Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

Når eksperter fra forskning og offentlig byråkrati uttalerseg (jf. 2.1.), opptrer de med en varierende rekke avlandskapsbegreper, og flere definisjoner blir brukt samtidig(Jones 1993, Fægri 1987:5). I landskapet er det kulturmarker(Austad 1987), slåttenger (Norderhaug 1987),kyst-, lynghei-, fjord-, innlandsbygd-, dal- og høyfjells/viddelandskap (Brekke 1987), produksjonslandskap,rekreasjonslandskap og konsumpsjonslandskap (Gaukstad1988), landbrukslandskap (T-863), fysiske landskap ogmentale landskap (Schanche 1990), mytiske landskap(Johansen 1988), objektive landskap og genuslandskap(Magnus 1990), konkrete landskap og estetiske landskap(Jones 1993, Geelmuyden 1989), hverdagslandskap ogprestisjelandskap (Mulk & Bayliss-Smith 1999, LillehammerG. 1994b), visuelle landskap og funksjonelle landskap(Gansum, Jerpåsen & Keller 1997, Keller 1993),historiske landskap og sosiale landskap (Brendalsmo etal. 1997, Brendalsmo 1997:32), antropologiske landskap(Hirsch & O’Hanlon 1995), fenomenologiske landskap(Krogh 1995, Tilley 1994), byråkratiske landskap (Setten2001b, 2000) og menneskenes landskap (Welinder 1993)osv. Vi har også forvaltningslandskap som administreresav det offentlige (stat, fylke, kommune), og der aktører(eiere, leiere og myndigheter) arbeider for å opprettholdeeller forbedre produksjonsfaktorenes produktive evne(A&GKL 1996:400) (jf. 4.3.). Vi kan dessuten betraktedet som forskningslandskap med en flora av hypoteserog teorier om hva landskap er og hvordan vi ser på virkeligheten(Geelmeyden 1989:62-63). For noen er landskapetganske enkelt et landskap, mens alle andre tillegger egenskaper som er med til å skape kulturlandskapet.Når mennesket forlater det, vil det gå tilbake til et mer”naturlig” stadium (Fægri 1988:5). Dette er et kritisk synpå hva landskap er når vi ser det som materiell kultur iforhold til mangfoldet i naturen. Det tar utgangspunkt iat landskapet som natur danner forutsetning for mennesketserfaringer av de fysiske omgivelsene.Ut av det sammensatte begrepsfeltet har det vokst framet behov for å definere kulturlandskapet som motstykketil naturlandskapet (Gaukstad 1988:13). Kulturlandskaper et begrep som er nedfelt i administreringen av det nasjonaleog regionale miljøvernet. Der betyr det et landskapsom er formet av menneskers liv og virke, og sombærer i seg forestillinger som påvirker mennesket. Tradisjonelter det et kultivert landskap som er omformet, dyrketog pleiet for jordbruksformål (Kollandsrud 2001:100).Det er et begrep som ikke peker på en spesiell landskapstype,men på kulturaspektet i landskapet, og da i alle landskap(Gaukstad 1990:140). Det har ulike funksjoner primærtsom brukslandskap, men også som ankerfeste foridentitet og tilhørighet (Gaukstad 1988:20-21). Landskaper dessuten ofte framstilt som den eneste tilnærmingentil menneskets erfaring av omgivelsene. I arkeologienblir det hevdet at landskapet er et begrenset perspektiv, ogat landskapsbegrepet er paradoksalt. I teorien aspirer dettil omfatte hele den menneskelige erfaring, men i praksisundertrykker det kompleksiteten i erfaringen. Det er fargetav nåtidas landskapssyn på verden, og av den grunn erdet uberettiget å bruke landskapsperspektivet for å finnesammenhenger i fortidens menneskelige erfaring(Johnston 1998:320). Spørsmålet er om vi kan reise tilsvarendekritikk om undertrykking til kulturminneverneti forbindelse med forvaltningen av arkeologiske kulturminnerog kulturmiljøer. Det er hevdet at det mest særegneved kulturlandskapet er forståelsen av flerdimensjonalitet,men at mangel på ivaretaking av det dynamiskeaspektet ved samfunnsstrukturen vil som følge av dagenslovverk føre til en endimensjonal forvaltning av kulturminneri praksis (Brendalsmo 1997:41)(jf. kap. 4). Erdet kompleksiteten i erfaringene som er grunnlaget forkonfliktene i kulturminnevernet?La oss forutsette at vi har å gjøre med forholdet mellomideal og virkelighet, mellom det vi kan kalle en ideellorden og en faktisk orden i synet på og forståelsen avlandskap. Idealet er at landskapet i teorien representereren helhet, mens det i praksis forekommer oss som enreduksjon av idealet. I våre beskrivelser av landskapet leggervi til egenskaper for å angi hvordan vi i realiteten sanserdet gjennom sinnets og kroppens erfaring i forhold tilhvordan vi mener det bør være ideelt sett. De ulike egenskapenesom vi tillegger landskap i kulturminnevernethar bakgrunn i en overordnet ideologi og er nedfelt i lovverk,målsetninger og strategier for vern av arkeologiskekulturminner og kulturmiljøer (jf. kap. 4). Men når vibetrakter kulturminner som del av et landskap som helhet,utvider vi blikket fra kulturminnene til omgivelsene.Det er kulturminnenes plass i miljøet som blir resultatetav perspektivet vi legger på landskapet, og i endring avsynsfeltet kan det være at noe blir uklart eller glipper utav fokus og forsvinner (jf. kap. 3). Når vi klassifiserer ogsystematiserer kulturminner i forhold til kulturmiljøer,medvirker beskrivelsene til å redusere innholdet i landskapet.Det er ikke helheten som blir beskrevet ut framålsetningen om å bevare en ideell orden. Det er de faktiskeenkeltdelene som vi til enhver tid ser og plukker utpå grunnlag av en variert mengde av muligheter i landskapet(jf. 4.5.1.). Ovenfor har vi ramset opp en rekkeslike eksempler på hvordan miljøforvaltere og forskereser og betegner landskap som omgir brukere til daglig.Hvordan ser bønder på det?I en etnologisk studie av bondekulturen på Jæren harRagnhild Thu vist at det kan oppstå konflikt mellom dendriftige og rasjonelle siden ved bonden som ønsker åmaksimere utbyttet av hvert mål jord, og følelser som erknyttet til steingarder og utmarker i det særmerkte landskapet,det som er igjen av ”gamle dage” (Thu 1996:106).Vi kan tolke dette slik at bondens forhold til landskapeter delt mellom fornuft og følelser; mellom hensynet til21