Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Sokrates sa at det eneste han visste var at han intet visste. Kunne han egentlig vite det?
hvOrFOr SOKrAteS Løy, märthA juger Og jenS iKKe SnAKKer Om pepperKAKe-uFOer
hvOr SiKKer
er SiKKer viten?
Tekst: Alfred Bratterud Illustrasjon: Jorunn G. Aarseth
Hvis vi vet at alle som spiser fet mat blir fete, og vi vet at Jon spiser fet
mat, ja da vet vi at Jon blir fet. Dette kalles en deduksjon og det er sikkert
som banken. Eller er det det?
det sikreste som finnes
Det fine med deduksjoner er at vi ikke kan forestille oss en verden uten
dem. Det er det som gjør dem så troverdige. Hvis det er sant at alle kvinner
har hjerner og at Gerd Liv er en kvinne, da er det sant at Gerd Liv
har en hjerne. I en verden der alle kvinner har hjerner, og der Gerd Liv
er kvinne, men allikevel ikke har hjerne, er det noe alvorlig galt.
Med enkel logikk kan vi vise at dette ville være en verden der det
ikke finnes forskjell på sant og galt. På latin heter det ”Ex falsum quod
libet”; fra en selvmotsigelse kan man utlede alt. I en verden der selvmotsigelser
er sanne, vil absolutt alle resonnementer bli gyldige. Dermed
kan vi ikke si noe om noe som helst. Nettopp dette gjør at vi aksepterer
logiske deduksjoner: Vi kan rett og slett ikke tenke oss å la vær.
Sikkert som banken
Så tilbake til Jon og den fete maten. Her kan man åpenbart protestere.
Hvordan kan vi vite at alle som spiser fet mat blir fete? Og kan vi virkelig
vite at Jon faktisk spiser opp maten sin? Dette er gyldige innvendinger,
og her er problemet med deduksjoner: De tar ikke ansvar for at
premissene er sanne, de sier bare hva som er den logiske konsekvensen
av dem.
det blir imidlertid litt annerledes når märtha
forteller mette-marit at hun ser engler.
Så får vi heller se nærmere på premissene. Kan vi vite at alle som
spiser fet mat blir fete? Vi velger å forsøke oss på en utvalgt gruppe
mennesker og sender hundre forsøkspersoner på en streng diett av utrolig
fet mat og ser hva som skjer. Heldigvis kommer alle tilbake fra forsøket
tykke og glinsende, så vi kan konkludere med at 100% av de som
spiser fet mat blir fete. Dette kalles en induktiv slutning. Vi ser at noe
gjelder for et utvalg og antar at det gjelder for hele populasjonen.
Hvis utvalget er stort, er slutningen veldig overbevisende. Vi blir aldri
like sikre her som når vi gjør en deduktiv slutning. I beste fall kunne
vi utvidet forsøket til å gjelde alle mennesker i hele verden. Vi kunne
sette hele menneskeheten på vår fettdiett og kanskje ville resultatet
fremdeles være det samme. Problemet ville være der allikevel: hva med
kommende generasjoner? Kanskje vil vi utvikle motstandsdyktighet for
fedme over tid? Kanskje en luring om hundre år klarer å genmanipulere
fordøyelsessystemet sitt slik at bare det aller nødvendigste fettet tas opp
i blodet og resten går rett igjennom?
tigre på Karl johan
I de aller fleste praktiske avgjørelser holder imidlertid en induktiv slutning
i massevis. Hvis man kun har sett én tiger i løpet av livet, og den
satt i et bur i en dyrehage, forventer man ikke å møte en på Karl Johan.
Selv om man ikke kan være heeelt sikker på ikke å møte en, blir det for
dumt å sitte hjemme og lure. Vi kan til og med tillate oss å si at det aldri
er tigere på Karl Johan, uten å bli tatt for å lyve.
Vi er altså ikke helt sikre når vi gjør induktive slutninger, men det
fine er at vi ofte kan si nøyaktig hvor sikre, eller usikre vi er. Dette heter
sannsynlighet og kan skrives som enkle brøker. Sett at man kaster en
terning med seks sider og vet at den vil lande med en av sidene opp. Da
vil en av seks sider havne opp, så sannsynligheten for at vi får et gitt tall
er nettopp denne: 1/6.
Selv om vi ikke er sikre, vet vi i dette tilfellet utrolig mye mer enn
ingen ting. Vi vet for eksempel at hvis vi satser hundre kroner på å få en
sekser, så må vi vinne mer enn seks hundre kroner når vi treffer, for å
tjene penger i lengden.
Hard vitenskap
Selv i livsviktige avgjørelser stoler vi gjerne på induksjon. Selv om én av
tusen pasienter som tar blindtarmen skulle vise seg å få akutt paranoia
og navlebrokk, ville de fleste gitt legen klarsignal hvis det virkelig knep
i magen. Vi nøyer oss med at det er overveiende stor sjanse for at det går
bra.
Noen ganger ønsker vi imidlertid å være bombesikre. Siden deduksjoner
er det sikreste vi har, kan vi bruke disse, men da trenger vi
sikre premisser. Vi må ha en sikker a som kan medføre b. Til dette kan
vi bruke en hypotese, bygget på observasjoner, som vi kan gjøre utledninger
fra. Karl Popper kalte dette for hypotetisk deduktiv metode og
trikset her er at man først lager en hypotese, en presis antagelse, om et
fenomen, så gjør man deduktive slutninger ut fra denne hypotesen.
Så lenge slutningene stemmer med observasjonene, holder hypotesen.
Den hypotesen som til enhver tid stemmer best med flest observasjoner,
er den vi jobber ut fra. Det vi da sitter igjen med er en skikkelig
teori; en arbeidsmodell av verden som vi kan bruke til å forutse ting
som orkaner, tsunamier og solformørkelser, i stedet for masse induktive
slutninger som vi ikke kan stole helt på.
Det gjenstår imidlertid ett svakt punkt, nemlig observasjonene. For
å lage en hypotese må vi ha en idé om hvordan verden er. For å få til
dette, må vi ha noe fakta å begynne med. Et vanlig sted å starte er i egen
nervesentral: De fleste vet hvilke kroppsdeler de har. Når disse kroppsdelene
sier til hjernen at de har vært i kontakt med ting utenfor kroppen,
stoler vi på dem.
Dette ender vanligvis i en oppfatning om verden som er ganske god;
i hvert fall god nok til at de fleste nordmenn holder seg i live i omtrent
77 år. Hvis Mettes øyne forteller henne at det er skyer på himmelen, er
det altså helt normalt og greit hvis Mette tror på dem, og hvis hun forteller
Marit om skyene er det stor sjanse for at Marit også vil tro henne.
Mette har tross alt sett skyene med sine egne øyne. Det blir imidlertid
litt annerledes når Märtha forteller Mette-Marit at hun ser engler og at
hun kan hjelpe andre til å se dem også. Hvorfor er det en kvalitetsforskjell
her?
principia
I all vitenskap, unntatt ren matematikk, trenger vi mer enn rene logiske
objekter. Vi ønsker å si noe om den faktiske verden, som bare er
tilgjengelig for oss via sanseinntrykk. Før vi kan begynne å regne må vi
gjøre noen observasjoner. Observasjonene kan være gale. Her kan det et
øyeblikk se ut til at Märtha finner et smutthull: for hvem kan påstå at
det de ser er mer riktig enn det alle andre ser? Heldigvis for vitenskapen
finnes det noen viktige prinsipper som gjør at vitenskap er vitenskap og
engler er engler;
1) Falsifiserbarhet: Dette innebærer at det finnes en tese som, hvis
den er sann, motbeviser teorien. Påstanden ”fett er ikke vannløselig”
lar seg falsifisere, dersom vi kan vise det motsatte, nemlig at ”fett er
vannløselig”. Den eneste måten å falsifisere tesen om at Märtha har
34 / argument #4 / 2007 / Vitenskap argument #4 / 2007 / Vitenskap / 35