Atrium - Universitetet i Bergen

KuriosaPå Kiwi er det finthardeste uken i hele mitt liv. Ikke at jeghadde så innmari lyst til å leve på kakei en hel uke, men når det ikke er så myesom én pakke med Berthas lefser som ergått ut på dato, begynner det å se mørktut. Spesielt med tanke på at mange varerhar uhyggelig lang holdbarhetsdato, ogderfor så å si aldri kommer til å gå ut pådato. Prosjektet er dødfødt. Vi fortsetter åse gjennom alle slags varer, alt fra sausertil iste. Det ser mørkt ut. Jeg skjønner ikkehvordan han der Kiwi-Bob kan tjene såmye. Til slutt finner vi noen pakker meddill som ikke ser særlig bra ut. Vi spør«Geir», en ansatt, om vi kan få varen gratis.– Dere kan ikkje få varen, men derefår dobbelt pris tilbake, tror eg...Jeg tar imot beskjeden med blandedefølelser. Hele prosjektet mitt kan jeg jobare se bort ifra. Det er tydelig at Kiwiikke har lyst å gi meg mat som har gått utpå dato. Samtidig kjenner jeg at jeg blir littglad. Nå kan jeg jo faktisk tjene penger!Samtidig slipper jeg å bekymre meg overå måtte spise dill i en hel uke, uten noesom helst annet. Det kunne fort blitt littflaut å sitte i kantina på HF-biblioteketog knasket på en bunt med dill (du skalikke tro at du er noe, du dillspisendemenneske!!).Etter at vi har plukket med oss allepakkene med dill i butikken, går vi tilkassen. Jenta som sitter i kassen, ser påoss med et litt forvirret blikk. Vi sier atvi hadde snakket med «Geir», og han saat vi skulle få alle pakkene gratis. Med etlitt oppgitt uttrykk registrerer hun allepakkene med dill. Vi må først betale forvarene, deretter får vi igjen det dobbelte.Vi går fornøyde og oppspilte ut avbutikken. Begge er mer eller mindre sikrepå at vi kan bli rike på dette prosjektet. Påveien hjem merker jeg likevel at jeg angrerlitt på at jeg ikke klagde på vårløken også,den var jo strengt tatt ganske så brun ikantene.KleinT, klamt og flautDen klammeste episoden jeg hadde iløpet av dette prosjektet, må være da jegbestemte meg for å ta bussen til Oasenkjøpesenter på en lørdag for å gå på Kiwiog finne varer jeg kunne klage på. Jegbegynte å bli ganskedreven på dettetidspunktet. Ikkefordi jeg hadde funnetså mange utgåttevarer, og blitt rik ellernoe, men jeg haddei alle fall lært megmetoder for hvordanjeg skulle være mestmulig diskré (troddejeg i hvert fall). Blantdisse noe innlysendemetodene var for eksempel bruk avhandlevogn. Dette gjorde meg til en mernaturlig kunde, tenkte jeg. Nå sklei jeginn i mengden av vanlige lørdagskunder.Allerede etter enliten stund begynnerjeg å innse at dettekan bli den hardesteuken i hele mitt liv.Jeg brukte kanskje litt lengre tid ennnormale kunder, men jeg følte at jegstuderte varen med et litt annet kritiskblikk. Ikke gjerrigknark-kunden aka «nåskal-jeg-få-penger-tilbake-blikket»,menmer den kresne kunden med «hva-slagsvare-er-nå-dette-her-blikket».Den kresnekunden er allment akseptert i våre dager,ja, det er vel nesten det som er normen.Det er trendy å være kresen kunde. Allevil være det. Etter at Puls-Yngvar fra NRK1gjeninnførte «laurdagsgodtet», merkerman likevel at det er litt ekstra hektiskforan godterihyllene på lørdagene, mendette var en digresjon.Det er som vanlig i grønnsakshyllenjeg finner skatten. Denne gangen er deten pakke mugne cherrytomater som stårfor tur. Etter at jeg harleita i sikkert én timerundt omkring i butikkener gleden derfor ganskestor, når jeg finner denneskatten. Jeg får rett og slettet slags kick. Jeg vet at jeghar en pakke med mugnecherrytomater i hånden,men jeg vet ikke hvordanpersonen som står i kassakommer til å reagereidet vedkommende serdenne varen. Dessuten kan jeg ikkelegge skjul på at den litt ekstra stressa«lørdagsstemningen» i butikken ikkeakkurat legger en demper på stemninga.Jeg har hørt navnet Kiwi-Bob før, men jeg har aldri tenkt på hva han drev med.Tekst: Marit Solemdalmarit_solemdal@hotmail.comFoto: Solveig Hesvik Frøyensolveighf@gmail.comGira på lett-tjente penger? Synes du det ergreit å havne i litt småflaue situasjoner?Kanskje du til og med liker det? Da kandu kanskje få noen tips ved å lese denneteksten. I hvert fall ett tips, eller littinspirasjon til hvordan du kan kommedeg over den harde kneika i dagene rettfør neste utbetaling fra Lånekassen.Det finnes håp. Dagene med First Pricekneippog nudler kan være forbi.Mye dillJeg hadde nemlig tenkt til å ta deg medpå et aldri så lite prosjekt. Egentlig varplanen å leve på utgått mat i en uke. Jegtrodde nemlig at jeg fikk utgåtte varer fradagligvarekjeden Kiwi gratis, og derforvar planen i utgangspunktet å leve påsur melk, tørt brød og vasne tomater i enuke. Grunnet dårlig research, tok detteprosjektet en litt uventet vending. Kiwiville nemlig ikke gi meg den utgåttevaren: jeg måtte betale for den, for såå få dobbel pris tilbake. Det er altsåakkurat som i reklamen, bare litt flauere.Den første gangen dro jeg sammenmed Atrium-kollega Solveig HesvikFrøyen. Fulle av håp gikk vi til Kiwi iVaskerelven. Jeg hadde jo tenkt til å levepå den utgåtte maten som vi eventueltskulle finne. Vi gikk først gjennom kakene.Enten gikk de ut på dato om noen dager,andre igjen gikk ut om noen måneder, ja,til og med år. Allerede etter en liten stundbegynner jeg å innse at dette kan bli den20