Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Stor, vemmelig og brautende. Charles Mingus svingte hardest av dem alle. Det er bare ikke så
forbanna lett å skrive om ham.
minguS
minguS
minguS
minguS
minguS
Kjære Ingrid,
24
Tekst: Filip Roshauw Illustrasjon: Ingrid Reime
Beklager at jeg ikke har fått sendt over noe før. Det er travle dager, og
jeg sover bort flesteparten av dem.
Jeg sitter oppe og hører på Mingus, akkurat som Petronella Barker
og Bjørn Sundquist gjør i Thranes Metode. Jeg husker den filmen klart
som egg – antagelig fordi jeg ble en smule betatt av nevnte Barker, men
like mye fordi jeg ble kjent med musikken til Mingus, og skjønte at det
var noe voksent og litt syndig over den.
Den kan holde meg våken i timevis, det er som om den masserer
rastløsheten min. Klynk fra ghettoen meg her, konservatorietemperert
erotika meg der – skittent nok til å være ekte, men ikke så ekte at det
må være ljug. Et ærlig portrett av storbytilværelsen – med andre ord
døgnåpent og alt annet enn sannferdig.
Mingus taler til folk som sluker mil i ringer over parkettgulvene og
drømmer om at en digg dame skal ringe på for å diskutere skiver midt
på natten. ”Forutfølelse”, sa Petronella og lente seg mot dørkarmen.
”Skal vedde på at du vet noe om akkurat det.” Jeg gjør i grunnen ikke
det.
flott musikk
Du vet hvor grusomt det er å se folk begå hallingkast til hiphoprytmer
på NRK mens kronprinsparet klapper ustøtt? Det er sånn gamle frognerfruer
syns er ”Flott”. Jeg misliker ”Flott” av flere grunner, først og
fremst fordi ”Flott” er forbudt å mislike. Om man skulle være så himmelropende
frekk å synes at Hallingbreaking suger lut har man ikke
bare foretatt en smaksvurdering. Man er også imot alt som er bra her i
verden.
Men, jeg sporer av. Poenget mitt er at fusjon innen musikken, som i
fysikken, ikke alltid er like enkelt. Det funker i hvert fall ikke når unnfangelsen
skjer på tegnebordet til kulturbyråkrater. Om man uten videre
blander to teskjeer jazz med et halvt fnugg hardingfele, ender man
fort opp med vassen velling snarere enn solid gumbo.
Bastard
Mingus hadde forfedre fra Sverige, Japan og Afrika. Han vokste opp i
visshet om at han var for svart til å være hvit og for hvit til å være svart,
og når han senere i livet angrep jazzen med sin fulle (og formidable)
tyngde, var det med en rakrygget egenhet – barndomsminner fra strykerorkesteret
og baptistgudstjenestene fikk like stor plass, bluesmusikken
og kunstmusikken tumlet om hverandre i hyperamerikansk samrøre.
Han kjeppjagde bandene fra pulepreik til liturgi med en uregjerlig
sikkerhet. Han brukte ikke jazzens enere i bandene sine, han minglet
blant toerne og treerne. Først og fremst er det ham vi hører. Sinte, swingende
Charles. Vellykkede sjangerblandinger er fordømt personlige.
mingus taler til folk som sluker mil i ringer over
parkettgulvene og drømmer om at en digg dame
skal ringe på og diskutere skiver midt på natten.
Og nettopp derfor er alt han skrev – fra symfoniske verker til protestviser
– så altfor Mingus. At personlighet kan skinne igjennom så
vidt forskjellige formater, at personligheten nettopp er en drivkraft
for endring, er en verdifull tanke i en tid hvor banale, endimensjonale
forestillinger om mangfold ofte går på bekostning av autentiske uttrykk
og hvor begrepet ”autentisk uttrykk” er blitt synonymt med å stå bom
stille. Han trivdes med sitt, i grenselandet mellom tradisjonalisme og
nyskapning, musikken hans var ikke nødvendigvis stilskapende. Sporene
slutter med Charles og musikken har fått et forgangent, men tidløst
preg over seg.
thranes tid
Mingus hadde sin helt egen tid. Han brukte den overdimensjonerte kontrabassen
sin som verdens mest brutale dirigentstav. Linjene er hissige,
de beveger seg i rykk og napp – mest vellykket med Dannie Richmond
som svirebror og skinnpisker. Den modne Mingus spilte så firskårent
og brutalt at det har ledet noen til å se på mannen som annenrangs på
instrumentet sitt.
Hvis man lytter til tidlige opptak av Mingus sammen med for eksempel
Red Norvo, vil man imidlertid høre en virtuos som ivret etter å
bryte ned rytmiske mønstre og utfolde seg i flamencoinspirerte digresjoner.
Petronella mente at Mingus famla på denne tiden, at han prøvde
for mye og ikke fant helt frem. ”Det er helt nydelig”, sa hun. Jeg håper
det kan være en trøst for deg når du skal i gang med illustrasjonen, redde
stumpene. Noen ganger består kunstnerisk suksess i å gjøre sin egen
utilstrekkelighet attraktiv for andre. Selvsagt er det personlig.
Moralen fra Thranes Metode? Mener å huske at Sundquist fikk bolla
Petronella på slutten. Selv rotløse tjukkaser får sin dag i solen.
- Filip
Filip Roshauw (f.1983). Studerer kultur- og idéstudier ved UiO.
Ingrid Reime (f.1984). Har en bachelorgrad i grafisk design fra Kunsthøyskolen
i Oslo.
en SAmLerS
beKjenneLSer
Tekst: Ernst Bjerke
Jeg samler. Hovedsakelig på bøker. Jeg har bøker trykt i forrige
uke, og jeg har bøker trykt for fire hundre år siden. Jeg har en kileskriftstavle,
og jeg har et egyptisk hieratisk papyrusfragment. Noen
av bøkene, selv de eldste, står i hyllen min fordi jeg bruker dem, som
historiker, andre står der fordi jeg liker å ha dem i hyllen; fordi de
illustrerer tekstens og bokens utvikling gjennom århundrene. Jeg
har enkelte boksider trykt før Gutenberg døde, fordi de er trykt før
Gutenberg døde, og fordi de viser hva en bok var for 450 år siden.
Jeg har aldri tidligere ment at dette skulle være problematisk.
I motsetning til andre antikviteter, er disse bøkene noe mer enn
objekter. Objektet er noe mer enn seg selv. Jeg skriver dette småfull,
etter en til dels opphetet diskusjon med en arkeologistudine på
Spasibar. Det som opprørte meg mest er oppfatningen av samlerens
rolle. Og som følge derav, samleobjektenes rolle som forskningsmateriale.
Jeg er den første til å anerkjenne viktigheten av kontekst. Jeg
verdsetter et vellest eksemplar med understrekninger og margnotater
over et rent og friskt eksemplar. Det forteller noe om tidligere
eiere og deres interesser.
en gang i tiden het det at de private samlerne
bevarte kulturarven. nå heter det at de
ødelegger den.
Imidlertid er samlervirksomhet ved et eller annet tidspunkt
blitt suspekt. Den er blitt suspekt fordi den fjerner objektene fra sin
opprinnelige kontekst, og setter dem inn i en ny: samlingen. Når et
papyrusfragment blir fjernet fra en egyptisk sarkofag og innlemmet
i en samling, blir noe av dets betydning borte.
For 50 år siden var – som for 200 eller tusen år siden – den
private samlevirksomheten en forutsetning for vitenskapen. De
private samlerne erhvervet materiale som offentlige institusjoner
ikke hadde ressurser til å anskaffe. Men når samlerne døde, var
det – dersom samlingen var av vitenskapelig betydning – kotyme å
testamentere eller selge den til et offentlig bibliotek, et universitet
eller forskningsinstitutt. Nasjonalbiblioteket, og for den saks skyld
Oldsaksamlingen, er til stor del bygd opp på den måten.
Idag er derimot samlervirksomhet suspekt. En gang i tiden het
det at de private samlerne bevarte kulturarven. Nå heter det at de
ødelegger den. Når man innlemmer en sumerisk kileskriftstavle i
en privat samling, frarøver man den sin kontekst. En papyrustekst
uten detaljer om funnsted og funnkontekst er verdiløs. Jeg kjenner
filologer som ville være uenige. Ikke dermed sagt at man skal støtte
plyndring, men kan man se bort ifra viktig kildemateriale kun fordi
det for hundre år siden ble erhvervet på mindre enn ærlig vis?
Hvor står da den private samleren? Er han en tvilsom type som
av sine egoistiske og tvilsomme motiver røver til seg kulturminner?
Eller er han et nødvendig ledd i bevaringen av kulturarven? Jeg vet
hva jeg selv helst vil være, men det kan se ut til at denne oppfatningen
er en antikvert levning av kolonitiden.
Ernst Bjerke (f. 1982). Vit.ass. og mastergradsstudent i historie, faglitterær
forfatter, samt medlem av arguments kulturredaksjon og redaksjonen for
tidsskriftet Fortid.
/ argument #4 / 2007 / Kultur argument #4 / 2007 / Kultur /
25