Konflikter i landskapet - Arkeologisk museum

den som et teoretisk ideal. Hva slags ideal som vinnerfram i denne kampen, kan være uforutsigbart. I kulturminnevernettar både forskning og forvaltning mål av segom å oppdage nye spor ut fra en interesse for fortiden.Med andre ord har arkeologi og kulturminnevern et møtestedpå det metodisk-praktiske området, eksempelvis isøket etter kulturspor som kan føre til konflikt mellomkulturminnevern og landbruk. Det er på dette trinnet,når forvaltningssaker er på problemstadiet (jf. 3.2.), atden arkeologiske kulturforståelsen settes særskilt på prøve(jf. 3.6.). I samfunnsplanleggingen kan arealforvaltningsies å være nåtidens forsøk på å prioritere og kontrollereutnyttelse av landskapsressurser i framtiden. I kulturminneverneter kontrollen nedfelt i regler og vedtak somer fastsatt gjennom forvaltning av lovverk (kulturminnelovenog plan- og bygningsloven). Ved å legge slike beslagpå arealer i en nåtid, skriver kulturminneforvaltere ”testamenter”om vern av kulturarven for framtidens generasjoner.Dette er bestemmelser som bidrar til å forlengemakten i de juridiske føringer for det som allerede er oppdaget,og å sikre potensielle nye oppdagelser i framtiden(jf. kap. 4).OppsummeringPå grunnlag av en kritisk analyse av arkeologisk kulturforståelseforeslås det et tredje tilknytningspunkt i arkeologiskforskning og kunnskapsproduksjon. Dette punktetligger i den metodiske praktiseringen av framtidskontrollslik den er nedfelt i kulturminnevernets regelverk,arealforvaltning, prognosedannelse og framtidsplanlegging.Tilknytningspunktet sammenfaller i rommed det som skjer på veien fra kontakt til konflikt ikulturminnevernets forvaltningsprosess. Dette er ethandlingsrom der problemer kan løses og skjønnsutøvingfinne sted, vurderinger som blant annet bygger på vitenskapeligkunnskapsproduksjon. I denne prosessen fårforskningens ulike ståsteder konsekvenser for bevaring avarkeologiske kulturminner og kulturmiljøer for ettertiden.Ut fra eget faglig skjønn skiller kulturminneforvalterendet uvesentlige fra det vesentlige og foretarbeslutninger om valg av kilder (Marstrander 1970:14).Det metodiske søket og utvelgelsen av autoriserte kilderskjer i nåtiden ut fra idealiserte forestillinger der ulik tradisjonog førforståelse av seg selv og andre i samfunnetdanner grunnlinje for valgene. Det paradoksale ved denneforståelsen er at materialet ikke blir kilde til fortidsforståelse,slik vi i første omgang kunne forventet oss.Det blir en kilde til forståelse av fortiden i nåtiden som erteoretisert og tillagt verdier ut fra ulike idealer om hvordet arkeologiske materialet finnes og hvordan høveligemetoder anvendes som reproduserer eller transformereren slik forståelse.Analysen klargjør hvor lett det er å overse selvfølgeligheter,og hvor dypt de på grunn av vitenskapelig idealiseringligger begravet i praksis. Vitenskap er et praksisfeltsom tilhører hverdagens livsverden og er dagsligdags. Deter blitt tydeliggjort at det er på overgangen mellom teoriog praksis at kulturforståelsen kan gå i kryss, vris og endei paradokser. Det blir også klarere hvordan det kan værehull i denne forståelsen, eller at den kan bygge på tilfeldigheter.Et splittet syn på fortid og nåtid framtrer som etgap mellom teori og praksis som med en sugende kraftkan trekke oss ned i et metafysisk sluk. Men det kan ogsåvirke motsatt, og forsterke trangen til å komme ut av densprikende kløfta. Ved å frigjøre oss fra grumset som skyggerfor klarsynet, tvinges nåtidens kontekster fram som etbevissthetsfelt og blir en del av historien. Johansen viserdette gjennom å reflektere over eget vitenskapssyn. Vedbruk av pedagogiske eksempler avviser han tilsidesettelsenav seg selv, og fortrenger de akademiske barrierenesubehageligheter uten å fornekte egne dagligdagse erfaringer(sin naturlige innstilling) 5 . Med dette metodiske grepetprøver han å projisere nåtiden over på fortiden. I forsvaretav eget ståsted kommer han på linje med de andre.Men i dialogen som utspiller seg, blir han fanget av sinegen forståelse når han forholder seg til de andres synspunkter.Han vender tilbake til seg selv, og gir ikke etterfor overmakten. Det som synes å sive inn eller ut av sprekken,blir avhengig av evnen til å argumentere teoretiskom det praktiske og kunne bestå prøven.Malmer og Johansen-historien er et eksempel på Johnsenog Olsens kritikk av det umulige i sammensmeltingav fortids- og nåtidshorisonter, og den rolle som makt ogideologi har for opprettholdelse og legitimering av tradisjoner(Johnsen & Olsen 1992:430-431). Selv om partenei debatten har et dualistisk syn på fortid og nåtid, larJohansens fagkolleger seg ikke overbevise av hans nærefortidshorisont (barndommen). Deres egen teoretiskeforståelse har større makt og autoritet i vitenskapen ennJohansens praktiske erfaringer utenfor arkeologien. Parteneforblir i de respektive livsverdener. Der og da samvirkerde ikke til å overskride egne ståsteder. De konstituereingen fornyelse av teori som kan få betydning for praksisved innlemmelse av den andre. Johansen forblir denandre som kommer utenfra. Hvordan er det med bonden?Likner jærbuen mer på Johansen enn på Malmer (jf.6.4.1.)?Historien om Malmer og Johansen lander oss midt ismørøyet av konfliktproblematikken om intensjoner vedkulturminnevern (jf. kap. 4). Den blandete dobbeltrollen- oppdageren i forhold til bevareren - er preget av vitenskapeligeidealer. I søket etter å bli innovatører for nyeoppdagelser i forhold til håndteringen av det som blirfunnet, synes forståelsen som blir tillagt arkeologiske kulturminnerog kulturmiljøer, å være et skjønnsmessigpotensiale for splittelse av forskere som forvaltere. Detteblir mest tydelig når forskerne forsøker å tenke nytt gjennomden praktiske utvelgelsen av hva som er vitenskape-51