Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

ydd fram fra skjulte gjemmer som gjorde utslaget? Deter for sent å finne ut om det var forholdet mellom rødvineneller brennevinet som lå under og utløste det ubehageligei kulturkontakten, eller om det var noe helt annet.Kan hende var avståelsen fra å delta i et tradisjonsriktritual, bli bydd og lukket inn i et fellesskap om ære, vennskapog fred, det samme som avvisning av kontakt. Vardet slik at vi i pur ungdommelig uforstand sa fra ossmuligheten til å bygge opp et tillitskapende forhold ogvise gjensidighet og respekt for andres menneskelige verdighet(Maalouf 2000)?Historien om den spenningsfylte kontakten ved arkeologiskfeltarbeid ble begynnelsen på en kroppens erfaringi arkeologien (Lillehammer G. 1999a:21). Det blehistorien om en levd erfaring (Moi 1998) i en praksissom sjelden eller aldri er undersøkt i kulturminnevernet(Lillehammer G. & Prøsch-Danielsen 2001:37). Ved sidenav intellektuelt basert kunnskap om faglig verneteorier denne praksis en særlig tung og kroppslig kulturforståelsesom er tidkrevende å tilegne seg. Den handlerom vekselspill mellom tradisjon og fornyelse, og om ensformighet,repetisjon eller brudd på gjentakelser. Vi har ågjøre med en forvaltningserfaring der tillærte kroppsligebevegelser stadig må tilpasses behovet for handling i møtemed nye mennesker, steder og landskap. Det er en kulturellpraksis, et uttrykk for en taus kunnskap som ikkefinnes i rasjonelle formler og formuleringer, som likeveler en praktisk, intuitiv og kroppslig kompetanse (Fink1993:133). Det som teller, er det som er her, men det ertilstede i en annen og forskjellig verden (jf. Olsen et al.[1993]) Senere fikk jeg flere anledninger til å lytte til nyehistorier, bli delaktig og lukket inn i andres levde erfaringer.De utvidet innholdet, utdypet betydningen og gavariasjon til kunnskapen om kulturmøtene mellom deandre og oss, mellom bønder og byråkrater. Historieneom den kvinnelige museumskonservatoren som av bondenble stengt inne i fjøset alene med en stut, om konservatorensom fikk en times skjennepreken som håndtrykkfør den arkeologiske utgravingen kunne begynne på garden,og om den lille gutten som ble med far på en kvikkkveldstur og fikk søvnproblemer på grunn av den sintebonden i utmarka. Med barnets sinn spurte ungen ut inattemørket:- Han kommer vel ikke og tar deg, pappa?Det er som om vi i forholdet mellom bønder og byråkraterbeveger oss i et grenseland mellom”formell henvendelse som kan virke utrygg og aggressiv,og direkte kontakt som er en labil situasjon og kan være menneskelig”(R/98) 5 .I løpet av 1990-årene formidlet mediene i Rogalandstadig det varierende klimaet i atmosfæren over ubehagetsgrenseland, i enkelte høysesonger med nesten daglig ogukentlig presisjon. Oppslagene i media oppveide knaptnok for ”vi fant - vi fant” stemninger fra årets feltsesong.”Forsandsaken” og andre saker kunne versere som krydderi fagmiljøene, og mediene viste sitt Medusa-ansikt forden frie parten som søker sannheten. Men sannheten somdet troverdige bevis på den sterkestes stemme, syntes etterhvertvanskelig å finne. Partene som tok til ordet, komsjelden i direkte kontakt med hverandre i avisspaltene.De daglige møtene fant sted ute på jordet eller ved kaffebordet,og der var knapt en journalist å se. Det vekslendeforholdet mellom kulturminnevern og landbruk - tidvishøyrøstet og stridig, tidvis lavmælt og oppgitt - nørte oppunder den norske myten om konflikten mellom by ogland. I mediene fikk myten leve et eget liv som om synetpå verden ikke hadde forandret seg fra Alexander Kiellandog Nini Roll Ankers dager:- ”Men vinden står fra en annen kant nå - Norgesadel, det er bøndene. Og Norges prügelknabe er detsembetstand. Men at den norske bonde i det hele tatt eksisterer,det kan han så menn takke Norges embetsstandfor, fru Vargen! Hvem har lappet hans historie sammen,møysommelig, stubb for stubb - og hans språk - og hansskikker? Embetsfolk. Hvem har rekonstruert hans boliger,pillet frem flisene til hans bygningskunst, ettersporethans rosemaling og hans treskjæring? Embetsfolk! Omdet så er folkevisen, nasjonens dyre skatt, hvem reddetden for bonden? En embetsmann, en statstjener, prestemannengamle Landstad! Hadde ikke professorer, sorenskrivere,prester - akademikere, statstjenere dradd bondenopp av skumringen, hvor han satt og smuldret underruinene av sine egne tradisjoner, under restene av alt dethan selv aldri holdt i hevd, så hadde vi ikke kunnet seham lenger, kjære Dem” (Anker 1990 [1915]:220-221,min utheving).- ”Nei - Snot for sig og Knebelsbarter for sig - entenBy eller helt Land” (Lunde 1978:221). —”Det er detgamle Spørgsmaal: om vi velstaaende Folks Børn fraEmbedsklassen og det høiere Bourgeoisie - nogensindekan forstaa Bønder og smaa fattige Byfolk saaledes, at viformaar at skildre dem helt sandt i deres innbyrdes Forhold?— Derimot har vi med Skræk seet talrige af ”voreFolk”— hvorledes de gaar ud og ind i Bondens Stue somi Hans Hjerters Inderste —— Og saa ved vi, at Bondenler sig kryl af disse samme Mænd bag deres Ryg; at hanuden den minste Anstrængelse trækker dem omkring efterNæsen gjennom et helt liv, uden at de et Secund mærke,hvorledes Bonden lo dem ud, gjennomskuede dem oghadede dem. Nei - vi forstaar dem aldrig; og de misforstaaross ofte — Fordommer og Standsforagt; - det er ikke tilat undres over, sligt slibes langsomt af Generationene”(Kielland 1978[1882]:246-247, min utheving).Det er nå vi må stoppe opp å døyve et eventuelt ubehagved å våge og spørre åpenlyst: Er utsagnene ovenforen beskrivelse av dagens styrkeprøver mellom samarbeidspartersom er ulike? Er dette byråkratkulturen i møte medbondekulturen, fortidseksperten på reise til eksotiske land-17