Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

Denne prosessen er i seg selv uendelig (Johnsen & Olsen1992:433). Er denne uendligheten der bare så lenge arkeologier til i verden som et verk som siger fram i kraft avegen dynamikk?I ”Arkeologiens vei” påpeker Sverre Marstrander atfortidsforskning har et sosialt aspekt som har betydningfor å kunne se sammenheng i samfunnsutviklingen. Studietav fortiden kan være et hjelpemiddel til å orientereseg i tilværelsen og befri oss fra fordommer (Marstrander1973:xi). Men det arkeologiske synet på fortiden har vistseg å være et resultat av et vitenskapelig ideal som er statisk,isolert og homogent (Opedal 1999:72). En oppfatningav historien som enhetlig, kontinuerlig og lineær, ensamling av fortidige hendelser istedenfor som et attributttil sosiale systemer (Hastrup 1990:16), synes i arkeologienå ha vært preget av et tilbakeskuende blikk (Hygen1995:65) (jf. 2.4.) – som en linje med en åpning i enende (jf. 3.3.). I følge Hastrup danner nåtidens hendelseralltid grunnlinjen for de sporene som blir registrert somhistoriske på grunnlag av sosial erfaring og folkeminner(Hastrup 1990:17-18). Hva slags kvaliteter er det vedfortidens ting som er framtredende nok til å bli minnetog tatt vare på?Arkeologisk kulturforståelse representerer vitenskapeligefellesskap som bidrar til å gi autoritet til fortidstolkeren.Tolking hører hjemme innenfor institusjonelle rammersom kulturminnevernet. Tolkingens teori har likevelkan hende ikke noen praktisk betydning overhode utoverå gjøre det vi finner naturlig (Løgstrup 1996:286,Fish 1989). Med dette mener vi de ureflekterte handlingenesom følger av å være nedlagt i sammenheng medpraksis. Handlinger er intet annet enn naturlige i betydningenav å skride fram fritt for historiske og sosiale forhold.Så snart disse forholdene er på plass (og det er dealltid), vil det vi tenker å gjøre, ikke kalkuleres i forholdtil en høyere lov eller en overordnet teori, men utstedesfra oss like naturlig som det å puste. På tross av de begrensningenesom konteksten setter, finnes det sprekkerog åpninger med muligheter som vi kan gripe fatt i. Veienvi velger ut, vil være avhengig av retningen som vi er vendttil, når vi begynner å gå (Fish 1989:IX, 31-32). Hvilkenretning er det? Vi skal undersøke dette ved å se nærmerepå hva som det er naturlig og selvfølgelig for vitenskapsdisplinertearkeologer å gjøre.Naturlig - også kalt den naturlige innstillingen (Welton1999:61-63, Smith 1995:395) eller den naturlige erfaringen(Bengtsson 1993:43) - er det som er knyttet tilsunn fornuft (common sense). Det er den dagligdagseerfaring og forståelse av menneskets livsverden slik verdenframtrer for oss direkte fri for de hensikter og forutsetningersom ligger begravd under overflaten av det somer synlig. Det er først og fremst objektenes verden, degjenstandene vi bruker av forskjellige praktiske grunner(Smith 1995:395). Det er en livsverden der menneskettar det som er naturlig for gitt, er ubevisst om seg selv oghvilken rolle hun eller han spiller i erfaringen (Bengtsson1993:44) (jf. 3.5.). Men vitenskapen er i prinsippet likenaiv som hverdagsmennesket fordi den tar kunnskap forgitt og idealiserer den konkrete levde virkeligheten. Nårvitenskapen fjerner seg fra livsverden, risikerer den å havnei en troverdighetskrise (jf. 3.3.). Den har mistet kontaktenmed livsverden, og kan snarere fremmedgjøre ennøke forståelsen eller frigjøre (Bengtsson 1993:44-45, LillehammerG. 1999b:31-32, Giddens 1991:21-35).Lowenthal hevder det omvendte, at historievitenskapenundersøker og forklarer fortid som er blitt mer uklar medtiden, mens kulturarvens oppgave er å gjøre fortiden klartil å bli innlemmet i nåtidens målsetninger (Lowenthal1998:xv) (jf. 2.1.). Med andre ord hvitvasker og forenklervi fortiden til fordel for oss selv og på linje med det vimener at nåtiden er eller bør bli (Lillehammer G.upublisert, Lowenthal 1998:142-143). Derfra er veienikke lang til at interessen for fortiden kan ende i virkelighetsflukt(jf. 3.3.). Argumentasjonen om det eksotiske ogdet fremmede (Lowenthal 1998:xiv) blir et skalkeskjulfor en flukt fra den hjemlige livsverden.Forståelsesproblemet i arkeologi har vist seg å være endiskusjon så vel om ontologi og epistemologi som omteori og metode (jf. 3.3.). Dette er uttrykk for at detkontekstuelle ved forståelse er mer enn et definitoriskspørsmål om hva kultur er. Spørsmålet krever et skifte ifokus. Vi må dreie fokus fra spørsmål om materiell kulturved menneskeskapte ting og objekter og hva de er iteorien, og i retning av menneskeskapte aktiviteter oghandlinger som viser hvordan arkeologien framtrer i enpraksis (jf. kulturminnevernet). Det er mer et spørsmålom hvordan forholdet er mellom teori og praksis ennselve relasjonen. Hva er det som skjer på overgangen frateori til praksis, fra tankens forestilling til resultatet foreligger?Hva er dette særlige mellomstedet som ser ut somet potensiale for både fram- og tilbakeskridende bevegelser,men der alt kan stoppe opp og fryse fast i stillstand oglåste konfliktfronter (jf. 3.2.)? Det framtrer nå som et stedfor spenninger, et overgangssted der det kan oppstå gapmellom teori og praksis. Umiddelbart vil det være nærliggendeå tenke seg at det i en konfliktsak er skjønnsutøvelsesom danner overgangen fra teori og praksis forkulturminneforvalteren (jf. 4.5.1.), og at det bør forventesat det er likedan for den jordforvaltende bonden.Når jærbonden pløyer åkeren med traktor kan gravhaugenvære en irritasjon som må kjøres utenom. Hanforklarer dette slik:”Når bonden pløye, ser han bakøve og ikkje framøve” (F/98).Med dette utsagnet setter bonden ord på og gir uttrykkfor sin naturlige innstilling til praktisering av landbrukpå garden (jf. 6.4.2.). Gravhaugen som må kjøresutenom, er framfor bonden, og han må se både bakover45