Klassiske Linjer Nr. 19 2011 - Klassisk Treseiler Klubb

"Nina" og "Neptune" under overvintring på Isle of Wight 1928/29.
rundt 180 fot. Den lille klassen var forbeholdt
”de små” på rundt 50-60 fot. Blant
de største vant Herreshof-skonnerten
”Elena”. Den slo ”Atlantic”, men klarte
ikke å slå sistnevntes fartsrekord over
Atlanteren, satt i 1905. Rekorden røk
først i våre dager. Begge båtene har som
kjent gjenoppstått som kopier med de
samme navnene i de siste par år.
Rett før starten utenfor New York,
streiket ”Elenas” profesjonelle mannskap.
De nektet å seile før hyrebetingelsene var
bedret. Eieren etterkom ikke kravene, så
kvelden før start, rømte mesteparten av
folkene . Som erstatning lyktes det på
kort varsel å hyre inn en gjeng nordmenn
(”The Norwegian Steam” var jo et begrep
”over there”). Navigatøren var også norsk.
En god løsning lot det til, siden resultatet
ble så bra. Nevnes må det også at
”Atlantic’s” profesjonelle skipper bar navnet
Abraham Aasen.
”Nina”
Amerikanske ”Nina” var best blant de
små. Den 59 fot store stagseilskonnerten
var tegnet av Starling Burgess for å vinne
racet. Den ble da også ansett som en
fullblods racer. Avstanden til bruksbåtenes
linjeføring var litt større enn det som
var gjengs blant tidens havkappseilere.
Med en bredde på rundt 5 meter (15 fot
og 2 tommer) var den ikke akkurat smekker,
men undervannsprofilen var omtrent
som på en styrlastig meterbåt. Jevnt og
krapt stigende fra akterstevnen og opp til
vannlinjen forut. Korte overheng i begge
ender, gjør at hele profilen sett under ett,
beskriver et skrog som overvanns kan gi
inntrykk av å være klemt sammen som
under en kjedekollisjon. Taklingen skilte
seg også ut. Stormasten var høy og bermudarigget,
og avstanden mellom denne
og fokkemasten, ga rom for variasjoner av
stagseil.
Også ”Nina” hadde et norsk innslag.
Mannskapet bestod av amatører, men
med et unntak: Nordmannen Lars
Midland. 35 år gammel, hadde han stått
til sjøs siden han var 14 – ”(-) en flink
sjømann, for hvem intet kom som noen
overraskelse (-)”.
Fastnet Race 1928
Den 15. august var det tid for årets Fastnet.
To amerikanere fra Atlanterhavsracet stilte,
nemlig ”Nina” og ”Mohawk”. Sistnevnte
var en Aldenskonnert. ”Nina’s” atlanterhavsmannskap,
med unntak av Lars Midland,
var reist hjem. Midland fikk nå selskap av
Sherman Hoyt som skipper og sammen
med ham et mannskap på seks amerikanere
og to briter.
Enkelte av båtene på det britiske laget
ble valgt ut i henhold til deres evne til å
holde av veien for de amerikanske utfordrerne.
Trauste ”Jolie Bris”, den franskbygde
loskutteren som vant det første
Fastnet i 1925, ble regnet som skonnertenes
jevnbyrdige i tilfelle hardt vær. Ble det
lettværsseilas, satte man sin lit til yawlen
”Noreen”. Hun var opprinnelig en 12m
R fra 1917. Bygd i Vollen som ”Tatjana”,
men mest kjent som britisk under sitt nye
navn. Sjelden har forøvrig en 12 meter
gjennomgått så mange eksperimentelle
endringer hva riggen angår. I tillegg til
forskjellige kutterrigger, har hun framstått
som både yawl og skonnert. På side
102 i Kragset Vold og Engens bok om
Johan Anker, seiler ”Noreen” i 1935 som
kutter. Imidlertid er masten flyttet langt
akterover, så langt at den passerer ned
gjennom salongen. Men i 1928 var hun
altså registrert som bermudarigget yawl,
riktignok med et seilareal større enn hva
som var vanlig på datidens moderne
12-metere.
Som såkalt allrounder, satset britene på
oberstløytnant George L. Chambers
”hurtige og meget sjødyktige kutter
”Neptune”. Den alminnelige mening var
at Ankerbåten var i stand til å gi en enhver
båt av samme størrelse heftig konkurranse.
Dessuten passet hun godt inn i
havseilerklubbens måleregler. Siden hun
var spissgattet, ble hun av britene beskrevet
som ”norsk losbåttype”. Mer i den
retning var imidlertid skøyta ”Viking”.
Hun var 48 fot lang, kutterrigget og
påstått å være en Colin Archer bygget båt.
Men etter bildene å dømme, var hun
neppe fra hans tegnebrett. Men allikevel,
britene stilte med tre norskbygde båter
det året.
”Neptune”
14. august flyttet hele mannskapet
ombord i ”Neptune”. Den påfølgende
dag tørnet de alle ut klokken 6 for å
starte klargjøringen. Det var eieren, to
marineoffiserer som hadde ansvaret for
navigeringen pluss tre amatørmann-
skaper. I tillegg var det fire profesjonelle
ombord: skipperen, to matroser og kokken.
De var alle nordmenn. At to av dem
ikke snakket engelsk, ble akterut ansett
som besværlig – ”særlig når vi bestilte forfriskninger”.
Innen starten gikk klokken halv tolv,
rakk de å få motoren forseglet, og
”Neptune” gikk over linjen som nummer
to, to båtlengder etter Ingeniørvåpenets
Nicholsonkutter ”Ilex”. Ombord i ”Nina”
engstet man seg mest for ”Noreen” og
”Neptune”. Begge dro da også fra i starten,
men skipper Sherman Hoyt beroliget
mannskapet med at det var langt igjen.
Dagen etter var ingen av konkurrentene å
"Viking"- nok en norskbygget båt i Fastnet
dette året.
se. Bortsett fra en times vindstille, hadde
de jevnt driv gjennom hele løpet. Da de
ikke hadde hatt kontakt med noen, var de
spent på om både ”Noreen” og ”Neptune”
allerede lå og ventet på dem ved innkomsten
i Plymouth. De gikk over mål like
over midnatt den 20. august, og var første
båt inn. Først ved 12-tiden, ni og en halv
time senere, ankom ”Mohawk”. Så kom
”Neptune” drøye to timer etter. Hun
holdt stor fart inn mot mål. Vinden var
frisk og de hadde to rev inne, ”noe som
lettet presset på henne betraktelig”. Det
holdt til en fjerdeplass korrigert tid. Syv
fullførte av 12 startende.
Kunne vunnet
Under oppsummeringen av regattaen
etterpå het det blant annet om ”Neptune”:
”(-) Fartøyet holdt en bemerkelsesverdig
høy fart gjennom hele racet og kunne lett
ha vunnet. Men hun var uheldig i det hun
ble liggende lenger i vindstilla enn konkurrentene
(-)”. Faktisk lå hun og drev ti timer,
mens ”Nina” slapp med en.
Ombord i ”Nina” hadde de ikke følelsen
av noen lettkjøpt seier, og deres offisielle
beretning fra regattaen sluttet som følger:
”(-) Vi ombord i ”Nina” vil benytte anledningen
til å gratulere ”Neptune’s” eier,
oberstløytnant George Chambers, som vi
forstår nettopp har feiret sin 76 års fødselsdag,
med å ha gitt oss spennende konkurranse.
Måtte vi være like ivrige til å kappseile
på havet når vi kommer i hans alder!”
Mr. Crankshaw, ”Noreen’s” eier, fikk også
kommentert sin innsatts etter regattaen,
riktignok i helt andre ordelag. Den alminnelige
mening var at værforholdene hadde
vært ideelle for ex 12-meteren. Men hun
gjorde det dårlig – ”(-) alt for dårlig til å
være sant”. De brøt og søkte havn. Ryktene
sa det var kvinner ombord – og det var
sjøsyke. Det avstedkom følgende replikk:
”Men i himmelens navn, det er da ingen
unnskyldning!”
Løytnant Lindsday Fisher og hans
”Viking” fullførte heller ikke. Det hadde
"Neptune" med 2 rev i storseilet under
inspurten i Fastnet Race 1928.
gått tregt, så de ville ha ankommet et døgn
etter de andre. Det var der ombord John
Illingworth, ved en senere anledning,
beskrev hvordan skøyta oppførte seg på
kryssen: ”Hun beveget seg som ei ku i ei
myr!”
Sesongen 1928 fikk en litt brå avslutning
for gamle oberstløytnant Chambers. Han
skadet seg i det han skulle entre jolla en dag
i slutten av august. Det endte med noen
dager på sykestua. Men det forhindret ikke
at han og ”Neptune” stilte til start i Fastnet
også i årene som fulgte. Dramatisk var
eksempelvis hardværsseilasen i 1930. Da lå
de meget godt an, men måtte søke havn da
rorkulten brakk. I tillegg sprakk rortoppen.
”Nina” derimot, startet så vidt vites
ikke i Fastnet igjen. Hun ble bragt tilbake
over Atlanteren igjen sommeren 1929. Da
hadde hun overvintret ved siden av
”Neptune” på slippen til W. White og sønner
på Isle of Wight. ”Noreen” hadde også
godt selskap – bedre enn fortjent kanskje
– den vinteren. Hun sto på George
Marwins slipp, også på Isle of Wight,
sammen med Kongens ”Britannia”.
Hvor ble de så av?
”Noreen” rakk å delta i flere Fastnets før
hun forliste etter lang og tro tjeneste.
”Nina” deltok i the Bermuda Race så sent
som i 1962. ”Neptun”, eller ”Neptune”,
var fortsatt registrert i Lloyds på 1950-tallet,
da under navnet ”Albatros”. Kanskje
finnes hun fortsatt et sted på de britiske
øyer – om ikke annet forkledd som husbåt
i gjørma på en eller annen elvebredd, slik
det gikk med mange av de andre gamle
store.
Kilder:
Ebert, Jan: Danske lystbåde, bind 1.
Leather, John: Panorama of The Gaffrig.
Lonsdale Library, The
Loomis, Alfred E.: Ocean Racing.
Yachting 1928.
Yachting 1930.
Yachting World &
Marine Motor Journal 1928.
44 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011
KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011
45