POSITIV I 20 Ã R - HivNorge

I den opphetede offentlige debatten
som foregikk besluttet regjeringen i 1986 å
utarbeide et utkast til en egen hivlov. Utkastet
ble sendt på høring til en lang rekke instanser
og mange av disse var av ulike grunner kritiske
til lovforslaget. Flere var også avvisende til
behovet for en særskilt hivlov, dette gjaldt blant
annet Helsedirektoratet, Landsforeningen mot
Aids og Pluss. På grunn av motstanden lovforslaget
ble møtt med, besluttet sosialdepartementet
å legge lovforslaget på is. Regjeringen
besluttet i stedet å fremlegge en stortingsmelding
om temaet. I midten av januar 1988
ble Stortingsmelding nr. 29 (1987-1988) om
HIV/AIDS-epidemien lagt frem. Meldingen
beskrev virusets natur og særtrekk og redegjorde
for den epidemiologiske utviklingen internasjonalt
og her hjemme. Meldingen beskrev
også myndighetenes strategi i kampen mot hiv,
samt de resultater dette hadde gitt.
Ved komitébehandlingen i
Stortinget ble det presisert at de anmodet
regjeringen om å prioritere arbeidet med en
ny smittevernlov. De dagjeldende lovregler om
smittevern var å finne i åtte ulike lover, det var
med andre ord et uoversiktlig lovverk. Mange
av lovene var også meget gamle og dermed ikke
oppdatert med henblikk på datidens smittevernprinsipper.
Hivepidemien og det ovenfor
beskrevne satte fortgang i prosessen og i 1990
fremla Helsedirektoratet en utredning med
forslag til ny samlet lov om vern mot smittsomme
sykdommer med tilhørende forskrifter,
NOU 1990:2.
Lovforslaget inneholdt et samlet regelverk
som hadde til hensikt både å beskytte
samfunnet mot smittsomme sykdommer og
å verne den enkelte som var smittet med en
smittsom sykdom. I utredingen presiseres det
at man valgte å lage en generell lov. Dette for
å unngå særlovgivning for enkelte sykdommer
eller sykdomsgrupper. Enkelte smittsomme
sykdommer ble klassifisert som ”allmennfarlige”
og deler av loven gjaldt kun for dem.
Loven var også generell da den omfattet både
personrettede og miljørettede tiltak. Lovforslaget
inneholdt blant annet forslag til regler om
meldingsplikt, regler om når taushetsplikten
kunne brytes, regler om bruk av tvang, regler
om rettigheter for den som var smittet, administrative
bestemmelser.
Utredningen ble sendt på høring og
det viste seg igjen at det var uenighet omkring
flere forhold. Enkelte instanser mente at loven
ikke gikk langt nok i forhold til å gripe inn og
regulere atferden til mennesker som levde med
hiv. Flere av instansene som jobbet på hiv/aidsfeltet
var på sin side kritiske til at loven i det
hele tatt skulle vedtas, de mente at man hadde
lyktes i det forebyggende arbeidet i Norge og at
det ikke var behov for en slik lov.
Det var særskilt på tre områder at
motstanden mot loven var stor. Dette gjaldt for
det første spørsmålet om når taushetsplikten
kunne brytes. Lovforslaget inneholdt regler om
at under gitte forutsetninger så kunne både
leger, og i enkelte tilfelle sykepleiere, bryte
taushetsplikten og gi informasjon til tredjepart
om en persons smittestatus. I forhold til det
hivforebyggende arbeidet ble det fra interesseorganisasjonene
og andre kritikere påpekt at
dette ville være et brudd på den tillitslinje som
man så langt i arbeidet hadde funnet at hadde
fungert. Det ble også påpekt at en uthuling av
taushetsplikten ville kunne skade tillitsforholdet
mellom helsevesenet og publikum. Motstanderne
fryktet at loven kunne resultere i at
flere unnlot å teste seg av frykt for at et positivt
testresultat ville bli formidlet videre til andre
personer og instanser. Motstanden førte til dels
frem og i det videre lovarbeidet ble det foretatt
en betydelig innskjerping av kravene til når
opplysninger kunne videreformidles, til hvem
informasjon kunne gis og av hvem.
19