Samfunn - Argument - Universitetet i Oslo

Samtalen mellom en klok far og en vitebegjærlig sønn har opptrådt i den oppbyggelige og
filosofiske litteraturen siden antikken. Med dagens hyppige klassereiser skulle det i teorien
være omvendt når den sprenglærde vender hjem til opphavet.
ODe tiL en SnørrhOven viKtigper
Den hjemvenDte Sønn
2
Tekst: Damien de Villiers Illustrasjon: Cecilie Seim
Således er det ikke: ”Sitter du med nesa di gravd ned i ei bok nå igjen?”
føyer seg ikke akkurat inn i den klassiske dialog-tradisjonen. Også mor
og datter er representert i denne typen litteratur, blant annet hos renessansens
Pietro Aretino og hans kanskje noe mindre oppbyggelige opplæring
i kurtisanevirksomhet. Siden oppdaget man at også yngre generasjoner
kan ha noe å tilføre dem der hjemme, noe Holberg parodierte i
Erasmus Montanus.
Klassereise betalt med renter
Men det var da og ikke nå. Mens far kanskje er platearbeider og mor
vasker på deltidsbasis nede på ungdomsskolen, kan sønn eller datter likesågodt
være legestudent eller professor. Man kan naturligvis tilskrive
disse klassereisene gode finansieringsmuligheter via Statens Lånekasse
for utdanning, men så inspirerende er den institusjonen neppe. Jeg skal
heller ikke drøfte årsaker, men antyde noen konsekvenser av de kulturmotsetninger
som måtte oppstå.
Glem hedonisme, ironiske vendinger eller kulturtilbud som går
utenfor gammeldans eller såkalt roots-musikk. Du har for en gangs
skyld tatt deg turen hjem, til stedet hvis normer du værsågod får underkaste
deg. Noen disputering vil man ha seg frabedt her blant skikkelige
folk. Elgjakt og manuell vedhugging er nemlig teatersport og
synthfestivaler totalt overlegent. Her råder ”nyttefilosofi”, machokultur
og ikke minst nedoversnobberi. Det siste kunne kanskje forveksles med
revolusjonær tankegang, hadde det ikke vært for at anklageren gjerne
stemmer Senterpartiet, Ap eller FrP og den forhåndsdømte aristokrat
Rødt eller Mørkerødt.
når djevelens advokat ikke har bevilling
I motsetning til hos Holberg er det sjelden den hjemvendte, det vil si
forvorpne, sø pplever han gjerne et skyts av mindreverdighetskomplekser
kamuflert som verbale kanonkuler, eller rypehagl (det låter jo mer
lokalt).
noen disputering vil man ha seg frabedt her
blant skikkelige folk.
Uttrykk som ”lesehest” blir satt opp mot ”ærlig arbe”. Videre
hevdes det at intelligens og klokskap ikke har noe med hverandre å
gjøre, og at ingen kan lese seg til sunt bondevett. Og de fikse ideene om
høyere utdanning skyldes nok at en har ”hatt det for godt” hjemme,
noe som naturlig nok kan klandres avkommet. Følgelig er man ”redd
for å få skitt under neglene”, eventuelt med den nesten obligatoriske
tilføyelsen ”Du har jammen meg blitt fin på det”.
utdanning gir muligheter
Jeg lanserer herved en alminnelig huskeregel: At den som har minst
greie på et tema ofte er den som også gir inntrykk av å kunne mest om
det, i kraft av å ha en mer dominant personlighet eller noen flere år
på baken (heller der enn i hodet?) enn motparten. Også en del lett naivistiske
spørsmål sier sitt om forskjellen mellom Morlille og den som
heller burde ha skiftet navn til Montanus en gang for alle. Her er noen
eksempler:
- Kunsthistorie – ”Du går vel ikke på penselsvingerskole?!”
- Litteraturvitenskap – ”Skal du lære deg å lese nå, liksom?”
- Arkeologi – ”... gå fire-fem år på skole for å grave i jorda?! Du kunne vel
ha tatt et par år på Ås i stedet?”
- Filosofi – ”Lærer dem å tenke riktig der, eller?”, samt ”Jeg fillosoferer
hele tida, jeg!”
- Psykologi – ”Jasså, skal du bli nervedoktor? Og fortelle folk hvordan
dem skal fikse livet sitt? – Men er du sikker på at du er frisk i hodet
sjøl?”
- Sosiologi – ”Du har vel ikke tenkt til å ta deg arbe´ nede på sossialen?!”
- Astronomi – ”Nei, asstrologi har jeg aldri hatt trua for.”
- Jus – ”Addvokat, ja. Så du har tenkt til å sleppe laus peddofile og få disse
afghanera og Rasshøl-brødrene til å bli her i landet?”
- Økonomi: ”Og når blir du liksom rik, da?”
Og ikke minst: ”Får du noe bruk for alle disse fremmedorda, `a?”
ufruktbart slektstre
De mer eller mindre kamuflerte anklagene foregår imidlertid ikke bare
på det sosiokulturelle, men også på det reproduktive plan: Mangel på
varige kjærlighetsforhold eller barneavl i den lånekassefinansierte livsfasen
– og de økonomiske etterdønningene av den, tilskrives at man
er ”homo”, selv om dette vanligvis kommuniseres gjennom en mur av
usagt mistenkeliggjøring.
Tilbake til denne Rasmus Berg: Ved hjelp av retorikk klarte han å
bevise at hans egen mor var en sten. Siden dengang har den nedoversnobbende
hjernevask à la at det er arbeid som adler og at den som ikke
arbeider heller ikke skal ete fått Erasmus til å tie. Morlille er ingen sten,
for det er heller du med all din ubrukelige utdannelse som er stein,
spikka dum. Så du kan ta de helvetes bøkene dine og stikke langt pokker
i vold. Og kom ikke og klag hvis du blir gående ledig!
ludvig Holberg (1 4-1754)
- Norsk-dansk forfatter som blant annet skrev satiriske komedier
- Blant disse er Erasmus Montanus (1722), et teaterstykke om bonde
sønnen Rasmus Berg. Han har blitt bekostet utdannelse i København,
og da han returnerer, er han som forvandlet. Foruten å skifte
navn til Erasmus Montanus og snakke latin til sine foreldre, elsker
han å ”disputere”, og beviser senere at moren er en stein og at fyll
er bra, ettersom fyll får en til å sove; den som sover synder ikke,
ergo den som er full synder heller ikke. Dessuten påstår han at jor
den er rund, noe som gjør at han blir utstøtt fra bondesamfunnet.
- Regnes som en slags forgjenger til samtidens debatt om ”klassereiser”.
Damien de Villiers er pseudonym for en norsk skribent som debuterte skjønnlitterært
med mordersatireromanen Den utvalgte midt i julestria i 2006. Forfatteren
er utdannet cand.philol. fra Universitetet i Bergen og nå bosatt i Oslo. Dette innlegget
er på nesten ingen måter selvbiografisk.
Cecilie Seim (f. 1976). Utdannet innen Kunst og forming ved Oslo Tegne- og Maleskole
og Høgskolen i Oslo. Har illustrert barneboka ”Den gangen vi fanget en
Bengel” Cappelen 2005 og var bidragsyter i Cappelens Ungdomssignaler 2006 ”
Det er bare å lukke øya”.
KuLturhuS FOr
ALLe FyLLer ti år
Tekst: Geir Erikstad
Studenthuset Amatøren ligger i Sogn Studentby. I gamle dager var
huset kjent som Kroa på Sogn. Kjente jazzmusikere som Jan Garbarek
opptrådte med 3 kroner i entré. Kroa ble nedlagt, men i 1998
klarte en gruppe studenter å blåse nytt liv i huset. Amatøren ble
stiftet som en frivillig organisasjon av, vel, amatører. Huset er en del
av SiO sitt velferdstilbud, men det er fremdeles studentene selv som
bestemmer hva som skjer.
De fleste som kommer innom ser bare en liten del av huset.
Puben er åpen fire dager i uka, og er et sted for konsertgjengere,
quizfolk og ølhunder. Studenter som spiller et instrument kjenner
kanskje også til øvingsrommene. Men Amatøren har flere rom, hvor
studenter kan organisere omtrent hva de vil. I løpet av nesten ti år
har det vært et utall foreninger, som har drevet med teater, foto, biljard,
dans og mye mer.
I dag er det musikerne som er mest aktive på huset. Flere nystartede
band øver og spiller konserter. Øvingsrommene er tilgjengelig
for alle, men studenter kommer først i køen og betaler mindre. Entrépris
på konsertene er sjeldent mer, og ofte mindre enn en femtilapp.
Med dette prøver vi å støtte et aktivt musikkmiljø blant studentene.
Amatøren er et av de få stedene i Oslo hvor
studentene selv har regien.
Amatøren er dessuten det perfekte stedet for å prøve seg frem
med en teaterforestilling, debatt eller utstilling. Alle som vil kan
foreslå ting til styret, eller bli med. Da får man ikke bare organisere
ting, men også et sted å henge i tillegg til hybelen på 12 kvadratmeter.
Og man kan få mye erfaring som kan være nyttig i en senere
jobb. Dette er hva vi vil med Amatøren: å være et samlested for studentene,
særlig de som bor nord for Blindern. Et sted hvor man både
kan slappe av og være aktiv, møte folk og ha det moro.
Det klages mye over at studenter ikke er så aktive som de var før.
Like ofte blir dette koblet til kvalitetsreformen som har tatt en del
fritid fra studenter. Og selvsagt er det blitt vanskeligere å bruke halve
studietiden på foreninger, som man gjorde på 70- og 80-tallet. Likevel
er det en del folk som kjeder seg på studentbyen, og som ikke har
lyst eller råd til å gå ut på byen hele tiden. Dette gjelder kanskje mest
nye studenter som ikke har så mange kontakter i Oslo, samt utvekslingsstudenter.
Akkurat dem er det mange av på Sogn og Kringsjå.
Særlig for dem vil Amatøren være et møtested, og et sted hvor
man kan bestemme selv hva som skjer. Vi er ikke bare en studentpub,
som det jo finnes flere av. Amatøren er et av de få stedene i Oslo
hvor studentene selv har regien, og hvor det er plass for merkelige
planer, store og små prosjekter og personlig engasjement. I februar
2008 feirer denne organisasjonen sitt tiårs jubileum. Vi håper på
mange tiår til!
Geir Erikstad (f.1983). Går fjerde året på informatikk, UiO. Leder studenthuset
Amatøren.
/ argument #4 / 2007 / Kultur argument #4 / 2007 / Kultur / 29