Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

tive, og blir kalt for sosial seleksjon. Ulike muligheter forå kunne overleve på grunn av arvelige årsaker, blir kalt forbiologisk seleksjon (Weber 1978:38). På grunnlag av disseforklaringene kan vi avgrense konflikten mellom kulturminnevernog landbruk. Konflikten er en form for regulerendekonkurranse som er fredelig innrettet mot forvaltningenav en statlig orden som lovverk og lignende,og som får utløp i fysiske inngrep som er lovlige ellerulovlige. Vi presiserer konflikt til uenighet mellom menneskersom har utspring i og er rettet mot å kontrollereressurser som blir tillagt makt i samfunnet.Konflikter mellom kulturminnevern og landbruk foregårpå flere arenaer samtidig. På bakgrunn av erfaringenesom i ”Forsandsaken” (jf. 2.1.-2.2.) vet vi at kulturminnerog miljøer kan bli kasteballer i stridigheter mellomparter. Av den grunn skal vi skille analytisk mellom konfliktsom er rettet mot mennesker, og konflikt som errettet mot den materielle kulturen i landskapet (jf. 3.2.).Forklaringene ovenfor viser imidlertid at konflikter harbåde fysiske og mentale uttrykk. Konflikt som fører tilfysisk maktbruk mot kulturminner og miljø definerer visom hærverk. Konflikt som fører til fysisk eller psykiskmaktbruk mot mennesker, definerer vi som vold. Det ermulig at det har forekommet konflikter som har ført tildirekte fysisk eller psykisk vold mot mennesker. Det er etdefinisjonsspørsmål om vi kan kalle aggressiv adferd ogmunnbruk som føles ubehagelig, for psykisk vold. Det ertenkelig at det kan forstyrre det daglige arbeidet og nattesøvnenfor aktører som forvalter kulturminner og miljøer,det være seg bønder eller byråkrater (jf. 2.1.).Erfaringer fra arbeidet med å drive landbruk og kulturminneverninneholder tydeligvis mer enn det å være bondeog byråkrat, noe som er flertydig og overskrider den sakligekontakten om landskapsforvaltning. På grunn avhærverk mot arkeologiske kulturminner og kulturmiljøerer det behov for å analysere holdninger til vern av landskap,og hva slags forutsetninger og erfaringer de byggerpå (jf. 2.1.-2.2.). Ser byråkrater og bønder likt eller forskjelligpå omgivelsene? Hvor er blikket rettet? Hva blirutfallet for aktørene når vi kopler fortidsperspektivet tillandskapsforvaltning og steder med arkeologiske kulturminnerog kulturmiljøer? For noen kan det være nærliggendeå tenke seg at byråkraten har et blikk som er påsiden, fjernt eller adskilt fra den dominerende kulturen isamtiden. De driver med noe som er interessant for demsom interesser seg for det. I realiteten kan byråkraten væreen splittet person som verner fortiden i landskapet påjobben, men foretrekker å bo i et moderne hus i fritiden.For bonden kan tilstanden i fjøset være fjern fra byråkratenssituasjon på hjemmebane (jf. 6.3.).Når vi går ut fra at fortiden blir omskapt, gjort uhyggeligeller idealisert til et land som er nær beslektet medvårt eget hjemland (Lowenthal 1998 op. cit.) (jf. 2.1.),har fortiden ingen universell mening. Fortiden blir likeller ulik det vi kjenner på forhånd og identifiserer ossmed, enten nær vår egen hjemlige verden eller eksotisk,annerledes, og fremmed. Kan hende fortiden til og meder bevegelig, eller at den forsvinner avhengig av hva aktøreneser etter i landskapet (jf. 3.6.)? Å kunne erkjenneandres verdener som alternativ til sin egen, innebærer ågjøre valg mellom strategier (Hastrup 1995:56). Vi velgerå bruke enten konflikt der vi avviser de andres erfaringersom irrasjonelle eller uforståelig, eller hierarki dervi plasserer de andre i et samtalerom som kan oppslukedem helt (jf. 6.2.2.). Når vi stiller spørsmål til kulturforståelsenav konflikt i miljøvernet (jf. kap. 1), synes detførste alternativet urimelig overfor aktørene. Det andrealternativet vil virke undertrykkende og uheldig på aktørene.Kirsten Hastrup foreslår en tredje vei. Å bruke erfaringensom realitet, et metodisk grep som åpner opp for åforestille oss det menneskelige gjennom hverandres erfaringer(Hastrup 1995:57). Hastrups tredje alternativ eret råd om å bruke kontakt som erfaringsgrunnlag for åkunne erkjenne andres verden.Vårt problem er at konflikt mellom kulturminnevernog landbruk er en konsekvens av kontakt mellom partersom er blitt opphetet. Kontakt kan ha utgangspunkt ieller føre til konflikt, men all kontakt betyr nødvendigvisikke det samme som konflikt (jf. 3.2.). Det kan være detmotsatte, eksempelvis en samtale der hensikten med kontaktener å forhindre konflikt og skape orden i kaos ogmening i det vi føler er meningsløst (Bøe 1995:15) (jf.6.4.2.). En form for samtale der konflikt inngår i formidlingenmellom motsatte tradisjoner og livsopplevelser erdialogen (Pomerants & Waage 1998:28). FilosofenGrigorij Pomerants kaller dialogen for en samtale i enhetenstegn som peker mot en dypere og større helhet. I dialogener enheten, dvs. ønsket om forståelse og lærevillighet,den ånden som må råde. Dialogens ånd står høyereenn den enkelte replikk. Bevisstheten om at denne ånd eroverordnet, gir hver replikk den rette klang til tross forstemmene i dialogen. Det er selve konfliktene, oppslittethetenmellom personenes forskjellige verdier som viser veien tilenheten. Hvis en av delene blir for dominerende, vil helhetenbli ødelagt. Den er avhengig av at delene forblirsom sjatteringer i et impresjonistisk maleri. Der fremstårhelheten nettopp fordi de forskjellige fargene og strøkeneer påført adskilt fra hverandre (Pomerants & Waage1998:29, min utheving). På grunnlag av forklaringen tilPomerants kan vi definere dialogen som en enhetlig måteå nå fram til det vi ønsker å forstå og lære om helheten (jf.3.3.-3.4., 3.6.). Det blir viktig å finne fram til tilsvarendemetodiske enheter i analysen (jf. kap. 3-7). Gjennom kritikkentil Lyotard er det imidlertid satt spørsmålstegn vedden totaliserende erfaringen i dialektikken (jf. 3.3.-3.4.).Han går til kamp mot helheten som han mener vi ikkekan framstille, fordi det finnes noe der som ikke kan framstilles(Lyotard 1987:9, 22-23, min utheving) (jf. 2.1., 4.5.-23