Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Oljefondet har investert 34,7 millioner kroner i brasilianske Aracruz. Selskapet har i flere år
ligget i konflikt med urbefolkning og sosiale bevegelser.
nOrSKe OLjepenger i brASiLiAnSK urbeFOLKningSKOnFLiKt:
viL iKKe SeLge Seg ut
Tekst: Anna Helene Valberg Illustrasjon: Kristian Larsen
Nylig ble det bekreftet at den brasilianske justisministeren gav Guarani-
og Tupinikin-indianerne medhold i sin langdryge sak mot cellulosegiganten
Aracruz. Stammene har i en årrekke kjempet for å få tilbakeført
et landområde på 110 090 mål som de hevder de opprinnelig bodde i.
Aracruz Celulose har kategorisk avvist kravet, og hevder at det ikke
fantes urfolksgrupper i området da selskapet kjøpte området. Aracruz,
som ble grunnlagt av nordmannen Erling Lorentzen, er en kontroversiell
bedrift også blant de sosiale bevegelsene i Brasil. Lorentzen-gruppen
eier fremdeles 28 prosent av Aracruz.
Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond – Utland, har investert 34,7
millioner kroner i det brasilianske selskapet. Den svenske staten har
solgt sin aksjepost etter press fra NGOer, som har henvist til konfliktene
med Guarani- og Tupinikin-stammene. Konfliktene har vart over lengre
tid, og er ennå ikke løst.
Et brev fra Etikkrådet for Statens Pensjonsfond - Utland til Finansdepartementet
vedrørende investeringer i Aracruz Celulose SA, datert 22.
mars 2006, viser at man også i Norge har vurdert å selge aksjene. Imidlertid
vil man avvente utviklingen i saken før man eventuelt går inn for
en grundigere utredning.
Den avtroppende norske ambassadøren i Brasil sier til argument at
han ikke kjenner til saken. Etikkrådet ønsker ikke å kommentere den.
flere anklager
Hvert eukalyptustre på Aracruz’ plantasjer trenger 30 liter vann om
dagen. Ved ulike anledninger har firmaet ledet om elver for å få vann
til plantasjene. I flere områder er det påvist at miljøet og det biologiske
mangfoldet har blitt forringet. Aracruz mener imidlertid at selv om
dette er riktig, har selskapet ingenting med disse endringene å gjøre.
Flere av anklagene Aracruz møter, kommer fra miljøorganisasjoner,
sosiale bevegelser eller urbefolkningsgrupper som mener seg frastjålet
områder der de har bodd i lang tid. Andre brasilianere ser Aracruz som
et eksempel på utenlandsk kapital som utnytter brasilianske naturressurser
uten at landet får noe tilbake, annet enn miljøødeleggelser.
Mye av motstanden mot Aracruz kan dermed ses som et resultat av den
økende generelle motstanden mot utenlandsk kapital, like mye som et
resultat av Aracruz’ handlinger.
utenlandsinvesteringer
President Luiz Inácio Lula da Silva har vært svært opptatt av å få utenlandsk
kapital til Brasil. Utenlandske selskaper har gode kår, og behøver
ikke betale skatt til Brasil de første 20 årene.
En rekke av de utenlandske selskapene bruker så spesialisert teknologi
at de ikke skaper arbeidsplasser. Flere selskaper etterlater seg dessuten
store miljøødeleggelser. Den gjengse brasilianer føler ikke at hun
har noe som helst å tjene på de utenlandske investeringene. Det drypper
ikke ned på de fattige, slik konvensjonell økonomisk teori forventer.
Forskjellene mellom de rikeste og de fattigste er blant de største i hele
verden.
Brasil er verdens tiende største økonomi, men en fjerdedel av befolkningen
lever i fattigdom. Den politiske viljen til reform og endring i
retning av et mer rettferdig samfunn er minimal.
Sterke sosiale bevegelser
Selv med en president fra arbeidernes parti er det lite som skjer. De fattige
klandrer Lula for at han ikke holder sine løfter, og leter etter alternativer
blant de over førti andre brasilianske partiene.
Partiene er imidlertid svake, og de rike er grovt overrepresentert i
politikken. Langt de fleste partiene forsvarer snevre økonomiske interesser.
De sterkeste og mest kjente lobbygruppene er å finne innen den
såkalte ”kaffe med melk”-blokken, som forsvarer storgodseieres interesser.
Politikerne har dessuten en tendens til å bytte parti underveis i en
kongressperiode. Dette kan skje uten problemer, ettersom man under
valget stemmer på kandidat og ikke på parti, og siden man ennå ikke
har en lov som forhinder det.
Ettersom partiene er svake og representerer de smale interessene til
noen få rike, har sterke sosiale bevegelser vokst fram. Utenlandske selskaper
er stadig et mål for disse bevegelsene.
mat eller papir
- Det er det brasilianske samfunnet som må sørge for reformer og bedrede
sosiale kår, sier Manager of Sustainability and Corporate Relations i
Aracruz, Carlos Roxo, til argument.
- Distribusjonen av ressurser er skjev, men det finnes nok mat til
alle. Dette er ingen oppgave for en bedrift, sier han.
Han tar imidlertid spørsmålet om fordeling av jord og ressurser på
alvor. Aracruz har vunnet flere priser for sitt arbeid for bærekraftig utvikling.
Roxo hevder videre at selskapet aldri har tatt jord fra indianere.
- Det er ikke politisk korrekt å kjøpe områder som tilhører indianerne,
og vi ville bare tape på å gjøre det, fortsetter han.
- Men det hele er et politisk spill. Vi blir stadig anklaget fordi vi er
berømte, selv om vi ikke er en spesielt stor aktør.
Aracruz har hele tiden hevdet at de rettmessig har kjøpt jorda det
krangles om fra de tidligere grunneierne. De viser gjerne fram flyfotoer
som skal bevise at det på 50-tallet ikke var urbefolkning i området. Men
urfolksrepresentantene sier at selv om de ble jaget fra området før bildene
ble tatt, betyr ikke det at de ikke har rett til å få tilbakeført jorda.
Det brasilianske indianerdirektoratet (FUNAI) anbefalte i fjor justisministeren
å vedta at urbefolkningen skulle få rett til områdene.
Saken ble sendt tilbake, noe Aracruz så som en seier. Men med Lulas nye
regjering, kom også en ny justisminister, Tarso Genero. Han bad om at
saken skulle gjenopptas, og har nå tatt en avgjørelse som går helt på
tvers av sin forgjengers. Han har gjort nøyaktig som FUNAI anbefalte, og
bestemt at jorda opprinnelig tilhører urfolkgruppene. Ettersom Aracruz
ikke vil anke avgjørelsen, vil de 110 090 målene tilbakeføres til urbefolkningen.
leier småbønders jord
- Viser Aracruz sosialt ansvar og vilje til bærekraftig utvikling?
- Vi er ikke perfekte, men vi prøver å lære. Vi gjør i det minste en
innsats for å bli mer bærekraftige. Kravet om bedriftenes sosiale ansvar
har kommet fort, og vi har nådd et punkt der det ikke lenger er mulig
å snu. Konkurransen er tøff, og våre kunder forventer at vi tar ansvar,
fortsetter han.
Paralamentet i delstaten Espirito Santo vedtok i 2001 en lov som
hindret Aracruz i å kjøpe mer jord til eukalyptusplantasjer. De hadde
allerede kontroll over områder så store at det går utover miljøet i området.
Det Aracruz og andre celluloseselskaper nå gjør, er å inngå avtaler
med småbønder i økonomisk knipe.
dårlige avtaler
De leier jord av bøndene, betaler dem for å produsere eukalyptus, og
kjøper hogsten av dem. Prisene på råvarer fra landbruket er så lave og
avlingene så usikre, at det er mange som lar seg friste. Etter 4-7 hogstsesonger,
30-40 år, med eukalyptus blir imidlertid jorda utarmet, og man
kan ikke lenger dyrke mat på den.
Forskning gjort av Federation of Organizations for Social and Educational
Assistence, viser også at avtalene med småbøndene er dårlige
og at de kunne fått langt mer igjen økonomisk, og at sysselsettingen
kunne vært langt høyere, dersom de hadde dyrket ulike typer grønnsaker.
Dette er det imidlertid få bønder som vet om, da deres tilgang på
informasjon som regel er temmelig begrenset. I sin desperasjon etter en
fast inntekt, er det derfor mange som går med på vilkårene til celluloseprodusentene.
får sympati
Den store internasjonale paraplyen av småbrukerorganisasjoner, Via
Campesina, gjennomførte 8. mars 2006 en stor aksjon mot Aracruz sine
laboratorier. Nesten 2 000 kvinner fra organisasjonen skar opp plasten
til drivhus og ødela plantespirer og frøforskning. Aksjonens mål var
”å fordømme den sosiale og miljømessige skaden den stadig voksende
grønne ørkenen av eukalyptustrær i monokultur skaper”.
Via Campesina fortviler over at Brasils beste jordbruksarealer kjøpes
opp av eksportrettet industri som ikke interesserer seg for de sosiale
konsekvensene som plantasjene de bygger opp medfører. Via Campesinas
grunner til å handle som de gjorde, kom aldri fram i media, hvor
hendelsen ble presentert som en skandale.
Man fikk lese intervjuer med gråtende forskere hvis arbeid gjennom
flere år var gått i vasken. Men man fikk ikke høre hva som var opphavet
til protesten. Kanskje skjøt organisasjonen seg selv i foten. Mange vanlige
folk som ikke hadde tatt stilling til konflikten mellom cellulosegiganten
og småbøndene gav nå all sin sympati til Aracruz. Selskapet selv
fikk nok et argument til ikke å diskutere med motparten;
- Vi kan ikke forhandle med en aktør som tyr til vold, sier Carlos
Roxo fra Aracruz.
Sosialt ansvar?
Roxo sier at Aracruz ikke taper penger på de mange sosiale prosjektene
de driver. De ville tapt mer dersom de ikke hadde hatt denne type prosjekter
å vise til overfor bevisste kunder. Når det gjelder spørsmålet om
14 / argument #4 / 2007 / Samfunn
argument #4 / 2007 / Samfunn / 15