Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Tyrkias frieste stemme kan ha blitt drept fordi han ville utvide den tyrkiske identitetens grenser.
en ArmenSK mArtyr?
Tekst: Einar Wigen Foto: Wikipedia
Mens Tyrkia har vært opptatt med valgkaoset som oppstod i sommer,
har en annen kontroversiell hendelse funnet sted bak lukkede dører.
Den tyrkisk-armenske redaktøren Hrant Dink ble skutt ned og drept
på åpen gate i Istanbul, 19. januar i år. Rettssaken mot den drapstiltalte
og 17 påståtte bakmenn, begynte i Istanbul 2. juli. Ettersom den tiltalte,
Ogün Samast, er under den kriminelle lavalderen, er rettssaken lukket
for publikum og presse.
tyrker og armener
En melding fra Norsk Telegrambyrå (NTB) 2. juli i år, som ble sitert i
flere norske media, hevdet at Dink ble drept fordi han ville at Tyrkia
skulle anerkjenne folkemordet på armenerne under 1. verdenskrig. Det
kan ligge mer bak enn det.
Ved å forflate Hrant dink, løper man morderens
ærend.
Litt for ofte avstumpes Hrant Dink til utelukkende å være armener,
og i konteksten rundt saken hans blir Tyrkia fremstilt som et fascistoid
samfunn. Hrant Dink var etnisk armener og fungerte som talsmann for
Tyrkias armenere, men han var også mye mer; intellektuell, kritiker,
demokrat og, ifølge ham selv, tyrker. Ved å forflate ham, løper man morderens
ærend.
Hrant Dinks kjente uttalelse, ”Jeg er både armener og tyrker”, rørte
ved noe sensitivt i Tyrkia. Dette var både en konstatering av egen identitet,
og et krav om plass til den armenske etnisiteten i den tyrkiske
nasjonaliteten.
Nasjonalfølelsen er et så ømtålig tema at et forbud mot å fornærme
”tyrkiskheten” er nedfelt i grunnloven. Dette beror på en grunnleggende
utrygghet rundt hvordan man oppfatter seg selv og sin posisjon i
verden, og er en arv fra tiden da det moderne Tyrkia ble dannet.
tyrkia som nasjonalstat
I det osmanske riket, den tyrkiske statens forløper, ble innbyggerne ikke
definert av etnisitet, men av sin religion. Sultanen var også kalif, Islams
øverste leder. Fordi riket hadde så mange religiøse minoriteter opprettet
man milletsystemet. I dette systemet var det religiøse overhodet for hver
minoritet ansvarlig for sin religiøse gruppes forhold til omverden.
Da riket gikk i oppløsning ved slutten av første verdenskrig, samlet
general Mustafa Kemal Atatürk restene til en republikk; Tyrkia. Denne
var i motsetning til Det osmanske riket ikke noe multietnisk imperium,
men en nasjonalstat basert på den europeiske modellen. Problemet var
bare hvordan man skulle definere det nasjonale fellesskapet.
Atatürk fant selv på en definisjon: ”Tyrkerne er de muslimene som
bor i Anatolia og Trakia”. Det var disse områdene han kontrollerte militært.
Definisjonen forhindret idéer om et Stor-Tyrkia, samtidig som
det overskred de språklige skillelinjene. Atatürk fulgte dette opp ved en
befolkningsutveksling med Hellas; Muslimene i Hellas ble flyttet til Tyrkia
og de gresk-ortodokse kristne i Tyrkia ble flyttet til Hellas.
minoritetene
Definisjonen skapte to typer minoriteter; De religiøse som ble anerkjent
og de språklige som ikke ble anerkjent. De anerkjente minoritetene fikk
en rekke minoritetsrettigheter, samtidig som de ble stengt ute av det
nasjonale fellesskapet. De ikke-anerkjente var de som snakket et annet
språk enn tyrkisk, slik som kurderne. Disse fikk ta del i det nasjonale
fellesskapet, men bare dersom de oppga deler av sin etniske identitet.
Armenernes stilling i den tidlige republikken var veldig utsatt.
Armenske separatister hadde ført en terrorkampanje mot staten siden
slutten av 1800-tallet. Dessuten hadde de alliert seg med det osmanske
rikets fiende, Russland, under første verdenskrig. Under første verdenskrig
ble hundretusener av armenere drept og enda flere drevet bort fra
sine hjem.
I 1923 utgjorde de kun en liten andel av befolkningen, og holdt en
lav profil på grunn av sin utsatte stilling.
flokkmentalitet
Den tyrkiske litteraturviteren Ahmet Hamdi Tanpinar forklarte biografiens
svake stilling i Tyrkia ut ifra tyrkernes flokkmentalitet. Man skal
ikke forherlige individet, men finne sin plass i flokken. Historien og
samfunnet handler om grupper, ikke individer. Kritikk misforstås lett
som illojalitet mot flokken, noe har ført til mye selvsensur i tyrkisk media
og akademia.
Resultatet har vært lite kritisk journalistikk, og en monolittisk forvaltning
av den nasjonale selvforståelsen. I denne selvforståelsen blir
det tyrkiske språket sentralt, til tross for at mange av muslimene ikke
snakket tyrkisk. I tiden som fulgte opprettelsen av republikken, ble det
viktig for den tyrkiske staten å skape en så enhetlig nasjon som mulig.
Slagordet ”Landsmann, snakk tyrkisk!” var utbredt. Språkets betydning
for tyrkisk nasjonalisme har vedvart frem til i dag.
Hrant Dink ble kjent som redaktør for den armensk-tyrkiske avisen
Agos, som han var med på å opprette i 1996. For å bedre kunne kommunisere
med det tyrkiske samfunnet, trykket den artikler på både tyrkisk
og armensk. Dette var noe helt nytt, og viste seg å ha et stort potensiale
for inter-religiøs dialog. Avisen ga tyrkere et godt innblikk i armenernes
lille samfunn, og bidro til å avmystifisere og ufarliggjøre dem.
Hrant Dink sparte ingen; Han kritiserte både manglende demokrati
i Tyrkia og den armenske staten som lite konstruktiv. Agos tok både
for seg saker som angikk Tyrkia i sin alminnelighet og de som spesifikt
angikk armenerne. Den forble en liten avis, men et friskt pust i en offentlighet
der kritisk journalistikk er sørgelig fraværende.
ønsket om å være tyrker
Oppvokst på et armensk barnehjem som han var, var Hrant Dink sterkt
knyttet til den armenske etniske gruppen. Men det hindret ham ikke
å føle seg som en del av den tyrkiske nasjonen. Da Hrant Dink fikk full
score i militæret, men likevel ikke fikk bli sersjant, mest sannsynlig
fordi han var armener, gråt han sine modige tårer. Han utgjorde selv
empirien som ”motbeviste” myten om at ”armener” og ”tyrker” var eksklusive
og motsatte kategorier.
det er mange i tyrkia som ikke lenger ønsker å
presses inn i de kategoriene staten har laget for
dem.
Det var i denne egenskap han utfordret både Tyrkias og Armenias
selvforståelse i likt monn. Hverken det tyrkiske eller det armenske statsapparatet
kan fatte at etnisitet og nasjonalitet ikke er synonymt. Armenia
krever at alle etniske armenere skal bo i den armenske nasjonal-
staten, mens Tyrkia har problemer med å inkludere andre enn etniske
tyrkere i sin. I Armenia og de nasjonalistiske delene av diasporaen var
Hrant Dink aldri særlig godt likt. Dette fordi han utfordret disse selvforståelsen,
med høye murer mellom tyrkisk og armensk.
Vi er alle Hrant dink!
Det er de tyrkiske sikkerhetstjenestene sammen med deres motpart i
Armenia, som tjener på dette drapet, fordi det opprettholder det polariserte
status quo. Morderen poserte sammen med polititjenestemenn og
det tyrkiske flagget etter at han ble arrestert, noe som tyder på at drapet
er populært blant i det minste noen av dem. Det er ikke dermed sagt at
de står bak, men det hersker en oppfatning i Tyrkia om at myndighetene
vet mer enn de vil ut med.
Det var som en representant for den kritiske pressen, en utfordrer
til den aksepterte versjonen av Tyrkias nasjonale myte, og som en
stemme for fred, at Hrant Dink ble drept. Når han nå klemmes svett
inn i kategorien armener og man glemmer alle de andre aspektene ved
hans identitet, er det akkurat det som passer nasjonalister i begge land
best. Derfor er det viktig ikke å glemme hans utsagn om at: ”Jeg er både
armener og tyrker”. Over hundre tusen tok til gatene i Istanbul med
slagordene ”vi er alle Hrant Dink!”, ”vi er alle armenere!” og ”vi er alle
kurdere!” i protest mot drapet. Det er mange i Tyrkia som ikke lenger
ønsker å presses inn i de kategoriene staten har laget for dem; både kurdere,
armenere og tyrkiske intellektuelle.
Einar Wigen (f. 1981) har mastergrad i fred- og konfliktstudier fra EPU i Østerrike.
Studerer nå tyrkisk og statsvitenskap ved UiO.
ALt er iKKe
miLjøvennLig
Tekst: Henrik Pryser Libell
Miljø er blitt mote. Igjen. For en som opplevde den grønne bølgen på
1990-tallet er det déja vu. Bortsett fra at islendergenserne mangler i
denne runden av miljøkampen. Det er kanskje like greit. Kloden skal
jo bli varmere.
Og det er nettop det som er problemet. Den skal bli varmere,
særlig i arktiske strøk. Og den skal bli ustabil værmessig, og kanskje
verst av alt: Det er vår egen skyld.
Dagens Næringsliv fant ut at klima var et av de mest brukte ordene
i norsk presse vinteren 2007. Italienske moteprodusenter som
Ermengildo Zegna skal lage jakker med soldrevet opplading av iPod
og mobiler, og slutte å bruke kjemikalier i produksjonen. Toyota har
miljøvennlighet som hovedpunkt i sin markedsføring.
Ironien er til å ta og føle på. Her kommer reklame for moteklær,
som vil byttes ut ved neste motebølge, og biler, den globale oppvarmingens
viktigste årsak, med miljø-argumenter! Også atomindustrien
kjører hardt på miljøargumenter. Riktignok bruker den lite
CO 2 , men problemet med radioaktivt avfall lever i beste velgående.
Hvis atomkraft, biler og moteklær kan være miljøvennlige, hvem
kan ikke være det? Alt er miljøvennlig. Men det er det jo ikke. Forbruk
i seg selv er kjernen av problemet, og skaper utslipp ved produksjon,
transport og søppel.
Hvis atomkraft, bilder og moteklær kan være
miljøvennlige, hvem kan ikke være det?
Alle snakker om Kinas utslipp, og at vi må begynne der. Da spør
jeg; Hvem produserer våre vannflasker, tannbørster, tegneserieblader,
barberblader, gressklippere, leketøy og hageslanger?
Kina produserer disse tingene. Så hvem sine utslipp er det egentlig
i Kina? Vi slipper ikke unna ansvaret. Det meste av verdens CO2utslipp
har sitt opphav i den rikeste delen av verden, som også er den
delen av verden som best kan tilpasse seg klimaendringene og gjøre
mest for å stoppe utslippene.
Eller gjøre mest mulig skade ved å la vær. Våre 250 år med stadig
større utslipp har vist seg å være livsfarlige. For oss selv, og for etterkommerne
våre. Her appellerer jeg til alle menns ønske om avkom
og alle kvinners morsfølelse;
Dagens utslipp vil gjøre livet slik vi kjenner det umulig for all
overskuelig fremtid, fysisk og sosialt, fordi klimaendringer fører
til samfunnsendringer vi ikke ønsker. Vårt armslag binder senere
generasjoners armer. Filosofisk er det dypt umoralsk. Og vi kan ikke
lenger late som om vi ikke vet.
Derfor skremmer det meg at miljø er blitt på moten, og at alle
kan si de driver ”Miljøvennlig”. Ordet har blitt utvannet. Toyota,
Shell, Statoil, Nokia, hotellkjeder, butikkkjeder, flyselskaper og
kleskjeder. Alt kan ikke være miljøvennlig når de totale utslippene
fortsatt er altfor høye. Og særlig kan ikke alt hjelpe mot global oppvarming.
Resirkulering er bra, men egentlig bare det minste av flere onder.
Helst bør vi ikke produsere søppel.
Henrik Pryser Libell (f. 1977) er frilansjournalist, studerer historie og litteratur
og har hovedfag i statsvitenskap fra UiO.
10 / argument #4 / 2007 / Samfunn argument #4 / 2007 / Samfunn / 11