampanje mot de korte ski jakkene som folk
brukte. Man ville ha lange anorakker som ga god beskyttelse
av korsryggen. De første som innførte den såkalte
fjellanorakken var Voss Røde Kors Hjelpekorps samt Dale
og Vaksdal. Disse kjøpte militær poplin fra Dale fabrikker
og fikk konen til en jernbanemann på Voss til å sy sine
fjellanorakker. De var i utgangspunktet temmelig like
dagens modeller. Dessuten sydde de også lange gode
vindvotter i samme stoffet.
Dette ble starten på den røde anorakken. Man måtte ha
en farge som var lett synlig og dermed ble det rødt. Nå
hadde man en sommeruniform og en vinteruniform.
I årene 1990 til 1993 bestemte Landsrådet at uniformene
nå skulle være røde. I den forbindelse innledet Arne
Kalstadstuen et meget godt samarbeide med Øglænd
fabrikker i Stavanger. Disse produserte også uniformer for
Forsvaret. Vi fikk ulike plagg til prøving og uttalelser før vi
bestemte oss for den riktige typen.
Landsrådets nestleder Tor Ragnar Sollied utarbeidet
det nye uniformsreglementet med gradsplassering og
merking. Nå hadde man fått kjeledresser, feltuniformer
og vinteruniformering. I og med at mange allerede hadde
blå uniformer, ble det innført en rimelig overgangstid
av økonomiske grunner. Men det gikk ikke lang tid før
samtlige hjelpekorps gikk over til den nye typen og i dag
er rødt ensbetydende med hjelpekorpsenes standard
bekledning i felt. Dessuten kan nevnes at blå skjorte tidlig
ble innført samt blått slips. Senere fikk vi også den såkalte
Nato genseren – blå genser med skulderklaffer som ble
brukt ved tjenester innen hus eller ved representasjon
i møter og lignende
Litt om snøskred
Landsrådet opprettet ulike komiteer til hjelp for sitt arbeide.
En av disse var Skredkomiteen. Her kan nevnes Nils
Faarlund, Syver Endrestøl og Olav Himle som de virkelige
pionerene. Medlemmene her har gjennom årene utført
et meget aktivt og betydelig arbeide innenfor skredarbeidet.
Jeg vil påstå at deres
virksomhet etter hvert også
førte det offentlige på banen
slik at det etter hvert også kom
skredforskere inn i bildet. Disse
utgjør i dag en omfattende
og viktig tjeneste ved ulike ras
og skredtrusler. Selv om det var
lavinehunden som var alfa og
omega, hadde man også søkestenger.
Til langt inn i 70-tallet hadde
man fire meter lange stålstenger
med et smidd øye i ene enden til
bruk for søk i skred. Mannskapene
hadde hver sin stang som de dro
etter seg festet til ryggsekken. Det var
ingen lett opp gave. Dessuten hadde
man ikke aluminiumsspader den gang.
Det var sandskufler – flate stålspader.
Enhver kan tenke seg slitet når man
gravde i snøras av våt eller kram snø.
Snøen hang fast i spaden. Det var et slit å spa og et slit å
få snøen av spaden.
En av komiteens medlemmer – Syver Endrestøl fra Geilo
– konstruerte en sammenleggbar søkestav. Denne besto
av fire aluminiumsrør med en wire trukket igjennom og
en messing kule i enden av ene røret. Stangen var vel
2 til 3 meter og lå sammenlagt i ryggsekken. Ved bruk,
trakk man i wiren og rørene var laget slik at de gikk inn
i hverandre og så låste man wiren og stangen var klar
til bruk. Det var nærmest en revolusjon. Og etter hvert
ble staven utviklet videre og betraktes i dag som den
naturligste del av verden. Her var altså også et hjelpekorpsmedlem
en pioner. En annen av komiteens medlemmer
som fortsatt brenner for sin virksomhet var Nils
Faarlund som var og er inkarnasjonen på opptreden
i norsk natur. Det var særlig bekledning og utstyr ellers i
vinterfjellet som har vært hans spesialitet.
I denne sammenhengen vil jeg også nevne andre sider
ved vinterutstyret. Man hadde store Nansen kjelker med
vattposer som man trakk pasientene på. Disse var tunge
både på turen frem til pasienten og ikke minst tilbake
med pasienten.
Da vi fikk den såkalte Magnussen kjelken, en kjelke som
ved hjelp av pasientens egne ski og staver ble montert
sammen til en solid kjelke, ja, da var også det som en
revolusjon. Mannskapene lærte seg gode teknikker med
trekking og kjøring på ski med disse kjelkene. Man lærte
virkelig både å bruke hodet og bena. Ved innføringen av
plast ski og smalere ski, ble Magnussens kjelke forsøkt
tilpasset, men måtte til slutt utgå.
I dag har snøscooteren overtatt. Der den ikke kommer
frem, er det helikopteret. Kommer heller ikke det frem, må
man vente på bedre vær. Det var uhørt den gang da man
stolte på menneskemateriellet.
I denne sammenheng er det også viktig å nevne at skredkomiteen
arbeidet aktivt med alternative søks metoder i
tilfeller hvor hund ikke kunne skaffes til veie.
Her var det igjen Syver Endrestøl som eksperimenterte
med søkevinkler. Medspiller her var Nils Faarlund. Mange
var de forsøk og demonstrasjoner som ble foretatt.
Også i samarbeid med Forsvaret ble det gjort forsøk og
tester. Reaksjonen på dette kom som et ”kanonskudd”.
En kjemiprofessor i Bergen ved navn Manne gikk meget
hardt ut. Det ble en virkelig verbal krig mellom Norges
Røde Kors og Manne. Selv om vi forsikret at metoden kun
var et tiltak dersom andre anerkjente metoder ikke var
positive, ble saken dømt nord og ned.
Sykkelbare. Kontrast til dagens ATV. Arkivfoto: Røde Kors
Vi måtte rett og slett gi helt opp. Metoden som var
beskrevet i Skredheftet ble tatt ut ved senere utgaver.
Imidlertid dukket den gamle versjonen av heftet opp
igjen ved nytrykk og dermed var Manne på full fart igjen.
Generalsekretæren måtte berolige ham med at dette var
en glipp. Dermed forhindret vi muligens ”at Manne fikk
sitt hjerteattakk.”
Siden har mange ulike elektroniske hjelpemidler vært
presentert, men Hjelpekorpset har vært reservert. De
fleste av disse hjelpemidlene baserer seg på forutsetninger
som oftest ikke er til stede når ulykken inntrer.
Derfor må vi reservere oss på et annet grunnlag.enn
det Manne i sin fremferd brukte som argumenter.
Vinterkurset på Finse
Det var naturlig at alle som skulle være med i vintertjeneste
hadde gjennomgått utdannelse i slike disipliner.
Sentralt hadde man et vinterkurs på Gol, men det var lite
tilgjengelig for de fleste.
Hordaland Røde Kors etablerte sitt eget vinterkurs A og B
på Finse i 1958. Det var et kurs i utfordrende omgivelser
med meget dyktige instruktører. Her oppe ble man i 1958
for første gang presentert for en snøscooter. Forhandleren
demonstrerte den på Finse vann og ved å trekke en
kjelke med Hjelpekorpssjefen, Leif Hanoe, som passasjer
opp over bakkene fra hotellet. Det var en fantastisk opplevelse
for oss som var tilskuere den gang. Her så vi fremtiden.
Men vi ante ikke den gang hva vi ville tape av utfordringer
og menneskelig styrke når dette vindunderet en
gang ble en del av vår virksomhet. Gunnar Sandbrekken
og Olaf Himle var to av personene bak dette kurset.
Senere da Hordaland søkte om støtte til kurset fra Landsrådet,
forlangte vi at de da måtte følge den planen som
34
HJELPEKORPS | 3 | 2012
35

Hjelpekorps 80 år
var vedtatt i vårt kursmønster for vintertjeneste. Dette ble
omside enighet om og kursene har fortsatt frem til dags
dato og tallrike er de hjelpekorpsere, politifolk og andre
som har deltatt der oppe.
Imidlertid fikk man et annet problem på bordet. Lavlandskorpsene.
De som kom fra de store skogene, de hadde
også vintertjeneste. For dem var ikke Finse stedet for deres
lærebehov. Undertegnede sammen med Olav Himle
og Arne Kalstadstuen foreslo derfor at man burde satse
på Merket. Etablere et vinterkurs for lavlandskorpsene.
Det var nok noen som rynket på nesen over forslaget,
men vi kom da i gang. Kurset svarte til forventningene.
Orienteringsøvelsen første kvelden i snø kledd skog, ble
en stor utfordring for mange. Det var nok ikke så enkelt å
drive vintertjenester der man ikke hadde fjelltoppene å
orientere etter.
Opp mot århundreskiftet måtte man imidlertid kaste inn
håndkledet. Kurset på Merket ble nedlagt. Det meldte seg
for få deltakere. Kanskje var det blitt for dyrt?
Spisskompetansen ettersøkning
Et av de viktigste arbeidsområdene til hjelpekorpsene
har vel vært å drive søk etter bortkomne. Da jeg var elev
ved Politiskolen i begynnelsen av 1960, hadde vi den
legendariske politiadjutant John Slaatten som lærer i
utrykningstjenester. Han samlet inn opplysninger fra elevene
om alle ettersøkninger de hadde deltatt i. Dermed
satt han på en enorm kompetanse som han igjen delte
med oss elever. Dette førte også til at han skrev den første
læreboken om faget. Etter hans avgang og bortgang, ble
denne samlende kompetansen borte. Selv tjenestegjorde
jeg flere år ved Ettersøkelseskontoret ved Bergen politikammer
og fikk dermed enda bedre tilknytning til stoffet.
Jeg savnet en hovedkilde og foreslo overfor Norges Røde
Kors å opprette et kompetansesenter ved hovedkontoret
hvor man kunne samle rapporter og informasjon fra
landets hjelpekorps og dermed videreformidle viktige
elementer fra disse. Dette ble det ikke noe av.
I og med savnet av lærebok, skrev jeg i 1982 et lærehefte
i ettersøkning. Dette ble gitt ut av Norges Røde Kors på
Universitetsforlaget.
Dette var det eneste skriftlige materialet i standardisert
form som da var tilgjengelig.
Etter noen år var visstnok ikke dette godt nok, og man
satte i gang forsøk på og etablere noe nytt. I dag har man
så vidt jeg vet ikke noen grunnleggende standardisert
innføring i emnet verken i politiet eller i hjelpekorpsene.
Her kunne og burde vi ha vært i forkant og vært premissleverandør
for ulike sider av denne viktige tjenesten.
Ettersøkning har så mange ulike innfallsvinkler som må
vurderes for at resultatene skal bli optimale. Innen dette
feltet var det også meget viktig med en psykososial del av
opplæringen. Ved søk vet man aldri hvordan man vil reagere
om man ikke er psykisk forberedt eller har deltatt i
ulike funn. Dette er et felt jeg tror man vektlegger for lite i
våre dager. Ut fra egne erfaringer vet jeg hvilke oppgaver
ledere og andre kan få ved oppfølging og ”etterbehandling”
for personer med reaksjoner blant annet på syns
inntrykk.
Minstekrav til medlemmer og FORF
På slutten av 1980 tallet hadde man en del uroligheter
på den organisasjonsmessige siden hva angikk hjelpekorpsene.
Jeg fikk forespørsel om å stille til valg som
landsrådsleder for perioden 1990 til 1993. Dette antagelig
ut fra at jeg siden min forrige periode nærmest
kontinuerlig hadde fungert i ulike sentrale komiteer. I to
perioder formann i beredskapskomiteen og det samme
i lovkomiteen. Man mente derfor at jeg kjente organisasjon
meget godt fra innsiden. Jeg tok på meg oppgaven.
Det var nok ikke så helt enkelt å få meg valgt. Det måtte
et ekstraordinært valgmøte til i desember 1993 hvor jeg
ble valgt.
For å ta noen enkelt saker som var aktuelle på denne
tiden, kan jeg nevne, konsesjonsavgift, redningsfaglig
forum, uniformssaken og krav til medlemmene og ikke
minst Sivilforsvaret ut av fjellet.
Konsesjonssaken hadde versert i systemet i mange,
mange år. Hjelpekorpsene måtte betale en årlig avgift for
sine radiostasjoner. Landsrådet forsøkte å argumentere
for at de frivillige måtte betale Staten for å drive redningstjeneste.
Justisdepartementet hadde nok forståelse for
dette, Toll og Avgiftsdirektoratet ville ikke gi noen dispensasjoner.
Dette med bakgrunn i alle de søknadene om
begrunnet behov for radiokommunikasjon som da ville
dukke opp. De foreslo derfor at Staten heller måtte betale
en støtte som kompenserte for utgiftene. Tallrike møter
og diskusjoner førte Hjelpeorganisasjonene inn i en fast
tilskuddsordning fra Justisdepartementets Redningskontor.
Gjennom årvisse forhandlinger klarte man å foreta
visse justeringer av beløpet.
Landsrådet ba om en kartlegging av alle radiostasjoner
rundt om i landet hos Hjelpekorpsene. Dette for å vise til
det reelle behovet, men også å få bukt med ulovlig bruk.
Dette var et møysommelig og stort arbeide. Mange korps
hadde kuttet ut gamle radiostasjoner, men hadde unnlatt
og få dem strøket. I det hele tatt var der mange forhold
som måtte ryddes opp i for å få en riktig oversikt.
At hver organisasjon alene skulle ta opp ulike saker med
offentlige organer, mente jeg var spill av krefter. Spesielt
når de samme forholdene gikk igjen hos flere. Jeg foreslo
derfor at vi skulle etablere et felles forum hvor vi kunne
diskutere vår virksomhet, våre problemer og våre ønsker.
Og videre at vi skulle ha felles møter med representanter
for Redningskontoret. Vi innkalte berørte parter til et slikt
møte. Der var også to representanter fra Redningskontoret
og alle uttalte seg positivt og dermed valgte man en
ledelse for gruppen og den første ble lensmann Arve
Aasheim. Dette ble starten på Redningsfaglig forum.
Krav til medlemmene var å få til en generell økning i
kompetanse, kunnskap og fysisk styrke som var forenlig
med de oppgavene et hjelpekorps ville komme i kontakt
med. I den gamle håndboken for Røde Kors Hjelpekorps
fra 1938 finner vi bl.a. et reglement som vedrører krav til
dem som er bærere av Hjelpekorpsets trekantmerke.
Slikt merke kan ikke bæres synlig såfremt vedkommende
ikke har med seg sin enkeltmannspakke.
Da jeg begynte i hjelpekorpset i Bergen i 1951 gjaldt
denne bestemmelsen. Det var korpssjefen som skulle
kontrollere medlemmer som han påtraff om de hadde
denne pakken med seg.
Jeg husker godt at jeg i flere tilfeller kom bort i situasjoner
i byen hvor personer hadde falt eller at noen var skadet
etter slagsmål, hvor vi brukte enkeltmannspakken.
Hjelpekorpsmedlemmene var den gangen vandrende
beredskapspersonell. Det var denne tanken vi tok opp
igjen i denne perioden. Problemet var at trekantmerket
nå var ute av bruk. I begynnelsen av 70 årene innførte
vi også årsmerker – runde merker med trekantet Røde
Kors-merke og en gren rundt i forskjellige valører for
forskjellige tidsperioder. Hadde du vært medlem i 25 år,
fikk du gullmerket. Ledelsen i Norges Røde Kors ville ha
vekk alle slike spesialiteter som skilte de ulike avdelingene
fra hverandre. Det var bare ett Røde Kors og dermed
skulle man ha alt felles. Trekantmerkene forsvant og med
dem årsmerkene. Isteden fikk man noen lignende merker
som skulle deles ut i lokalforeningene. Her var gull også
høyeste etter hele 40 år. Ikke vet jeg om noen hadde
registrering av medlemmer som førte til utdeling av
slike merker.
Saken ble derfor tatt opp med daværende president
Bjørn Bruland som ikke fant dette som noen stor sak og
kjørte den videre. Ved Sentralstyremøtet i Geiranger tok
Bruland opp saken i møtet. Generalsekretæren var meget
sterk motstander og dette var også en av de store kimene
til organisasjonssplittelsen med generalsekretærens avgang.
Hjelpekorpsene fikk imidlertid sitt merke og igjen
innførte sitt regelverk. Men det døde vel ut det og etter
en tid. Interessen for å sette krav var ikke så stor lenger.
Nå var det en annen teori som var viktigere – holdningsskapende
og motiverende var inn. Senere fikk vi også
profilprogrammet. Men hjelpekorpsenes årsnåler er
tilbake og brukes den dag i dag.
Førstehjelp
Allerede på 70-tallet så vi behovet for en koordinering av
ulike behandlingsmåter i førstehjelpen. Mange hjelpekorps
hadde sine egne korpsleger som var gode hjelpere
og rådgivere. Selv blant disse var det divergens. Vi bestemte
da å opprette et Norsk Førstehjelpsråd. I mange år
var Norges Røde Kors drivkraften bak dette med medlemmene
i vår egen førstehjelpskomite som deltakere.
De utarbeidet ulike retningslinjer for standardbehandling
og det ble gitt ut felles førstehjelpshåndbok. Vi hadde på
ny vist veg for felles løsninger og samarbeide.
Sivilforsvaret ut av fjellet
Den absolutt største organisasjonsmessige saken som
ble behandlet i begynnelsen på 90-tallet var vel innstillingen
fra Direktoratet for sivilt beredskap om ”Sivilforsvaret
ut av fjellet”. Det var ingen hemmelighet at tidligere
justisminister og på dette tidspunkt direktør for direktoratet
Helen Bøsterud var en ivrig forkjemper for at Sivilforsvaret
skulle være den egentlige redningsenheten i
fredstid i Norge.
Sjefslegen for Sivilforsvaret Ragnar Solbraa Bay fikk i
oppgave og utarbeide samt fronte direktoratets ideer
om dette. Planen var å etablere 100 frivillige fredsinnsatsgrupper,
såkalte FIG-grupper rundt om i landet. Disse
skulle ha en spesiell opplæring og få en utrustning plassert
tilgjengelig for de oppgavene gruppene var tiltenkt.
Det var ingen tvil om at innstillingen hadde meget stor
betydning for virksomheten til Norges Røde Kors Hjelpekorps.
Solbraa Bay deltok i et av våre Landsrådsmøter
og vi hadde en total og grundig gjennomgang av innstillingen.
Likevel var ikke Landsrådet beroliget. Alle
kjente Solbraa Bay som tidligere aktiv Røde Korpser og
distriktsformann i Buskerud. Man følte at hans fremstilling
bar preg av en positiv holdning overfor hjelpekorpsene.
Dette førte til at Landsrådet måtte gjøre et mottrekk.
Vi fikk tidligere byråsjef og leder for redningskontoret
i Justisdepartementet, advokat Bjørn Haugerud, til å
utarbeide en motmelding. Haugeruds dokument fra
meget omfattende og klart. Saken fortsatte etter at jeg
forlot Landsrådet og endte til slutt opp med en samarbeidsavtale
mellom Direktoratet for sivilt beredskap og
Norges Røde Kors.
Hvordan saken i etter tid har virket i praksis, må andre
kunne gi nærmere orientering om. Det artige er imidlertid
at ved omorganiseringen av beredskapsarbeidet i
Norges Røde Kors i rundt 2002/2003 ble Helen Bøsterud
som nå er ute av direktoratet oppnevnt som medlem av
Beredskapskomiteen i Norges Røde Kors.
60-års jubileet
Det ble i 1992 ikke funnet mulighet for å utarbeide noen
historisk oversikt over hjelpekorpsenes virksomhet.
Heller ikke var det muligheter for noen festligheter. Vi fant
likevel dette som en viktig grunn til å få markert jubileet.
Dette foregikk da i Holberg Terasse (Ingeniørenes Hus) i
aulaen, med en konferanse viet redningstjenesten. Her
møtte representanter for samarbeidende private og
offentlige organer. Der var innlegg fra ulike personer. Bl.a
hadde politimester Per Sefland en meget god fremstilling
av innsatsen under orkankatastrofen på nordvestlandet
og hvordan denne ble håndtert og ikke minst hjelpekorpsenes
medvirkning samt tanker om hva korpsene
kunne bidra med i lignende og fremtidige mulige hendelser.
Samlingen ble meget vellykket og ga en fin ramme
om korpsenes virksomhet så langt. Det ble fremstilt et
meget fyldig referat fra møtet i et eget hefte.
For egen del takket jeg av som landsrådsformann for
hjelpekorpsene i Trondheim under landsmøtet i 1993.
Der etter fulgte ni år som visepresident og tre år som
leder av kontrollkomiteen før jeg la Røde Kors oppgavene
bak meg.
Mye har skjedd disse årene. Utviklingen har vært enorm.
I 1973 møtte Kåre Ottersen og jeg opp i Stortinget hvor
vi fikk en tverrpolitisk oppslutning om en interpellasjon
om hjelpekorpsenes betydning i norsk redningstjeneste.
I Stortingsreferatene kan interesserte finne mange positive
utsagn fra den debatten. Den førte også senere til
at vi kom inn på stønadslisten fra Justisdepartementet,
og vi ble også satt på listen over viktige deltakere i den
offentlige redningstjenesten.
Selv om veien var lang, har vi i dag en status og et omdømme
som vi kan være stolte over og som er viktig å
holde i hevd.
Hengebåre, 1945.
Arkivfoto:
Røde Kors
36
HJELPEKORPS | 3 | 2012
37

Sikkerhet og opplysning
Trygg sommer med
redningsvest
I løpet av juli 2012 har Røde Kors Hjelpekorps informert om viktigheten av bruk av redningsvest
og andre flyteplagg. Dette skjer langs Vestfold-, Agder- og Østfoldkysten, hvor lokale korps
demonstrerte hvordan man under ulike situasjoner på sjøen kan ha stor nytte av enkel kameratredning,
hvis uhellet skulle være ute. Hovedbudskapet var: husk redningsvest – det er en billig
livsforsikring på sjøen.
Tekst: Martin Alex Nielsen | Foto: Trine Andersen, Martin Alex Nielsen
- Det har vært en hyggelig uke med folk som har kommet
innom standen vår og lurt på sikkerhet i forbindelse med
båtliv, og særlig spørsmål rundt bruk av redningsvest. Det
har jo vært målet vårt, forteller Ingunn Semb Asbjørnsen,
prosjektkoordinator for ”Trygg sommer”-kampanjen.
Sammen med sin mann og to sønner har hun dratt fra by
til by for å formidle budskapet om hvordan man får en
trygg sommer på sjøen.
- Flere dager har vi blitt stående på standen lengre enn
planlagt fordi det har vært så mye folk innom, og så har vi
solgt mange redningsvester fra Helly Hansen, sier Semb
Asbjørnsen.
Båtkortesje fra Tjømme til Verdens Ende.
Minnekonsert
for Ola & Frikk
Torsdag 12. juli kl 20:00
Verdens Ende
Kurt Nilsen Marion Ravn
Ved standen har Røde Kors hatt demonstrasjoner av
livredning både i vann og på land, opplyst om varsling
ved ulykker og hatt demonstrasjon av hjerte-lungeredning.
- Det er mange besøkende som har fått seg en ahaopplevelse
når det gjelder bruk av ulike typer redningsvester.
Det er nemlig kun noen typer som snur personen
med hodet opp – dette er særlig viktig hvis man skulle
være bevisstløs mens man ligger i vannet. De enkle flytevestene
uten krage gjør ikke det, forklarer Semb Asbjørnsen.
Asbjørnsen har vært medlem av Røde Kors Hjelpekorps
&
Ola og Frikk var to livsglade kamerater som mistet livet i den tragiske båtulykken på Nø terøy na til 12. juli sist sommer. Nå inviterer Ola & Frikks Venner til minnekonsert.
Bi le ter kjøpes via Bille tservice og refunderes ikke. Barn inntil 16 år kr. 200,- Voksne, kr. 400,- . Overskuddet går uavkorte til Tjøme og Hvasser Røde Kors.
Redningsvesten - din Livsforsikring på Sjøen.
changecommunication.no
siden 1996 og har drevet med vannredning i Tjøme og
Hvasser RKH hele tiden. Hun er instruktør på vannredningskurs,
så hun kan vann.
- Tjøme og Hvasser RKH er faktisk 40 år i år. Det er et
vannkorps som har holdt på siden 1972. Vi har registrert
at bruken av redningsvest har tatt seg opp blant båteiere.
Ulykkene i fjor har nok satt veldig stort fokus på redningsvesten
som livredder. En av fire bruker ikke redningsvest
når de er ute på sjøen. Det ønsker Røde Kors å endre,
forteller Semb Asbjørnsen.
Minnekonsert på Verdens Ende
Hun viser blant annet til båtulykken 12. juli 2011. Ola
Bakker (20) og Frikk Gunnari (19) omkom i en båtulykke
ved Tjøme. Venner og familie av Ola og Frikk tok initiativet
til en minnekonsert ett år etter, hvor overskuddet
gikk til Røde Kors. Kurt Nilsen og Marion Ravn opptrådte
og president Sven Mollekleiv var konferansier. I tillegg
fremførte venner av Ola og Frikk en sang til minne om
sine venner. I forbindelse med konserten ble det holdt
appeller med oppfordring til å bruke rednings-/flytevest
når man er om bord i åpne båter. Antrekket på konserten
var: redningsvest.
- Det er utrolig hyggelig å se så mange folk her ved
Verdens Ende. Det er et viktig budskap de fremmøtte
støtter opp om, nemlig at redningsvesten redder liv.
Samtidig er det et flott arrangement vennene til Ola og
Frikk har laget i samarbeid med Vestfold Røde Kors, sa
Sven Mollekleiv.
- Det er viktig å bruke sin stemme til å fremme viktige
budskaper, og både Marion og Kurt har gjort dette på en
fantastisk måte ved å bidra til denne minnekonserten, sa
Mollekleiv som ved konsertens slutt ga redningsvester til
de to artistene.
Stor pågang
Det var en overveldende mengde mennesker som var
møtt opp på minnekonserten. Prosjektleder fra Vestfold
Røde Kors, Even Sparre Knudsen, mener arrangementet
må betegnes som en suksess.
- Men nesten 2000 solgte billetter må vi si oss svært
godt fornøyd med fremmøtet. Overskuddet fra konserten
går jo til Tjøme og Hvasser Røde Kors Hjelpekorps og
det viktige rednings- og opplysningsarbeidet de utfører.
I tillegg har vi har en utrolig nyttig støttespiller i Arthur
Burchardt, som også er en venn av familien til en av de
omkomne ungdommene, forteller Sparre Knudsen.
Men det er ikke kun ham som har satt sammen
arrangementet.
- Det er jo nesten 100 frivillige til stede her i kveld, både
hjelpekorpsere og beredskapsvakter, forteller Sparre
Knudsen begeistret.
Lang karriere
En av de frivillige beredskapsvaktene til stede på Verdens
Ende er Gunnstein Pollestad. Han har tidligere vært med i
Tønsberg Røde Kors Hjelpekorps i 35-40 år.
- Hjelpekorpset i Tønsberg hadde 20 medlemmer
den gang. Det var ikke så mange hjelpekorpsere som i
dag. Jeg var både korpsleder og operativ leder i løpet av
den perioden. Nå trår jeg mer til når det trengs. Jeg har
både fått barn og barnebarn, så da går tiden mer til det,
forteller han.
-Det er utrolig moro å hjelpe til som beredskapsvakt.
Hvis man syns det er artig å hjelpe andre da må man
holde seg i Røde Kors, smiler han.
Han husker fortsatt de store smilene til de psykiske
utviklingshemmede som hjelpekorpset tok med på
tur til Yddin fjellstue hvert år.
Gunnstein mener fortsatt det er en nyttig og verdifull
aktivitet å bidra i Røde Kors og anbefaler det.
Stas med vest
Minnekonserten på Verdens Ende var starskuddet til
”Trygg sommer”. De andre stedene ”Trygg sommer” har
vært innom har blant annet RØFF bidratt, den lokale
brannbåten stilte opp i Brevik da Røde Kors-båten måtte
på oppdrag.
- I løpet av perioden som ”Trygg sommer” har turnert
rundt, har også mange barnefamilier vært innom standen
til ”Trygg sommer” for å lære mer om barn og bruk av
redningsvest. Det er viktig å huske på at barn kan være
for lette til noen vester, og at vest til barn bør har en
sikkerhetsstropp for å holde vesten på plass, forklarer
Semb Asbjørnsen.
Hun opplever at mange barn ser foreldrene gå rundt med
en oppblåsbar vest, og selv ønsker seg en slik.
- Vi solgte en vest en 9-årig jente. Hun var stolt som en
hane og har sikkert gått rundt med denne vesten resten
av dagen, flirer Semb Asbjørnsen.
Marion Ravn åpnet minnekonserten
på Verdens Ende.
Kurt Nilsen på P4 for å fortelle
om minnekonserten.
38
HJELPEKORPS | 3 | 2012
39

Ingunn Semb Asbjørnsen
har vært prosjektkoordinator
for
”Trygg sommer”.
Geodata, uttaler leder for Hjelpekorpsseksjonen i sekretariatet
Morten Hagen.
- Ulike kartløsninger har blitt etterspurt av korps i hele
landet i flere år.
Sikkerhet og opplysning
Sven Mollekleiv fremførte appeller om
viktigheten av å bruke redningsvest til
nesten 2000 tilhørere på Verdens Ende.
Vennene til Ola og Frikk fremføre
deres egen sang.
Gunnstein Pollestad
har tidligere vært
svært aktiv hjelpekorpser.
I dag
bidra han som
beredskapsvakt.
Geodata blir ny partner
Geodata og Røde Kors har skrevet en avtale
for 5 år med kr. 750.000,- per år.
Hjelpekorpset vil motta brorparten av
midlene med NOK 150.000 og 500.000 i pro
bono. I tillegg vil Geodata bidra med NOK
100.000 til Nettverk etter soning.
Foto: Olav Saltbones/Røde Kors
Geodata er et norsk IT selskap som hjelper bedrifter i å
se nye sammenhenger ved hjelp av geografiske informasjonssystemer
(GIS). De leverer løsninger og tjenester
til mange ulike virksomheter innen privat og offentlig
sektor. Felles for alle løsninger er at de effektiviserer
arbeidsprosesser og gjør det mulig for virksomheter å ta
bedre beslutninger ved hjelp av geografiske analyser.
- Vi går nå inn i en spennende fase i samarbeidet med
Revidert regelverk for
Røde Kors Hjelpekorps
Landsråd Røde Kors Hjelpekorps har vedtatt
nytt revidert regelverk for Røde Kors
Hjelpekorps.
Regelverket bygger på Lover for Røde Kors, Kommentarer
til lover for Røde Kors, Lovnormer for hhv. distrikt og
lokalforening, Retningslinjer for valg i Røde Kors, Instruks
for Røde Kors Hjelpekorps samt Instrukser for hhv.
Landsråd Røde Kors Hjelpekorps, Distriktsråd Røde Kors
Hjelpekorps og Lokalråd Røde Kors Hjelpekorps.
Geodata syr bredden av kompetanse og teknologi
sammen i en integrert løsning basert på verdensledende
teknologi fra Esri, som er den internasjonale markedslederen
innen GIS.
- Samarbeidet vil begynne med en kartlegging av behovet
for kartløsninger. Dette innebærer å ta kontakt med store og
små hjelpekorps, ressursgrupper og andre relevante grupper
innen hjelpekorpset, en jobb som Geodata vil utføre, sier
Hagen.
Samarbeidet mellom Geodata og Røde Kors vil pågå fra
1. juli 2012 – 30. juni 2017. Beløpet, som Geodata vil støtte
med per år, er kr. 250.000,- som fordeles med 150.000,- til
Hjelpekorpset og 100.000,- til Nettverk etter soning. I tillegg
vil Geodata bidra pro bono med kr. 500.000,- per år.
Geodata AS har ca 90 ansatte, med hovedkontor i Oslo og
avdelingskontorer i Steinkjer, Stavanger og Hønefoss.
Geodata blir ny partner i Røde Kors.
(F.v.) Markeds– og kommunikasjonsdirektør i Røde Kors
Øistein Mjærum, prosjektleder innen næringsliv og
partnere i Røde Kors
Jeanette Steig Lid, seksjonsleder Hjelpekors
Morten Hagen, administrerende direktør for Geodata
Geir Hansen
Det reviderte regelverket ligger på Hjelpekorpsportalen i
høyresiden med direkte lenke til regelverket:
https://www.korsveien.no/humanitaertarbeid/hjelpekorpsportalen/Dokumenter%20for%20alle/Informasjon%20
generell/Regelverk%20RKH%20LR%20per%20170712.pdf
Daniel Ullvær
fra Lardal
RØFF demonstrerer
HLR.
Instruks for Røde Kors Hjelpekorps er vedtatt av landsstyret.
Landsstyret har også vedtatt instruksene for hhv.
landsråd, distriktsråd og lokalråd. Landsråd Røde Kors
Hjelpekorps vedtar detaljbestemmelser for driften av
Hjelpekorps i eget regelverk i henhold til Instruks for
Røde Kors Hjelpekorps. Regelverket er omfattende og
det ville kreve mye å gjennomgå alle endringene. Derfor
oppfordres man til å bla igjennom regelverket for å gjøre
seg kjent med det og ellers bruke det som oppslagsverk.
40
HJELPEKORPS | 3 | 2012
41

Er de spontane
frivillige en viktig
ressurs?
men i mindre grad på håndtering av de som spontant
velger å ta del i en ettersøkning, ulykke eller større
katastrofe. Ofte er det jo nettopp den spontane innsatsen
fra ”mannen i gata” som bidrar til å redde flest mennesker.
Ved nærmere undersøkelse så ser vi at spontane frivillige
eller ”spontaneous volunteers” ikke er et så fremmed begrep
som det kan synes. Utfordringen er at det i mindre
grad er satt et tydelig og systematisk fokus på denne
viktige ressursen i den norske redningstjenesten eller
beredskapen for øvrig. Innledningsvis så påpekte jeg at
hjelpekorpset stiller seg spørsmål relatert til denne ressursen
hele tiden. Dette er en helt legitim problemstilling
sammenlignet med tilgjengelige litteratur internasjonalt.
Min mening er likevel at den største utfordringen er at vi
altfor ofte, bevisst eller ubevisst, undervurderer eller på
andre måter ser bort i fra denne ressursen.
Leserinnlegg
Aksjonsleder Jon Halvor Knutsen gir informasjon til frivillige
hjelpekorpsere før de skal ut i søk fra Skullerudstua i Oslo.
Foto: Vivian Paulsen/Røde Kors
I skrivende stund pågår letingen etter Sigrid. Hundrevis
av frivillige deltar i letingen. Det er en oppslutning som
overgår de fleste forventninger, både blant oss som er
frivillige i redningstjenesten til vanlig, og samfunnet for
øvrig. Tilfeldigvis er det i dag også bare noen timer til 22.
juli kommisjonen legger frem sin rapport. En hendelse
som vi vet at førte til en frivillig spontanitet som man
bare kan imponeres over. Det er en tilnærmet moralsk
umulighet å stille seg spørsmålet om den frivillige ”mannen
i gata” er eller var en nyttig ressurs under disse hendelsene.
Men av den grunn gjør det ikke spørsmålet mer
uaktuelt, og hjelpekorpset stiller seg dette spørsmålet
hele tiden.
Det er vanskelig å gi noen klare forklaringer på hvorfor
mennesker hjelper og bistår ut over det samfunnet har
forutsatt eller forventet. Noen ganger er hendelser så
spesielle og sterke at det i seg selv driver oss til å yte
ekstra, eller kanskje er de rammede eller berørte i nære
relasjoner. Hensikten er ikke å gi noen forklaringer, men
å belyse en tilnærmet sannhet, nettopp at det alltid vil
være noen mennesker som spontant ønsker å hjelpe sine
medmennesker. Jeg kaller de her ”spontane frivillige”.
Spontane i den forstand at de ønsker å hjelpe når det
først har oppstått en hendelse, uten at de på forhånd har
registrert seg i en organisasjon, foreningen eller lignende,
hvor formålet er opplæring og deltakelse for innsats ved
uønskede hendelser.
Mitt første bekjentskap til begrepet spontane frivillige
var noen år tilbake under en internasjonal konferanse
i Malaysia. Temaet var i utgangspunktet frivillige som
deltar i Røde Kors-innsats, men behovet for å diskutere
spesielt alle de hundrevis eller tusenvis som tilfeldig eller
spontant ønsket å hjelpe under større hendelser ble viktig.
Røde Kors bevegelsen har mange gode og etablerte
systemer for håndtering av registrerte frivillige ressurser,
Det er uten tvil mange ubesvarte spørsmål relatert til organiseringen
og bruken av spontane frivillige. Eksempler
på dette er; nytten ved å bruke erfarne hjelpekorpsere til
å lede søk med personell uten søkserfaring, behovet for å
delta med ”likefolk”, ansvarsforhold til spontane frivillige
under ledelse av hjelpekorpset, effekten av ”for mange”
spontane frivillige eller aldersbegrensninger. Det finnes
ikke noen entydige svar, men det finnes uten tvil muligheter
til å etablere en tydeligere policy. Selv de største
kritikerne til bruk av spontane frivillige i ettersøkning, har
vanskelig for å legitimere sine argumenter hvis de ser seg
selv som en nær bekjent, mor eller far til den savnede. For
eksempel når det synes nødvendig å gjennomføre finsøk,
skulder til skulder, så er det vanskelig å finne legitime
motargumenter til bruken av spontane frivillige, selv de
som ikke har førstehjelpskurs eller søkserfaring. Hver
dag slukker mennesker branner som ikke er brannmenn,
behandler skader uten førstehjelpskurs, vurderer rett
eller galt uten å være dommer, går tur i skogen uten å
være lokalkjent eller snekrer uten å være snekker. Hvis vi
anerkjenner denne ressursen, så tror jeg at vi på en helt
annen måte kan hjelpe de spontane frivillige til å ”slukke
brannen”, bistå i behandlingen av skaden, komme med
råd om rett eller galt, vise veien gjennom skogen eller
hjelpe til med å holde planken når spikeren skal inn.
Det viktigste er at vi ikke lener oss til konklusjonen om at
dette er politiets eller kommunens oppgave, og overlater
alt til dem. Medmennesker som ønsker å hjelpe vil i de
fleste tilfeller uansett organisere seg selv, hvis det ikke
allerede er et apparat til å bistå. Kanskje under ledelse
av lederen i fotballklubben eller lederen i velforeningen.
Dette er i seg selv ikke noen svakhet, men Hjelpekorpset
som en etablert aktør i redningstjenesten, har en
betydelig erfaring hva gjelder registrering, organisering,
ledelse og kommunikasjon til å gjøre denne ressursen
ennå bedre. Røde Kors er anerkjent som en av de viktigste
ressursene til å organisere frivillige i redningstjenesten
og beredskapen for øvrig. Jeg mener derfor at Røde Kors,
og spesielt hjelpekorpset, helt legitimt kan påta seg et
uskrevet mandat til å være en pådriver og utøver i policyutvikling,
organisering og håndteringen av spontane
frivillige i fremtiden.
Dag Tomas Sagen Johannesen
Kristiansand Røde Kors Hjelpekorps
Uorganiserte
frivillige i søkerekken
Som aksjonsleder i hjelpekorpset har jeg
opplevd å få uorganiserte frivillige med
i søk. Denne trenden har økt betraktelig
etter Sigrid-saken, der de uorganiserte
frivillige fortsatte søket lenge etter at de
frivillige hjelpemannskapene (Norsk
Folkehjelp sanitet, Norske Redningshunder
og Hjelpekorpset) hadde blitt trukket tilbake
og det organiserte søket var avsluttet.
Under en leteaksjon etter en savnet 3-åring ble Røde
Kors Hjelpekorps ved ankomst på oppmøtestedet møtt
av 25-30 personer fra nabolaget som hadde meldt seg til
frivillig innsats. Undertegnede ble avsatt til politiet for å
hjelpe med å organisere de uorganisert frivillige. Det var
ønskelig at de uorganiserte frivillige skulle gå manngard
gjennom det bebygde område i nærheten av barnehagen
til den savnede. Det ble avsatt 3 RK-mannskaper (2
søkslagledere, 1 mannskap) som skulle lede hver sin
gruppe. De ble delt inn i grupper på 6-10 personer og
tildelt en RK-leder. Disse fikk oppgitt en relativt stor teig,
og ble bedt om å parallellsøke denne.
For undertegnede ble det en utfordring når det kom flere
og flere uorganisert frivillige. Det ble et økt behov for RKmannskaper
til å lede disse. Spørsmålet er om dette skal
prioriteres fremfor ledelse av egne mannskaper?
Ved avslutningen av søket var det 45 uorganiserte frivillige
klare til å gå ut i søk, med så mange som 20 til på vei.
Har hjelpekorps utstyr nok til å lede både uorganiserte
frivillige og egne (radioer, merkebånd, kart m.m.)? Videre
ble teig og innsatsområde, samt informasjon til uorganiserte
frivillige og RK-mannskaper noe ad hoc, situasjonen
bar preg av behov for raske avgjørelser og en hurtig utrulling
av uorganiserte frivillige. Dette ville ved en langvarig
aksjon ha skapt en uoversiktlighet hva gjelder
avsøkt område, antall mannskap og kommunikasjon
opp mot de uorganiserte frivillige.
Det vil unektelig dukke opp lignende situasjoner i fremtiden,
og man bør således ha gjort seg opp en mening
om hvordan vi skal håndtere disse uorganiserte frivillige.
Som ansatt i Røde Kors jobber jeg til dagelig med beredskapsvakt,
noe jeg i denne sammenhengen ser på som en
god løsning på utfordringene med de uorganiserte frivillige.
Jeg mener vi trenger å ha litt organisering på de som
kun kan hjelpe til når aksjonen/katastrofen er et faktum.
Med en kveld i året, litt mer førstehjelpskunnskaper og
ikke minst merking/ID-kort og uniformering vil jeg hevde
at som frivillig aksjonsleder vil jeg sette pris på en slik
gruppe under en aksjon. Beredskapsvakter er ikke, og skal
ikke være en erstatter til hjelpekorpset og den kompetansen
medlemmene her innehar, men et supplement og en
støtteaktør ved ekstraordinære hendelser.
Søk og redning er et fag, og dermed må vi kunne forvente
litt av de som stiller opp og vil hjelpe. Tilbake vil vi kunne
sikre oss at de som er med i aksjon vil bli tatt hånd om,
vil kunne få oppfølging og ikke minst vet vi hvordan vi
kan nå dem. I overnevnte aksjon kom alle: de som kunne
norsk/engelsk og de som ikke snakket norsk/engelsk,
de kom i skjørt og crocs, eller hjelm og vernesko, de som
ville hjelpe så lenge aksjonen pågikk og de som bare
kunne være med frem til neste lyskryss. Dersom vi kunne
organisere de uorganiserte frivillige til beredskapsvakter,
tror jeg at de personene som kommer til en aksjon ad hoc
vil være overflødige.
Christin Konstad
Aksjonsleder i Oslo Røde Kors Hjelpekorps
42
HJELPEKORPS | 3 | 2012
43

Leserinnlegg
Hvor har det blitt av
basisferdigetene?
Som aktiv røde korser og mangeårig medlem, må jeg si
jeg er stolt av jobben alle landets hjelpekorps gjør og alle
timer som legges ned i frivillig arbeid hver eneste dag,
hver uke og hvert år! Men det er en ting som til stadighet
bekymrer meg; hva skjer med basisferdighetene?
En av grunnsteinene i hjelpekorpsånden jeg har vokst
opp med er “man kommer langt med ett kreativt hode
og to tomme hender”. Vi har ikke latt oss stoppe om vi har
møtt på ett hinder. Improvisasjon og løsningsorienterte
medlemmer har reddet mange mennesker i Norges langstrakte
land i årenes løp.
Så tilbake til basisferdigheter. Jeg er selv fagleder og
veileder på flere forskjellige C- og B-kurs både sommer
og vinterstid. Jeg tar meg stadig i å bli forbauset over
nivået på kunnskapene medlemmene innehar når de
kommer på kurs. Ved to anledninger siste år har vi måttet
sette ettersøkningsledelse barmarkskurs på vent, for å
drive opplæring i basisferdigheter. Noen av temaene har
vært: båresurring, bytting av bæremannskap i fart, navigering
med kart og kompass og samband.
Hva er det som foregår ute i det lokale korps? Blir det ikke
lenger gjennomført øvelser og korpskvelder med temaer
som trener mannskapene i det vi skal være best på?
Sitter vi på RK-husene rundt omkring og drikker kaffe?
Hva legger vi i grunnutdanningen? Har alle “eller tilsvarende
kompetanse” og hvor godt blir dette dokumentert/
sjekket ut?
Har vi gjort oss for avhengige av “avanserte” hjelpemidler
som GPS, backboard, vakuumspjelk/-madrass, og ikke
minst helikopter, snøscooter og ATV?
Min erfaring er i alle fall at alle disse hjelpemidlene er
nyttige og kommer godt med, men at man i de fleste
tilfeller ikke kommer helt i mål. Man må benytte seg av
god gammeldags muskelkraft og knuteferdigheter for å
sikre og frakte pasienten på en trygg og effektiv måte ut
til nærmeste vei. På de fire siste henteoppdragene jeg har
vært på, har vi ikke kommet frem med ATV og har måttet
ta oss inn til pasienten til fots. Vi har forsøkt det meste
når det kommer til transport av pasient: brannmannsløft,
backboard, ambulansebåre, bæreduk og så videre.
Konklusjonen er at feltbåre med en god gammeldags
båresurring, dobbel halvstikk i hvert hjørne og tepper
brettet på korrekt måte er det mest effektive, trygge og
behagelige for pasienten.
Jeg skal ikke svartmale bildet helt, ei heller putte alle i
samme bås. Det er mye god kompetanse der ute, men
jeg tror vi alle har noe å ta tak i.
Vi fikk på Hjelpekorpskonferansen i vår for første gang
se den nye grunnopplæringen til hjelpekorpset.
I mine øyne, ett kvantesprang fremover, og jeg har
klokketro på at dette vil være med på å gi oss ett
skikkelig kompetanseløft! Våre oppdragsgivere stiller
stadig strengere krav og forventer stadig mer av oss.
Skal vi henge med, må vi ta tak i det nå.
Så til alle ledere, nestledere, fagbefal, medlemmer og
aspiranter i korpsene der ute, slå ett slag for basisferdighetene
og grunnutdanningen! La meg få kursdeltagere
som kan det som er forventet, før de kommer på kurs.
Grunnopplæringen er servert på sølvfat, det er bare å
legge litt innsats i gjennomføringen!
Jeg gleder meg til å se resultatet!
Kenneth Pettersen
Områdeleder Sør
Telemark RKH
Det er midnatt og jeg har akkurat kommet
hjem fra leteaksjon. Det er jo ikke lett å sovne
sånn med en gang, både fordi aksjonen ikke
helt har sluppet taket på hodet mitt og fordi
jeg nok en gang har blitt overrasket.
Noen ganger blir jeg gledelig overrasket, men de fleste
ganger er følelsen som i kveld, ikke like god. Hva som
overrasker meg? Beklageligvis er det antallet frivillige
menn og kvinner som kan møte på en fredags ettermiddag
og kveld for å lete etter et menneske noen savner.
Selvsagt er det frivillig å være medlem i Røde Kors, vi
får ikke betalt for det vi gjør, og ingen kan tvinge oss til
å være medlem. Men er det egentlig frivillig å møte på
leteaksjon når alarmen går? Er det der frivilligheten ligger?
Jeg er ikke veteran i redningstjenesten, jeg har ikke
mange kurs og høye titler. Jeg har ikke engang lang erfaring
å vise til, kanskje har jeg ikke rukket å bli avstumpet
ennå. Kanskje har jeg ikke rukket å sortere hvilke mennesker
jeg synes det er verd å lete etter og hvilke liv jeg
prioriterer bort. Når alarmen går tenker jeg på barnevakt
og om jeg kan komme meg fra jobb, det er ikke hvem
som er savnet som bestemmer om jeg trykker 1, 2 eller
3. Jeg er frivillig medlem i Røde Kors, jeg har valgt meg
Hjelpekorps blant alle de viktige aktiviteter denne organisasjonen
driver med. Her har jeg igjen valgt å stå på en
alarmplan, jeg har selv valgt denne måten å bidra på, det
er min måte å vise det jeg en gang skrev under på, nemlig
at jeg skulle hjelpe alle uansett hvem de er.
Dette er en melding fra Røde Kors. Varsel om leteaksjon
etter 8 år gammel gutt. Oppmøte på depot kl 16.00.
Utstyr etter stående ordre.
HUNUFEU, 7 bokstaver vi liker å smykke oss med, like
mange ord som har mening for meg. Det er prinsippene
vi skal drive etter og det som er min drivkraft for å stå opp
midt på natten. Min motivasjon for å gå det ekstra søket
og sove for lite. Men jeg tenker nå, i overraskelsen over
oppmøtet, at jeg flere ganger har hørt frivillige hjelpekorpsere
snakke om årsaker til at man ikke møter. Det blir
Ser du
meg?
Foto: Sven Bruun
sagt at det er flere som møter om det er en gutt på 8 som
er savnet enn om det er en suicidal mann på 27 år som
ikke kom hjem til middag. At det er flere som møter om
damen på 70 som ikke kom tilbake fra turen til postkontoret
var fra deres by enn om hun skrev et annet postnummer
enn ditt på brevet til sin datter, og det får meg til
å tenke. Skal ikke vi være upartiske og nøytrale? Skal ikke
vi hjelpe alle? Er vi nøytrale om vi velger å spise pizza og
se Beat for Beat en fredagskveld om den som ikke kom
hjem til middag var 27 år og slet med vonde tanker, mens
vi hadde trasket gatelangs om han som ikke kom hjem
var 8 år? Jeg kan ikke prioritere liv, det er umulig for meg
å si at det ene livet, den ene sønnen som ikke kom hjem,
er mer verd, høyere elsket, dypere savnet enn den andre.
At det ene hjertet som slår er mer verd enn det andre.
Dette er en melding fra Røde Kors. Varsel om leteaksjon
etter eldre dame. Oppmøte på depot kl 16.00. Utstyr etter
stående ordre.
I mitt profesjonelle liv, det jeg får betalt for å gjøre, var
jeg i dag på foredrag med en kjent fotballtrener. Han sammenlignet
arbeidsplassen med et fotballag, naturlig nok,
og jeg tillater meg å låne den sammenligningen, men
sammenligne et fotballag med det å stå på alarmplanen.
Det er frivillig å spille fotball i den lokale klubben, ingen
kan tvinge deg til det og du vil nok heller ikke få betalt for
det akkurat som det er frivillig å være medlem i Røde Kors
og det er frivillig å stå på alarmplanen. Men om du spiller
fotball i den lokale klubben, frivillig, så kan du ikke velge
å være med bare på de kampene som spilles mot akkurat
det ene laget du har lyst til å spille mot. Du kan heller
ikke si at du ikke vil spille kamp om det er den dommeren
som skal dømme, ei heller forlange å score mål, men
aldri møte på trening. Men det er fortsatt frivillig å spille
fotball, akkurat som det er frivillig å være medlem av
Røde Kors og frivillig å stå på alarmplanen. Så kan jeg da
velge å delta kun på de aksjonene der jeg kan få sitte i KO,
kun på de aksjonene jeg kan få kjøre båt? Kan jeg delta
kun på de aksjonene jeg tror vil ende med at vi finner
noen i live, eller er det ikke min oppgave å erklære noen
død. Alle mennesker er i live til de er erklært døde, samme
hvor mye vi spekulerer, tror og lurer.
44
HJELPEKORPS | 3 | 2012
45

Dette er en melding fra Røde Kors. Varsel om leteaksjon
etter et menneske noen savner. Oppmøte på depot
kl 16.00. Utstyr etter stående ordre.
Selvsagt er det noen ganger jeg ikke kan stille. Det er
vanskelig å få barnevakt kl 3 på natten og jeg har ikke
krav på fri med lønn fra jobb. Men jeg har en arbeidsgiver
som ser hun får noe igjen for den kunnskapen en
godkjent førstehjelper sitter inne med, hun gir meg fri så
sant hun kan. Det er ingen som kan stille på alt, men alle
kan stille på noe. Om alle de som står på alarmplanene i
mitt distrikt og ikke har møtt på en eneste leteaksjon i år
kunne møtt på bare en, da ville vi hatt et søkelag ekstra
hver gang vi leter etter et menneske noen savner. For de
menneskene vi leter etter, de kom ikke hjem til middag,
de tok ikke telefonen da de normalt ville vært hjemme.
De har en datter, en sønn, en far, en mor, et barnebarn
med bursdag i morgen. De har et hjerte som slår, de har
tanker og drømmer. Hvem er jeg til å si at den ene drømmen
er viktigere enn den andre.
I kveld har jeg igjen vært ute og lett etter et menneske,
et menneske noen savner. Denne gangen, som så mange
ganger før, er det en eldre dame som ikke sover i sengen
sin i natt.
Min frivillighet, upartiskhet og nøytralitet, mitt ønske om
å hjelpe alle uansett hvem de er, det kan jeg ikke skru av
og på. Jeg håper det ekstra søkelaget lar oss finne den
noen savner raskere neste gang.
Mvh Kjersti Løvik
Frivillig, nøytral og upartisk.
Leserinnlegg
NEKROLOG KÅRE OTTERSEN
Hjelpekorpssjef Kåre Ottersen døde 4.juni. Han fylte
90 år i februar i år.
Med han er en ener og pionèr i oppbyggingen av
hjelpekorpsene innen Røde Kors gått bort. Han ble
tent av hjelpekorpsideen i Ålesund allerede som 15
åring, 5 år etter at første hjelpekorps ble stiftet i Norge
i 1932. Han var aktivt med i hjelpekorpset i Ålesund
under krigen og de første årene etter krigen. Han ble
da også leder for hjelpekorpset her.
Kåre ble ansatt i Norges Røde Kors i 1969 som
hjelpekorpssjef etter å ha tjenestegjort som offiser i
forsvaret i mange år, både innenlands og utenlands.
Kåre ble landskjent som ”stemmen” fra Gol, leder av
Røde Kors redningssentral i påsken som var etablert
noe tidligere. Denne hadde i 1970-årene preg av en
operativ sentral, men ble etter hvert en informasjonssentral
som fikk inn rapporter fra de mange lokale
hjelpekorps i landet. Utfra statistikker over ulykker,
uhell og andre hendelser i fjellet ble det så sendt
ut råd til fjellturistene. Det forebyggende arbeid fikk
etter hvert en sentral betydning med de ni fjellreglene
i fokus. Her spilte Kåre en sentral rolle. Ellers bidro han
til å legge grunnlaget for den moderne redningstjenesten
i Norge og la grunnen til samarbeidet mellom
de offentlige institusjoner og de frivillige organisasjoner.
Også innen opplæring og utdannelse for hjelpekorpsmannskaper
la Kåre ned et banebrytende arbeid som
bidro til at Røde Kors Hjelpekorps har en sterk stilling
innen redningstjenesten i Norge i dag.
I 1981 ble Kåre beredskapssjef i Norges Røde Kors og
deltok etter hvert også mye i internasjonalt arbeid.
Her må nevnes 3 år i Kenya med oppbygging av
hjelpekorpsene der og oppbyggingen av et rehabiliteringssenter
i Somalia.
Kåre var en behagelig person å arbeide sammen med,
alltid blid, positiv og med gode forslag.
Våre tanker går i dag til Kåres hustru Ellen, til barn,
svigerbarn, barnebarn og oldebarn.
Jeg lyser fred over Kåres minne!
JOHAN KOFSTAD.
Kåre Ottersen,
den siste som hadde
tittelen Hjelpekorpssjef.
Foto: Olav A. Saltbones/
Røde Kors
Operativ ledelse
Sentralt Kurs i Operativ Ledelse,
Barmark 2012
Tekst: Robert Bø, kursdeltakere OLB 2012 | Foto: Arve Austad
Lørdag 15.september ble årets kurs i Operativ Ledelse
Barmark sparket i gang på Merket i Valdres. 24 spente
deltagere, fra Røde Kors Hjelpekorps, Norske Redningshunder
og Politiet, møtte til første leksjon klokken 15.00.
De fleste har allerede startet dagen tidlig, med lang reise.
Lite viste vi om hva som ventet oss.
Operativ ledelse barmark har som mål, at etter gjennomført
kurs skal deltagerne ha kunnskap, ferdigheter og
holdninger til å lede ett hjelpekorps, fra ett oppdrag
mottas, til det er utført. Under kurset får den enkelte god
kunnskap om hvordan man fremstår som leder på både
godt og vondt.
Underveis i kurset var vi forelagt på hytter, med lag på
6 stk. Vi sov og spiste sammen på hyttene, og etterhvert
som dagene gikk ble man også godt kjent med hverandre.
Noe som viste seg å være veldig nyttig underveis.
Vi lærte hverandres sterke og svake sider, både faglig
og menneskelig. Og man lærer seg selv å kjenne på nye
måter.
Kurset starter som sagt allerede lørdag ved ankomst, med
en god porsjon teori, men etterhvert som dagene går, glir
etterhvert teorien over i praksis, hvor man får prøvd seg
som Aksjonsleder, Nestleder, Sambandsleder, Lagleder
og lagsmedlem, til alle døgnets tider. Og uansett hvilken
posisjon man besitter, blir man forfulgt av smilende
"skygger", også kalt veiledere. Som en del av kurset, skal
man lære av egne, og andres avgjørelser, både gode og
litt mer uheldige, og man blir evaluert av med-deltagere,
veiledere, og øvrig stab.
Så hva gikk vi egentlig til, jo ni døgn med lange dager, ny
teoretisk og praktisk kunnskap, tunge øyelokk, og ikke
minst nye venner spredt godt utover hele landet, med
samme genuine hobbyen og interessen som oss selv, og
med samme målsetningen som en selv, og det er at vi
skal være «Best på Søk og redning fra fjord til fjell»
46
HJELPEKORPS | 3 | 2012
47

Leserinnlegg
De uorganisertes plass
i redningstjenesten
I mange, ja kanskje de fleste landbaserte redningsaksjonene opplever vi at dugnadsånden
fremdeles lever. I tillegg til de etablerte og organiserte frivillige redningsorganisasjonene
stiller ofte et stort antall andre frivillige opp for å bidra. Disse frivillige er ofte venner av den
savnede, venner av familien til den savnede eller venner av venner. Felles for denne gruppen
er at de ikke er medlemmer av, eller har noen tilknytning til den organiserte frivillige
redningstjenesten.
Tekst Odd Kulø, leder av frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF)
Disse frivillige er ofte venner av den savnede, venner av
familien til den savnede eller venner av venner. Felles for
denne gruppen er at de ikke er medlemmer av, eller har
noen tilknytning til den organiserte frivillige redningstjenesten.
Det er ikke lenge siden vi opplevde et stort og flott
engasjement av denne gruppen frivillige, nemlig i
«Sigrid-saken».
Ser vi en del år tilbake før vi begynte å organisere oss, var
nok dugnadsånden enda mer utbredt enn det vi ser i dag.
Fiskerne kuttet bruket og satte kurs for havaristen for å
bistå en kollega, bøndene hjalp hverandre når dyrene
skulle samles fra utmarksbeite osv.
Ser vi litt lenger frem til «nyere tid» der fjellturismen
sommer som vinter, utviklet seg og nye grupper begynte
å bruke naturen, dukket også behovet opp for å kunne
bistå de som gikk seg fast eller gikk seg bort.
Under siste krig ser vi at det utviklet seg et samvirke mellom
det offentlige og de frivillig for å kunne yte bistand
og hjelp blant annet til sivilbefolkningen.
Frem til i dag har utviklingen gått i retning av at de frivillige,
de som kjenner på dugnadsånden, har sluttet seg
sammen i organisasjoner der formålet er, og har vært å
kvalifisere seg til å kunne bidra med redningstjeneste
når behovet melder seg. Disse organisasjonene holder i
dag høy standard nå det gjelder kompetanse bl.a innen
ledelse og søksarbeid under alle forhold. Organisasjonen
disponerer også en mengde godt utstyr til bruk under
redningsaksjoner. Når anmodningen kommer er disse
organiserte frivillige alltid klar til å kunne rykke ut og
bistå. Sikkerheten til disse organiserte frivillige har etter
hvert kommet mer og mer i fokus. Man har stor fokus på
å unngå å komme i en situasjon der «redderne» må redde
«redderne».
Hva så med de uorganiserte, de som bare møter opp for
å bidra. Hva med ledelse, hva med kompetanse i aktuelle
situasjoner, hva med sikkerheten til disse menneskene?
Etter min oppfatning er det dugnadsånden som driver
disse til å møte opp og tilby sin tjeneste. De gjør dette
helt uten godtgjørelse, de får ingen refusjon av påløpne
utgifter slik de organiserte får når det offentlige anmoder
om bistand. I et ulykkes tilfelle vil de heller ikke falle inn
under den forsikring som de organiserte frivillige er
dekket av.
Sett fra min side er det åpenbart at medmenneskelighet
og hensynet til den savnede og familien hans/hennes er
den åpenbare motivasjonsfaktoren for disse menneskene
til å stille.
Hvordan oppleves så denne innsatsen fra de organiserte
organisasjonene i redningstjenesten, oppleves det som
konkurranse i en eller annen form, eller…?
Jeg tror absolutt ikke det. Dugnadsånden driver de
organiserte frivillige, og så er også tilfelle med de
uorganiserte frivillige. Sett fra min side gjør disse
menneskene en flott innsats når noen sitter «hjemme»
og er fortvilt for at noen av de nærmeste ikke har
kommet hjem som avtalt.
Som leder av FORF (Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige
Forum), skulle jeg ønske at disse «frivillige, frivillige»
meldte seg inn i en av organisasjonene tilknyttet
FORF. Om noen av disse leser dette innlegget, antar jeg
at de ser både behov og fordeler av en slik tilknytning.
Det som fremgår foran i dette innlegget er mine tanke,
det er ikke en «melding» fra FORF. Derimot så har FORFstyret
tatt initiativ til at dette temaet blir presentert og
debattert på førstkommende FORF-seminar i slutten av
november måned i år.
Plastkart fra
«Norge-serien
1:50 000»
kan inneholde
kritisk feil
Mange har kjøpt plastkart fra «Norge-serien 1:50 000»
levert av Nordeca AS.
Kartserien som Statens Kartverk produserer heter «Norge
1:50 000», og er produsert etter samme standard som vi
er godt kjent med i fra tidligere. Dessverre har Kartverket
valgt å lansere sine plastkart over et lengre tidsom enn
Nordeca, som nå tilbyr plastkart for hele landet.
Følgen har blitt at mange misforstår og tror at plastkartene
som Nordeca leverer kommer fra Kartverket. Kartene
fra Nordeca er greie til fritidsbruk, men har mangler som
gjør dem mindre egnet for bruk i redningstjeneste. Blant
annet er rutetilvisning kun angitt i kanten av kartet, noe
som gjør det vanskelig å ta ut kartreferanser i sammenbrettet
form.
Advarsel
Det har imidlertid blitt solgt mange plastkart over
vestlandskysten som har en svært alvorlig feil. Det finnes
minst 10 plastkart der rutenett er projisert i UTM sone
31V i stedet for UTM sone 32V, som er det riktige
å benytte i Sør-Norge. Nordeca oppgir at kartene nå er
trukket tilbake fra utsalgstedene. Det er overhengende
sannsynlighet for at det fortsatt finnes veldig mange kart
med feil i sirkulasjon ute blant redningspersonell, -organisasjoner
og blant publikum generelt, noe som Ressurgruppe
ettersøkning (RGE) har fått bekreftet. Det er også
overhengende sannsynlighet for at dette vil fortsette
inntil en nasjonal varslingskampanje er gjennomført.
Feilen kan i sin ytterste konsekvens medføre tap av liv
som følge av misforståelser og forlenget innsats. Faglig
leder i RGE, Kenneth Gulbrandsøy, har skrevet en teknisk
rapport som diskuterer konsekvenser av bruk av kartene
med omtalt feil. Du kan laste rapporten ned fra http://
www.rodekors.no/omhjelpekorps hvis du ønsker en
dypere gjennomgang av grunnlaget for denne korte
oppsummeringen av konsekvenser gjengitt her.
Konsekvenser
Kort oppsummert vil avviket i posisjoner tatt ut på kart
med rutenett i sone 31V (feil), som leses inn på kart med
rutenett i sone 32V (riktig), i enkelte tilfeller bli feilplassert
med mer enn 270 km vestlig og 20 km sørlig retning
i forhold til faktisk posisjon. Dette er i seg selv relativt
enkelt å oppdage hvis UTM sonen oppgis, eller hvis man
har tilleggsinformasjon som stedsnavn, utgangspunkt
eller kommune. Hvis sone ikke oppgis, kan man ikke med
sikkerhet vite om posisjonen er lest ut fra et kart med omtalt
feil. Hvis melder heller ikke oppgir et unikt stedsnavn
blir det umulig å vite hvilken posisjon man skal sende
mannskap til. Resultatet kan i verste fall bli at to operasjoner
må startes samtidig. Så lenge det finnes et visst
antall kart med denne feilen i sirkulasjon, hersker det en
stor usikkerhet ved posisjoner som oppgis av publikum
(og redningstjeneste). Det går heller ikke an å benytte
GPS sammen med disse kartene. GPSen vil helt riktig vise
sone 32V i områdene der kartene fra Nordeca angir sone
31V. Når man forsøker å plotte posisjonen på kartet vil
ikke posisjonen og terrenget stemme overens.
Hvordan gjennkjenner du feilen?
Under ser du to kart over samme område. Nordeca sine
kart har rød bakgrunn med en bølge. Plastkart fra Kartverket
har blå bakgrunn med rød topp og bunnlinje, og
er litt mer firkantet en Nordeca-kartene.
Hvis du har et kart fra Nordeca over et område på vestlandet,
og dette kartet har både rødt og blått rutenett,
må du sjekke om ett av disse er i UTM sone 31V. Hvis det
viser seg at kartet ditt har dette, oppfordrer vi deg på
det sterkeste til å levere det tilbake til Nordeca, som har
lovet å erstatte dette kostnadsfritt. Du må under ingen
omstendighet benytte dette kartet til å ta ut posisjon og
dele disse med andre. Det går helt fint å benytte det til å
orientere seg etter i terrenget visuelt, men kartreferansene
vil bli veldig feil.
På vegne av Ressursgruppe ettersøkning i Røde Kors
Hjelpekorps
Kenneth Gulbrandsøy
Kartverket
Nordeca
10004 EGERSUND 1:50 000
10008 STAVANGER 1:50 000
10015 HAUGESUND 1:50 000
10016 HJELMELAND 1:50 000
10022 BØMLO 1:50 000
10023 ETNE 1:50 000
10029 AUSTEVOLL 1:50 000
10030 FOLGEFONNA 1:50 000
10037 BERGEN 1:50 000
10038 VOSS 1:50 000
48
HJELPEKORPS | 3 | 2012
49

Landsråd for Røde Korps Hjelpekorps
LANDSRÅD FOR RØDE KORS HJELPEKORPS 2011-2014 TELEFON (A) TELEFON (P) moBIL
Leder Ole Gladsø 909 87 036
7232 Lundamo
Leder.landsrad.hjelpekorps@rodekors.org
Nestleder Lars-Otto Laukvik 23 00 58 39 32 85 42 66 908 80 799
Rosev 2, 3408 Tranby
laukvik@lifi.no
Regionleder Nord, (Nordland, Troms, Finnmark) 41 51 21 58
Oddvar Betten
Nyborg, 9840 Varangerbotn
odbetten@yahoo.no
Vara Nord, (Nordland, Troms, Finnmark)
På valg.
Regionleder Midt, (Møre og Romsdal, Sør- Trøndelag, Nord-Trøndelag) 916 88 520
Odd Arne Rikardsen
Øvertun 1, 7860 Skage i Namdalen
fello@ntebb.no
Vara Midt, (Møre og Romsdal, Sør- Trøndelag, Nord-Trøndelag) 984 73 800
Øystein Valde
Onsumgt. 6, 6310 Veblungsnes
oystein@raumarock.com
Regionleder Vest, (Hordaland, Sogn og Fjordane) 901 34 959
Oddbjørn Bratthole
5713 Vossestrand
bratthole@online.no
Vara Vest, (Hordaland, Sogn og Fjordane) 57 79 20 6 952 11 690
Asbjørn Sande
Furuvegen 3, 6723 Svelgen
asb-sand@online.no
D-RÅD HJELPEKORPS Oppdatert 4. juni 2012 TELEFON (A) TELEFON (P) moBIL
(Ved endringer husk å melde inn til sekretariatet)
Østfold RKH - Jonny Mortensen
Vesterheimveien 2, 1712 Grålum • lederrkh@ostfoldrk.no 971 94 893
Akershus RKH - Jørn S. Bjørnstad
Tangen terr. 13A, 1450 Nessoddtangen • leder.hjelpekorpset@akershusrodekors.no 482 71 640
Oslo RKH - Kai Roger Vatne
Vestlandsveien 69D, 0685 Oslo • Kai.roger.vatne@me.com 993 94 350
Hedmark RKH - Magnus Kvaal
Ringsakerveien 950, 2380 Brumundal • mag-kvaa@online.no 909 15 317
Oppland RKH - Bård Eirik Thorsen
Kveinnvn. 5, 2635 Tretten • thorsen.be@gmail.com 970 22 499
Buskerud RKH - Tommy Ødegård
Vikerfaret 4, 3425 Reistad • leder@buskerudrkh.no 917 06 213
Vestfold RKH - Cecilie Solem
Holeveien 6, 3275 Svarstad • leder@vestfoldrkh.no 91 55 20 35
Telemark RKH - Torleiv Lønningen
Mauråsvegen 23A, 3937 Porsgrunn • d-raad@telemarkrkh.no 994 08 205
Aust-Agder RKH - Andre Hårde
Mauråsveien 45, 4844 Arendal • andre.harde@gmail.com 450 00 677
Vest-Agder RKH - Frank Væting
Rosshaven 64, 4639 Kristiansand • leder@varkh.no 907 60 946
Rogaland RKH - Kenneth Larsen
Hommersåkveien 262, 4311 Hommersåk • kennethlarsen73@hotmail.com 909 33 998
Hordaland RKH - Jahn Petter Berentsen
Høgafjellsv. 45, 5355 Knarrevik • leder@hrkh.no 977 61 833
Sogn og Fjordane RKH - Stian Antonsen
Pb. 320, 6901 Florø • Sti.ant@frisurf.no 915 89 866
Møre og Romsdal RKH - Knut Petter Dimmen
Ertesvåg, 6065 Ulsteinvik • kpdimmen@gmail.com 404 51 949
Sør-Trøndelag RKH - Johannes Moxness
Brundalen 23, 7058 Jakobsli • hk-leder@strk-redcross.no; 415 12 020
Nord-Trøndelag RKH - Ketil Kjerkreit
Kjerkreitveien 17, 7790 Malm • kjerkre@online.no 934 30 388
Nordland RKH - Espen Haugerstuen
Pb. 18, 8459 Melbu • Espen.haugerstuen@gmail.com 986 40 446
Troms RKH - Viktor Hansen
Mefjordvær, 9386 Senjahopen • vikt-h@online.no 907 88 891
Finnmark RKH - Gunnar Olsen
Strandveien 191 B, 9790 Kjøllefjord • Gunna-o4@online.no 950 61 097
Regionleder Sør, (Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland) 38 07 44 01 900 50 647
Martin Hauge
Hellemyr terasse 9, 4628 Kristiansand
martin.hauge@sshf.no
Vara Sør, (Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland) 941 414 52
Svein Arne Corneliussen
Lyngholen 41, 4340 Bryn
svein.arne.corneliussen@lyse.net
Regionleder Øst, (Østfold, Vestfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Telemark) 477 54 370
Kjetil Pettersen
Tangkleiv 33, 3731 Skien
kjetilp@sf-nett.no
Vara Øst, (Østfold, Vestfold, Oslo, Akershus, Buskerud, Telemark)
På valg.
Regionleder Mjøs, (Oppland, Hedmark) 61 15 77 61 61 18 14 27 9517 64 70
Unni Sletvold
Skulhusvegen 48, 2836 Biri
unni.sletvold@online.no
unni.sletvold@sykehuset-innlandet.no
Vara Mjøs, (Oppland, Hedmark) 62 34 44 44 970 71 341
Lars Molstad
2380 Brumunddal,
lars@molstad.org
Ledere i ressursgruppene 2011 – 2014
Ettersøking - Martin Hauge • martin.hauge@sshf.no 990 16 869
Førstehjelp - Faglig leder Elim Seim • evandbak@online.no 970 85 698
Krevende lende - Svein Arne Corneliussen • svein.arne.corneliussen@lyse.net 941 41 452
Samband - Lars Molstad • lars@molstad.org 970 71 341
Skred - Ole Gladsø • leder.landsrad.hjelpekorps@rodekors.org 909 87 036
Transport og Ambulanse - Oddvar Betten • odbetten@yahoo.no 415 12 158
Vann - Kjetil Pettersen • kjetilp@sf-nett.no 477 54 370
Røde Kors Friluftsliv og førstehjelp (RØFF) - Odd Arne Rikardsen • fello@ntebb.no 916 88 520
E-postlister for hjelpekorps
E-postlisten [Hjelpekorps] distribuerer presseklipp og nyheter for alle medlemmer i hjelpekorpsene.
Det er rundt 1000 medlemmer som får epost ca en gang i uken. En grei måte å holde seg litt orientert
om hva som skjer på hjelpekorps-fronten.
Påmelding skjer på: http://www.hjelpekorps.org/registrer
Listen kalt [RKH] sender ut viktig informasjon fra Landsrådet rundt driften av hjelpekorpsene samt
det månedlige infobrev for hjelpekorps.
Den er organisert pr distrikt og d-råd, korpsledere og andre i ledelsen av alle landets hjelpekorps
er medlem her. I tillegg er distriktsansatte med.
Påmelding skjer til: martin.nielsen@redcross.no
50 HJELPEKORPS | 3 | 2012 51

Returadresse:
Røde Kors
Postboks 1 Grønland
0133 OSLO
God jul
og ses i 2013
Bidra til
”Hjelpekorps”?
Send inn leserinnlegg,
tekst, bilder eller nyheter.
Materialfrist vinterutgaven:
10. februar
Foto: Martin Alex Nielsen
Hjelpekorps
Fagblad for Røde Kors Hjelpekorps
Utgiver
Norges Røde Kors Hjelpekorps
Postboks 1 Grønland, 0133 Oslo
Telefon 22 05 40 00
E-post: hjelpekorps@redcross.no
Ansvarlig redaktør
Landsrådsleder Ole Gladsø
leder.landsrad.hjelpekorps@rodekors.org
Tlf.: 909 87 036
Redaktør
Martin Alex Nielsen
e-post: martin.nielsen@redcross.no
Telefon 22 05 41 79
Grafisk formgivning
Pro-X as
Opplag 11 500
Signerte innlegg står for
forfatterens oppfatning
og ikke nødvendigvis det
offisielle synet til Norges
Røde Kors Hjelpekorps.