1/2007 - Røde Kors

Ullensaker RKH 12.12.52
Suldal RKH 21.05.53
Eidsdal og
Norddal RKH 15.09.53
Tysvær RKH 12.12.53
Vats RKH 14.03.54
Sortland RKH 30.03.54
Nordli RKH 25.05.54
Fjaler RKH 28.09.54
Longyearbuem RKH 22.11.54
Kinsarvik RKh 21.12.54
Os RKH 03.03.55
Vaksdal RKH 02.04.55
Drangedal RKH 01.09.55
Brønnøysund RKH 15.11.55
Finnsnes RKH 11.03.56
Nesodden RKH 06.04.56
Kverneland RKH 03.05.56
Lom og
Bøverdalen RKH 06.04.57
Ål RKH 21.06.57
Mehamn RKH 09.06.58
Svelgen RKH 28.08.58
Tresfjord RKH 18.12.60
Leikanger RKH 02.01.61
Nærbø RKH 21.02.61
Flora RKH 25.09.61
Venabygd RKH 02.03.62
Alta RKH 22.03.62
Gausdal RKH 02.05.62
Ålvik RKH 11.05.62
Eid RKH 04.10.62
Lakselv RKH 23.11.63
Hornindal RKH 19.03.64
Arna og Åsane RKH 01.02.65
Agdenes RKH 12.02.65
Stjørdal RKH 26.02.65
Birtavarre RKH 06.04.65
Ski RKH 06.09.65
Røldal RKH 12.12.65
Fauske RKH 11.01.66
Meldal RKH 18.03.66
Jølster RKH 25.05.66
Lavik RKH 25.05.66
Vefsn RKH 25.11.66
Kvinnheerad RKH 10.04.67
Grue RKH 12.05.67
Hjelmeland RKH 02.11.67
Nesbyen RKH 01.12.67
Fjellsikring
Krigen var over. Hjelpekorpsere over hele landet hadde
gjort en innsats det sto respekt av. Det Civile Luftvern ble
avviklet, og i stedet ble Sivilforsvaret opprettet, med
August Tobiesen som sjef. Selv om hjelpekorpsene var
opprettet først og fremst med tanke på et behov i krigstid,
var det liten tvil om at det også kunne være bruk for
dem i fredstid, slik Tobiesen hadde forutsett. Både før og
under krigen hadde hjelpekorps vært i virksomhet ved
ulykker, ved leteaksjoner, med førstehjelpstjeneste ved
badestrendene om sommeren og i aksjoner i forbindelse
med skred eller andre ulykker i fjellet om vinteren. Hvert
år omkom flere mennesker i vinterfjellet. Snart skulle
vintertjeneste i fjellet bli hjelpekorpsenes spesialitet.
I 1949 arrangerte Røde Kors det første vinterkurset på
Geilo. Vinterkursene skulle gjøre hjelpekorpsmedlemmene
rustet til redningsoppdrag i fjellet. De ble utdannet
i samband, hundekjøring, båretransport, overlevelsesteknikker
og alt som ellers kunne bidra til å gjøre
korpsene til profesjonelle fjellreddere. Foruten hjelpekorpsets
egne ledere og beste instruktører ble ekspertise
fra blant annet Forsvaret og politiet invitert.
Så ble fjellredningstjenesten sakte men sikkert utviklet.
I 1953 ble Røde Kors’ redningssentral etablert på Golsfjellet
i påsken, etter å ha prøvd ut en slik sentral noen år
på Nordseter ved Lillehammer. Opplegget var et samarbeid
med Turistforeningen, Radio Relæ Liga og en rekke
andre instanser. I forkant av påsken ble det kjørt informasjonskampanjer
om fjellets farer og om de ni fjellvettreglene,
som var blitt utviklet av Turistforeningen og
Røde Kors Hjelpekorps i 1952.
1967 ble en korsvei i Røde Kors sitt fjellsikringsarbeid.
Dette året fikk vi den verste ulykkespåske noensinne.
I alt mistet 18 mennesker
livet. Mange leteaksjoner
ble gjennomført, mange
av de som var savnet ble
funnet i live, men mange
steder hindret uværet
redningsmannskapene å
komme fram i tide.
På Smørstabbreen
omkom fire av et følge
på åtte personer.
I boka «Ute en vinternatt»
får vi lese om
ulykkespåsken.
Reaksjoner i etterkant av denne påsken viser at hjelpekorpsene
hos en del mennesker ble tatt for å være en
garanti for folks sikkerhet i fjellet. Folk glemte, eller visste
ikke, at hjelpekorpsere var frivillige som ikke kunne påta
seg noe ansvar for verken været eller sikkerheten til
fjellturistene:
«Kritikken i Oslo-pressen var hard. Hjelpekorpset hadde
reagert alt for sent! Hva slags hjelpekorps var dette
Udugelige pappagutter som ikke klarte å rykke ut i tide!
Åpningen av påsken 2007 utenfor informasjonssentralen.
Gol RKH klar til påsketjenesten 2007. Foto: Lars-Otto Laukvik
Infosentralen på Golsfjellet i dag.
Syv skiturister var blitt meldt savnet tirsdag kveld i påskeuken
1967. De hadde lagt ut på tur fra Krossbu over
Smørstabbreen til Leirvassbu. Riktignok blåste det kuling,
det var varslet sterk vind utover ettermiddagen, og vertskapet
på Krossbu hadde advart på det sterkeste mot å dra
ut. Men de var mange som skulle gå sammen, og turen var
forholdsvis kort.
Da de så vidt hadde passert breen, hadde vinden økt til sterk
storm med orkan i kastene. Å grave seg ned var umulig,
snøen var hardpakket. De måtte søke ly for vinden i
snøgroper og bak fonner. Den åttende i følget, en erfaren
skiløper, klarte å ta seg fram til Leirvassbu og fikk varslet om
dem som var igjen i fjellet.
Da redningsmannskapene fant de savnete dagen etter, var
fire av dem døde og tre svært forkomne.
Hadde de ikke beredskap, disse hjelpekorpsene Hvorfor
klarte de ikke å komme fram i tide Tenke seg til, bruke syv
timer på å gå den ruten som egentlig bare tar to timer!
Lom og Bøverdalen Hjelpekorps følte seg så tråkket på at de
la ned arbeidet i ett år. De opplevde det som ren hets. Folk
måtte jo tro at hjelpekorpset hadde skylden for ulykken».
(Fra «Ute en vinternatt»)
Røde Kors og Turistforeningen satte umiddelbart i gang
en kampanje lansert som «Aksjon Fjellvett» med mottoet
«Velkommen til fjells – men ta
ansvaret selv».
Kampanjen startet allerede
høsten 1967. Hjelpekorpserne
reiste rundt på skoler i hele
landet, viste en nyinnspilt film
om redningsarbeid og holdt
foredrag om fjellvett. Før påsken
1968 ble kampanjen intensivert,
og fikk så mye oppmerksomhet at
Røde Kors ble beskyldt for å forsøke
å skremme folk vekk fra fjellet.
Heidi, Norges første
lavinehund i Voss RKH.
10