Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

må overskrides for at arkeologen kan komme til og bliintegrert i de intime steder der tradisjonsoverføringer avteori og praksis finner sted. For å ta del i denne kulturelleintimiteten (Herzfeldt 1997:3) (jf. 4.2.) viser Johansenhvordan han går gjennom en læringsprosess for å bli enarkeologisk oppdager. På den måten er han et eksempelpå en definisjon av kultur. I videste forstand er det alt vilærer av innholdet innenfor det fellesskapet som er samfunnet(Klausen 1995:11, 25) (jf. kap. 2). Med andre order kultur tillæring. Johansen har en forhåndsoppfatningav kultur som teori, fortidsbilde osv. (Johansen 1982:217),kunnskap som han har tillært seg, men han eier også merenn dette. Han har kunnskap, og vil samtidsprojisere dethan vet og kan fra egen barndomserfaring om landskap ogsmåkårsfolk til fortiden (Johansen 1982:219, min utheving).Med andre ord vil Johansen bruke sin kulturellehabitus og smak for praktisk mestring av samfunnsmessigefordelinger til å konstruere vitenskapelige teorier ogfå ny kunnskap om fortiden (Bourdieu 1995:218-219).I refleksjonen over oppdagelsen og definisjonen av flintenpå Lærdalsboplassene lærer Johansen noe om seg selv,en prosess som er vesentlig ved det å studere fortiden(Johnsen & Olsen 1992:433). Fagkollegene diskuterermed Johansen og forklarer hvordan reglene for å vendeseg til det arkeologiske materialet er, det noen kalte ”forståelse”(Johansen 1982:214). Johansen stritter i mot fordiden kulturelle habitus er vendt i en mer folkelig retning.Det kan virke som han ikke ser klart nok, og i alle fallforvirrer han fagkollegene og oppfattes som anarkistisk(Johansen 1982:216). Han framstår som den andre ogfremmede som kommer utenfra, og må argumentere godtfor å bli salvet og komme inn i varmen som utforskendeoppdager i det arkeologiske lauget. Samtidig kan vi ogsåtro at det er dette som er hensikten med og målet fordialogen med fagkollegene. Det er Johansen selv som hartatt initiativ til debatten og ønsker å bli integrert i detarkeologiske tolkingsfellesskapet (Johansen 1979).Slik det er påpekt i kvinneforskningen (LillehammerG. 1990:44), viser dette at arkeologisk kulturforståelse erbåde en vitenskapsteoretisk og en vitenskapsosiologiskkamp om innpass og autoritet i akademiske maktstrukturer.I diskusjonen om forståelsen av fortid og nåtidi de arkeologiske materialet (jf. 3.3.) skjer det en forsterkingav de normative vitenskapelige idealene, og deter forskernes teoretiseringer om fortiden som fører til dette.Idealene framtrer som mer dogmatiske for noen enn forandre, og det er henvisningene til praktiske erfaringer somskaper skillene og gir inntrykk av et gap mellom teori ogpraksis. Når Johansen har en annen retning på forståelsesveien,er det fordi oppdagelsen av fortidige spor i landskapeter et både - og forhold. Arkeologiske oppdagelserer både epistemologiske og ontologiske, både teoretiserendeog sosialiserende, og ledes både av vitenskapeligeidealer som er tillært og erfaringer fra dagligdags praksis ien livsverden. Johansen tilføyer ny forståelse til de etablertevitenskapsidealene som får konsekvenser for egetvitenskapssyn. Dette farger andres oppfatning av ham somoppdager og vitenskapsmann (jf. 3.6.).Historien fra 1980-årenes vitenskapsteoretiske debattviser at tradisjonsoverføring av arkeologisk forståelse ogerfaring foregår både i teori og i praksis. På den måtenknyttes 1) oppdagelse til ontologien (det å være en oppdagerav natur og kultur i landskapet og jorda), og 2)definisjon til epistemologien (det å kunne finne en bestemmelsefor oppdagelsen på grunnlag av arkeologiskforståelse av fortiden). Oppdagelse og definisjon blir samtidigeinnenfor en nåtidig kontekst som strukturelt settikke kan tenkes adskilt. Oppdageren må kunne definereoppdagelsen for omgivelsene. Når kulturforståelsen harulik retning blant aktørene, kan dette føre til situasjonerder det oppstår uenighet, bevegelse og konflikt om oppdagelseog definisjon. Ja, det kan til og med være at aktørenblir underkjent som oppdager. Det kan oppstå sprekkeri det vitenskapelige idealet som utfordrer institusjonerbåde innenfor og utenfor arkeologien. Hva er det somsiver inn og ut av slike sprekker?3.4.1. Kulturminneforvalteren som forskerHistorien om Malmer og Johansen er en beretning omforskere som er vendt to veier i forhold til de arkeologiskekildene. Den ene vil ta vare på alt, den andre mener atdette ikke er mulig. Den ene innstillingen er teoretisk oger rettet til et vitenskapelig ideal som er abstrakt. Innstillingenoverser forskersubjektet i higen etter å oppnå enobjektivitet som ligger der ute i rommet et sted der altfinnes. Den andre innstillingen er naturlig og er rettet tilden konkrete levde virkeligheten. Denne innstillingen erpreget av hverdagsnær realisme, og forskersubjektet spilleren viktig rolle i å løse fortidens gåter. Det er mulig at vier kommet på spor av to ulike grunnleggende holdningersom kan ha betydning for hvordan kulturminnevernutøves gjennom et fastlagt regelverk om vern av ”alle sporetter menneskelig virksomhet” (Lov 2001:5) (jf. 4.6.). Denene holdningen er mer eller mindre hverdagsfjern og ortodoks,og den andre er mer eller mindre hverdagsnær ogliberal (jf. 6.4.1.).Den arkeologiske oppdageren er en forsker. Men iarbeidet med å skille kultur fra natur og velge ut et vitenskapeligkildemateriale blir forskeren også en ivaretakerav arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer. Det erikke mulig å skille forskeren fra bevareren på dette punkt.De er uløselig knyttet sammen i en knute, og kan ikkesplittes gjennom institusjonelle grep selv om samfunnspolitiskehensyn skulle ønske å gjøre dette. Forskerensrolle er en blandet rolle der oppdagelse og ivaretakelse gårhånd i hånd. Forskeren er en produsent av kunnskap ogsetter ved denne forskningsvirksomheten opp premisser49