Klassiske Linjer Nr. 19 2011 - Klassisk Treseiler Klubb

Seil og himmel, stort bedre blir det ikke (Foto: Ninja B.)
1904, dvs. banken eier noe. Men hun er ikke en hvilken som helst reder.
Hun er en sånn som er med. Hele tiden har hun noe i hendene: Om ikke
et skjøte, så et ror, en kniv, en sleiv, en ankerkjetting, et vinglass. Hun er
både ”first mate” og kokk ombord. Nikki er 41 år. Hun sitter aldri så lenge
av gangen, så intervjuet finner sted her og der.
Kysten skummer. Hus klamrer seg til steinene inne ved land. Bølgene
gjør oss klamrende. Skipperen smiler. Vinden røsker saltlaken i håret hans.
Lunefulle er vindene her nede. Bare minutter senere ligger vi med flappende
seil og ruller på bølgene. Uten vinden, varmen. Solkrem! Vi smører
på. Motorens dunst blander seg både med kremlukt og de plutselige forandringene
i løpet av siste timen. Kvalme. Therese vil gjerne ha en sjøsyketablett
nå. ”Staysail down!”. Vi går som fylliker mot Nikki på fordekket.
”I was thrown out of school at sixteen. I was a naughty teenager. Mum
was worried. Aunt and uncle had a sailboat, I went with them…”. Jeg har
spurt etter første seilturen og det er sånn Nikki svarer. Hun fortsetter: ”I
hated every minute of it”. Hun tok ingen videre utdanning. Så det ble
båter likevel. Fem år senere jobbet hun som sekretær for et yacht brokerkontor
som drev med trebåter. I mellomtiden hadde hun seilt hit og dit i
hele verden, på skip og båter og hun hadde skaffet seg kunnskaper som
rigger. Det var på det kontoret hun første gang fikk greie på Bessie-Ellens
eksistens. Båten lå i Danmark og var siste gjenværende, seildyktige, engelske
handels-ketch av en flåte på 700. ”I was much into heritage at the
time”, sier hun når jeg ber henne om svar på hvorfor hun interesserte seg
for henne. Så blir hun tankefull. Kanskje hun tenker det samme som meg?
– at det er da et vanvittig ansvar å påta seg for en 21-åring; å redde denne
båten. Men hun sier ikke noe om det, hun sier bare at hun tenkte seg om
i ti år. Første gang hun så henne i virkeligheten var i Danmark i 1996, så
dro hun tilbake i 1998 og i 2000 begynte hun arbeidet med å fikse de små
problemene med det utvendige skroget og å fjerne ballast. Fortsatt er 98%
av treverket under dekk fra 1904. Hun nevner spesielt kjølen av Green
Heart. Hun lar meg forstå at andre gamle cargo-skip ofte begynner å svaie
når de slutter med last, for tyngden av motor og anker tvinger midten opp
– men ikke på Bessie-Ellen. Hun er strunk. Tre album i salongen vitner om
mye arbeid, noe satt bort til proffe dansker – mye utført av henne selv og
en betalt venn. Fire plaketter røper hvem som donerte gaver (ingen ville gi
Santa Cruz de La Palma (Foto: Ninja B.)
Fakta
Ninja Benneche jobber som
programskaper i NRKs kulturavdeling.
Hun seiler når hun
får bli med - eller har muligheten
til å dra på turer, som den
hun skriver om her.
penger). Men riggen har hun gjort selv! 8 seil.
Gaffrig.
Vinden har sneket seg på oss og forseilet er
igjen oppe. Plutselig roper noen glade rop og vi
ser lekende delfiner under baugsprydet. Ved
Montana Roja (hvor fugletittere har sett over
hundre arter) løfter bølgene oss igjen. Så kaster
de oss. Og vinden river i seilet. Og dette hadde
vært så fint og så forfriskende deilig, om det ikke
hadde vært for at Los Christianos har så liten
havn - og så få båtplasser - at vi må ligge på anker
utenfor moloen mens havet bukter og vender og
vrir på seg, så til og med Nikki blir blek.
”The original idea was to fix her and sell her in
the UK, get her back home”. Men sånn ble det
ikke. Bessie-Ellen ble ”too much fun for selling”.
Hun sendte brev til de forskjellige universitetene,
hun kunne jo være researchbåt? Men den tiden
viste seg å være forbi. Ingen biologer får ligge på
anker utenfor en øde øy og tegne sirlige tegninger
mens de observerer livets gang lenger. En annen
måte å overleve på var ved hjelp av midler fra
Maritime Heritage and Historic Ships sitt
HeritageLotteryFund. De har en ambisjon om å
redde en av hver båttype. Mange gamle båter får
lotteri-penger til støtte. Men ikke Bessie-Ellen.
Ikke ennå i alle fall. En tredje mulighet kunne ha
vært ”charity” eller ”funds”, men det innebar for
mange begrensninger, syntes Nikki. Så da ble det
turister, sånne som meg, som ligger under dekk
og prøver å sove i kuling og tenker ”IKKE
STRITT IMOT!” – ”AKSEPTER
BEVEGELSENE!” - ”PUST!”, mens varmt og
salt vann pumper ut av kjevene og ned i svelget
og gjør meg enda mye kvalmere.
Nikki - eier og reder på
Bessie-Ellen svinger seg på
rekka (Foto: Ninja B.)
Los Christianos, Tenerife – San Sebástian, La
Gomera 23.12.2010
Det bølger fremdeles når vi får løs ankeret neste
morgen, men den sterkeste vinden har gitt seg og
vi setter kurs mot La Gomera. Idet vi er i åpen sjø
er det sol og deilig bris, fire seil oppe og det kjennes
flott!
Når vi nærmer oss land sier Kerry, en irsk dame
i slutten av trettiårene med en lattervekkende
sjarm: ”Wonder what they think the ones that see
us from ashore. They probably envy us – don’t
you think?”. Så dør vinden og Nikki vil ha seilene
halt. Vips så er vi i San Sebastian-moloens
beskyttende favn. Vi går i land og dusjer av oss
siste døgns ubehag. Vi ler som barn.
Bessie-Ellen har ikke mye konkurranse her
nede. ”Eye of the wind” er i samme havner, men
der betaler man tre ganger så mye – og har mer
luksus. Nikki kan ikke ta mer betalt, sier hun.
”699 pund for en uke pluss flyreise, det er ikke så
mye penger for ferie?”, innskyter jeg - og har ikke
noe å klage på hva luksus angår. Hun drar på det,
hun sier det er vanskelig – for på papiret (eller
web-siden) er hun i konkurranse med mindre
båter som er billigere i drift, men med tilsynelatende
samme tilbudet. Jeg spør om den gruppen
jeg nå er i er representativ: Like mange kvinner
og menn og alder fra 32 til, la meg gjette 65.
Nikki sier det pleier å være flere kvinner, mange
sykepleiere, - men ellers er det som nå: middelklasse,
engelsktalende nord-europeere.
Sesongene er forskjellige. Mellom oktober og
mars er Bessie-Ellen på Kanariøyene, april til
september er hun ved Storbritannia. Det er verdt
BESSIE - ELLEN JULEN 2010
å merke seg at turene til og fra, via Azorene, også
er mulige å delta på – slik som Dominik gjorde,
min polske velkomstsilhuett.
Nikki forteller at han kom på i slutten av oktober
i Vigo i Galicia, Nord-Spania. Han skulle
tilbringe ti dager ombord, som betalende mannskap,
og forlate Bessie-Ellen på Tenerife. Etter det
skulle han på krysse Atlanteren på et Polsk Tall
Ship, men skuta mistet mastene. ”What?”.
30. oktober meldte BBC:
The Polish-registered training vessel Fryderyk
Chopin lost the masts about 100 miles (160km)
south west of the Isles of Scilly. There have been no
injuries reported among the 47 crew, which includes
36 sailing trainees, all aged 14.
Høye, sterke Dominik smiler åpent. Han er 33
og driver import av spillkonsoller til Polen fra
England og ellers med aksjer på nettet. Nå også.
Når det er mobil internettilgang på båten. Men
han vil være på reise nå. Treffe mennesker. Se mer
av verden. ”But not America this year?”, konkluderer
jeg. Han nikker og rister på hodet. ”I went
to USA for three weeks, to visit friends. After, I
came back. Nikki said I could come”. Men han
betaler ikke nå. Ikke får han betalt heller. Han
arbeider frivillig mot kost og losji og opplevelse.
Det gjør Dirch også. Han som kalles Second
Mate. Han som sitter under dekk og skrur opp
toalettet fordi det har tettet seg - og som henger
i tuppen av baugsprydet for å sikre seil mens
bølgene velter og dytter, så kapteinen ikke kan
annet enn å se ham dyppes under. Ikke én
gang, men to.
Nikki må basere seg på frivillig hjelp. Hvem ser
hun etter, helst? ”He…”, begynner hun – og
kommenterer selv at det er nok en mann. For
han må ha den fysiske styrken hun mangler. Så
må han ha empati for båten. Han må kunne
observere, reparere og vedlikeholde. Hun stopper
opp. Trekker et sånt sukk som idealister gjør når
de tenker på de tusentalls skuffelser det ligger i at
de som melder seg som hjelpere ikke klarer å
hjelpe – verken med eller uten betaling. For
enten så ser de ikke eller så kan de ikke. Men så
er det en lang liste ting det er nyttig om han kan:
tauverk, elektrisitet, pumper, motor, treverk,
matlaging, seil, tekstiler, klesvask, vask av alt!
Men først av alt må han kunne seile. Dominik
kan slett ikke alt dette, men noe – og Dirch kan
noe - og John. Men resten må Nikki fikse selv.
Derfor sitter ikke Nikki.
Kvelden på La Gomera er stort sett en pub-tur.
Jeg lar dem få holde på med øl-rundene sine
alene… Tidlig neste morgen løper jeg langs den
molo-beskyttede stranden – frem og tilbake - og
avslutter med å løpe gjennom en tunnel til den
ytre stranden. Fra den stranden ser jeg Tenerife
og havet. Der skummer bølgetoppene, de har til
og med kasteslør. Jeg gruer meg. Vi skal til øya
nærmest det åpne Atlanterhavet og det kan ta 10
24 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011 KLASSISKE LINJER NR. 19 MARS 2011
25