Atrium - Universitetet i Bergen

SpillEn fortelling om hvordan Civilization V ga meg barndommen tilbake.SpillavhengighetensskjønnhetDødsbildene av mine to gårderMed hjelp og støtte fra venner ogbekjente klarte jeg å slutte med Farmville.Tekst og screenshots: Mona Maria Løbergmanamoria@gmail.comNår jeg er inne i perioder hvor jeg eravhengig, tenker jeg på det hele tiden.Noen vil kanskje si at jeg kaster borttiden, men jeg synes det er herlig. Når jegvåkner om morgenen vurderer jeg om jeghar tid før jeg skal ned til byen. Kanskjejeg rekker noen trekk før frokost, og erdet egentlig så viktig å kjøpe middag akkuratnå? Prioriteringene omstokkes, ogspillet kommer alltid først.Virtuelle tomater som drardeg nedFør var jeg avhengig av minispillet Farmvillesom var så populært på Facebook.Da var jeg en av de 62 millioner aktivebrukerne som flere ganger i uken vannet,sådde og høstet inn virtuelle frukter oggrønnsaker for å konkurrere om poeng.Siden spillet foregår i virkelig tid, kangulrøttene du sådde i går forvitre dersomdu ikke vanner de i dag. Det gjør spilletsvært avhengighetsskapende, og for meggikk det så langt at jeg kunne bruke enhalvtime på å høste poteter før jeg skullepå skolen. Men etter måneder med Farmville-avhengighetenble den deilige rusenomgjort til skyldfølelse. «Har alle auberginenedødd!? ARGH! Jeg glemte å vannei går...»Når jeg ser tilbake på denne tiden,er det den ene svogeren min som skal hatakk for at det hele snudde seg. Han menteat spillinga mi hadde gått alt for langtnår jeg fortalte at jeg hadde laget en falskfacebook-profil for å styre to bondegårdersamtidig. Da innså jeg det. Dette måtte taslutt. Og det gjorde det da kjæresten minen dag sa «i kveld sletter vi Farmvillenedine». Kvelden kom, vi tok screenshotsav det hele og slettet kontoene. Først denene. Så den andre.Det var deilig å komme seg ut avFarmville og inn i den virkelige verden,og det ser jeg tydelig i dag. Synet av råtnendetomater gjør meg ikke lenger nedtrykt.En gang spillavhengig, alltidspillavhengigJeg hadde vært flink pike lenge og kunspilt med måte. Litt Super Mario Galaxy2 i lystig lag og ikke mer enn 2 timer omgangen. Og når jeg spilte Tetris oppførtejeg meg normalt, rett og slett. Alt gikk fintog framtiden så lys ut, inntil jeg en dagfant en nettside som tilbød Civilization Vtil Mac*. Den første tiden spilte jeg medkjæresten min, og det gikk veldig fint. Vibyttet på å styre: jeg satset på bibliotekerog han på militæret.Så en dag satt jeg meg ned alene. Detvar da jeg virkelig kunne bestemme hvilketeknologier jeg skulle satse på, og atjeg skulle prioritere å bygge universiteterframfor å krige. Mohahaha! Det går an åta over verden uten å ødelegge for alleandre! Leve rasjonalismen! Jeg fløy inn ien deilig flyt og det ble sent. Så sent atjeg følte behov for å sette alarmklokkapå 06:00. Da klokka ringte, slumret jeg ogspilte videre til 07:40. Det var fantastisk.Det er fantastisk.Lek uten leggetidEndelig har jeg funnet spillet som gir denbeste rusen. Det er som å få barndommentilbake. Den gang da alt dreide seg om åfinne ut når man kunne spille, hvor lengeog om man kunne spille alene eller delepå det. Slik livet ble styrt av den pixleteMario da jeg var 10 år, larjeg Ramses II. få styre delerav det i dag. Endelig er detvirkelig gøy å leke igjen, ogleke hele tiden om det er mulig.Og det er det ofte sidenjeg er voksen og styrer overmitt eget liv.Dagene og nettene fykerforbi. Jeg spiller jevnt oglenge, men jeg kan også hahvite perioder uten spillingav noen art. Det går fint, selvom jeg så klart kjenner etstikk av lyst til å gå løs på nye diktatoroppgavernår jeg ser venninna mi spille. Jeger avhengig, men jeg har det under kontroll.Og hver morgen hvisker CivilizationV meg varsomt i øret: «Det er kanskjeMotiverende påminnelseHver gang jeg starter datamaskinen gir Civilization V alltid mange gode grunner for at jegskal spille noen trekk.mulig å rekke noen trekk?». Slik snakkerspillet til meg hver gang jeg slår på dataen,for da popper det opp en meny som sierhvor lenge jeg har spilt hittil. 144 timersier du? 20 % fullført? Civilization V haren varsom røst, enstemme som jegliker. Og dessutenhjelper spillet megå relatere til detDet går an å taover verden utenå ødelegge foralle andre! Leverasjonalismen!som fortelles påDagsnytt. Revolusjoni Egypt? Jamen,det vet jeg akkurathvordan foregår.Det opplevde jegpå ‘saven’ min igår.Ny, svart periodeI går ble den hvite perioden brutt. Jegspilte fra 12 til 22 og holdt nesten på ådumpe utelivets frukter til fordel forRames II. sitt diktatur. Mens jeg stilte opptrebuchetene og legionene mine, kom jegplutselig på hva lærerinna mi sa til klassenmin da vi var ferdige på barneskolen.Hun sa at vi aldri måtte glemme barnet ioss, aldri bli helt voksne. Ha! Da skullehun sett meg i går! Da satt jeg i sofaen ogbare MÅTTE ta et trekk til, et til, et til...måtte...bygge...Stone...Henge! Slik kan jegsitte uten tilsyn, og når jeg endelig harrøska meg vekk fra skjermen ligger jegi senga og tenker ut strategier for nesteomgang med Bismarck, Gandhi og restenav gjengen. Da skulle søte klasseforstanderLiv sett meg og tenkt at «Ja, Mona, hunlever virkelig ut barnet i seg».*http://store.steampowered.com/34 35