Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Norges hovedstad vokser raskt. Det er på tide å bestemme seg for hvordan.
OSLOS vOKSeSmerter
52
Tekst: Ole Christian Enger Illustrasjon: Flickr.com, artiii
I internasjonal sammenheng er Oslo en liten by. Likevel er den del av
den samme urbaniseringstrenden som gjør seg gjeldende verden over.
Statistisk Sentralbyrå estimerer at Norges befolkning kan nå syv millioner
mennesker i 2050. Gitt den tiltakende urbaniseringen, vil dette få
store konsekvenser for Oslofjordregionen.
Samtidig pågår det i disse dager en debatt om mer lokale utfordringer,
relatert til Oslos videre vekst. «7-Eleven-debatten» på Grünerløkka
har blitt satt på dagsorden i kommunevalgkampen, og problematikken
vil bli stadig mer aktuelt jo mer byen vokser.
urbanisme
Omtrent halvparten av verdens befolkning bor nå i byer. Den urbane
befolkningen har økt til dette nivået fra 13 prosent i 1900. Trenden ser
ikke ut til å avta i styrke. FN estimerer at praktisk talt all befolkningsvekst
de neste 20 årene vil skje i urbane områder.
Urbanisering kan ta flere former. Den tidlige urbaniseringen under
industrialiseringen innebar at mennesker migrerte
fra rurale strøk til bysentrene, hvor utsikten til
jobb var bedre. Dette ledet til en sterk fortetning,
som man kan se i Paris og New York.
en tilfeldig urban
suburbaniseringsutvikling
kan fort bli resultatet dersom
regionen ikke tenker smart.
I dag, spesielt i den vestlige verden, antar urbaniseringen
i stor grad form av en ekspansjon
av det urbane området utover byens opprinnelige
grenser. Internasjonalt er Los Angeles et godt
eksempel. I Norge er Stavanger-Sandnes området
preget av et stort urbant område uten en sterk
fortetning av bysentrene. Dette fenomenet kalles
suburbanisering, eller urban sprawl.
Oslo vokser
Oslo noterte i 2006 den sterkeste befolkningsveksten
siden krigens slutt. Høye fødselstall og netto
innflytting, herunder innvandring, vil bidra til at
spesielt bydelene Gamle Oslo, Sagene-Torshov og
Grünerløkka vil oppleve sterk vekst i årene fremover.
Samtidig viser tall fra SSB at Akershus vil få en enda kraftigere
befolkningsvekst enn Oslo i årene som kommer.
Oslo-regionen står derfor overfor utfordringer gjennom begge former
for urbanisering: en fortetting av selve bykjernen, samt mer spredt
bosetning i mindre urbane strøk, spesielt utenfor kommunegrensen.
urbant forfall
Parallelt med urbaniseringens stadige fremgang, er man mange steder
i verden vitne til en form for bymessig forfall. Det urbane rommet, hvor
mennesker møtes, interagerer og tilbringer sin tid mellom monolittene
av forretningsbygg, kjøpesentra, parkeringsplasser og veier, har blitt
mindre.
Denne prosessen kalles monofunksjonell byutvikling. Den innebærer
at det offentlige rommet blir fortrengt til fordel for spesialiserte byområder
som ivaretar hver sin funksjon. Boligstrøk blir separert fra forretningsområder,
og det lokale mangfoldet reduseres. Kringsjå studentby
og Pilestredet Park kan stå som representanter for denne type byutvikling.
Samtidig ser man et press utover den indre bykjerne. Utbredelsen
av biler og kollektivtrafikk gir gode muligheter til å flytte ut av de mest
urbane strøkene, og inn i forsteder like utenfor byen. Likeledes ser man
etableringen av kjøpesentre og forretningsområder spre seg stadig lenger
utover, med klare geografiske skiller mellom de ulike funksjonelle
områdene. Resultatet er en stadig urbanisering av tidligere rurale områder.
I stor-Oslo-regionen vil en slik suburbaniserings-prosess først og
fremst foregå mot nabokommunene, parallelt med at selve bykjernen
fortettes. Akershus er også det eneste fylket som Oslo har netto utflytting
til. Utflytterne er gjerne småbarnsforeldre i 30-årsalderen med et
høyere inntekstnivå enn den tilsvarende gruppen som blir værende i
Oslo. Akershus opplever også sterk vekst fra andre områder.
Suburbanisering-fenomenet er på ingen måter
ukontroversielt.
Suburbanisering
Kritikerne av en slik prosess peker først og fremst
på de miljømessige skadevirkningene urbanisering
av rurale områder fører med seg. Man blir mer
avhengig av biler; en forstadsboer genererer mer
forurensning enn den som bor i bykjernen. Økt
biltrafikk medfører også andre risikoer, som ulykker
og fedme.
Den sosiale kapitalen kan også bli skadelidende.
Økte avstander mellom naboer og få offentlige
rom hvor sosiale bånd kan knyttes og utvikles, kan
bidra til sosial segregering og et svekket sivilt lokalsamfunn.
På den annen side er suburbanisering et resultat av
menneskers frie boligvalg, gjerne blant øvre middelklasse
og oppover, som i tilfellet med Akershus.
Fordelene ved å bosette seg i forsteder er for mange
åpenbare. Der hvor der eksisterer etterspørsel skapes
også tilbud.
Næringsdrivende nyter også fordeler av å etablere
seg utenfor bykjernen. Eiendom er billigere,
og man kan ta ut fordeler gjennom samlokalisering,
representert gjennom blant annet gigantiske
kjøpesentre, som det finnes en rekke av både
innenfor og utenfor Oslo bys grenser.
I Norge råder det kommunale selvstyret hva
arealplanlegging angår, og Oslos nabokommuner er forholdsvis restriktive
hva videre innflytting gjelder (”trekk opp stigen”-syndromet).
En tilfeldig urban suburbaniseringsutvikling kan fort bli resultatet
dersom regionen ikke tenker smart, i tillegg til å koordinere sin politikk.
Smart byutvikling
New Urbanism og Smart growth er to initiativer som har som mål å
motvirke urbant forfall og suburbanisering.
Smart Growth har sitt opphav hos transport- og byutviklere i USA og
Storbritannia på 1970-tallet. Målet er å motvirke suburbanisering og de
uheldig miljømessige konsekvensene, ved å gjenskape dynamiske og
attraktive urbane områder i bykjernen. Dette skal blant annet skje gjen-
nom å motvirke monofunksjonalismen og skape mer diversifiserte urbane
strøk.
Dette kan blant annet gjøres ved i større grad å tillate bygging i
høyden for å utnytte den knappe ressursen som plass i et urbant strøk
er. Gjennom plan- og bygningslover har man mulighet til å presse igjennom
et mer blandet nærmiljø, bestående av eiendom til både nærings-
og boligformål, parker og andre offentlige fellesskapsarenaer. Et godt
kollektivtilbud er også et sentralt element i denne type byfornyelsespolitikk.
New Urbanism (NU) minner mye om smart growth, men fokuserer
mer på arkitektur og nabolagdesign på mikronivå enn sistnevnte, som
har mer preg av offentlig politikk og regional planlegging. NU har sitt
utspring i arkitektmiljøer i USA, som tegnet opp en del prinsipper for
urban byutvikling.
utviklingen av Bjørvika og tjuvholmen tar
sikte på å utvikle smarte, urbane boligbyer med
samspill mellom ulike funksjoner.
Ved å designe mindre nabolag på en fornuftig måte, kan man oppnå
multifunksjonelle områder med korte, spaserbare avstander mellom
bolig- og servicetilbud, for så å minske behovet for bilbruk. Dette inkluderer
boliger av forskjellige slag tilpasset ulike behov og befolkningsgrupper,
veier tilpasset fotgjengere og syklister, samt innslag av lokale
forretninger.
fjordbyen Oslo
Prosjektet Fjordbyen Oslo bør sees i sammenheng med såkalt smart growth
(smart byutvikling). Prosjektet tar sikte på å åpne opp byen mot fjorden,
og skape nye nabolag i områder tidligere utilgjengelige for allmennheten.
Utviklingen av Bjørvika og Tjuvholmen tar sikte på nettopp å utvikle
smarte, urbane boligbyer med samspill mellom ulike funksjoner.
Dersom man på denne måten lykkes med å legge til rette for bolig-,
nærings- og kulturtilbud innenfor mindre områder med en bærekraftig
infrastruktur, vil man på en innovativ måte demme opp for en del av
de uheldige konsekvensene den tiltakende urbaniseringen bringer med
seg i hovedstaden. Samtidig vil en slik byutviklingspolitikk motvirke
elementer av det som over ble kalt bymessig forfall, ved å åpne opp for
offentlige rom hvor mennesker sammen er med på å skape byen.
Skal stor-Oslo løse sin befolkningsutfordring, er det på tide at man
tenker helhetlig og ”smart”, også regionalt. Problemstillinger som suburbanisering
og mer lokale bydesignsutfordringer er sentrale ingredienser.
Viktig er også hvem som er de rette til å fatte beslutningene. Mye
tyder på at kommunenivået er for lite til å takle større regionale utfordringer
som fordrer inter-kommunalt samarbeide, samtidig som
kommunen kan virke for stor til å besvare lokale krav om mangfoldige
bydeler.
Ole Christian Enger (f. 1978) er utdannet ved UiO og NHH, og jobber for tiden
med teknologi, mennesker og blogg.
vitALiSering Av
OSLOS teAterLiv
Tekst: Nicolai Strøm-Olsen
En vesenlig del av det urbane liv er å være omgitt av teaterkultur.
Riktignok hadde man i middelalderen omreisende trupper, men det
var først med etableringen av teatre i byene, at dramaet virkelig fikk
vind under seilene.
I England var teateretableringen drevet fremover av en sterk
kommersiell kraft, det mest kjente eksemplet var Shakespeares The
Globe (1599). På kontinentet ble drivkraften de kongelige teatre i
hovedstedene. Kongelige budsjetter muliggjorde overdådig eksperimentering
og i Italia oppstod teater der sang tok over for tale. Dette
utviklet seg til opera i Claudio Monteverdi’s l’Orfeo (1607), det fyrstelige
bidrag til karnevalet i Mantua.
Opera var en arena for underholdning, men også for samfunnskritikk.
Her kunne ting utrykkes som ikke kunne trykkes. Et eksempel
var da Keiser Josef II av det tyskromerske rike lot Mozart skrive
en opera over det forbudte stykket Figaros bryllup (1787). Et annet
var da Guiseppe Verdi i 1841 skrev den politiske operaen Nabucco,
som uttrykte ett ønske om et samlet Italia.
Den siviliserende urbane kraft brer om seg, og
Oslos preg av provinshovedstad svekkes.
Mot slutten av 1800-tallet utviklet kabareten seg i Berlin. I England
oppstod The music hall og i New York skaptes etter hvert The
musical comedy. Teaterkvarterer som The West End i London og
Broadway i New York, ble byens puls. Teateret var den siviliserende
urbane kraft, og teaterlivet var en målestokk på om en by var provinsiell
eller kulturell. Men, nok historieundervisning.
I Oslo er vi i en spennende periode. Operaen tilbringerer sitt siste
år i folketeateret før den flytter inn i den nye operabygningen. Folketeateret
tas over av Christian Ringnes, som skal omskape teateret til
et kommersielt musikkteater. Legger man til åpningen av Christiania
Teater i 2006, er det tydelig at Oslo i løpet av kort tid har fått viktig
tilvekst av private teatre.
Venstresiden har siden 2005 hatt sitt ”politiske teater” på Parkteateret,
en tidligere kino. På Chateau Neuf skal studentteateret i år
forsøke seg i storsalen og flere kafeer nå arrangerer nå uformelt kaféteater.
Den siviliserende urbane kraft brer om seg og Oslo’s preg av
provinshovedstad svekkes. Hva mer kan man ønske seg?
I København hadde Cinemateket i vår en filmfestival ved navnet
”Norwegian Wave”. Den fokuserte på vitaliteten i norsk film. Kunne
noe lignende skje innenfor teater?
Operaen har denne sesong urpremiere på operaen Rebekka og
var i august tredje scene i verden som satte opp zulu operaen Prinsessi
Magogo kaDinzulu. Nationaltheatert produserer mer enn noen
sinne denne sesongen, og viser spennende takter på Torshovteateret.
Virkelig spennende blir det hvis andre offentlige teatre tar et krafttak
for å bringe originale stykker til scenen.
Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982). Skriver master i kunsthistorie ved UiO, og er
temaredaktør i argument.
/ argument #4 / 2007 / Urban argument #4 / 2007 / Urban /
53