Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

a category which refuses to be categorized, to be tied down toany single essence” (Shanks & Tilley 1987:147).På dette stedet slipper imidlertid den post-prosessuellearkeologien taket og overlater kulturbegrepet til å bli etmotstandens problem på samme vis som arkeologiskedata. Arkeologi blir det å drive med aktiv formidling avfortid og nåtid, og arkeologer bør se på mønstrene i denmaterielle kulturen som en ressurs til å arbeide med sosialestrategier (Shanks & Tilley 1987:245). Arkeologerdriver med en diskurs som formidler fortid og nåtid somet toveis foretakende (Shanks & Tilley 1989:4-5, fig. 1,Shanks & Tilley 1987:104). Arkeologiske data representereret nettverk av motstand overfor teoretiske tilpasninger(Shanks & Tilley 1987: 104,111, min utheving). Laoss gå videre med kulturbegrepet og undersøke om motstandenkan ha med forståelse av kultur å gjøre.I følge Shanks og Tilley fører motstanden i materialettil at arkeologisk forskning blir en hermeneutisk prosess somer firefoldig. Naturvitere driver med en enkel hermeneutikk.De analyserer døde objekter og prosesser som blirtilskrevet menneskelig mening. Sosiologer driver meddobbelt hermeneutikk. De lever og arbeider innenfor enlivsform med et sett av nåtidige praksiser som de ikke kanunnslippe, og i en verden av fortolkete meninger som deforsøker å belyse. Antropologer driver med trefoldighermeneutikk. De lever innenfor et fortolket univers somsetter rammer for problemstilling og utsyn, og likevel forsøkerde å forstå fremmede kulturer som har andre rammerav iboende meninger. Arkeologer og historikere driversom antropologene også med trefoldig hermeneutikk,men i tillegg stiller fortiden seg imellom med en livsformsom ikke er direkte tilgjengelig. Denne livsformen mårekonstrueres på grunnlag av ansvarlige valg ut fra teoriersom er brukt for å fortolke de arkeologiske kildene (Shanks& Tilley 1987:107-109, min utheving). I sum driver arkeologermed en firefoldig hermeneutikk, og arkeologiskforståelse representerer en komplisert struktur for noe somen gang har hatt mening (jf. 3.4., 3.6.).I den arkeologiske forståelsen er det et uklart mellomrommellom subjektet ”arkeologen” og objektet ”kilden”som volder motstand og skaper problem. Dette motstandensproblem er påpekt å representere en selvmotsigelse(Bergsvik 2001:76, Solli 1996:39,41, Wylie 1992). Vikan kanskje si det slik at det oppstår en utfordring nårarkeologen møter seg selv i døra og blir konfrontert medarkeologisk praksis. Prøvene på å overkomme motstandsproblemetkan vi se som forsøk på rettferdiggjøring avhensikten med å komme med kritikk og kreve endring(jf. 3.2.), for eksempel gjennom henvisninger til universelleregler som skal gjøre det mulig å overskride motstanden.Kritikken springer ut av konflikter mellom autoriteterom den rette oversettelsen, de mest anvendeligereglene og den mest nøyaktige tolkingen av fortiden. Denstår fram som et spørsmål om makt over arkeologiskkunnskapsproduksjon. Det kan ende med spørsmål omkunnskap og vitenskapelig språkføring, men er det muligå oppnå konsensus i forståelse mellom forsker og studieobjekti arkeologi (jf. Bauman 1989:47)? Hvis steinerkunne tale (Bang-Andersen 2003:3), hvem er det somtaler? Er det hver tids generasjon av arkeologer? Det problematiskeved systemkritikken i den post-prosessuellearkeologien er at den dialektisk sett overser eller utelaterdet selvkritiske aspektet ved utøving av kritikk slik det erpåpekt i genderforskningen (Nordenborg Myhre 1999,Solli 1996, Lillehammer G. 1994b, Engelstad 1991,Sørensen 1988).Shanks og Tilley foreslår at arkeologien bør overskridedualismen mellom det subjektive og det objektive ved åse gapet mellom fortid og nåtid som produktivt sted fordiskurs. Arkeologi bør være en politisk praksis og synliggjørepotensialet gjennom kritikk (Shanks & Tilley1987:115, min utheving). Spørsmålet er om arkeologienlider av et Columbus kompleks (Bauman 1989:35), ogdrar det med seg inn i kulturminnevernet. Ser arkeologerpå fortiden mer som en overgripende interesse for erobringinnenfor rammen av et globalt vitenskapelig prosjektenn et overskridende prosjekt for oppdagelse og utforskning(Lillehammer G. 1999a:27) (jf. 3.2., 3.4.-3.6.)?Spørsmålet kan gi inntrykk av at arkeologisk diskurs eren virkelighetsflukt fra grunnleggende menneskelige erfaringer(Lillehammer G. 2000a). Arkeologi blir eteskapistisk prosjekt vekk fra ubehaget som det modernesamfunnet fører med seg, og der konflikter ikke hørerhjemme. Det samvirkende stedet for vitenskapelig diskurs,om eksempelvis ontologiske spørsmål der væren børforstås som et sosialt sted for handling (Bauman 1989:40),framtrer isteden som et uklart gap av frykt for å gripe fatti ubehaget ved det menneskelige (jf. 2.1.). Det blir enmåte å unngå og tre inn i det ubehagelige og uklare mellomrommetder det råder konflikt mellom arkeologi ogandre samfunnsinteresser om vern av arkeologiskekunnskapskilder.I en kritisk analyse av faghistorien argumenterer LiseNordenborg Myhre for et vitenskapens fastpunkt utenforforskningen, et fast fundament som kan tjene som referansepunktfor vitenskapelig og politisk kritikk (MyhreL.N. 1994:158, min utheving). Individet må se sin egenforskningsidentitet som del av en kollektiv identitet basertpå en felles ontologi - en ”sosial objektivitet”. Denpost-prosessuelle arkeologien medfører en styrking avsubjektet og en svekking av meningsfellesskapet (MyhreL.N. 1994:156-158, min utheving). Dette fører paradoksaltnok til at fastpunktet i forskningen forflytter seg frakulturen til samfunnet, mens arkeologi blir redusert tilpraksis. Det hullet som oppstår er ikke utelukkende etepistemologisk gap mellom fortid og nåtid. Det er etkunnskapshull som synliggjør asymmetrien som trer framved spørsmålet om hvem som er med og bestemmer de39