Klassiske Linjer Nr. 19 2011 - Klassisk Treseiler Klubb

1
Del 1
AV MARIUS BORG
Jeg har lenge hatt et ønske om å fortelle seilmakerhistorien
fra slutten av 1800-tallet, da regattaseilingen
som vi kjenner den startet, og frem til i dag. Jeg
vil i følgende artikkel konsentrere meg om det tekniske
innenfor seilmakingen i overgangen fra skuteseiling
til regatta seiling, og ikke minst utviklingen
som skjedde her rundt århundreskiftet.
I neste utgave tar jeg for meg utviklingen fra rundt
1920 og frem til i dag. Dessuten vil jeg se nærmere
på norske og utenlandske seilmak ere som bidro
med seil til norsk seilsport, og ikke minst hvilke
opprinnelige seilprodusenter som leverte til KTK
medlemmenes egne båter.
På seilskutetiden var det høyt ansett å være seilmaker,
og statusen illustreres ved at seilmak eren,
under det strenge hierarkiet ombord i en skute,
1
Tradisjonell seilmaking fra regattaseilingens
start og frem til i dag
kunne tale direkte til kapteinen. Seilmakeren hadde
ansvar for båtens ”motor” og var derfor uunnværlig
i alle situasjoner som krevde hans spisskompetanse.
Håndverk og kunnskap om materialer, styrkeberegninger
og kjennskap til hvordan utnytte vind til
båtfart gjennom å forme seilduk til et effektivt redskap
for rask fremkommelighet og manøvreringsevne,
var viktige elementer i seilmakerens profesjon
om bord i skipet.
På slutten av 1800 tallet ble regattaseiling i mindre
båter mer og mer populært, samtidig som seilskutene
etter hvert ble erstattet av motordrevne fartøyer.
Seilmakerne om bord på skutene kom på land
og de store seilloftene som produserte røffe skuteseil
og skøyteseil, ble mer og mer seilloft for lystseilbåter.
For å lettere illustrere en seilmakers hverdag
bruker jeg dette eksempelet: Storseilet til
Britannia, se bildet nr. 1.
I starten av kappseilingstiden begynte seil makeren
å bruke bomull som materiale. Dette var en mye
mer stabil seilduk enn lin og hamp, som både var
tunge og lite formstabile. Seilmakeren ønsket å
kunne kontrollere formen på seilene, og etter hvert
som det ble utviklet raskere båter med slankere
skrog, mindre våt flate, smekre gaffelrigger og etter
hvert bermudarigg, så krevde det også utvikling av
seil både i materiale og form. Bomullsduken ble
vevd tettere og tettere i årene som gikk og ble etterhvert
meget stabil og kom i ruller på ca. 46cm, som
var bredden på standard vevemaskin. På denne
tiden ble alle dukene sydd sammen for hånd, og en
kan tenke seg storseilet på for eksempel Britannia
med så mange paneler, hvor stor jobb dette var.
Håndsytråden var som regel vokset hamp og en
lengde søm foregikk omtrent slik: ” To armlengder
dobbel hamptråd – tre det på nålen – vokse tråden
gjennom å dra den gjennom bivoks – sy med identiske
sting så fort du klarer - og ”slik gikk no dagan”.
Det var derfor litt av en revolusjon da de første
symaskinene ble innført på 1900-tallet i seilmakerfaget.
Først med 1-nåls rettsømmaskin,
deretter med dobbeltnål rettsømmaskin. En del
seilmakere gledet seg nok over dette, en del
andre ble overflødige.
Mange av håndverksdetaljene i denne period en
var de samme som i seilskutetiden, bare nettere
og mer egnet for regattaseiling.
Etter at man har sydd sammen duken, da har
jo seilmakeren allerede laget inntak i natene slik
at seilet får form, så blir seilet liket. Å like et seil
betyr å sy på et tau rundt alle likene. Dette var
for å avlaste seilduken i områder der det var
mye belastning. Derfor når du ser gamle
regatta bilder, så er det nesten ikke noe seilduksforsterkning.
Liktauet er forsterkningen.
Seilet skulle jo festes til rigg og mast, og alle
”hull” i seilet ble sydd med 4-dobbel hamptråd
og en bronse ring eller tvunnen seilduk som
base i ringen. Dette ble gjort før likingen. Etter
at seilet var liket, ble det spleiset løyerter i alle
hjørner. Dette var en smidd ring som det ble
spleiset et tau rundt gjennom de håndsydde
ringene, se bilde nr. 2
Deretter ble spiler, skinndetaljer for å beskytte
mot eventuell slitasje fra masteringer, stagkroker
og annet, sydd på. En slik prosess tok selvfølgelig
mange timer, og spenningen til den
ansvarlige seilmakeren var derfor stor når seilet
skal prøveseiles. Det tok for eksempel 2 måneder
med 26 mann å sy ferdig gaffelstorseilet til
Britannia, og nye 2 dager med 15 mann for å
monterer det på båten. Da var det nok noen
som håpet det passet og sto fint… Se bilde 3
En Newzealander som jeg kjenner godt, hadde
2 3
en Bestefar som seilte på J-båten Shamrock.
Denne Bestefaren hadde vært med å prøveseile
de nye seilene før en stor regatta på 30-tallet.
De hadde brukt 2 dager på å montere storseilet,
båten var klar for seilas, de fikk om bord kapteinen,
eier, fornemme venner av eier og resten
av mannskapet. Storseilet gjøres klar til heising,
og det trengs 18 mann på fallet for å få det opp,
det er liten bris og perfekte forhold for prøveseiling.
Kapteinen, eieren og seilmakeren står
ved roret og diskuterer nye design på skrog og
seil, og hvordan vinne regattaen som står for
tur. Da plutselig, ved storseilet halvveis oppe,
kommer det et prosjektil ned fra midten av
masten og treffer dekket som et bajonettsverd
30 cm fra en av gutta på storseilfallet.
Prosjektilet borer seg ned i dekket og blir
stående av seg selv. Det kommer da tørt fra
seilmakeren: ” Der var saksen jo”.
28 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011
29