magasinet - Røde Kors

pORTRETT
naVn: Ellen Marie Røed
aLDer: 20 år
BosteD: Trondheim, født og oppvokst
utenfor Hønefoss, et steinkast fra utøya.
aKtUeLL: En av flere hundre frivillige som
rykket ut for å hjelpe etter katastrofen på
utøya. Bistod overlevende og pårørende
med omsorg og praktisk støtte.
Når en hånd blir en hel verden
For moren som mistet
sønnen sin i et regn av
kuler, betød Ellen Maries
hånd ingenting. Samtidig
var den alt.
Tekst: ståle Wig
Foto: olav a. saltbones
Mot drapsmannens geværkuler hadde Ellen Marie
Røed lite å stille opp med. I løpet av grufulle 80 minutter
rev de bort 69 unge menneskeliv på Utøya.
De skadet hundrevis for livet, etterlot seg tusener av
pårørende sønderknust, en hel nasjon i sjokk og en
verden i vantro.
Alt den 20 år gamle jenta hadde, var to hender.
Kaotisk og vondt
Hun er tilbake på Sundvollen hotell, der krisesenteret
ble etablert for de overlevende og pårørende
etter tragedien.
I et knippe intense dager hadde de hele verdens
kameralinser rettet mot seg. Noen hundre meter
bak pressesperringene, satt fortvilte foreldre, pårørende
og overlevende. Og med telelinsene bak
gjerdet, fikk verden se. Noe gråt. Noen stirret tomt.
Noen smilte tappert.
Andre kollapset.
Der var også de 40 frivillige med hvite vester. På
brystet bar de et rødt kors og en lapp hvor det stod:
«spør meg.»
Synet som møtte Ellen Marie lørdag morgen, vil
hun aldri glemme:
– Ungdommer som hadde berget livet satt inntullet
i dyner, barbeinte og livredde. Skrekkslagne foreldre
og pårørende strømmet til fra hele landet for å
lete etter sine nærmeste, forteller hun.
De som fant noen, gråt tårer av glede. De som
lette, torde ikke la tårene falle. Og da ungdommen
gjenfortalte marerittet fra øya, stivnet de alle.
Enkelte overlevende som hadde mistet alle sine
nærmeste venner i massakren, hadde foreldre som
var i utlandet, og var alene de første dagene i traumet
på Sundvollen.
Nesten.
trodde ikke det var sant
La oss gå tilbake til start. Eksplosjonen som rammet
regjeringskvartalet fredag ettermiddag, var allerede
historie. Klokken 7, lørdag morgen, stod moren til
Ellen Marie i soveromsåpningen, og detonerte en
ny bombe: «Over 80 drepte på Utøya.»
Fra sengen så datteren at ordene formet seg i morens
munn, men forstod ikke umiddelbart hva de
betydde.
– Foreldrene mine har alltid lært meg at man må
være forsiktig når man er i utlandet, og kanskje også
Oslo. Men her hjemme har det alltid vært trygt, det
har alltid vært et fristed.
Et øyeblikk trodde hun derfor ikke på henne. I
neste øyeblikk hev hun seg i dusjen, tok med seg en
matbit og hastet til Sundvollen. Her var det mulig å
hjelpe de overlevende og pårørende som var kommet
inn i løpet av natten.
– Det var så vondt å bare sitte stille etter eksplosjonen
i Oslo. Da jeg lørdag morgen forstod at det
var mulig å bidra, var det ikke noe å tenke på.
Det enkle var det viktigste
– Hvordan tar man fatt på omsorgsarbeidet i en slik
situasjon?
– Vi begynte med de enkle tingene. Å minne folk
på at de måtte spise og hvile, å gi dem et klapp på
skulderen, en klem og et vannglass. Det er så lett at
de glemmer dette når tankene er andre steder.
Røed understreker at de frivillige ikke var til stede
som profesjonelle helsearbeidere, men som med-
Jeg kunne ikke love moren at alt skulle bli bra.
Jeg kunne bare være der, holde henne.
mennesker. Og i noen situasjoner var det dette som
ble viktigst, forteller hun.
Å vise at man bryr seg. Å få tankene i andre baner
ved å snakke om været eller teite tv-serier. Å lytte. Å
holde en skrekkslagen ungdom i hånden gjennom
natten.
Hun var den yngste av de rundt 40 Røde Kors-frivillige
som arbeidet på Sundvollen, og fikk spesielt
god kontakt med unge overlevende og deres søsken.
– Å gå til en psykolog kan være et stort steg, særlig
i den første stunden. Derfor kan det å ha noen
å prate med som verken var familie eller offentlig
hjelpeapparat kanskje gjøre det enklere å begynne
å bearbeide sorgen. Vi hjelpere utfylte hverandre,
tror jeg.
et vanlig menneske
I uken etter tragedien, spurte forfatteren Are Kalvø
sine nærmeste venner om hva de liker best ved
Norge. «At alle frivillige som kastar alt dei har i
hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko
alvorlig skjer, er heilt vanlege menneske», skrev en
av dem tilbake. Ellen Marie Røed er intet unntak.
– Hvorfor vil dere intervjue meg?, spurte hun
da Røde Kors Magasinet først kontaktet henne. Og
stadig kan det synes som den beskjedne Hønefossjenta
ikke fatter at hun har gjort en innsats som
mange beundrer henne for.
– Jeg gir deg bare de svarene alle andre ville gitt,
og jeg gjorde hva enhver ville gjort.
Og kanskje har hun rett. Det var flere som henne.
Ikke bare engasjerte resten av familien hennes seg i
ulike roller på hotellet, men flere tusen mennesker
over hele landet, i og utenfor Røde Kors, rekrutterte
seg til tjeneste i kjølvannet av tragedien.
Hjelpearbeid i en boble
Hun tenker seg om, den unge frivillige, for hvert
spørsmål. Som så mange andre etter 22. juli, må
hun lete etter ordene. Ser bort. Ut mot fjorden. Og
så svarer hun, rolig og godt. Men å tenke seg om,
det var det ikke tid til morgenen 23. juli eller i dagene
som fulgte.
Da en jente hadde brutt sammen utenfor lobbyen
på hotellet, hastet hun ut døren for å snakke med
henne. Bryskt ba Hønefoss-jenta en mann i døråpningen
om å flytte seg til siden, slik at hun kunne
komme frem. At det var Kronprins Håkon hun
skubbet bort, ble hun først fortalt siden.
De hadde verken TV eller radio på Sundvollen.
Røed beskriver det som å arbeide i en uvirkelig boble.
Samtidig var hun aldri i tvil om at marerittet
var virkelig. Blant de overlevende på Sundvollen,
var ingen i tvil om konsekvensene som de grufulle
hendelsene hadde fått.
– En av dine med-frivillige fortalte at dere var
«hoggestabber», medmennesker som kunne lytte til
frustrasjoner og historier, og man samtidig henvendte
seg til for å snakke om helt andre ting. Hvordan gikk
det inn på deg?
– Det gjør vondt å se andre som lider. Men det
verste er at man ikke kan ta bort smerten. Det eneste
jeg kunne gjøre var å gi dem en styrke til å tåle det.
For å gjøre jobben, måtte jeg holde sorgen på avstand,
sier Røed.
Men da 20-åringen hver natt vendte hjem for
noen timers søvn, traff stillheten henne som et slag
i magen. Alt kom tilbake, også tårene, for Ellen Marie.
Selv husker hun ikke når hun la seg, annet at det
var bekmørkt.
så kom stillheten
Etter en kaotisk lørdag, etablerte det seg en underlig
hverdag på krisesenteret, forteller hun. I minnet
klarer ikke Røed å skille dagene fra hverandre, men
forteller at det på et tidspunkt ble helt stille på krisesenteret.
Mens søkene etter savnede fortsatte noen
hundre meter fra hotellet, var det nå bare de foreldrene
igjen som savnet noen fra øya.
Sakte forsvant håpet. Hun kunne se det i øynene
deres. Og kanskje var akkurat dét den verste delen
av jobben.
– De som hadde fått sine barn tilbake har en lang
vei å gå, men det vil gå bra med de aller fleste. Men
for de som satt igjen her…
Igjen tenker hun seg om lenge. Hun er ikke redd
for stillheten. Ungjenta ser mot tomme de hotellbenkene
mens hun finner fram ordene.
– For foreldrene som ble igjen utover uken, kom
det ingen lykkelig avslutning, sier hun til slutt.
Følte seg maktesløs
Med virkeligheten kom også de smertefulle reaksjonene.
En av dem vil Ellen Marie bære med seg for
alltid.
– Det var på et av informasjonsmøtene. En far reiste
seg i publikum. Fortvilet og høylytt tok han ordet
og krevde å få vite nøyaktig hvordan datteren hans
var blitt drept. Og han ga seg ikke. Han hadde det så
utrolig vondt. Var helt desperat.
Røed hold en mor i hånden i andre enden av salen.
I det ene øyeblikket så det ut som om alt var
i orden med henne, og de lyttet sammen. Men da
stemmen til den fortvilte faren steg, og til slutt vred
seg i smerte, brast plutselig moren i trøstesløs gråt.
Det hadde gått opp for henne. Sønnen hennes var
skutt og drept med kaldt blod. Og hun ville aldri få
se ham igjen.
Aldri har Ellen Marie Røed følt seg så maktesløs.
For hva kan man egentlig si til en mor som
22 RØDE KORS-MAGASINET 03.11
RØDE KORS-MAGASINET 03.11 23