Klassiske Linjer Nr. 19 2011 - Klassisk Treseiler Klubb

Den
fordømte
jolla
Lydia med kutterjollen på slep. Om Kirsten og Bengt noen gang har ytret seg om jolla sin på denne måten vites ikke… (Foto: Odd Syse)
Overskriften er identisk med navnet på en slepejolle, observert gjentagende ganger i Middagsbukta
for mange år siden. Navnet var skrevet med store røde bokstaver på hver side av den hvite farkosten,
og viste at eieren nok hadde en smule anstrengt forhold til moderskipets vedheng.
AV FREDRIK DENNECHE
Dette var han neppe alene om, for alle med fartstid
fra før gummijollenes tid, husker den stadige
dunkingen i fribordet og hakkingen opp under
hekken. Og for ikke å snakke om det store grøsset
over Rakke under en heftig lens, da jolla forsvant,
tilsynelatende under båten et sted, for så å dukke
opp igjen, i det den tok et par runder rundt seg
selv i horisontalplanet. Det var da man trodde at
enten ryker slepetauet, eller så røskes stevnen ut.
Den kunne til og med velte. Gang på gang. Men
det gikk som oftest bra. I hvert fall etter at hampetauet
gikk ut av bruk.
Inntil 1970-tallet, lå ennå flertallet av våre
seilbåter på svai, det være seg i hjemmehavnas
bøye, eller i feriehavnene langs kysten. Mange
motorbåter og – særlig de store. Uten jolle ble det
tungvint. Jeg husker da far kjøpte familiens første
båt. Den lå i ferdig oppusset stand på vannet, men
det fulgte ikke jolle med. Ikke hadde den motor
heller, hverken innenbords eller utenbords. Året
var 1950, så det var ikke uvanlig. Båten var en
svensk skjærgårdskrysser av ukjent herkomst,
fortøyd til en bøye inne i gjørmebukta ved
Blommenholm båtforening. Oppsynsmannen
hadde en liten pram for jolleløse som oss, og med
den kom vi oss ut til farkosten der den lå i god
avstand fra land. Det var noe fikkel, for prammen
måtte til lands igjen før vi tok av. Og plukkes opp
igjen når vi kom hjem igjen. Men oppsynsmannen
var en vennlig sjel, så vi fikk låne med oss
prammen av og til. Takket være det, lærte jeg
forøvrig å ro.
Bak båtforeningens lille gule hus, lå det en
nydelig kutterjolle med bunnen i været og tørket
i sommersola. Lakkert mahogny med hvitmalt
bunn, men den var sliten. Bordsprekker var forsøkt
tettet med seildukstrimler, festet med kopperstifter
og overmalt. Det var lenge siden den
hadde vært sjøsatt, og var vel egentlig på vei til
bålet. Men etter at en femtilapp byttet eier, var
den sikret et videre liv. Jolla, som var rundt 9 fot,
kom hjem på lastebil. Alle bunnbordene måtte ut,
og nye furubord samt kopperklink ble bragt til
veie. Ask til en del nye ribber også. Jeg ble utnevnt
til en noe motvillig håndlanger og motholder. 8 år
gammel, syntes livet ble ganske kjipt akkurat da.
Lite ante jeg at det var bare begynnelsen. For fars
prosjekter ble bare større med årene som kom.
Våren 1952 hadde far en ny båt klar for sjøsetting.
Det var en 52 kvm. krysser tegnet av Anker
og bygd av Ole K. Haabestad, Fevik, i 1917.
Seilnummeret var N 8 og vi syntes den var svær.
Særlig så lenge den sto inne i det gamle jernstøperiet
på Saraholmen, rett overfor Høvik Verk (i dag
Det Norske Veritas). Denne gangen fulgte det
jolle med, en drektig furujolle med akterspeil av
eik. Hjemmehavnen vår var da blitt Strand i
Holtekilen (Bærum).
Så snart oppsynsmann Bråthen hadde lagt ut
bøyer og moringer samt satt opp småbåtbrygga,
var båtsesongen i gang. I de dager ble bøyer og
moringer lagt på land hver høst, mens pelebrygga
der jollene lå, ble tatt av isen. Den måtte
Bråthen sette opp igjen hver vår. Alt i tillegg til å
være kinomaskinist i Sandvika på kveldstid.
Av småbåter ved brygga gjennom årene, svarte
8 -10 stykker til betegnelsen kutterjoller eller
slepejoller. De var ulike i størrelse og fasong.
Noen de rene perler, andre av typen ”myrbjønner”
som fortjener å forbli glemt. Mahognyjolla
til Erling Nielsens store Herbern-spissgatter
”Skagerak” lå der i fra før. Den var fin i pussen,
mørk i fargen og hadde fire åregafler av metall.
Linjene var fyldige og borget for god bæreevne.
Men den virkelige elegante, også den i mahogny,
kom til et par år senere. Med sine slanke linjer
og hjerteformete akterspeil, tok den luven fra
alle de andre. Den sto godt til moderskipet sitt,
den lakkerte 30 kvm. spissgatteren T 9, tegnet
av Erling Kristoffersen og bygd i Vollen i 1945.
Men mahognyjollene lakk. Det gjorde ikke
furujolla vår.
Nå var ikke jolla bare til transport til og fra
land, eller til å gi den oppvoksende slekt det
grunnleggende sjømannskap. Den var livbåten.
Hverken mer eller mindre. Hvor effektiv den var
i den rollen, kan man saktens spørre seg. Men
den var faktisk påbudt å ha med seg på dekk i
visse sammenhenger. Håndboka for KNS fra
1924, gir eksempelvis følgende føringer for dem
med størst tonnasje:
Enhver baat som er over 12 meter efter den
internationale maaleregel eller 14 meter l.v.l. skal
paa dæk føre en brukbar jolle (-) . Jollen skal
være klar til øyeblikkelig bruk og aarer skal være
fæstet i den.
Byggereglene for en ”brukbar” jolle (les livbåt)
var imidlertid svært enkle. Fartøyer med vannlinje
mellom 14 m (12m R) og 17 m kunne
nøye seg med en jolle med lengde/bredde – mål
på 3m (10 fot) x 1,30m (4 fot og 3 tommer).
Det var ikke rare greiene når antallet mannskaper
under kappseilas oversteg10 personer. Videre
het det: Dybde ved ¼ bredde fra indsiden av
huden til overkant av relingen:0,48 m (19 tommer).
Med dette mente regelgiverene å ha sørget
for en jolle med tilfredsstillende oppdrift.
For fartøyer med vannlinje mellom 17 og 20
m, var jollestørrelsen 3,35m (11 fot) x 1,35 m
(4fot og 5 tommer). Dybdemålet 0,50 m (20
tommer). Mega-yachter lenger enn 20 m i vannlinjen
skulle ha en jolle på 3,70 m (12 fot) x 1,40
m (4 fot og 7 tommer). Dybdemålet det samme
som for 11-foteren.
Etter at de årvisse havkappseilasene ble institusjonalisert
fra midten av 1920-årene og framover,
var det påbudt med jolle på dekk, uansett
fartøystørrelse. De første årene, den gang 50 fot
var en passe beskjeden dekkslengde, bød ikke
det på noe problem. Det var dekksplass nok. Så
da Fife-båten ”Halloween”, ”a cruising 15-meter”
på drøye 71 fot satte Fastnet-rekord i 1926, lå
det to joller på dekk. En plassert over akterlugaren
mellom cockpiten og nedgangskappen. Den
andre lå rett aktenfor masten. Nevnte rekord
stod forøvrig helt til 1939, og enda da hadde
både ”Dorade” og ”Stormy Weather” forsøkt seg
i mellomtiden. ”Halloween” ble senere kjent i
Oslofjorden som ”Magda 12” og i USA som
”Cotton Blossom 4”.
Fastnet-været året etter var overhendig. Av 15
båter som krysset startlinjen i Cowes, fullførte
to. Blant de andre 13, var den britiske skonnerten
”Morwenna”. Den brøt fordi jolla slet seg og
skadet en mann alvorlig, i det den ble slengt
bortover dekket.
Dramatisk var det langt fra for Halfdan
Hansen og hans Son-10-meter ”Tamara 10”, da
han deltok i Gotland Rundt. Han var med både
i 1939 og 1950. Men uten genova-fokk, var
vindstyrken for liten til å blåse ham inn i teten.
På et fotografi fra starten i 1950, er ekvipasjen
lett å kjenne ut fra seilnummeret F 20. Og her
kan man tydelig se mahognyjolla hans ligge på
dekk med den hvitmalte bunnen i været og
akterspeilet mot masten. Den passet akkurat
mellom denne og nedgangskappen.
Men nå var det mange som ikke hadde det så
lettvint som ham. Minstegrensen for deltagende
båter i Gotland Rundt ble i 1950 senket fra 5 til
Mange av de originale kutterjollene hadde 2 sett med åregafler.
Var jolla tungt lastet med for eksempel store seilsekker, eller
herskapet lot seg ro, da satt gjerne roeren helt forut. Derfor
denne løsningen. Jollene hadde ofte firkantete fendere av
seilduk med most kork inni hengende langs ripa. En tommelfingerregel
var at når disse fløt i vannskorpen, så var jolla tungt
nok lastet.
For at baugen på jollene ikke skulle lage stygge merker i skutesiden,
hadde de en spesiallaget fender av seilduk brettet over
stevnen og ut langs esingen på hver side av denne. Den var
også fylt med most kork.
16 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011
17