Monkerud, L. C. - Handelshøyskolen BI

partienes posisjoner er mer eller mindre fastlåste: Snarere enn at alle partiene i en gittkommune flytter seg etter en opinionsendring, øker oppslutningen om de tradisjonellehøyrepartier der opinionen dreier mot høyre. Utover spørsmål omkring partienes tilpasning tilendrede velgerpreferanser står allikevel spørsmålene om etter-valgs-effekter (innenforsanksjonsmodellen) tilbake. Når et parti først har kommet inn i en mer eller mindreansvarsfull posisjon i lokalforsamlingen – gjerne på bakgrunn av et samsvar mellom dets“parti-label” og opinionen – har det da noen incentiver til å gjennomføre lovet politikk? Ulikeforutsetninger kan gjøre det mer eller mindre vanskelig for et ansvarlig og handlingskraftigparti å yte en politisk innsats som velgerne kan reagere på:For det første må en grunnleggende forutsetning tilfredsstilles. Et parti eller enkoalisjon må peke seg ut som ansvarlig sett fra velgernes side. Den norskeformannskapsmodellen, der alle større partier samlet står ansvarlig for politikken i fylket ellerkommunen, kan som nevnt gjøre ansvarsforholdene uklare. En parlamentarisk styringsform –der et kommune- eller fylkesråd bestående av en klart avgrenset koalisjon står ansvarligoverfor forsamlingen - er en sjeldenhet i lokalpolitikken: Kun Oslo, Bergen og Nordlandfylkeskommune har per dags dato parlamentarisme som styringsform. 26 Allikevel kan detargumenteres for at velgerne tross alt kan ha enkelte holdepunkter. To forhold synesumiddelbart å være avgjørende. En ansvarlig koalisjon må for det første være synlig for atvelgerne i det hele tatt skal kunne reagere. I lokalpolitikken kan det hevdes at ordfører- ogvaraordførerpartiet er de mest profilerte, og at disse partiene derfor vil være det mest naturligemål for straffe- og belønningsreaksjoner fra velgernes side.Dernest, for at velgerne skal kunne reagere fornuftig, og ikke kun straffe eller belønneen stråmann, må nevnte koalisjon ha politisk handlingsrom.I sin analyse av velgerreaksjoner på kommunenivå argumenterer Pål Martinussen (2004:231)for at lokalpolitikken i økende grad preges av forpliktende koalisjonsdannelser, dergjennomføringen av et forhåndsbestemt program står sentralt. Slik kan ordfører- ogvaraordførervervet ses som belønninger til partier som står sammen på en mer eller mindreklart avgrenset og sterk politisk plattform. Dessuten finner Martinussen (2004:242-244) altsåat ordførerpartiet (og koalisjonspartiene samlet) endrer oppslutning som følge av endretlokalpolitikk (skatte- og avgiftspolitikk, dekningsgrader og satser for barnehager mv.). Ateffektene er små, kan understreke det problematiske ved forståelsen av ordførerpartiet eller26 Oslo – som har både kommunale og fylkeskommunale oppgaver – utelates fra analysene som følger. Analysene somfølger inkluderer imidlertid Nordland fylkeskommune og Bergen. Resultatene påvirkes kun neglisjerbart når disse enhetene(og eventuelle underenheter) utelates fra analysene (for den ene valgperioden (1999-2003) med parlamentariskstyringsmodell).20