Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

gen er kalt prosessuell fordi den legger vekt på kulturprosesser,mens den post-prosessulle arkeologien leggervekt på kulturforskjeller og er en måte å se og tenke verdenpå (Johnsen 1999:30,101-102). I den lange tradisjonentil kulturarkeologien er kulturbegrepet normativt.Kultur står for normer, dvs. en samling av idéer, verdierog trosforestillinger som deles av en gruppe mennesker(Flannery 1967:119). Forklaringen bygger på den klassiskedefinisjonen av kultur fra 1800-tallet. Kultur er etkomplekst hele og inkluderer ved siden av det ovenfornevnte også kunnskap, kunst, moral, lover og andre evnerog vaner som mennesket har tilegnet seg somsamfunnsmedlem (Trigger 1989:162). Kultur er det somstyrer menneskelig adferd og noe annet enn fornuft (Trigger1989:303). Drøftinger av definisjoner om hva kulturer, viser at dette utgangspunktet er vagt og tilfeldig, og atveiene derfra er mange; sosial arv, tillært adferd, idéer,abstraksjon, superorganisk, ting og hendelser osv. (Cafagna1960). Kulturbegrepet går fra å være et begrep på linjemed klasse som kategori til å bli noe mer enn dette, noenærmest overmenneskelig og problematisk å håndtere.Det kan være vanskelig å få tak på hvorfor begrepetprosess dukker opp og blir knyttet til 1970- og 1980-tallets arkeologiske retninger (Lillehammer G. 1999a:21),men det er nært knyttet til forståelse av kulturbegrepet. Ifølge Bjørnar Olsen har det å gjøre med en arkeologi somer opptatt av dynamiske kulturprosesser til forskjell frakulturarkeologiens statiske kultursyn (Olsen 1997:45).Alison Wylie påpeker at ny-arkeologien umiddelbart rettetoppmerksomheten mot antropologiske problemer omkulturprosesser (Wylie 1993:20). Bruce Trigger setter prosessi sammenheng med funksjonalistiske tilnærmingertil arkeologisk data, og til ny-evolusjonismen i amerikanskantropologi og etnologi som var opptatt av å forklarekulturendring og kulturutvikling på 1960-tallet (Trigger1989:288-291). I følge denne retningen er prosess et genereltfenomen, og det henviser til samhandling over tidmellom elementer (kulturelle fenomener) i et system nårdet endres fra en tilstand til et annen. Samhandlingenskrider framover på en deterministisk måte og er et uttrykkfor underliggende naturlover. Essensen i en prosesser endring på en eller annen måte, enten for å gjenvinnebalanse eller for transformering til en ny og forskjelligtilstand (Carneiro 1960:145-147). Prosess blir ensbetydendemed kulturendring. Etnologen Leslie White serprosess som en strøm der individer konkurrerer gjennomsamhandling (White 1949:76)), og oppsummerer kulturbegrepetmed en lovmessig formel som er årsaksbestemt.Kultur er til sammen både naturkraft og teknologi, etsynspunkt som senere ble omskrevet i arkeologi til å blimiljø og teknologi:Kultur = Energi x teknologi (White 1949) → Kultur= miljø x teknologi (Meggers 1960)Ved anvendelse av begge disse kulturbegrepene er detmenneskeskapte redusert til et teknologisk anliggende somutsettes for prosesser. Samlet sett fører prosessene til størreendringer enn det opprinnelige på grunn av utenforliggendeårsaker i natur og omgivelser. Kultur blir til på følgendemåte: Enten gjennom den naturkraften som førertil mangfoldiggjøring (multiplikator/multiplisering(A&GKL 1997:571-572)) av teknologien, eller gjennomdet miljøet som fører til mangfoldiggjøring av teknologien.Kultur er synonymt med både endringsprosesser oget menneskeskapt mangfold i naturen/miljøet. Det er hervi finner et av tilknytningspunktene til det som er betegnetsom det kulturelle mangfoldet i miljøvernet (jf. 4.6.).I arkeologi er prosessuell brukt synonymt med systemarkeologi.Det står for forsøk på mestre problemet med åforklare kulturendring i forhold til menneskelig adferd,men der kulturbegrepet kommer til kort fordi det oppfattessom et ”superorganisk” fenomen (Flannery1967:120). Forskeren som prosessteoretiker er først ogfremst opptatt av systemet som er bak mennesket og gjenstanden,og som regulerer virkninger av endringer på eteller annet. Hun eller han er ikke opptatt av mennesketbak gjenstanden (Gardin 1980:99, Flannery 1967 op.cit.).Kulturarkeologene opererer med en dualistisk modell forkultur der normer er på innsiden av kulturen og miljøetpå utsiden av kulturen. Dette gjør det umulig å forholdeseg til de utallige systemer som mennesket tar del i ogsom ikke avspeiler et skille mellom natur og kultur(Flannery 1967 op. cit.).Det prosessuelle kulturbegrepet er det vi kan kalle etøkologisk kulturbegrep. Kultur er alle de midler hvis formerikke er under genetisk kontroll (dvs. utenfor den fysiskekroppen), og som tjener til å tilpasse individer oggrupper innenfor økologiske fellesskap (Binford1972:431). Trigger mener at forholdet mellom arkeologiog økologi er påvirket av arkeologenes ønsker om å realiserestudier av kulturelle systemer, mens de nok bør væreopptatt av potensialene i de arkeologiske data. Når økologioppfattes deterministisk, er det bare de sterke sidenei arkeologiske data som er fordelaktige, mens arkeologeneomgår de svake sidene. Arkeologien kan ikke rekonstruerehele kulturelle systemer. En økologiske tilnærmingbør begrenses til særlige sider som handler om tilpasning(Trigger 1978:151). Det er vesentlig å ha for øyet at arkeologisom vitenskap er grunnleggende empirisk ved atkildene er både fysiske og tekstuelle, og at utgangspunktetfor forskningen er materiell kultur. En sentral kritikki arkeologien er om og på hvilken måte arkeologen blirempiristisk i forskningen, dvs. ser på data som hovedsakeni motsetning til empirisk og et potensiale til å forståhelhet og kompleksitet (Shanks & Tilley 1987:115). Etgrunnleggende spørsmål er hvordan arkeologien anvenderdata for det gitte i materiell kultur og om forskningpå kulturminnevern bør gjøre likedan.37