Steens skrifter om Førde sokn. Bind 1. - Fylkesarkivet i Sogn og ...

Steens skrifter Bind 1 av 6
Arbeidet med matrikkelen ble tatt opp igjen etter påtrykk av statholderen, Ulrik Fredrik
Gyldenløve (Fredrik 3. uekte fødte sønn med holstenerinnen, Margrete Papen, en mann som
ærlig og redelig gikk inn for Norge, og som nordmennene derfor hadde stor tillit til og agtelse
for). Direktivene gikk denne gang ut på at hvert enkelt bruk skulle takseres av skjønnsmenn. De
skulle skyldlegge all nydyrket jord som ikke tidligere var kommet med i jordebøkene.
Landskylden og andre faste avgifter, leidang, foring tiende o.s.v. skulle avpasses etter gårdens
verdi. Men de skulle sørge for at kronens inntekter ikke gikk ned i noe prestegjeld. Denne
bestemmelse var ytterst uheldig. Det var ikke bare mellom de enkelte gårder i et prestegjeld at
det var misforhold i landskylden. Store strøk av landet, som f. eks. Vestfold, kunne ha en høyere
landskyld enn andre strøk med gårder av samme verdi.
I 1669 var matrikkelverket ferdig i sin helhet. Matrikkelen var et dyktig arbeid, sier
professor Oscar Alb. Jonsen, men der klebet dog ennå store mangler ved den, noe som skyldtes
innstruksen, dels mangelen på et felles tilsyn med de lokale komitéers virksomhet.
Allerede 1690 var det tale om revisjon av matrikkelen. I 1713 gjorde man forsøk med et
enkelt fogderi og 1722 overdro kongen til en kommisjon med Oslo-bispen Carl Deichmann som
formann å utarbeide et helt nytt matrikkelverk. I det skulle de gamle landskyldspesies avskaffes
og erstattes med tønner hartkorn (rug og bygg i motsetning til havre). Det bruktes i Danmark.
Dette forslag var ferdig 1723, men det møtte så sterk kritikk at det aldri ble tatt i bruk.
Først i 1838 fikk vårt land en ny matrikkel. De seinere matrikler er av 1886 og 1907. En
matrikkelering i våre dager ville rimeligvis koste landet atskillige millioner kroner. Så liten del
av de samlete skatter matrikkelskatten utgjør, er det derfor sannsynlig at matrikkelen av 1907 er
den siste.
O. Tjønneland
- 111 -