Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Et psykiatrisk kasus som tilbrakte sine siste leveår i selvvalgt husarrest, ble i våres
ettertrykkelig kanonisert. Hva er det med Gunvor Hofmo?
SOrgenS
StjerneSKinn
Tekst: Eystein Halle
Illustrasjon: Pernille Fjoran
Det er en stemme fra graven som lyder i hodetelefonene:
”Syk blir en av ropet om virkelighet./Alt
for nær var jeg tingene...” Stemmen er
flat og litt monoton, slik enkelte har beskyldt
diktene hennes for å være. Om akkurat dette
diktet sa Willy Dahl: ”Der kan jo en norsklærer
påvise en masse klisjeer…” Jeg er ikke norsklærer
og lytter videre: ”…slik at jeg brant meg
igjennom/og står på den andre siden av dem,/
der lyset ikke er skilt fra mørket,/der ingen
grenser er satt…”
Hjem til menneskene
Gunvor Hofmos diktning springer ut av en
tragisk, personlig erfaring: tapet av den jødiske
venninnen Ruth Maier, som i 1942 ble
deportert til Auschwitz, der hun døde. Hofmo
sørget etter eget utsagn ”som vanvittig”. Vanvittig
i medisinsk forstand ble hun også til
slutt; sykdommen førte til en 16 år lang pause
i forfatterskapet.
for Hofmo ble sorgen
og lidelsen døråpnere til
metafysikken.
Debuten med samlingen Jeg vil hjem til menneskene
i 1946 var en av de mest overbevisende
i norsk lyrikkhistorie. Stein Mehren forteller
om sin og skolekameratenes ærefrykt for dette
”store, ensomme og forferdende hjerte.” At
damen satt og solgte billetter på Eldorado kino
gjorde ikke mystikken mindre: ”Med skjelvende
hender mottok vi billettene…”
For Hofmo ble sorgen og lidelsen døråpnere
til metafysikken. Erfaringen av det meningsløse
leder fram til selve det eksistensielle
ur-spørsmålet: Hvorfor er alt som det er? Eller
som hennes biograf Jan Erik Vold formulerer
det: Hvorfor dette liv, så gåtefullt mørkt?
troende uten tro
I likhet med Jobs klage kan et spørsmål av dette
kaliberet bare ha èn adressat. Knapt noen
annen norsk dikter har så kompromissløst
tatt for seg spørsmålet om Guds fravær i en
meningsløs verden. Den nærmeste parallellen
er Pär Lagerkvist. ”En troende utan tro, en religiös
ateist” – den svenske dikterens ord om seg
selv fanger også inn noe av det dialektisk tvetydige
i Hofmos dikt. Her fra debutsamlingen:
Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø,
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!
Jeg vil hjem til menneskene
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.
Mens den første strofen antyder en komplementær
dualitet, der dagen og natten hører
sammen, er den andre dunklere. ”Sorgens
stjerneskinn” er nærmest et oksymoron, der
sorgen blir noe positivt, et lys som forutsetter
mørke, og bare kan oppfattes av den blinde,
som da er ”i mørket” i dobbelt forstand. Det
paradoksale i formuleringen peker mot en
erfaring som går ut over våre vanlige, enkle dikotomier
– lys/mørke, godt/ondt. Å vende hjem
til menneskene forutsetter evnen til å se noe
dagslyset hindrer oss i å se – noe som er skjult
bak verdens synligheter. Sier Gunvor Hofmo.
ensom svale
Man blir altså syk av ropet om ”virkelighet.”
Diktet heter ”Fra en annen virkelighet”, og hos
Hofmo er denne andre virkeligheten sjelen,
den indre virkeligheten. Diktene preges da også
av det Steinar Opstad kaller en ”ekstremt projiserende
subjektivitet,” noe som kan få dem til
å virke noe gammelmodige i dag. Det samme
gjelder hennes noe snevre, tradisjonelt ”poetiske”
billedunivers – stjerner og bjørketrær,
vinterstillhet og vårnetter – og hennes direkte,
nakent appellative stil, ofte med tematisk
eksplisitterende abstraksjoner: ”altet”, ”universet”
og andre ord de fleste samtidslyrikere
styrer unna.
Slik ble Hofmo en ensom svale i den ofte
nøkterne, konkrete eller objektorienterte etterkrigslyrikken.
Andre forfatteres holdning til
henne har vært preget av respekt snarere enn
begeistring. Svein Jarvoll kaller hennes poetiske
diksjon ”avskyelig, kunnskapsløs, innadvendt
og mumlende.” Likevel har denne outsideren
blitt en moderne norsk klassiker, og var
behørig med i begge de to kanonprosjektene
som ble lansert i vår. Var Gunvor Hofmo en stor
dikter?
eksistensiell brannruin
I Hofmos tilfelle ligger en biografisk lesemåte
nær for hånden. Flere har sagt at hun påkaller
større interesse som dikterskjebne enn som
dikter. Det er naturligvis mulig å se henne
som et litterært ”tidsvitne”, og særlig de første
samlingene kan leses som en del av en moralsk
diskurs omkring krigen og nazismen. Vold kaller
henne en ”generasjonspoet.” Andre har lest
henne med psykiatriens brilleglass, og ”skeive”
grupper har fokusert på hennes legning – uten
at det sier noe om diktenes kvalitet.
Mer generelt kan man hevde at en traumatisert
bakgrunn kanskje gir opphav til
bedre, mer personlig eller ”autentisk” diktning.
Hofmos forfatterskap er så å si berget fra
en eksistensiell brannruin, der hvert ord har
måttet bestå ildens prøve. Hennes biografi er
interessant i en tid da de fleste norske forfattere
nærmest har tilbrakt livet innpakket i en
bomullsdott av sosialdemokratisk trygghet.
Men å si dette er å peke på en mulig forutsetning
for storhet – vi har ikke dermed sagt noe
om hva storhet faktisk er.
Ærlig virkelighet
Mange vil hevde at diktningens – særlig lyrikkens
- verdi ligger i dens ”egentlighet” eller
autentisitet, dens evne til å fremstå som totalt
ærlig. Hofmo var altså ikke påfallende eksperimentell
eller formbevisst. Hun prioriterte et
direkte uttrykk fremfor ironi, avansert språk
eller andre distanserende virkemidler. ”Den
dødsens alvorlige diktning er avkledd”, skrev
hun selv. Dette kan ses som en kunstnerisk
svakhet, men man kan like gjerne se det som
et vitnesbyrd om stor feltuavhengighet og tro
på temaets evne til å bære teksten. Er Hofmos
betydning knyttet til hennes tematikk? Og hva
har hun egentlig å si om den?
Selv blir jeg stående ved dette: at Hofmo
beskriver en autentisk opplevd, ubeskåret og
uretusjert virkelighet, der gåtene blir utforsket
til bunns, men aldri besvart. Hofmos dikt er
preget av en uavsluttet dialektikk, der motstridende
og ofte ytterliggående erkjennelser
står side om side, uten noe forsøk på reduktive
forklaringer eller synteser. Mennesket er
på samme tid morder og offer, godt og ondt,
frelst og fordømt. Angsten som ”kan rive stjer-
nene ned” veksler med ekstatiske gudsopplevelser:
”Den som kjenner deg, Herre/kjenner
vannene/og det store hav/og fiskene som svømmer/i
stimer/lik dine engler/som ånder i ditt
dyp/ja, i de ufattelige avgrunners salighet.”
Og disse ordene retter seg til en Gud som etter
femti års dikterisk detektivarbeid viser seg å
både finnes og ikke finnes.
diktning og sannhet
Slik illustrerer Hofmo Adornos ord om at
kunsten tar opp i seg ”de uløste antagonistiske
motsigelsene i virkeligheten.” Motsigelser som
blir begripelige først når vi innser at de er
uløselige. Erkjenner vi at storhet har noe med
dette å gjøre, betyr det at diktningens eventuelle
storhet ikke kan ses isolert fra dens mening
– hva den egentlig har å si oss. De fleste
ting har en entydig og endelig ”mening.” Stor
diktning stiller oss overfor erkjennelser som
er åpne og ikke-endelige, og problematiserer
dermed våre enkle begreper om ”mening..”
Den store diktningens sannhetsverdi ligger
nettopp i fraværet av en entydig sannhet som
kan negeres.
I den store og – heldigvis! – evigvarende
debatten om dikterisk kvalitet er dette kanskje
en viktig erkjennelse: at diktningen ikke
forklarer noe som helst, den bare formulerer
spørsmålene på en bedre måte. Stein Mehren,
han med kinobillettene, sier det slik: ”De store
spørsmål har ingen /løsninger/har ingen svar.
Store spørsmål er ikke til for/at vi skal besvare
dem./Men for at vi skal leve dem. ” De største
gåtene forblir gåter. Hofmo visste det, levde
det, skrev det. Å leve, sier Hofmo, er å være en
fremmed i en virkelighet vi aldri kan forstå.
Først når du innser din egen hjemløshet i verden,
kan du vende hjem til menneskene.
gunvor Hofmo (1921-1995)
- 20 diktsamlinger 1946-94.
- Biografi: Mørkets sangerske (Jan Erik Vold,
1999).
- Med i Aschehougs Den norske litterære kanon
1900-1960 og Lillehammerfestivalens kanonprosjekt
2007.
Eystein Halle (f.1968) er masterstudent i engelsk
språk ved UiO.
Pernille Fjoran (f. 1979) er student ved Statens Kunstakademi
i Trondheim.
30 / argument #4 / 2007 / Kultur argument #4 / 2007 / Kultur / 31