KRONIKK Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg Hva betyr høyt konfliktnivå i barnefordelingssaker? Høyt konfliktnivå (heretter HK) er en beskrivelse som går igjen i mange barnefordelingssaker. Såkalt HK kan være en presis beskrivelse på temperaturen i den enkelte sak. Men ofte savnes en kvalifisering av uttrykket, og ikke minst hvilken relevans HK skal og bør ha for bedømmelse og regulering av tvistegjenstandene i den enkelte sak. Ikke sjelden fungerer betegnelsen som stigmatiserende for minst en av foreldrene som mer og mindre frivillig har blitt dratt inn i en sak. Dermed risikerer man å dekke over forhold som spiller partene ut mot hverandre, og man hvitvasker konfliktdrivende holdninger og arbeidsmåter hos profesjonelle aktører som f.eks sakkyndige og advokater. I retten og i de tekstene som gir seg ut som faglitteratur velger man fremstillingsform og innhold hvor årsakene til konfliktene som anses høye, ikke regnes som interessante nok. Når årsakene usynliggjøres blir begge foreldre stemplet som like gode eller dårlige. Og dermed medansvarlige for HK retten ikke sjelden legger til grunn for å redusere kontakt mellom barna og den tapende part. Selv om det opplagt er den ene forelderens skyld og ansvar at partene ikke blir enige i og utenfor retten. Det er en utbredt oppfatning at alene det forhold at foreldrene ikke klarer å bli enige om bosted og samvær og må gå til retten, er uttrykk for at foreldrene utsetter sine barn for omsorgssvikt, eller også indikerer personlighetsbrist. Dette er f.eks temmelig eksplisitt uttrykt i en artikkel i Lov og Rett 2014 s89-108 hvor forfatterne Trude Haugli og Grethe Nordhelle hevder om foreldreparter i barnefordelingssaker at: «I denne gruppen av foreldre er det høyst sannsynlig en overrepresentasjon av foreldre som ikke fungerer tilfredsstillende som omsorgspersoner, der minst en av dem ikke primært er opptatt av hva som er best for barna.» Verken «sannsynlig», «overrepresentasjon», «fungerer», «tilfredsstillende» eller «hva som er best for barna» er underbygget metodisk eller på annen måte akademisk-faglig. Slike holdninger fra fagfolk kan imidlertid underbygge forventninger om at det som regel er minst en av foreldrene det er noe galt med. Når den nye trenden nå synes å være å sende barnefordelingssaker til familievernkontorene hvor holdningene hos middelaldrende kvinnelige familieterapeuter med ikke overvettes positivt syn på fedres ønske om delt omsorg (se bl.a deler av fremstillingen i Ådnanes mfl: Sintef rapport «Evaluering av mekling etter ekteskapslov og barnelov», 2011, s120), kan man forestille seg minst en alternativ forklaring til årsaker og virkninger av HK. Er meriterte fagfolks synspunkter alltid faglig holdbare? I et ferskt dr.gradsarbeide til psykolog Wenke Gulbrandsen, synes det viktigere å «holde dialogen i gang» enn å unngå at identifisering av «kilder til konflikter» fungerer som sirkulære kliniske bevegelser hos de som skal mekle mellom foreldrene. Gulbrandsen fikk pes fra en av opponentene under selve disputasen 15. februar 2016 ved Universitetet i Oslo. Tydelige påpekninger av at Gulbrandsens ekspliserte kjennetegn på «foreldre i store konflikter» kan være uttrykk for at klinikeren uansett finner det hun ser etter. I avhandlingen er Gulbrandsen og medforfattere lite interessert i å finne årsaker til HK men raus med å formidle hvor flinke de er som meklere, (Obligatorisk mekling med foreldre i store konflikter. Psykologisk institutt, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, 2015). Gulbrandsens angivelig forskningsbaserte kjennetegn er referert som kunnskapsgrunnlag i Prosjektrapporten «Bedre arbeid i høykonfliktsaker» datert 23.12.2015 stilet til Domstolsadministrasjonen, hvor følgende definisjon er brukt (s9): «Prosjektgruppa mener at alle saker som står til behandling for tingretten er å anse som høykonfliktsaker og således aktuelle for henvisning til familievernkontoret» Prosjektgruppen består av dommere fra Sør-Trøndelag tingrett og familieterapeuter fra samme område. Rapporten inneholder mye interessant lesning og er som uttrykk for fagfolks synspunkter på en betent materie uvant åpen om forhold som ikke nødvendigvis fungerer i det tverrfaglige samarbeidet vi må formode har de beste intensjoner. I forlengelsen av ovenstående sitat heter det: «Vi tar ikke stilling til konfliktens innhold og karakter, men forutsetter at konfliktnivået er høyt når foreldrene velger å gå til retten for å finne en løsning». Har også den saksøkte noe valg? Hvis en far ønsker å fortsette delt omsorg for sine barn er det intet institutt som beskytter hans «valg». Han kan enten måtte gå til sak for overhode å få treffe sitt barn, eller i noen tilfeller bli saksøkt fordi han ikke ukritisk underkaster seg mors luner. Slikt blir det konflikt av. Hvorfor vil man ikke identifisere denne og andre årsaker? Det publiseres relativt mye om HK for tiden. Grethe Nordhelle utgir primo juni 2016 boken «Høykonflikt» og en artikkel fra Anna Nylund om «Tilpasset mekling som konfliktløsningsmetode i konflikter om omsorgsorganisering» er under publisering i tidsskrift for Familierett. Felles for begge disse fremstillingene er hva jeg er tilbøyelig til å betegne en for naiv tiltro til meklerkompetansen, og for Nordhelles bok: Om mekleres psykologiske innsikt med hensyn til å oppdage «underliggende problematikk». Fagfolk har få eller ingen forslag til hvordan man metodisk skiller mellom saker som er egnede for mekling og de som ikke er det. Med unntak av opplagte tilfeller av rusmisbruk og drap. Etterprøving av Gulbrandsens «kjennetegn» i en rettslig kontekst er også fraværende. Et grunnleggende problem i barnefordelingssaker er at man i praksis har fjernet beviskrav for konfliktdrivende påstander om vold og overgrep og negativ personkarakteristikk. Mye av temperaturen kunne med fordel ha vært forebygget og effektivt regulert om retten brukte sin autoritet og krevde bevis for påstander, argumentativ holdbarhet og relevans, og dertil brukte sanksjonsmidler som rettergangsbøter for å slå ned på vidløftighetene. 36
I retten og i de tekstene som gir seg ut som faglitteratur velger man fremstillingsform og innhold hvor årsakene til konfliktene som anses høye, ikke regnes som interessante nok. 37
Change language