Unikum 7 – 2016 (september)

Studentavisen for Agder Nr. 7 | Årgang 18 | September 2016 

Gambler med fremtiden 

for å følge lidenskapen s. 8-9 

Flukten fra syria i Fargefest i Grimstad I Sørbok med overskudd I Ti tips til studentøkonomien I Kulturkalender I Borgerlønn

leder 

innhold 

når studentPressen Pines 

Sluttpakker, større arbeidspress og kutt 

etterfulgt av nye kutt er den hverdagen 

journalister i norsk avispresse har våknet 

opp til de siste årene. Ingen skjermes, ingen 

skånes - på det viset er mediekrisen 

ubarmhjertig. Det store nettet som skulle 

erstatte det fallende papiravissalget har så 

langt vist seg å ikke være i nærheten av 

samme inntektskilde. De som før annonserte 

i lokalavisen, reklamerer nå til absurde 

lave priser på Facebook og Google. 

Den lidende parten her er ikke journalister, 

fotografer og typografer. Dette er 

smarte, flinke mennesker som finner seg 

nye jobber og lidenskaper innen rimelig 

tid. Samtidig blør demokratiet. De kritiske 

sakene blir færre når avisenes ressurser 

krympes. Vår kunnskap om hva som rører 

seg i samfunnet forvitrer, uten at vi legger 

særlig merke til det. 

Når halvparten av alle amerikanere får 

sitt nyhetsbehov dekket gjennom sosiale 

medier, er det grunn for alarm. I Norge 

er tendensen lik. Vi går inn i en tid hvor 

algoritmer og delepotensial er det som 

avgjør hva som leses og blir lagt merke 

til. Et sted hvor kildekritikk, nyhetskriterier 

og presseetikk ikke lenger er noen 

begrensning. På samme måte som norsk 

presse fyller en rolle som vaktbikkje, samfunnsopplyser 

og debattplattform, finnes 

det over hele Norge små, men imponerende 

gode studentaviser. Her jobber studenter 

frivillig ved siden av sine studier. 

Ikke en gang store mediehus som VG og 

NRK kommer så tett på studentene som 

«Peikestokken», «Inside» og «Universitas». 

De skriver saker om skolekantiner med 

matsvinn, eksamensdop og læringsmiljøer 

som ikke henger på greip. På imponerende 

vis løfter de viktige debatter fra møterom- 

mene og ut til alle universitets studenter. 

Ikke alle ser verdien av å ha en fri og 

uavhengig studentpresse på campus. 

Norges eldste studentavis Under Dusken i 

Trondheim har det siste året mistet finansiering, 

samtidig som annonseinntektene 

krymper. Universitetet har vist liten vilje 

til å bidra med langsiktig hjelp. Derfor frir 

studentene til lokalpolitikere og store mediehus 

i håp om å sikre sin egen eksistens. 

Ved Sørvest i Bergen og K7 Bulletin ved 

NHH har to av Norges aller flinkeste studentmedier 

mistet så store bevilgninger 

fra Velferdstinget at de har stått på randen 

til nedleggelse. Førstnevnte har blitt tvunget 

til å halvere antall utgaver. 

Her i Kristiansand finnes det også studentmedier. 

Du leser faktisk en av dem 

nå. Vi i Unikum driver i langt mindre skala 

enn de nevnte eksemplene. Det at kostnadene 

våre er lavere, betyr ikke at vi ikke 

opplever press. Nylig kuttet Velferdstinget 

i Agder 26.000 kroner i trykkemidler. Det 

er prisen for å trykke halvannen utgave av 

vår studentavis. 

Unikum mener at alle studentmedier 

fortjener livets rett. Det er simpelthen nødvendig 

for at studentdemokratiet skal fungere. 

Alle som ruger på pengesekker rundt 

om i universitetsnorge bør være klar over 

hva som forsvinner når ressurser rives 

vekk fra mediene. Selv om det sikkert ville 

vært nokså behagelig om ingen stilte dem 

spørsmål om prioriteringer og sånn. 

Matias Smørvik 

redaktor@unikumnett.no 

911 45 962 

4 en håndfull studentnytt 

6 hvordan overleve på studentbudsjett 

7 økonomisk mattips 

8 Brenner for å lage spill 

10 Fargefest i Grimstad 

12 Bokhandelen som alltid går i pluss 

14 Unikum digger + kulturkalender 

16 Donald Trump + månedens ord 

17 litt om moderne tro 

19 STA om psykisk helse 

20 Bli med i Unikum 

21 hvor forskjellig er vi? 

22 Flukten fra Syria 

26 A presentation of international students 

28 voldtekt og holdninger 

30 Fordele verdensøkonomien 

31 Når menneskerettigheter brytes 

32 har du tenkt? 

33 Borgerlønn til folket? 

34 Tåkehistorien 

redaksjon: 

utgitt av: studentavisen unikum, ved universitetet i agder 

Postadresse: serviceboks 422, 4604 kristiansand s 

BesØksadresse: gimlemoen 24, 4630 kristiansand s 

org.nr.: 984 544 677 mva 

teLefon: 911 45 962 

ePost: red@unikumnett.no 

nettside: www.unikumnett.no 

tWitter: www.twitter.com/unikumnett 

faceBook: www.facebook.com/studentavisenunikum 

Årgang 16 

publisert september 2016 

unikum er studentavisen ved universitetet i agder og andre 

skoler tilknyttet studentsamskipnaden i agder. avisen er politisk 

og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. 

unikum forholder seg til vær varsom-plakaten. Føler du deg 

urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av 

unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen. 

ansvarLig redaktØr : 

matias smørvik 

redaktØrer: 

targeir attestog, nora nussle torvanger 

grafisk ansvarLig: 

vera baklanova 

forside: 

monta birkmane 

journaLister: 

nora nussle torvanger, kristian tyse nygård, 

kristoffer andersen, matias smørvik, roar Frivold 

skotte, Franz rose bengtson, emilie rætta, asbjørn 

oddande gundersen, Henrietta Hawkins, le 

nguyen, ine rossebø knudsen, amir Hayek, ole 

Håvard seland, rigmor solnes, katrine tveito, marit 

grimsrud 

gjesteskriBenter: 

sunniva Fekjær, martinus Førde 

fotografer: 

monta birkmane, matias smørvik, le nguyen, 

miriam ibsen 

iLLustratØrer: 

asbjørn oddane gundersen, silje Fjørtoft 

desken: 

vera baklanova, thea gvalia, matias smørvik, 

silje Fjørtoft, ine rossebø knudsen, Franz rose 

bengtson, le nguyen 

korrektur: 

targeir attestog, kristian tyse nygård, matias 

smørvik, Franz rose, silje Fjørtoft 

dagLig Leder: 

kjetil nyjordet 

trykking: 

bjorvand & Co 

oPPLag: 

1200 

september 2016 unikum nr 7 3

En håndfull studentnytt 

Tekst: Matias Smørvik 

Roar Frivold Skotte 

Gikk med bøsser 

for Afghanistan 

Så mange som 68 studenter tok seg tid til å gå med bøsser 

under årets Studentaksjon. Nå håper styret å etablere seg 

som et fast årlig innslag hver høst. 

– Det handler det å bygge videre på det vi har begynt på 

i år. Det er vanskelig å få ting til på Sørlandet. Målet for 

året var å etablere oss i bevisstheten til folk og skape en 

identitet rundt aksjonen, samt å gi de som deltok en god 

opplevelse, sier leder for studentaksjonen Jacob Haugmoen 

Handegard. 

Innsamlingsaksjonen ble gjennomført ved flere av de store 

studiestedene i Norge. I Kristiansand samlet bøssebærerne 

inn 42.000 kroner. For bare en 1000-lapp kan en sikre et 

års skriveopplæring for et afghansk barn. 

– Dette er et kontinuerlig prosjekt som vi har med Kirkens 

Nødhjelp, knyttet til lese og skriveopplæring for barn og 

unge. Hovedformålet er at vi skal være en stabil faktor 

som bidrar fast hele veien. Lese- og skriveprogrammet 

som tilbys går over et år, og forhåpentligvis vil de få videre 

skolegang etter dette. Nylig fikk jeg høre at de ønsket å 

utvide programmet på grunn av pengene vi bidrar med, 

sier Haugmoen Handegard. 

Sykkelbro skal føre 

UiA nærmere sentrum 

Det skal bygges nok en bro over Otra. Det har Kristiansands 

folkevalgte bestemt. Denne er forbeholdt byens syklister. 

Med en prislapp på 80 millioner kroner vedtok formannskapet i 

Kristiansand torsdag 8. september at broen skulle bygges, hundre 

prosent statlig finansiert gjennom Nasjonal transportplan. 

Kun Frp og Demokratene stemte mot, de ønsket i stedet en støyskjerm 

på Oddernesbroa til en langt rimeligere pris. Ifølge Fædrelandsvennen 

bruker 2.500 syklister Oddernesbroa daglig. På Lundsbroa er 

tallet 3.500. STA var blant dem som ønsket seg broen, som trolig ikke 

blir realisert før i 2022. 

- Avstanden mellom Universitetet og bykjernen oppleves lang, støyete 

og støvete av mange studenter. En ny gang- og sykkelbro vil ikke bare 

gi myke trafikanter en bedre opplevelse, det vil også være viktig i 

arbeidet med å knytte sammen Kvadraturen og universitetsområdet, 

sier Østensen, sier STA-leder Kai Steffen Østensen til Fædrelandsvennen. 

4 studentnytt

Studentvalg 

I oktober skal nesten 60 nye studentrepresentanter 

velges ved UiA. Fristen for å fremme 

kandidater er satt til 5. oktober. 

• Fakultetsstyrene. Det øverste organet 

til fakultetene og lærerutdanningene. 

Fakultetsstyrene og styret for lærerutdanningene 

har et overordnet ansvar for at 

virksomheten ved fakultetene og lærerutdanningene 

holder høy kvalitet. 

Satte foten ned for seksuell lek 

Under fadderperiodens meget populære pub til pub-event måtte ivrige dommere bokstavelig 

talt kaste inn håndkle, etter at flere studenter reagerte på en seksualisert post. Rumpepisking 

med håndkle og kølleslag ble til slutt for mye for arrangørene. 

Foran hver fadderperiode står ivrige førsteårsstudenter i kø for å sikre seg den mest populære 

aktiviteten gjennom hele fadderperioden. Årets utgave var ikke noe unntak. 1.200 billetter 

ble solgt unna sporenstreks. Et salg som er med på å generere solide inntekter for studentidretten 

i Kristiansand. 

Studenter som sikrer seg billett, finner seg et lag før de vandrer mellom Kristiansands 

utesteder. Der deltar de på en ny lek for hvert sted de besøker. På postene får de poeng og ved 

kveldens foreløpige slutt kåres en vinner. 

Pisket på pungen 

Men for mange ble aktiviteten som ble holdt på Midtnight Cafe for sterk kost. Reaksjonene ble 

til slutt så omfattende at arrangør KSI valgte å stenge hele leken, før alle hadde fått mulighet 

til å sanke poeng der. 

Først skulle deltakerne kjøpe seg en drikkevare og utstyres med en hjelm. Når deltakerne ble 

slått i hodet, skulle de drikke opp på kortest mulig tid. Deretter skulle bonuspoengene sankes. 

Her måtte de stille seg opp på en rekke, før en dommer kom med noe som tilsynelatende var 

et vått håndkle, eller annet tøystykke. Deltakerne skulle så piskes. 

Unikum har snakket med flere som deltok på den omdiskuterte posten. Noen mener det hele 

var harmløst og morsomt, mens andre forteller at de fant posten drøy, støtende og kvinnediskriminerende. 

– Da vi kom dit, spurte vi om hva som måtte til for å få full pott. Dette var nesten umulig sa de, 

men det hjalp visst å kle av seg. Tidligere hadde det vært en gjeng innom som sto naken og lot 

seg piske på pungen, forteller en førsteårsstudent til Unikum 

Morsom og utfordrende 

– De fortalte at vi kunne ta av oss bh-en, og piske oss på puppene for flere poeng, sier en 

fadder som deltok på aktiviteten. 

Før arrangementet ble dommerne fortalt at det ikke var lov å be folk kle av seg og at det ikke 

er pent å be om smisking av seksuell karakter, slik som lapdance og klining. Det var de ulike 

KSI-idrettene som hadde ansvar for hver sin aktivitet. 

– Vi gikk runden og registrerte hva som skjedde på Midnight Cafe. De hadde en hjelm på seg, 

og ble kakket lett i hodet. De bestemte helt selv om de ville ha vann, eller noe annet i glasset. 

Så var det noen som ble pisket med en form for tøystykke. På det tidspunktet mistenkte vi 

ikke at det foregikk noe over grensen da vi oppfattet piskingen som frivillig og at det var 

deltakerne selv som kunne gjøre dette på hverandre, sier leder i KSI, Marianne Kolbeinsvik. 

Etterhvert som de fikk stadig flere reaksjoner valgte de til slutt å stenge posten ut kvelden. 

Alle deltakerne, både de som hadde vært innom, og de som ikke fikk muligheten, ble gitt full 

pott i sammenlagtkonkurransen. 

– Vi så at noe kunne bli feiltolket og valgte å stenge aktiviteten før tiden. Dette gjorde vi på 

grunn av responsen fra deltakere, og litt vår egen oppfatning, sier Kolbeinsvik og legger til: 

– Vi skal ha greie oppgaver på pub til pub, som folk synes er morsomme og utfordrende. Ingen 

skal føle at de er nødt til å kle av seg, føle press til å kjøpe alkohol eller må gjennomføre noe 

de ikke vil.. 

• Studentparlamentet. Det øverste organet 

til Studentorganisasjonen i Agder (STA). 

Studentparlamentet behandler saker 

som omhandler studentenes velferd, 

økonomiske, sosiale og faglige aspekter. 

Det velger også representanter til alle råd, 

styrer og utvalg ved UiA, SiA og STA. 

Disse humanistene får 

jobb etter utdanning 

Rapporten «humanister i arbeidslivet» fra 

NIFU viser at det er stor forskjell på hvilke 

studenter som får seg jobb etter fullført 

mastergrad innen humanistfag. De som 

har studert norsk og andre språkfag har en 

nokså enkel overgang til arbeidsmarkedet, 

mens de som har studert fag som litteraturvitenskap, 

filosofi og idéhistorie er blant de 

som har betydelige utfordringer med å få 

relevant arbeid. 

Nyutdannede humanister går i mindre grad 

rett ut i arbeid sammenlignet med andre 

høyere grads kandidater. Dette skyldes blant 

annet at flere humanister fortsetter i høyere 

utdanning også etter avlagt mastergrad. 

Rapporten viser dessuten at det har vært 

en betydelig økning i antall studenter i 

høyere utdanning de siste 20 årene, men for 

humanistiske fag er økningen liten. 

Nytt filosofifag 

Det nyopprettede emnet Fil 200, «Spillteori 

og filosofi» har til hensikt å kombinere det 

konkrete og det filosofiske. 

Studentene som tar faget er fra blant annet 

økonomi, markedsføring, historie, filosofi 

og sosiologi. Klassen består av rundt femti 

studenter. Det er professor i filosofi Einar 

Duenger Bøhn og førsteamanuensis Kjetil 

Andersson ved institutt for økonomi som 

sammen står for formidlingen av faget. De 

håper på at studentene fra de forskjellige 

studieretningene kan lære av hverandre, og 

at studentene senere kan ta med seg læringen 

til sine respektive fag og lærer seg kritisk 

refleksjon inn i egen studieretning. 

September 2016 unikum nr 7 5

Tekst: Silje Fjørtoft | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen og Silje Fjørtoft 

Ti tips: 

Slik overlever 

du på studentbudsjett 

Sliter du med å få endene til å møtes med stipendet du 

har fått? Du er ikke alene, skal vi tro forbrukerøkonom 

Silje Sandmæl. 

En undersøkelse Ipsos MMI har gjort for DNB, viser at kun ni prosent av alle 

studenter synes stipendet er nok for å holde økonomien gående. For de fleste 

blir dette stramt, og flere føler seg nødt til å skaffe sommer- eller deltidsjobb 

for å kunne dekke utgiftene. 

Ifølge Sandmæl, som er kjent fra blant annet TV-programmet Luksusfellen og 

som til daglig jobber som forbrukerøkonom i DNB, burde studenter se seg om 

etter en deltidsjobb ved siden av studiene. 

- Første måned i et semester får man en god del støtte. Husk på denne, for disse 

pengene kan hjelpe deg som student ut gjennom året, eller over sommerferien 

som ikke gir deg noen spesiell støtte. Hvis du trenger en jobb, kan det være 

lurt å høre med campus, for eksempel ved å sitte i studentinformasjonen eller 

ved å jobbe på biblioteket. Du kan også holde utkikk etter mindre jobber som 

å sitte barnevakt, måke snø eller hjelpe til med oppussing eller andre små 

prosjekter, sier hun til Unikum. 

Samtidig mener hun at det er viktig å begrense forbruket, for å unngå å gå på 

en smell. 

- For å unngå dyre impulskjøp i kantinen bør du sette opp en ukentlig matplan. 

Sett gjerne av litt tid til å kartlegge hvilke tilbud de ulike matbutikkene har den 

uken. Det kan også være lurt å kjøpe store pakninger i stedet for små, og heller 

fryse ned. Ofte er kiloprisen mye høyere på små pakninger enn store. 

Få studenter velger å ta seg tid til å sette opp budsjett. Men den timen du legger 

i dette arbeidet kan vise seg å være den mest lønsomme timen gjennom hele 

semesteret. 

- Gjennom studiene blir man gjerne vant med å planlegge. Det samme gjelder 

for økonomien, den må planlegges, slik at du ikke bruker penger i blinde. Sett 

derfor opp et budsjett i nettbanken slik at du til enhver tid har kontroll over 

både inntekter og utgifter. I budsjettet setter du opp inntekt og utgiftene dine. 

6 STUDENTØKONOMI

Chili Sin Carne 

en miljøvennlig og økonomisk vri på klassiker 

Chili con carne har lenge vært en klassiker på studentspisebordet, 

og det med god grunn. Denne retten er rask og enkel 

å lage, samtidig som at den er næringsrik og god på smak. 

Men har du noen gang tenkt på at det er mulig å lage chili con 

carne uten kjøtt? Med noen få grep gjør valget om å lage chili 

sin carne utslag i både lommebok og på miljø, samtidig som du 

beholder den gode smaken i gryteretten. I denne oppskriften 

byttes den klassiske kjøttdeigen ut med søtpotet, men her er 

det bare fantasien som setter grenser. Både gulrot, mais, ris og 

linser fungerer godt som supplement, men det er også mulig å 

kutte ut kjøttet helt og bare la chilien tale for seg selv. Finn din 

egen spesielle vri på retten og bruk oppskriften under som en 

ramme. Det sies at de i Texas, hvor retten har sin opprinnelse, 

har like mange varianter av chili con/sin carne som det vi 

nordmenn har av de tradisjonelle søndagskjøttkakene. Her 

gjelder det altså å prøve seg fram! Lag gjerne en stor porsjon. 

Chili sin carne gjør seg nemlig også veldig bra, om ikke enda 

bedre, i dagene derpå. 

ingredienser ca 4 Porsjoner 

1 medium søtpotet i terninger 

1 finhakket løk 

2 finhakkede hvitløksfedd 

Valgfri mengde rød, finhakket chili 

1 boks hakkede tomater 

1 boks valgfrie, hermetiske bønner 

1 grovhakket paprika 

2 ss tacokrydder 

1 buljongterning 

Salt og pepper 

Matolje til steking 

fremgangsmåte 

1 Kutt opp alle grønnsaker som angitt, og start med 

å surre løken i en panne med olje til den er blank. 

Tilsett hvitløk og chili og la det surre litt til. 

2 Ha i tomatboksen og la det bli gjennomvarmt. 

Tilsett så tacokrydderet, buljong, paprika og søtpotet, 

og småkok til søtpotetbitene er møre. Ca 20-30 min. 

3 Bønnene skyller du av og har i gyten til slutt. Disse 

trenger bare å bli gjennomvarme. 

4 Smak til med salt, pepper og tacokrydder, og server 

eventuelt med rømme, tacochips og guacamole. En 

liten tust koriander gjør seg også som pynt. 

TIPS! 

Lag ditt eget tacokrydder av: 

Spisskummen 

Hvitløkspulver 

Paprikapulver 

Chilipulver 

Oregano 

Salt 

Pepper 

TeksT: ine rossebø knudsen | FoTo: MonTa birkMane 


De skal lage fremtidens 

dataspill … om de får jobb 

Tekst: Amir Hayek 

Foto: Monta Birkmane 

Vi møter seks bachelorstudentene som har bladd opp for å gå på den kreative 

privatskolen Noroff i sentrum av Kristiansand. Drømmen er å bli spilldesigner. 

En lidenskap de har hatt siden barndommen skal i løpet av de neste årene bli en 

realitet. Alle er de klare over at de gambler med egen fremtid. For til tross for en 

bransje i rivende utvikling, er det tøft å hevde seg innen spill. 

– Det er skummelt å satse på lidenskapen sin, innrømmer spilldesignstudent 

Ruben Junger. 

Gjengen har tatt plass i sofaen, og utfordrer hverandre i det populære 

slåssespillet Super Smash Bros. Stemningen er på topp, selv om konkurranseinstinktet 

glimrer frem i ny og ne. For disse guttene og jentene er det ikke noe 

annet de heller kunne tenke seg å brukene livene sine på. 

– Jobbmarkedet innenfor «kunst og kreativitet»-sektoren er utfordrende, og 

det er vanskelig å få sikker jobb. En må lære en rekke ulike ferdigheter som 

kan benyttes i ulike industrier, og nivået på disse ferdighetene kan variere 

sterkt. Industrien er tøff og en må lære seg at det følger med en livsstil i jobben. 

Samtidig må man være disiplinert for å overleve i arbeidsmarkedet vi ser nå, 

sier Junger. 

Han legger til at en lidenskapelig må gå inn i yrket med et tankesett hvor det å 

skape noe for andre mennesker er det viktige. Ikke pengene. 

– Selve vitnemålet ditt har ikke så mye å si for om du får jobb senere. Der er det 

kun ferdigheter som teller. En må vise til portefølje, som ofte er en YouTube-kanal 

hvor man viser frem sine prosjekter, påpeker medstudenten Kim Haugland. 

Få investorer 

I midten av august var flere av de mest innflytelsesrike personene fra 

skandinavisk spillindustri samlet på en liten bar i Arendal. Arendalsuka hadde 

lokket navn som Jonas Klemmensen, business developer i GameHub, til kystbyen 

å diskutere fremtidige arbeidsplasser i spillindustrien. 

Han beskrev Sverige og Finland som Norges storebrødre, hvor Finland faktisk 

har gått forbi Sverige i omsetning, men ikke i antall spill. Den Stockholm-baserte 

spillutvikleren DICE har blant annet utviklet den meget populære Battlefieldserien 

og omsetter for nært 800 millioner kroner årlig med over 500 ansatte 

viser tall fra 2014. 

I Finland kan man skryte på seg spill som Angry Birds fra Rovio, Rescue fra 

Fragment, Trine-serien fra Frozenbyte og Max Payne fra Remedy for å nevne 

noen. 

I Norge har man ikke vært i nærheten av den samme utviklingen. Spillselskapet 

Funcom skiller seg ut som et selskap som oppnådde noe suksess for åtte år siden 

med MMORPG-spillet Age of Conan. 

Statistikken som ble presentert under Arendalsuka viser at svært få norske 

investorer er interessert i å bruke pengene sine på spill. Et fellestrekk for alle de 

nevnte landene er at investeringene i hovedsak kommer fra private investorer 

utenlands. I Norge er tallet så høyt som 90 prosent og derfor kalles norsk 

privatkapital som svakt. 

Foten innenfor døra 

Selv om Norge henger etter står det i «Spillrapporten» fra 2015 at det har vært 

«en rivende utvikling i spillbransjen i det norske marked». Hele 565 fastansatte 

med en omsetning på 329 millioner kroner, fordelt på hele 136 selskaper, hvor 

hele 200 millioner var ren spillomsetning. I 2014 var 436 fast ansatte. 

– Det er likevel viktig å påpeke at de fleste av disse bedriftene er veldig små, 

da medianbedriften har kun én ansatt. Av de 136 selskapene beskrives 80 av 

de som bedrifter «som veldig gjerne vil lage spill, men kan ikke». Beskrivelsen 

kommer av at disse bedriftene har ikke rapportert omsetning, de har ideene, 

men ikke pengene til å starte prosjektet sitt, sier direktør Torbjørn Urfjell i Virke 

Produsentforeningen, som presenterte rapporten under Arendalsuka. 

Spillindustrien er ansett som å være tverrfaglig. Enkelte bedrifter lager 

tradisjonelle spill som er ment for underholdningen sin skyld, deretter har du en 

8 SPILLDESIGN

I spillverden er Norge regnet som lillebror å regne 

sammenlignet med nabolandene Sverige og Finland. 

Likevel velger en rekke studenter i Kristiansand å begi 

seg ut i den usikre bransjen. Hvorfor? De elsker å skape 

dataspill. 

rekke interaktiv media som benyttes på sykehus og i skolevirksomheten. Av de 

som er ansatt i spillbransjen er cirka 60 prosent av dem i aldersgruppen 30–40 

år. Den store majoriteten av disse har høyere utdanning og har blitt rekruttert 

fra andre spill-bedrifter. 

Både Torbjørn Urfjell og Jonas Klemmensen var tydelige på at de som vil jobbe 

innenfor spillbransjen ikke kan regne med fast ansettelse med det første. De 

hadde følgende råd å gi til fremadstormende talenter. 

• Kompetanseutvikling: En slutter aldri med kompetanseutvikling i denne 

industrien. Videreutvikling i spill-industrien krever at en holder seg oppdatert 

på det teknologiske og videreutvikler ferdighetene sine. 

• Dialog: Start samtaler med selskaper og personer i industrien allerede nå. Prøv 

å skille deg ut fra resten av gjengen. 

• Frilans: En bør være villig til å ta frilans-jobber for å få en fot inn i døra. 

Samtidig kan mye gjøres fra politisk hold for at Norge skal kunne oppleve samme 

utvikling som i våre naboland. Statssekretær Dilek Ayhan i Næringsdepartementet 

argumenterer for at en rekke grep må gjøres for at spillindustrien i 

Norge skal gå fra en næring til en bransje. 

– Vi må fortsette å satse på forskning og kompetanse i vår utdanningssystem. 

Master kan for eksempel fortsatt kun tas i utlandet. Vi må skape tiltro til 

den norske spillindustrien. Det må bli bedre samarbeid mellom næringslivet 

og gründere om industrien skal bli en reel sektor for Norge å satse på. For at 

dette målet skal oppnås må vi endre og øke ordninger som tilbyr mer støtte og 

veiledning i industrien, uttalte Ayhan under debatten. 

Sju droppet ut 

Tilbake i spillsofaen på Noroff virker de motiverte studentene innforstått med at 

de går inn i en industri hvor «survival of the fittest» står sterkt. 

De fleste studentene vil veldig gjerne jobbe i Norge, men en av dem, Oscar 

Esmeralda påpeker at en bør flytte dit jobbmulighetene fins om man vil leve av 

spill. Han vraket planene om å bli sykepleier, da han oppdaget at han hadde et 

talent innenfor tegning. 

– De eldre begynner å bli de som vokste opp med spilling, kanskje de har mer 

forståelse og sympati for industrien, enn de tidligere, utdyper medstudent Stian 

Friis. 

– Å starte som frilanser er en meget god mulighet hvis en ønsker å fremheve 

seg selv fra mengden av spilldesign-jobbsøkere. En bør ha noe å vise frem i 

jobbsøkingen sin. Mitt inntrykk er at å jobbe som frilanser er en ordning som 

passer best for dem som er ekstremt flinke til å lage, tegne eller animere en 

spesifikk ting. Slik som flammer, våpen eller vann, mener Kim Junger. 

I Danmark har man praksis-ordninger hvor nyutdannete spilldesign-studenter 

jobber med minimumslønn. En ordning som er langt fra forenelig med den 

holdningen som finnes i norske arbeidstakerorganisasjoner, og arbeidsmiljøloven. 

Studentene er ikke fullt så skeptiske. 

– Lite betalt er bedre enn ikke betalt. Men gratis arbeid innenfor kunst er et stort 

«no-no» blant artister. Bedre og mer utbredt praksisordninger for nyutdannede 

spilldesign-studenter hadde vært veldig kjekt. Men i realiteten kan det være 

vanskelig å implementere når spillselskaper er så små, mener gjengen. 

De opplever utdanningen på Noroff som god, med mye fokus på problemløsning 

og prosjektoppgaver. Samtidig savner de flere besøk fra ulike bedrifter. Hvor 

vanskelig studiumet er, avhenger helt av interessen, men at de må legge ned en 

solid innsats for å holde tritt, etterlates det lite tvil om. 

– Det er vanskelig i den forstand at hvis en ikke har interesse eller lidenskap 

for spilldesign, faller man fort ut av studiumet. Vi startet med 19 studenter i 

klassen, men endte med å være 12 studenter til slutt, sier Kim Junger. 


10 Studiestart – vannkrig

Fargefesten som tok av 

Foto: Monta Birkmane 

For andre året på rad ble fadderperioden avsluttet på fargerikt vis. I kulissene satt en gjeng på åtte frivillige studenter. For 

dem var årets utgave et vinn eller forsvinn, etter at fjorårets debut endte med underskudd. Denne gangen klaffet derimot 

alt, og nå ligger ting til rette for nye fargefester i Grimstad. 

På Torvet i Grimstad fikk alle som kjøpte seg billett til det snaut fem kilometer lange løpet, utdelt solbriller, en hvit T-skjorte 

og en pose med en tilfeldig farge. Deretter var det bare å kaste farge på sidemannen for de lekne deltakerne. På få minutter 

var ikke Grimstad by til å kjenne igjen, såfremt du ikke er fargeblind. 

Nyt blinkskuddene fra Unikums fotograf Monta Birkmane. 

august 2016 unikum nr 6 11

Bokhandelen som alltid går i pluss 

Tekst og foto: Matias Smørvik 

Når det ringes inn til semesterstart, er det en sikker spådom at køene på Sørbok strekker seg 

minst like langt som kaffekøene på en kald desembermorgen. Bare i løpet av august regner 

universitetsbokhandelen med å ha solgt minst 20.000 pensumbøker til puggeklare studenter. 

Men det er ikke gitt at studentenes bokhandel skal gå som en kule. Ved flere 

andre universiteteter i Norge er bokhandlere under sterkt press etter å ha 

levert underskudd i en årrekke. Nedleggelse har flere ganger vært oppe til 

diskusjon hos store bokhandlere, blant annet ved NTNU. 

Daglig leder ved Sørbok, Åsa Aglen, skildrer en stadig tøffere bransje for 

dem som lever av å selge bøker. 

– Det er klart at det er endringer i bokbransjen. Store endringer, sier hun. 

– Vi opplever et veldig press fra forlagene, som helst gir oss dårligerere og 

dårligere betingelser. Det betyr at vi må ha en stram drift, og at det ikke er 

rom for mange feilkjøp. Samtidig har importen blitt dyrere på grunn av 

valuta, noe som til tider kan gjøre det vanskelig å holde prisene nede. 

Styrer mot «fornuftig overskudd» 

For hvert år som går har også valgmulighetene for kundene blitt flere og 

bedre. Med bare noen tastetrykk på mobilen, kan studentene sammenligne 

prisene i bokhyllene med prisene i konkurrerende nettbutikker eller på 

bruktmarkedet. 

– Det er selvfølgelig fristende for studenter å handle på nett med rimelige 

priser. Men vi har mange smale titler som man ikke får tak i andre steder. 

Vi legger ned mye arbeid og betaler mye for at all pensumlitteratur skal 

være tilgjengelig hos oss. Så prøver vi så forsiktig vi kan å råde studenter 

mot å kjøpe gamle utgaver av bøker. Vi opplever studenter som kommer hit 

og sier: «Oh shit, nå har jeg kjøpt en gammel utgave». Noen bøker kommer 

med nye utgaver hvert år, og det er en grunn til det, forteller hun. 

I 2015 hadde Sørbok salgsinntekter på 25 millioner kroner. Det er en halv 

million mer enn året før, viser eier SiA sitt regnskap. Overskuddet fra 

boksalget overføres til SiA, som drifter studenttilbud som helsetjenste, 

kantine, studenthybler, Østsia, Bluebox og studentbarnehage. Med andre 

ord går pengene man legger igjen hos Sørbok, tilbake til studentvelferd. At 

det er studentene som i realiteten er bokhandelens eiere, er et viktig poeng 

for Sørbok å signalisere. 

– Vi vil gjerne ha et fornuftig overskudd, men det skal ikke være for stort. 

I styret vårt sitter det flere studenter. Om det et år skulle vært et for stort 

overskudd ville de sagt «Nei, nå priser dere bøkene deres for høyt». 

Som universitetsbokhandel har Sørbok strenge retningslinjer å forholde 

seg til, og det ligger ifølge Agdal mye politikk i det å drive bokhandel 

12 SØRBOK MED OVERSKUDD

på campus. De skal for eksempel ikke opptre som en konkurrent til 

kommersielle bokhandlere i kvadraturen. Dessuten er de pliktige til å 

kjøpe inn de bøkene som foreleser mener deres studenter skal ha - selv om 

det i flere tilfeller fører til tap for bokhandelen. 

annonse 

På aPP 

Så hva gjør bokhandelen for å tilpasse seg den nye hverdagen? Et forsøk 

som har blitt til en suksess for bokhandelens ansatte er pensumpakkene 

som selges til rabattert pris. Ordningen ble innført for fire-fem år siden, og 

selger som visstnok som varmt hvetebrød i studiestarten. 

– Der putter vi bøker som vi vet er obligatoriske. Ikke de bøkene hvor 

bare to kapitler er en del av pensum. Så gir vi et avslag på pakken. Det 

vi opplever er at mange studenter kommer til oss og sier: «Åh, så bra. Nå 

slipper jeg å lete». Det blir mindre interessant å kjøpe brukte bøker og når 

de kjøper pakken vet de at behovet er dekket ut semesteret, sier hun. 

Særlig blant førsteårsstudenter er pensumpakkene populære. Desto lenger 

man kommer ut i studieløpet, desto færre bøker handles. Det kan tenkes 

at mer erfarne studenter er mer bevisste på hvor mange bøker de faktisk 

kommer til å lese gjennom et semester, og hvilken kunnskap de kan tilegne 

seg gjennom andre kilder. 

Aglen understreker at det likevel er en stor trygghet for studenter å vite at 

de har alle bøkene de trenger for semesteret, og at bøker også kan være 

nyttig å ha til senere tid. 

Sørbok har kastet seg på den nasjonale «bokhandel på campus»-appen. 

Før var det problematisk å dra nytte av tilbudet hvor hver femte bok kan 

kjøpes til lavere pris. Nå kan derimot studenter skanne kjøpene sine med 

mobilen, og dermed oppnå rabatten, selv om studenten kun kjøper 1-2 

bøker av gangen. 

– Kommer det til å være en bokhandel her om 15 år? 

– Ja, det tror jeg. Men den kommer nok ikke til å se ut slik som i dag. Den 

gangen jeg studerte var det så enkelt som at man fikk en pose med bøker, 

«disse skal dere ha, så mye koster de», sa de og det aksepterte vi. Nå er det 

litt mer komplisert. Når jeg ser barnebarnet mitt og hennes digitale vaner, 

så lurer jeg på hvor mange skrevne bøker hun kommer til å ha på pensum 

den dagen hun skal ut og studere. 


Tekst: Nora Nusle Torvanger 

Kristian Kristensen kommer til Østsia 14. oktober. 

Unikum digger 

Kristian Kristensen 

Han har til stadighet overrasket P3-lyttere med sin unike, euforiske 

og svevende stil. Vi venter fortsatt på det store gjennombruddet for 

Nord-Norges beste falsett, men tror bestemt at Urørt-vinner Kristian 

Kristensens opptreden på Østsia, er den konserten du aller helst 

ikke vil gå glipp av i måneden som kommer. 

Kristian Kristensen er fra Harstad i Sør-Troms, men er nå bosatt 

i Oslo. Han har interessert seg for musikk helt siden han var på 

audition for «Putti Plutti Plott» som 6-åring. Etter videregående 

gikk han på Romerrike Folkehøgskole, og deretter begynte han på 

musikallinjen på Bårdarakademiet. I 2009 var han med i X-faktor 

med A cappella-gruppen No name – No fame. Noen år senere 

dukket Kristensen opp igjen i The Voice, der han hadde Espen Lind 

som personlig mentor. Kristian Kristensen gikk helt til semifinalen 

i TV-showet, men etter en jevn konkurranse tapte han mot kristiansandyndlingen 

Pål Rake. Etter suksessen i The Voice bestemte 

han seg for å kjøre sitt eget løp og satse fullt på musikken på egen 

hånd, og gikk helt til topps i Urørt i NRK P3 med låten «Lyset». Bare 

noen dager etter skrev han platekontrakt med Warner Music. I 

kjølevannet av gjennombruddet sitt har han blant annet sluppet 

singlene «Du som snakke» og «Kan du lære mæ», som har høstet 

god kritikk av norske medier. 

Kristensen lar seg inspirere av artister som for eksempel Bon Iver, 

James Blake og Jeff Buckley. Dessuten har han en svært personlig 

vri på det musikalske uttrykket sitt, med tanke på at han synger på 

nordnorsk dialekt. Musikken han produserer dekker flere sjangre, 

blant annet pop, indie og elektronika, og flere av tekstene hans har 

en melankolsk undertone. Han er også kjent for sin karakteristiske 

stemme og falsett, og mestrer dermed mange ulike sjangre. Etter 

The Voice ble han ofte omtalt i mediene som «han med stemmen». 

14 KULTURKALENDER

Kulturkalender for 

september / oktober 

Kristiansand 

16/9: Mads Veslelia + UiA-løpet // Østsia 

17/9: Kick-off Sørveiv 2016 // gamle Agder Teater 

18/9: Slampoesi // Vaktbua 

22/9: Cloroform // Vaktbua 

22/9: Chris Thomas Kong Fan Page // Victoria 

23/9: Oral Bee // Vaktbua 

23/9: Lovespeake // Østsia 

24/9: Kokomo @ VIVID Festival // Aladdin 

1/10: Monica Heldal // Håndverkeren 

7/10: Bernhoft & the Fashion Bruises // KICK Scene 

14/10: Kristian Kristensen // Østsia 

15/10: Moddi // KICK Scene 

21/10: Jonas Alaska // Østsia 

Kilden 

13/9: Jobbskaperkonsert med Bjørn Eidsvåg 

13/9: Skjærgårdsviser med Ivar Bøksle 

15.–29/9: Figaros bryllup av Wolfgang Amadeus Mozart 

15/9: Til fyret av Virginia Woolf 

15.–17/9: Evros Walk Water 

16.-17/9: Nothing’s for something 

20/9: Lars Klevstrand synger viser av Erik Bye 

22/9: Bendik Hofseth «IX» 25-årsjubileum 

23/9: Bibelen – festforestilling med Hanne Krogh 

24/9: Christiansand Blues Club – Paul Lamb and the King Snakes 

27/9: Operaperler med fire engelske solister 

28.–29/9: Anne Franks Søsken 

29/9: Arounidance // Vebjørn Sundby & Guro Nagelhus Schia 

4.-6/10: Skipper terskelen forteller 

4/10: Nasjonalballetten ung og kingwings crew: Romeo og Julie 

7/10: Raske menn – 90 minutter på 80 minutter 

11/10: Rebell, rebell! – Teatergruppen Fotspor 

13/10: Ole Edvard Antonsen spiller Haydns trompetkonsert 

14/10: Erlend Ropstad 

Grimstad 

23/9: Stand up med Christian Mikkelsen // Bluebox 

7/10: Jonas Alaska // Bluebox 

Grimstad Kulturhus 

13/9: Riksteateret: fortrolige samtaler 

16/9: 200 år – Har grimstad endret seg? 

21/9: Scheen Jazzorkester og Eyolf Dale 

28/9: Trippelboooka 

28/9: Music in Action in Conflict areas: seminar og konsert 

11/10: Jo Eskild og Tor Flaa: Viser, litt jazz og noe klassisk 

14/10: Øystein blyant world tour 

SEPTEMBER 2016 unikum nr 7 15

TeksT oG illusTrasjon: asbjørn oddane Gundersen 

Balladen 

om 

oNkel SAM 

I en tid under stadig forandring, oppdatering og fornying i retningen mot det 

ukjente, så er det ingen andre thrillere som preger vårt fokus mer enn det 

pågående amerikanske presidentvalget. Hvorfor? Vår filmkulturelle Hollywoodtradisjon? 

Humanitære og ideologiske anliggende? Eller finnes i det hele 

tatt noen forklaring som kan plasseres i en hvilken-som-helst kategori? 

Vi klarer ennå ikke å bli helt vant til munndiaréen fra realitystjernen og 

eiendomsmogulen Donald Trump, eller de konstante epost-avsløringene om 

tidligere førstefrue og senator Hillary Clinton. Sett fra sidelinjen, i raden 

”norsk perspektiv” med naive forhåpninger, merkes det tydelig at inntrykket 

av godeste Onkel Sam settes på prøve når fokuset veksler fra kandidatene 

til massene som danser ivrig etter politikkens tryllefløyte. I hete og kjølige 

øyeblikk blant munnhuggeriet, banes det fritt fram for den indre rebellen 

man finner i den gjennomsnittlige kjernevelgeren. Men man må ikke være 

for kjapp med å trekke konklusjoner, for dette gjelder fra begge sider av den 

politiske fløyen. Fra før av kjenner vi Tea Party-bevegelsen fra høyresiden, men 

nylig merkes innmarsjen av Black Lives Matters, Ku Klux Klan, aksjonister fra 

den svinnende middelklassen og mange andre varianter som reflekterer det 

politiske etablissementets forgjengelighet. 

Er middelmådighet det vi kan forvente av kandidatene? Er det så mye skuffelse 

rundt Washington-klanen? Eller er det når moralen og politisk korrekthet 

opphører at man får et helt annet inntrykk enn det vi har vært vant til? 

Slike tilfeller minner meg om en slager som oppsummerte musikalsk alle 

inntrykkene fra datidens samfunn, og selv det en god stund siden den kom 

ut, så gjelder innholdet mer enn noen gang. Kanskje litt sentimental, men 

likevel spot-on. Da slageren for første gang kom ut i 1971, var den skrevet 

som en protestsang mot den pågående rasismen i USA, behandlingen av de 

fattige forårsaket av strabasiøse politikere, fordommer mot dopmisbrukere og 

fengselsfugler, og ikke minst Vietnamkrigen. Nå har kanskje mye endret seg 

siden sangen kom ut, men er du ikke enig i at man kan finne paralleller mellom 

sangteksten og de globale utfordringene på vår dagsorden? Eller de dystre 

forhåndsinntrykkene vi sitter med før den siste runden av presidentvalget 

har blitt holdt, for dens saks skyld. Slik avrunder den siste strofen budskapet: 

Ah, I'd love to wear a rainbow every day and tell the world that everything's okay, 

but I'll try to carry off a little darkness on my back. `Till things are brighter, I'm 

the Man In Black… 

MÅNEDENs ORD 

av Roar 

I disse dager hvor det skrives artikler om misbruk av alt fra telefoner, Pokémon Go, alkohol, sigaretter 

og Facebook, må mye annet vike. Vi ser mindre på TV, leser færre papiraviser og glemmer ord. Et av 

ordene sjelden brukt i dag er askese. Askese betyr avholdenhet, et ord som tilsynelatende har gått litt i 

glemmeboken. 

Det er en historie om tre munker, som avsto fra å snakke. De levde et asketisk liv, til de grader. Ved 

slutten av hvert år fikk én av munkene lov til å snakke. Ved slutten av det første året sa den første 

munken «suppen er for varm». Så gikk året - i stillhet mellom de tre - til det var den andre munkens tur. 

De to andre så på han da han rettet seg opp og sa «suppen er for kald». Det tredje året, det siste året 

for munkenes stillhet sa den tredje munken. «Suppen er hverken for kald eller for varm, den er dog litt 

for salt». Askese er kanskje greit for visse ting, det kan være bra trening for viljen med litt forsakelse 

fra fristelser. Kanskje vi skal prøve å legge fra oss telefonen i en hel dag? Dét ville vært generasjonens 

asketiske handling! 

Askese 

16 donaLd trumP

Forkynnelsen av det troløse hykleri 

tekst: Franz Rose Bengtson 

Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen 

Nå som mennesket snart er en mannsalder inne i det 21. århundre kan vi skimte 

at dette ikke blir religionens tidsalder. Nok blod er spilt i religionens navn til 

at vi med rak rygg, kan vende ljåen mot nye åkere. Religion hører fortiden til. 

Det moderne mennesket er ingen religiøs fanatiker. Overtro og ritualer hører til 

en svunnen tid med korstog, folkemord og undertrykkelse. Ateismen er et mer 

passende livssyn for det siviliserte mennesket. Skarp kritikk av religion og tro er 

i anmarsj. Men fortjener ikke også ateismen en omgang verbal juling? 

Det finnes mange flotte argumenter for hvorfor ateismen er en etisk og 

harmonisk trosretning. Blant verdens mest fredfulle land, ligger verdens minst 

religiøse land i teten. Ateismen er inkluderende, open minded og rasjonell. 

Religionen på sin side er overtroisk og utdatert, og naturvitenskapen vil gradvis 

utrydde den. Ateismen har vunnet innpass hos ungdommen. Unge rebeller kan 

nyte flotte dokumentarer på Netflix, slike som The unbelievers og Religulous. Med 

intellektuell presisjon latterliggjør de religiøs fanatisme. Og deres intervjuobjekter 

er selvfølgelig de galeste av de gale. Enkel underholdning. Netflix and sin. 

Ateismens helter er av både historisk og samtidsrelevant art. Nietzsche, hevdet 

for over hundre år siden at «gud er død» og at mennesket bare har sin egen 

styrke å stole på. Dette var i boken Slik talte Zarathustra, som omhandler 

læren om «overmennesket». «Overmennesket er jorden mål og mening». Det 

kan diskuteres hvor velegnet budskapet hans var til store folkemasser. Overmenneskebegrepet 

slo jo aldri særlig gjennom hos allmenheten, bortsett fra 

i Tyskland på 1930-tallet. Og jeg vil ikke hevde at tilstandene der var særlig 

fredsommelige. 

I dag kjemper evolusjonsbiologen Richard Dawkins i medvind mot vår 

tids overtroiske masse av avskum. Han regnes som en av verdens fremste 

popularisatorer for naturvitenskapen. Med andre ord, en naturvitenskapens 

svar på religiøse profeter. Dawkins har fått en bred hærskare av lesere og 

boken hans God, a delusion, ligger på pensumlista til filosofistudentene her på 

universitetet. (Jeg har aldri forstått hvorfor navnet Richard kan forkortes til 

kallenavnet «Dick», men jeg synes det er passende for Dawkins) 

Jeg finner Dick svært uoriginal, og jeg plasserer ham gjerne i samme bås 

som en hvilken som helst religiøs forkynner. Dick pusher ateisme på samme 

måte som jehovas vitner pusher sin tro. Dick er like fanatisk som sine verste 

fiender. Og hans tilhengere er like hjernevasket som en hvilken som helst 

religiøs sekt. Ateister har da ikke uten videre noen dypere forståelse av verden 

enn hva religiøse mennesker har. Å hevde noe annet ville ha vært et angrep 

på alle religiøse mennesker, både i nåtid og fortid. Og det ville ikke ha skilt 

seg stort fra hvordan troende stadig anser sin egen tro som den eneste rette. 

Jeg var selverklært ateist da jeg var fjorten år gammel. Hadde jeg da en mer 

velutviklet trosoppfatning enn Leonardo da Vinci? Nei. Kjempenei. Dick og hans 

kompanjonger er smalsynte, naive og ensrettet. Og jeg tviler på at akkurat de 

har funnet den ene rette måte å oppfatte verden på. Kompleksiteten i enhver 

trosretnings verdensbilde avhenger av individet. 

Ateister tror ikke på fantasihistorier, religiøse tekster eller magisk oppspinn fra 

oldtiden. Ateister tror på evolusjon, de tror på naturvitenskapen og de tror på 

virkeligheten. Men er ikke virkeligheten slik at mennesker, særlig i flertall, har 

en tendens til å bli religiøst overbeviste? Da det dukket opp sivilisasjoner rundt 

om på kloden for 5500 år siden, så var samtlige av disse basert på en eller annen 

form for religion. Er det ikke da helt tydelig at religion ikke er et menneskeskapt 

konsept som overlever gjennom propaganda og hjernevasking, men snarere et 

kollektivt menneskelig instinkt, som utvikler seg i et hvert samfunn? 

Ateisme blir gjerne betraktet som et livssyn som oser av toleranse. Og på dette 

området fortjener de ros. For ateismen dømmer ingen livsstiler. Ateismen er 

åpen for homofili, ateismen er for likestilling og individets rettigheter. Men er 

gudsbenektelse en nødvendighet for å akseptere individets rettigheter? Tvert 

imot, skal en være tolerant, må en også godta at det er en menneskelig faktor å 

ha åndelige fantasier om hvordan verden henger sammen. Skal en leve som et 

lunt og harmonisk menneske må en også vise religiøs toleranse. 

Men beskriver ikke atismebegrepet bare en individuell tankeretning hvor 

troen på én eller flere guder er fraværende? Alle ateister er vel ikke aktive 

blasfemikere? Neida, også ateismen fortjener nyansering. Såkalt negativ 

ateisme kan synes å fortone seg nokså passivt. Positiv ateisme derimot er 

en aktiv benektelse av guders eksistens. Og enda kvassere er nyateisme eller 

«new atheism» med Dawkins i spissen. Nyateisme er hva jeg kjegler mot i dag, 

merk deg det, tålmodige leser, hvis du arger deg intenst over min enfoldige 

generalisering av alle verdens ateister. Mitt poeng er enkelt; nyateister har en 

tendens til å opptre arrogant og provoserende, i forkynnelsen av sitt budskap 

om at religiøse mennesker opptrer arrogant og provoserende i forkynnelsen 

av sitt budskap. 

Om du med halen mellom beina argumenterer med at essensen i ateismen 

ikke er antireligiøsitet, men snarere det å la gudspørsmålet stå åpent, så 

er jeg sikker på at agnostisismen vil ønske deg hjertelig velkommen. For 

som agnostiker kan man vel stå i det harmoniske ekvilibrium mellom 

religion og ateisme? Vel, nyateismen er uenig. Dick går faktisk hardt ut mot 

agnostisismen og mener at agnostikere er feige da de ikke tør å ta stilling til 

eksistensielle spørsmål. Samt at agnostisismen ikke har tapperhet nok til å 

kjempe imot roten til alt vondt, religionen. 

Mennesket har intet statisk over seg, det er et vesen i utvikling. Alltid skrider 

menneskets karakter fremover. Men dette er ikke særegent for mennesket, 

alt liv er betinget av en ustanselig historisk prosess. Tydeligere er det 

menneskets åndelige instinkter som gjør arten vår enestående. Mennesket 

er et undrende, meningssøkende vesen. Hvordan er verden blitt til? Hva er 

meningen med livet? Hva skjer etter døden? Finnes det rett og galt? Disse 

spørsmålene er tidløse, de er universelle, og de krever ikke formell kunnskap 

for å besvares. De kan være personlige, men de kan også skape en god 

samtale. De er veldig menneskelige. De gjør oss til homo sapiens sapiens. 

Men hvem er det som frykter de store spørsmålene? Det er ateistene, oo 

hvor de åndssvake! De tror helt enkelt at hvis man unnviker hjerneaktivitet 

rundt filosofiske spørsmål, så har man svaret. De er uvillige til å akseptere 

at grubling, fundering og refleksjon rundt livet, er en naturlig det av 

menneskesinnet. Hva er meningen med livet? – Nei, jeg er ateist. 

Et typisk argument mot denne kritikken er at ateister ikke har noe imot 

tro, men at de har noe imot kollektiv tro som er satt i system, skrevet 

ned, og prakket på folk. Her er jeg mer eller mindre enig. Men da må de 

hedningene også ha selvinnsikt nok til å følge sin egen formel! Hyklere er de, 

da de selv prøver å omvende andre folks tro. Ateister, om dere bare hadde 

holdt troløsheten deres for dere selv, så jeg sluppet å opptre arrogant og 

provoserende i forkynnelsen av mitt budskap. Fucking Dicks! 


18

Sammen kan vi senke terskelen 

STA kommentaR 

tekst: Sunniva Fekjær, velferdspolitisk ansvarlig i STA | Illustrasjon: Silje Fjørtoft 

Studietiden blir ofte omtalt som den beste perioden i livet. En epoke fylt med 

sosiale happenings, nye bekjentskap, mange læringsprosesser og en veldig 

fleksibel hverdag. Det er også for noen en periode med mye havregrøt, mange 

nudel-måltider, et trangt budsjett og spørsmål om endene vil møtes. Det skaper 

bekymringer. 

De fleste studenter, uansett hvilken aldersgruppe, har bekymringer – enten 

det gjelder de økonomiske, sosiale eller de faglige utfordringene man møter 

på i studieperioden. Det er ikke å legge skjul på at mange studenter opplever 

press og stress fra flere aktører. Og lite hjelper det når årets studenter i tillegg 

tilhører generasjon prestasjon. 

Vi vet at familie, medstudenter og ikke minst samfunnet rundt har 

forventninger. Forventninger som ikke alltid er like lett å leve opp til, og kanskje 

heller ikke ønskelig å leve opp til. I enkelte tilfeller utvikler bekymringene 

seg til psykiske plager. Alle de uløste tankene blir så store at det går kraftig 

utover livskvaliteten din og læringsutbyttet på universitetet. Hverdagen blir 

vanskeligere å møte fordi verktøyene til å hjelpe deg ikke er på plass. Du klarer 

ikke å gi utdanningen hovedfokuset du hadde planlagt å gjøre da du møtte opp 

på studiestart. 

I følge Studenters helse- og trivelsesundersøkelse (SHoT) fra 2014 strevet 7-15% 

av studenter mye i løpet av studiesituasjonen. Dette skyldes faktorer som lav 

studiemestring, liten gjennomføringsevne, redusert livskvalitet, ensomhet, 

personlighetsmessige forhold og alvorlige psykiske symptomplager – ofte i 

kombinasjon med hverandre. 

Hver femte student rapporterer om alvorlige psykiske symptomplager. Dette 

er dobbelt så høyt som ¨normalbefolkningen¨ i samme aldersgruppe. Det er 

urovekkende tall, og det får meg til å undre – hva er det som gjør at vi studenter 

sliter mer enn befolkningen forøvrig? 

Hvert år arrangeres verdensdagen for psykisk helse. En dag som setter psykisk 

helse på dagsorden, også på UiA. I år er temaet fordi livet forandrer seg. Det 

kan vi studenter mye om. Overgangen fra videregående eller folkehøyskolen 

til universitetet er stor for mange. Mange av forelesningene og mye av 

studiearbeidet er gjort på eget initiativ – altså at man selv må fikse sin egen 

struktur i hverdagen. Foreleseren slutter å spørre om du har gjort ¨leksene¨ 

dine. For mange så studerer man i en helt ny by, borte fra alt som er kjent og 

kjært. Du skal selv skaffe deg en plass å bo, skape deg ett nettverk, bli kjent med 

byen og selvfølgelig begynne med skolearbeid. Det er enormt mye å tenke på 

i det man starter fasen som student, og det er derfor så viktig at vi passer på 

hverandre! 

Som tallene fra SHoT viser er det mange av oss som har det tøft. Personlig 

vet jeg hvor kraftig psykiske plager går ut over hverdagen, og hvor mye det 

påvirker dine prestasjoner både på privaten og i forholdet med skoleboka du 

holder på å pløye deg igjennom. 

Jeg vil utfordre og oppfordre hver enkel student til å ta et tak i denne saken. 

For det har blitt en sak hvor noen faller utenfor og noen ikke klarer å komme 

seg igjennom fordi presset blir for stort. Jeg vil at vi skal inkludere dem som er 

ensomme, støtte dem som trenger en å støtte seg på, lytte til dem som trenger 

en å snakke med, og mest av alt at vi skal fjerne den høye terskelen for å få 

hjelp. 

Psykiske vansker burde ikke være så tabubelagt som de er i dag. Det positive 

er at vi faktisk kan gjøre noe med det. Og sammen skal vi senke terskelen. Jeg 

gleder meg til å se deg bidra – vi klarer det ikke uten hverandre. 


20 ihjjgjgh

Nordlendinger, vestlendinger og 

søringer: 

- hvor forskjellig er vi egentlig? 

illusTrasjon: asbjorn oddane Gundersen 

TeksT: nora nusle TorvanGer 

kulturelle forskjeller eksisterer ikke bare mellom ulike land internasjonalt. kulturelle ulikheter 

eksisterer i beste velgående parallelt innad i norge. Her er min personlige beretning og analyse av 

geografiske og etniske forskjeller i Norge, med særlig fokus på nordnorsk kultur. 

Hva er egentlig en kultur? Ja, hvor skal en begynne når en forsøker å definere 

kulturbegrepet? Det er ingen tvil om at kultur ekstremt vidt. Den nå pensjonerte 

samfunnsforskeren Arne Martin Klausen sier “kultur er ideer, verdier, regler 

og normer som et menneske overtar fra den foregående generasjonen, og 

som man forsøker å bringe videre - ofte noe forandret - til neste generasjon». 

Kulturen i Norge er vi alle en del av, og vi deler den i fellesskap sammen med 

våre andre norske medborgere. Men hva er egentlig typisk norsk? Å gå på ski er 

typisk norsk. Fulle nordmenn på sydenferie på Gran Canaria med charter-Svein 

er typisk norsk. Å sitte lengst mulig unna andre medmennesker på bussen er 

typisk norsk. Janteloven er typisk norsk. Frustrasjonen og sinnet en føler når 

NRK-lisensen må betales er typisk norsk. Brunost er typisk norsk. Disse nevnte 

eksemplene gjelder selvsagt ikke for alle nordmenn, fordi folk har selvsagt ulike 

verdier og interesser. Fenomenet «Typisk norsk» består av en rekke stereotypier 

– forenklede forestillinger om en gruppe mennesker eller individer. Det 

fascinerer meg at flere har lignende forestillinger om de ulike landsdelene i 

Norge også. «Bergensere er patrioter». «Trøndere går med skinnvest og drikker 

karsk». «Sørlendinger er kristne». I hvor høy grad stemmer disse forestillingene 

egentlig? Stemmer det at kulturen definerer hvem du er? 

Jeg er fra Nord-Norge. Jeg er en av de 50 prosent på UiA som ikke er fra 

Kristiansand, og har flyttet til Sørlandet for å studere. Det hender jeg får 

spørsmål om stedet jeg kommer fra. «Hvordan er den nordnorske kulturen?» 

Kort oppsummert; den nordnorske kulturen er enkel. Nordlendinger snakker 

som oftest rett fra levra, og setter gjerne pris på en drøy vits eller en såkalt «god 

historie» (merk: rorbua). I en mastergradavhandling fra UiO om nordnorsk 

identitet blir det argumentert med at nordlendinger er «brautende, primitive, 

vulgære og drikkfeldige» (spot on, jeg ler). Den nordnorske naturen er dessuten 

mektig og vakker (ok, jeg skal prøve å begrense meg og ikke bli helt Knut 

Hamsun nå). Fjell på 1.500 meter strekker seg fra havnivå og opp i det uendelige, 

og jeg liker å stå på toppen av et storstilt fjell i midnattsolen og kjenne vinden 

rive så hardt i klærne at det kjennes ut som jeg skal blåse av sted til Sibir. 

Men hva er egentlig typisk nordnorsk? Å bre seg ut som en strandet hvalross 

på verandaen når gradestokken passerer 10 grader er typisk nordnorsk. Fisk 

er typisk nordnorsk. Måker som skriker latterlig høyt døgnet rundt er typisk 

nordnorsk. Banning er typisk nordnorsk. Ærlighet er typisk nordnorsk. Espen 

Lind og Bjørn Sundquist er brautende og vulgære, så de er typisk nordnorsk. 

Forkjæligheten for alkohol er typisk nordnorsk (det minte meg på at jeg må få 

solgt resten av heimbrenten jeg har liggende i kjelleren…). 

«Er du same?» spør en. Stillhet brer seg rundt bordet. Jeg blir klam i hendene. 

Øynene kikker nysgjerrig på meg. De venter på svar. Jeg svarer at jeg ikke er 

same. Jeg får likevel vondt i meg. Jeg får vondt i meg fordi jeg kjenner flere som 

er samer. Jeg får vondt i meg på vegne av samene og alt de har vært gjennom på 

grunn av deres etnisitet og kultur. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 

1900-tallet ble ønsket om fornorskning sterkere, og den norske regjeringen satt 

i gang en massiv fornorskningspolitikk som skulle vare helt frem til 1960-tallet. 

Hensikten med fornorskningen var å fremme norsk selvstendighet, og hindre 

påvirkning fra «flerspråklige». Det førte til at samiske barn ble revet fra 

familiene deres, og sendt milevis av gårde til internatskoler i Finnmark. De fikk 

ikke lov til å snakke sitt eget språk. Lærerne snakket kun norsk, og kunne ikke 

et ord samisk. Prøv å se det for deg: Du blir sendt til en internatskole og ingen 

snakker ditt språk, og samtidig skal lære deg å snakke et språk som du ikke 

skjønner. Resultatet ble at samisk språk forsvant fra store områder i Troms, for 

eksempel på Kvaløya og Ringvassøya. Det gikk så langt at gudstjenester på samisk 

ble forbudt og samisk ble heller ikke brukt blant samer med høye stillinger i 

samfunnet som for eksempel lensmenn og ordførere. Samene ble utsatt for 

kraftig diskriminering, og stoltheten av å være en del av Norges urbefolkning 

forsvant - plutselig ble det stigmatiserende og svært nedverdigende. Menneskerettighetsbruddene 

er flere, blant annet artikkel 1 og 13.1 i Menneskerettighetserklæringen 

til FN: «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge 

oppholdssted innenfor en stats grenser» og «Alle mennesker er født frie og med 

samme menneskeverd og menneskerettigheter(…)». 

Det er så grusomt urettferdig at enkelte ikke kan være stolt av sin egen 

opprinnelse, og det viser seg at flere samer tar avstand fra sine røtter. Tabuet 

rundt det å være same kommer godt frem i Ellen Astri Lundbys dokumentarfilm 

«Min mors hemmelighet». Hun er oppvokst i Oslo, og oppdager i en alder av 

49 år at moren hennes egentlig er samisk, men moren har skjult sin etniske 

identitet helt siden hun kom til Oslo som ung. Moren la om dialekten sin, og 

begynte å gå i høyhælte sko for å integrere seg i «storbyen». Hun visket bort 

sin egentlige identitet, og opprettet et nytt «jeg». Hun la mye krefter i å skjule 

sin kulturelle bakgrunn. Ellen fant en samelue på loftet i ung alder, og hun 

husket at moren ble sint, men nå innser hun at sinnet var egentlig et skalkeskjul 

redselen og skammen moren følte. Det kan tenkes at flere nordlendinger har 

hatt det på samme vis noen tiår tilbake, da flere ble uønsket som leieboere i 

Oslo - «nordlendinger uønsket» stod det i samtlige avisannonser. Heldigvis er 

det ikke slik i dag, og særlig samenes rettigheter har blitt styrket enormt de siste 

årene. Takk og lov for det. 

Kulturforskjellene mellom landsdelene i Norge er bemerkelsesverdige. På den 

annen side er ulikhet en berikelse. Å ha noe som er annerledes alle andre er 

bra, fordi det gjør deg unik. Derfor er det spesielt viktig at du tar vare på nettopp 

det som gjør deg ulik alle andre. Ta vare på dialekten din, enten den er særegen 

eller ei. Skryt av hjemstedet ditt, selv de gangene noen har noe negativt å si 

om det. Tenk hvor utrolig kjedelig og fargeløst det hadde vært om alle snakket 

standardisert bokmål? Tenk hvor kjedelig det norske språket hadde vært om en 

ikke kunne ha beriket det med fiffige ordsammensetninger som «hæstkuk». Til 

tross for kulturelle ulikheter i Norge, er det utrolig mye vi har til felles også. Vi 

har brunosten. Vi har skiene. Vi har charter-Svein. Vi har en norsk identitet og 

en felles kultur. 


Da døden ventet, røyka han 

sekunder på jorden 

Aamer Harata har aldri tidligere fryktet sjøen. Ikke før han en dag våknet opp til synet av 

en gråtende kaptein i lugaren. I det øyeblikket var han sikker på at han ville dø med resten av 

flyktningene. Når en kaptein gråter, er det ikke mye håp igjen. 

Tekst: Henrietta Hawkins | Foto: Nikolai Freund og privatbilder 

22 Flukten fra Syria

sin shisha og nøt sine siste 

«Når du ikke kan se landet, vet du at det er minst to døgn igjen på sjøen. 

Det slet på psyken. Kan du forestille deg å våkne opp elleve dager på rad 

og bare se blått hav, uten mulighet til å kunne stå på fast land?» 

Den voldsomme krigen i Syria snudde livet til Aamer Haratas sin familie 

opp-ned. I august 2012 måtte de flykte fra hjemmet sitt, først til Damaskus, 

deretter til Egypt. I dag, etter nesten fire år på flukt, kan de endelig begynne 

å bygge opp livet på nytt her i Kristiansand. 

Før krigen begynte hadde Aamer og familien hans et godt og trygt liv. 

Han studerte bedriftsøkonomi på det Arabisk-Europeiske Universitet i 

Damaskus og jobbet som maskinskriver ved siden av studiene. Han holdt 

også tittelen som syrisk mester i taekwondo syv år på rad, og lærte seg 

selv å spille lutt. Faren hans eide et interiørdesign-galleri og to fabrikker 

som produserte kjøkkenmøbler og vinduskarmer. De hadde god råd og 

Aamer bodde sammen med foreldrene, to brødre og to søstre i en leilighet 

i Zamalka, et boligområde litt utenfor Damaskus. 

– Det var en liten og enkel forstad, sier Aamer. Nesten alle som bodde i 

Zamalka kjente hverandre. Stedet hadde alt du trengte og mye natur. Selv 

om Zamalka ikke utmerket seg fra andre plasser, er det fremdeles det 

vakreste stedet som finnes for meg. 

Truffet av rakett 

Da konflikten i Syria utviklet seg til en blodig borgerkrig i løpet av 2012, ble 

Zamalka en viktig base for Den frie syriske hær, en opposisjonsgruppe som 

forsøker å styrte Bashar al-Assad og regimet hans. Opprinnelig ønsket ikke 

Aamers familie å forlate hjemmet, til tross for at nabolaget opplevde noen 

av Syrias mest intense militære kamper. 

– I starten var ikke rakettene målrettede; de ble skutt tilfeldig. Jeg så ikke for 

meg at vi skulle trenge å forlate hjemmet vårt. Alle trodde at revolusjonen 

skulle være over raskt, siden regimets angrep rammet og tok livet av 

tilfeldige. Vi forventet at verden burde, eller måtte, stå på vår side, fordi vi 

var uskyldige sivile, forteller han. 

Han fortsetter: – Det var mange arrestasjoner. Regimets soldater stormet 

plutselig inn i hus for å ta menn. Siden det var et opprørsområde, ville 

de sette så mange som mulig i fengsel, eller bare drepe dem. Regjeringen 

fryktet fremdeles opprøret; de hadde ikke kontroll på hva som foregikk, og 

de hadde ikke forventet det. 

Måtte flykte eller kjempe 

– Det er umulig for meg å tenke på den dagen uten å få tårer i øyene, sier 

Aamer. Tretti minuter etter den siste bomben, kom brannvesenet for å 

slukke flammene og hjelpe dem som var skadet. Jeg husker særlig ei lita 

jente. Da rakettene falt, hadde glasset i vinduene eksplodert, og hun hadde 

fått et dypt kutt i låret sitt. Hun så på meg, forvirret og gråtende, og spurte 

om hjelp. Jeg begynte å grine også, jeg kunne ikke hjelpe henne, jeg hadde 

ingenting. Dette var min siste dag hjemme. 

Klokka seks neste morgen gikk familien til Damaskus sentrum, hvor de 

samlet seg med onkler, tanter, besteforeldre og barn. Til sammen ble 42 

stykker boende i et 140 kvadratmeter stort hus, og om natten sov de tett 

inntil hverandre. En av Aamers brødre, Ahmad, valgte å bli igjen i Zamalka. 

– Vi prøvde hardt å overtale han til å bli med til Damaskus, men han nektet. 

Aamer er usikker om broren hans ble rekrutert til Den Frie Syriske Hær. 

– Mange mennesker i Zamalka bestemte seg for å kjempe mot regimet etter 

at en soldat derfra bortførte ei dame i Zamalka, tidlig på sommeren 2012. 

Soldaten tok henne til moskéen og voldtok henne ved siden av høyttalerene, 

slik at hele byen kunne høre det. Det var forferdelig, virkelig ydmykende. 

Etter det ville mange slutte seg til opprørerne, sier han. 

I slutten av oktober 2012 bestemte Aamer og Mohamad, hans andre bror, 

seg for å flykte fra Syria til Egypt. 

– Hvis jeg hadde blitt igjen i Syria, måtte jeg ha kjempet med regimets hær. 

Jeg hadde tidligere utsatt militærtjenesten på grunn av studiene. Nå var 

universitetet ødelagt, og jeg måtte velge mellom å reise eller å bli med i 

konflikten. Jeg foretrakk å reise, jeg ville ikke støtte regimet som drepte 

befolkningen, forklarer han. 

Men i midten av august 2012 ble Zamalka kraftig beskutt, og Aamer forteller 

innlevende hvorfor de tok beslutningen om å flykte fra byen: – I nesten to 

dager søkte ti fra gaten vår ly i en leilighet i første etasje. Det var ikke trygt, 

men det var bedre enn å være høyere oppe. Stedet hvor vi bodde hadde fire 

blokker, med tolv leiligheter i hver blokk. En dag ble vi beskutt tre ganger 

av raketter, og en av blokkene begynte å brenne. Ei jente løp opp i etasjene 

i blokka som brant for å lete etter faren sin, mens hun skrek og ropte etter 

ham. Jeg visste at familien min var i trygghet, så jeg løp etter for å få henne 

til å komme tilbake. Jeg sa «Faren din er nede, og han sendte meg for å 

hente deg». Heldigvis hørte hun på hva jeg sa, fordi noen minutter senere 

traff en ny rakett det samme stedet igjen. 

– Faren til jenta hadde gått opp på taket for å ringe til sønnen, som var 

tvunget til å kjempe for hæren i en annen by. Vi pleide å gå på taket for 

å ringe, for hvis vi satt med mobilen inni parabolen kunne vi få god nok 

dekning. Han var der oppe da den første raketten traff, og senere fant vi 

liket hans på bakken, med hodet sprukket åpent. 

Aamer startet en taekwondoklubb på en skole med syriske barn i Egypt 


en halvannen måned forsvant sjefen hans uten å ha betalt noe lønn. 

– Det gjør meg spesielt trist, fordi han var også syrisk, sier Aamer, 

tydelig berørt. Etter dette fikk Aamer jobb på et privat skolesenter, hvor 

sjefen der tilbydde ham en stilling som partner, under forutsetning at 

han kjøpte en ny printer til bedriften. Faren hans betalte tusen dollar 

for printeren, men etter bare tre måneder fikk Aamer beskjed fra sjefen 

at han hadde mistet jobben og at bedriften ville beholde printeren. 

– Sjefen min sa: «Bare gå til politiet, du». Jeg prøvde. Jeg anmeldte ham 

og fylte ut et skjema. Men da politiet gikk for å snakke med sjefen, tok 

de 28 dollar og rev skjemaet i stykker, sier Aamer. 

Brorens død ødela familien 

Samtidig opprettet faren og onkelen hans en restaurant i nærheten av 

huset deres. 

– De leide noen veldig enkle lokaler på 500 kvadrat og pusset dem opp. 

Selv om de manglet erfaring med restaurantarbeid var det et yrke som 

ofte gikk bra for folk fra Syria. Etter revolusjonen, særlig da Egypt fikk 

ny president, begynte folk å mislike syrere. Det gikk rykter om at mat 

fra syriske restauranter var dårlig, at vi puttet ting i maten. Derfor 

sluttet folk å spise på syriske restauranter, og faren min tapte 60.000 

dollar på prosjektet. Det var nesten alt vi hadde av penger fra Syria, 

fordi selv om han hadde faste eiendommer og noen hus i Syria, kunne 

vi ikke selge noe av det under krigen, forklarer Aamer. 

Den verste nyheten kom 20. desember 2013. Da fikk de vite at Ahmad, 

Aamers bror som hadde blitt boende i Zamalka, var død. 

– Min familie var ødelagt, vi klarte ikke å se på hverandre engang. Selv 

i dag får jeg sjokk bare av å tenke på det. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan 

det skjedde. Jeg har hørt mange historier, men jeg tror ikke på noen av 

dem. Jeg klarer fremdeles ikke å tenke på det, forteller han. 

Faren til Aamer hadde innsett at det ikke fantes noen fremtid for 

familien i Egypt. Tidligere hadde han tenkt at det var galskap å reise 

over Middelhavet, med den overhengende dødsfaren. Men nå var han 

klar til å dra og en rekke alternativer ble diskutert. 

Da båten begynt å synke, tok Aamer frem pipa og røykte shisha. 

Anmeldte sjefen til ingen nytte 

Resten av familien ble igjen i Damaskus i tre måneder til, mens faren prøvde å 

overtale sønnen i Zamalka til å bli med ut av Syria. 

– Mesteparten av tiden var det ingen kontakt mellom faren min og Ahmad, fordi 

krigen var så kraftig og det var nesten umulig å få kontakt med folk utenfor 

regimets områder. 

Imens oppdaget Aamer at livet i Egypt var langt fra hva han hadde sett for seg. 

– Jeg trodde at Egypt var OK, men det viste seg å være noe annet enn jeg hadde 

forutsett. Det var forbrytere overalt. De kan stoppe deg i gaten, true med kniv, og 

kreve pengene dine. Det er vanlig, selv i dagslys. 

I Kairo bodde Aamer og broren på et tak, under et enkelt treskjul. Hver dag jobbet 

han tolv timer som maskinskriver i et bibliotek, for 20 doller om dagen. For første 

gang i livet måtte de forsørge seg selv. Faren deres hadde betalt flybillettene og 

gitt dem 100 dollar, men bortsett fra det måtte de klare seg på egen hånd. 

– Faren min sa: «Du må kunne være selvstendig.» Egentlig syntes jeg han var 

generøs, og han hadde helt rett. Hvis jeg hadde hatt penger skulle jeg ikke ha 

funnet en jobb fra første dag i Egypt, sier Aamer. 

Resten av familien kom til Egypt mellom januar og mars 2013, og sammen flyttet 

de til 6th of October City, en by i nærheten av Kairo. Dette stedet hadde blitt et 

samlingspunkt for syriske flyktninger. Aamer og faren hans jobbet hardt for å 

bygge opp livene sine igjen, men det var umulig å finne trygge, gode jobber. I 

mars 2013 begynte Aamer å jobbe på en skole som snart skulle startes, men etter 

– Jeg foreslo England på grunn av språket, men da jeg undersøkte 

nærmere, fant jeg ut at de nesten ikke har noen støtte for flyktninger. 

I Tyskland og Sverige var det allerede mange flyktninger, og jeg visste 

at noen av dem, ikke alle, kunne ødelegge ryktet vårt. Folk fra Europa 

kan jo være litt skeptiske når de ser mange arabiske folk. Derfor ville 

jeg til et sted uten så mange syrere, og Norge virket best på grunn av 

utdannings- og arbeidsmuligheter. Jeg leste mye om utdanningssystemet 

i Norge, og jeg likte det veldig godt. Jeg begynt å studere litt norsk 

også, men motivasjonen var litt begrenset fordi jeg var usikker om jeg 

skulle klare å komme hit, eller om jeg skulle drukne i sjøen. Uansett, å 

drukne ville vært bedre enn å bli i Egypt, sier han alvorlig. 

Motoren gikk i stykker 

Aamer har også en onkel som har bodd i Polen i mange år, og som har 

reist til land som England, Irland, Norge og Sverige for å jobbe. I 2004, 

da onkelen var på besøk hos dem i Damaskus, nevnte han Norge mange 

ganger som et fantastisk sted både for å studere og å jobbe. Av den 

grunn, da Aamer søkte på universiteter i 2006, lette han etter et stipend 

for å kunne studere i Norge. Den gang fant han dessverre ikke noen 

muligheter, men han beholdt likevel et godt inntrykk av landet. 

Faren reiste først, i august 2014, mens Aamer ble igjen med familien 

i Egypt. Han ventet i ett år til sommeren kom, slik at han kunne ta 

båten til Europa. I mellomtiden jobbet han på fem forskjellige skoler 

for syriske barn, hvor han underviste IKT, taekwondo og musikk, og ble 

ansatt av FN for å lede et kor for syriske barn. 

– I denne perioden fikk jeg mange jobber, og jeg forsto at Gud kan hjelpe 

folk, sier han og smiler. 

21. mai 2015 begynte Aamer og broren Mohamad reisen til Europa fra 

Al Mansoora i Egypt. 

24 flukten fra syria

«Da rakettene falt, hadde glasset i vinduene eksplodert, og hun hadde 

fått et dypt kutt i låret sitt. Hun så på meg, forvirret og gråtende, 

og spurte om hjelp. Jeg begynte å grine også, jeg kunne ikke hjelpe 

henne, jeg hadde ingenting.» 

– Først var vi ni stykker i en gummibåt, men senere flyttet vi oss over til en trebåt 

der vi måtte gjemme oss under dekk. Etter tre timer byttet vi igjen, denne gangen 

til en stor båt av metall. Det var ganske komfortabelt og vi var 170 mennesker på 

15 x 6 meter i tillegg til underetasje. Jeg ble litt imponert fordi jeg hadde forventet 

verre, og da vi ankom sa smuglerne til oss: «Vi skal ta vare på dere alle. Vi skal 

gi dere mat, og vi har med oss nok vann. Dere trenger ikke å være redde og kan 

bare slappe av.» 

Etter to dager på sjøen møtte de en trebåt med folk fra Alexandria. De ble flyttet 

over til Aamers båt, og plutselig var de 221 personer på båten. Etter planen skulle 

de bruke seks dager på å reise fra 

Al Mansoora til Italia. Men bare tre timer etter de nye passasjerene var kommet 

om bord stanset båten. Motoren var ødelagt. 

Smuglerne ringte for å få hjelp, og trebåten fra Alexandria kom tilbake for å taue 

dem. I to dager trakk de flyktningene mot Italia, mens de fikk servert rykter om 

at en ny båt var på vei for å hente dem. Da de fikk kontakt med den nye båten 

snudde de og dro mot Egypt igjen. De reiste i feil retning i halvannen dag for å 

møte den nye båten. 

Røykte shisha og barberte seg over kanten 

– Det verste øyeblikket var da vi måtte flytte over til den andre båten. Bølgene var 

veldig høye, og det var natt. De holdt to tau mellom båtene og dro for at båtene 

skulle treffe hverandre. Hver gang de traff måtte noen av oss hoppe over i den 

nye båten. Alle var redde. Hvis noen skulle havne mellom båtene … 

Aamer ler litt nervøst. 

– Da jeg så måten de kastet og tok imot folk så effektivt, forsto jeg at disse folkene 

var profesjonelle. Da ble jeg lettet. Men da vi alle hadde kommet oss over, gikk de 

fem smuglerne tilbake med trebåten, og vi fikk fem nye, yngre kapteiner. Noen 

av dem hadde ikke fylt 18 en gang! Den nye båten var mindre, rundt 14 x 4 meter. 

Den var av metall, men virket veldig gammel, kanskje over 100 år. 

– I dag skjønner jeg hva planen deres var: på grunn av båtproblemene hadde 

reisen vår allerede kostet nok, og han som styrte fra Egypt ville ha sine beste 

menn tilbake. Det var eneste grunn til at han sendte tilbake trebåten, for å hente 

dem. Vi hadde ikke nok olje. Jeg tror det var planlagt. 

– Vi skjønte det fordi mobilene han hadde gitt til de nye kapteinene var tomme 

for penger. Han sa at han heller skulle ringe til dem, og det gjorde han vel to eller 

tre ganger for å høre hvor vi var, men etter det sluttet han helt å ringe, forteller 

han. 

– I begynnelsen var det ganske greit på denne båten også; jeg fikk noen venner, vi 

hadde nok mat og vann, jeg røykte shisha, og kunne barbere meg over kanten av 

båten. Men litt etter litt begynte vi å miste håpet på å komme til Italia. Når du ikke 

kan se landet, vet du at det er minst to døgn igjen på sjøen. Det slet på psyken. 

Kan du forestille deg å våkne opp elleve dager på rad og bare se blått hav, uten 

mulighet til å kunne stå på fast land? Det var veldig vanskelig. 

Aamer forteller at han aldri tidligere har fryktet sjøen. Ikke før han en dag våknet 

opp til synet av en gråtende kaptein i lugaren. I det øyeblikket var han sikker på 

at han ville dø med resten av passasjerene. Når en kaptein gråter, er det ikke mye 

håp igjen. 

– Jeg har en video på PC-en min, hvor jeg snakker sammen med en venn på båten. 

Jeg sier «Hvis du hører denne videoen, er vi i live», før jeg snur meg og sier til 

ham «Bare si hva du vil, ingen kommer til å høre dette, vi kommer til å drukne.» 

Var sikker på at døden ventet 

vinder og lagde bølger som var fire meter høye. Båten svaiet og Aamer forklarer 

hvordan han nesten ble dratt på sjøen av vannet som slo over bord. For å unngå 

at båten kantret måtte smuglerne dytte folk til den andre siden av båten for å 

balansere den, samtidig som andre brukte bøtter for å øse ut vannet. 

– For mye vann i motorrommet førte til at båten fungerte dårlig, og vi skjønte at 

den ikke kom til å gå mye lengre. Klokka tre den siste natten gikk vi tom for olje, 

og da begynte båten å synke ned. Vi var heldige fordi vinden hadde roet seg og 

derfor hadde vi iallfall fire til fem timer igjen før båten begynte å gå ned. Folk var 

veldig redde, til og med de tre vennene mine med store muskler. Noen foretrakk 

å bare kaste seg ut i vannet. Jeg gikk til mitt favorittsted på båten, gjorde klar 

shishaen og bare ventet. 

Aamer ler og sier: –Jeg røykte shisha og nøt øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø… 

Sorry. Når jeg husker hvordan jeg røykte mens jeg ventet døden, så må jeg le. 

Hvordan jeg kunne gjøre det, det forstår jeg ikke. 

Men plutselig, klokka seks mens solen var på vei opp, kom det et enormt skip 

med belgiske flagg på. De holdt god avstand til flyktningebåten, fordi trykket fra 

den belgiske båten kunne få båten til Aamer til å kantre. Istedenfor sendte de 

en arabisk-talende offiser over i en gummibåt. Han spurte dem hvor de var fra 

og hvem kapteinen var. Ingen sa noe som helst. Flyktningene hadde lovet å ikke 

angi smuglerne. 

Da sa den belgiske offiseren: – Dere er ikke i det internasjonale området ennå. 

Dere må reise ti mil til før vi har lov til å redde dere. Vi skal til Libya, så vi er nødt 

til å gå fra dere. Bare kjør! 

Passasjerene svarte at de ikke kunne kjøre og at kapteinene hadde dratt. Offiseren 

skjønte at passasjeren løy, og det var tydelig at båten var i ferd med å synke ned. 

Til slutt fikk de den mest gledelige meldingen de hadde fått på to uker: – Organiser 

dere selv, vi skal hente dere i grupper på ti. Først begynte de med barn, etterpå 

kvinner, og så eldre mennesker. 

Hjemlandet totalt ødelagt 

Og så sier Aamer: – Det var klart hvem kapteinene var, bare fra ansiktene deres. 

Det føltes som å stirre på djevelen. 

– På den belgiske båten ga de oss blå kjeledresser, slik bønder har, og så fikk vi ris 

å spise, uten salt. Han stopper opp for å le, mens han ser for seg kjeledressene. 

– Vi var på denne båten en halvannen dag. Jeg tror reisen vår fra Egypt til Italia 

varte i 15 dager til sammen, men jeg vet ikke. 

Aamer sukker, litt sliten av å tenke på opplevelsene. 

– Kanskje jeg har telt feil. Jeg husker vel egentlig ikke. 

Når de endelig kunne gå på land i Italia, falt de på bakken. De var ikke i stand 

til å gå på fastland lengre. Og bare en time etter at de ankom land begynte ei av 

damene fra båten å føde. Etter noen dager kom Aamers onkel for å hente ham 

med bil, og de to reiste videre, først til Polen, og så til Norge hvor faren hans nå 

bodde. I april 2016 kom også moren og søstrene til Norge gjennom familiegjenforening. 

I dag bor de alle i Søgne, og Aamer går på skolen for å lære seg norsk. I 

fremtida håper han å studere IT på UiA i Grimstad. I tillegg har han lyst til å drive 

med musikk, holde konserter og opptre på arrangementer. 

På spørsmål om han har lyst til å reise tilbake til Syria en dag, svarer han: 

– Jeg tror ikke jeg kommer til å reise tilbake noen gang. Jeg tror krigen vil vare 

lenge. Dessuten har jeg ikke lyst til å se hjemlandet mitt ødelagt. 

Båtens tilstand begynte å bli verre og verre. Flere netter på rad kom det sterke 


About shy Norwegian people, 

the Norwegian weather 

and the most shocking things 

about the Norwegian culture 

Lijuan Yuan, 21 years old, from China, studied in U.S. for 3 years, studies 

International Business & Marketing in Kristiansand 

Actually, before Kristiansand, I was thinking of Germany. But I was thinking, Germany is a large country and there might be some Chinese people around and I want to get 

to know people from different cultures. 

I thought Norway would be like Iceland, but the weather here is so good and I think it’s a wonderful place to stay. 

I think the people here are very friendly. They all speak English, and when you ask for help, they always try to help you. 

I will focus on my studies first and join different trips with the buddy group and go with my friends to explore the city and the surrounding countries. 

I want to learn more about the daily life of another culture and I want to get to know more people from different countries and to learn things from their perspective. 

I miss the food and my family. Here, I didn’t find any Chinese restaurants. Fortunately, I can cook by myself. 

Laurena Frey, 22 years old, from Mainz/Germany, 

studies Fine Arts 

I chose Kristiansand because I was interested in England and in Norway, but I didn’t get accepted into 

England. I always wanted to visit Scandinavia and also thought that the university is quite good here. 

I think it’s a nice and small city. When we arrived the weather was really good. It was like a holiday 

for me. 

Norwegians are sometimes more shy and distant than Germans. I had this experience when I wanted 

to introduce myself to a group of people and said: «Hi, I’m Laurena. What’s your name?» They just 

stared at me as if I said something really strange and didn’t answer me. 

Of course I want to do my courses and I also go to Spicheren. I want to do dancing classes there and I 

want to join the theatre club and the choir and visit a few places maybe. 

I would like to broaden my horizon and get to know different cultures, maybe learn a bit Norwegian 

too. 

Jinseong Jeong, 24 years old, from Gwang-Ju/ 

South-Korea, studies Humanities 

Everything is really different from South-Korea. The city here is very calm. In South-Korea everyone 

is very busy. 

One difficulty I have is that I can’t speak Norwegian. Although some people can speak English well, 

some people are not good at speaking English. But all Norwegian people are very kind, so I can easily 

get help from people. 

One thing that´s shocking to me is that many stores are closed very early. On Sundays, I can’t go to 

the stores. In Korea we can go to a store at any time, anywhere. But after one week I adapted to this 

country. Everything is affordable. 

My plan is to get closer to Norwegian people and also to European people. I want to learn Norwegian 

and basic Spanish. There are many Spanish guys here, so I can easily learn Spanish by native Spanish 

speakers. I thought about going to Spain because Spanish people are very enthusiastic about everything 

and they are very passionate about dancing; I think it really matches my personality. 

26 INTERNATIONAL STUDENTS

Text and photos: Quynh Le Nguyen 

New international students introduce themselves and tell us their first 

impressions of Kristiansand. 

This semester the University of Agder welcomes 219 international 

exchange students, as well as full degree students from 33 different 

countries. There are people from all over the world, like Bangladesh, 

Colombia, Indonesia, Iran, Thailand, USA, Russia, Spain, Poland and 

Zimbabwe. The most represented country is Germany with 62 students. 

Zuhoor Al – Balushi, 23 years old, from Oman, 

studies in Nebraska/USA, studies Global Strategy 

in Kristiansand 

I thought that going to European countries would be better for me in order to finish my European 

focus. This way I am going to experience the education system as well. I had a lot of choices, but I 

chose Norway because of the date; they have their exam before Christmas day. Secondly, Norway is so 

beautiful. It is a very developed country, and although they have a lot of things they can do with the 

nature, they kept it, which is really impressive. I love their government system as well. 

The people here are very nice and very polite. They’re very shy as well. In U.S. and even in my country 

it’s so easy to talk to someone. You can just say «Hi». Even if you don’t know them, you can just talk to 

them. 

I always ride horses, so I hope I will find a place in Norway to ride horses in nature. That’s my goal for 

now. I also like hiking and mountains a lot. I feel like traveling is not just traveling, but it’s to have fun 

– it’s to learn. When you know more about people here, you understand them more. There will be less 

conflict on the whole planet if we try to learn about each other. 

Silje Baudry, 23 years old, from Cergy near 

Paris/France, does her Master in Music Management 

I’m interested in Norway because I’m half Norwegian. My mother is Norwegian. So I just wanted to live 

in my other home country. 

I like Kristiansand because it´s small and by the sea. It’s in the south, so it’s not very cold yet. I like the 

atmosphere. 

The university is very different from my home country. For me it really looks like an American 

university that you see on television. And how the university works is very different from France. 

There aren’t so many fun activities the first weeks. 

I want to learn Norwegian; travel around and explore the country and Scandinavia; meet people from 

other countries; and also learn things about music management. 

My next plan is to go to Stavanger, to Preikestolen, and then I will go to Bergen for three days. 

Jan Schwiderouski, 27 years old, from Münster/ 

Germany, studies Business 

The first thing I saw of Kristiansand was of course the airport. It was really nice flying over Southern 

Norway, and you can see all the hills and forests and trees. Then I took the bus to Kristiansand and you 

can see the sea and get a first impression of the city. It has lots of water and green areas, and I really 

like that. 

My only problem is that I try to learn Norwegian and it’s a bit difficult to understand the people here 

because they have many different dialects and accents. 

I want to travel in the northern parts of Norway and see the polar lights. 

Norway is much more expensive than my home country. When I first went to a supermarket here and 

saw the prices, it was terrible. 

From my point of view Norwegians really like sunny weather. When it’s sunny, they are outside quite 

often. In general I would say Norwegians are a little bit reserved. They are a little bit more distanced 

than what I know from my home country. 

SEPTEMBER 2016 unikum nr 7 27

Tekst: Emilie Rætta | Foto: Matias Smørvik 

Vekk med sykkelshortsen, jenter 

For mange betyr høsten mørkere kvelder, blad som visner og faller, og å tulle store 

skjerf rundt nakken til du ikke klarer å puste. Høsten er den tiden av året du kan 

tenne alle «3 for 2-lysene» du kjøpte på Nille. Det er da alle bloggerne sliter med 

å få tak i bra lys til bildene sine, når de skal vise frem klærne fra høstkolleksjonen 

til Nelly. For når det mørkner ute og blir kaldere, så skal en også kle seg etter 

omstendighetene. Til og med når du skal ut på byen, men da helst i sykkelshorts. 

Hvorfor? For å ikke bli voldtatt, så klart. Sykkelshortsen har blitt et symbol på hvor 

lite kvinners seksuelle rettigheter har utviklet seg. 

Hvert år er det samme greia. Hvordan skal vi i samfunnet forhindre voldtekter 

som skjer i forbindelse med russetreff, en bytur eller en tur i parken? I påsken 

rådet lensmannen i Rogaland jentene som var russ i år til å bruke sykkelshorts 

under russebuksa, og å ikke drikke så mye alkohol. De tiltakene kunne hjelpe med 

å forhindre voldtekt. Og så startet det som alltid skjer i slike saker. ALLE skal ha 

noe å si. Mannehaterne, kvinnehaterne, eksperter på ditt og datt, kronikker og 

kommentarer her og der. Vi skal dele, hate, og hylle innlegg på Facebook. Debatten 

tok en feil retning, som den alltid gjør når det kommer til et tema som voldtekt. Det 

ble mer et personlig angrep på lensmannen som individ, og ikke på holdningene 

som ikke har noe å gjøre i et moderne samfunn. 

Uansett hvor langt utviklet verden har blitt på andre felt, så er tydeligvis 

kvinnekroppen fortsatt fritt frem. Kvinnekroppen er så fritt frem at i India, så har 

reiselivsministeren satt sammen en velkomstpakke for turister. Den inneholder 

råd for hvordan kvinner skal unngå å bli gjengvoldtatt til døde. Ikke gå med kort 

kjole eller skjørt, aldri gå alene i gatene når det er mørkt. Det samme gamle rådet. 

La oss se på New Dehli, voldtektshovedstaden som den også blir kalt. Kvinner blir 

dratt inn i mørke smug av en fem, seks, kanskje flere, menn som rettferdiggjør 

handlingen sin på hvordan offeret er kledd. I 2012 døde en 23 år gammel kvinne 

av organsvikt etter at hun ble gjengvoldtatt av seks menn. Det var dumt den 

velkomstpakken ikke kom tidligere. I sommer så ble en liten jente på fire år 

lokket vekk til et jungelområde rett utenfor New Dehli, hvor hun ble mishandlet 

og voldtatt av to menn. Fire år gammel. Jeg har som regel aldri brydd meg om 

kommentarfeltet i nettavisene, men da jeg så «men, herregud da mann, kler de 

ikke på ungene sine?» blant kommentarene så rablet det for meg. Ja, kler de ikke 

på ungene sine...har de ikke sykkelshorts? Ifølge enkelte mennesker i vårt samfunn 

så er det opp til offeret å passe på at man ikke blir frarøvet kontroll over kroppen 

sin. Sykkelshorts, sier de. 

Det var nok derfor Andrea Voldum ble dopet og gruppevoldtatt av tre menn. Hun 

hadde ikke på seg sykkelshorts. Eller den eldre kvinnen som ble ranet og voldtatt 

nå nylig i Mandal. Eller hva med jenta som ble voldtatt på åpen gate i Bergen i 

sommer, av en mann som faktisk hadde ventet på henne? De vekslet blikk skjønner 

du, så det var vel en invitasjon og en unnskyldning for handlingen hans. Han så 

sikkert på henne at hun ikke hadde på seg sykkelshorts. Tenk så mange voldtekter 

som kunne vært unngått, om jenter bare hadde vært flinke nok til å dra på seg et 

sportsplagg når vi skal ut på byen, eller på en handletur. 

Men, fra spøk til alvor, så er det ikke sykkelshortsen som avgjør hva en mann gjør 

med «situasjonen» som dukker opp i buksa hans. Det er holdningene vi har til 

kvinnekroppen i samfunnet. Hvilket syn vi har på den, og hvilket syn vi skal ha 

på den. 

28 Om voldtekt og holdninger

Jeg flyttet nettopp til Kristiansand, fra en liten bygd med rundt 3300 innbyggere. 

Jeg skulle ha et åpent sinn, og ikke gjemme meg bare noen så ekkelt på meg. 

Bønder i byen, vet du. Min første kveld ute på byen, gikk jeg og romkameraten 

min hjem. Før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut av byen, kom det en fyr som 

bokstavelig talt hang seg på oss. Jeg blir generelt ukomfortabel av nærkontakt med 

folk, så å kjenne at en fremmed gnir seg mot meg er langt over min intimgrense. 

Han snakket gebrokkent engelsk, men det kom en ren norsk setning fra han et par 

ganger. Om han bare var for full til å huske at han snakket norsk, eller om han gav 

seg ut for å være en annen så han ikke skulle bli gjenkjent til en politibeskrivelse 

senere, kan jeg ikke svare på. Jeg er bare veldig glad for at jeg ikke gikk hjem alene. 

Jeg hadde tross alt ikke på meg sykkelshorts (skal slutte nå, lover). Denne karen 

prøvde praktisk talt å dra oss inn i leiligheten hans. « Please, come inside, I live 

here. You can come in» sier han mens han drar oss mer og mer inntil han. «øøøh, 

no, tænk yu, we are going home nå» sier vi tilbake med vår beste norskpregede 

engelsk. Han ble mer og mer aggressiv, høyrøstet og sier «I’m not gonna rape you, 

but I have a big, black cock»......... altså, mazel tov, men, nei. På lik linje med dick 

pics, hva vil du jeg skal gjøre med den informasjonen, liksom? 

På mitt siste år på videregående så dro jeg ut med noen venner, og jeg hadde på 

meg et skjørt. Det var ikke kort, men det ble for så vidt siste gang jeg hadde på 

meg et skjørt på byen. I det jeg skulle kjøpe meg en utvannet cider til 80 kroner 

i baren, så kjente jeg et merkelig press under skjørtet. Jeg fikk ikke sett hvem det 

var, men jeg ble penetrert av en person som gikk forbi. Et par meter unna var det 

en guttegjeng som hadde sett alt sammen. En skulle nesten tro at voksne studenter 

var oppegående nok til å løpe etter denne personen, men for alt jeg vet kan det ha 

vært en av dem. Denne guttegjengen pekte på meg, og de lo. Det tok meg en stund 

etterpå å skjønne at det ikke var skjørtet mitt eller meg det var noe gale med, men 

personen som tok seg den friheten og stikke fingeren der den ikke hørt hjemme. 

Og guttegjengen som satt og lo. 

Jeg ble «bare» penetrert av en finger, men det var likevel nok til at jeg følte en skam 

over lengden på skjørtet mitt. Jeg husker forsatt hvordan jeg drev å dro ned skjørtet 

mitt etterpå. Nå har jeg blitt seksuelt trakassert på byen i ført bukser, så hvorfor det 

blir sånn fokus på hvor kort kjolen/skjørtet til jenta var etter en voldtekt, skjønner 

ikke jeg bæret av. 

Jeg tror jeg kunne skrevet en hel roman om voldtektsdebatten, men det ville, 

dessverre, ikke blitt skrevet noe som ikke har blitt skrevet før. Etter at Andrea tok 

frem voldtektssaken sin i mediene, så var det en person som hadde skrevet «Sånn 

går det når en ikke kan selvforsvar» i kommentarfeltet. Det hadde ikke spilt noen 

rolle om Andrea var en reinkarnert Bruce Lee, eller hadde en sykkelshorts med 

kombinasjonslås, det overgrepet skulle ikke skjedd. Og det skulle ikke vært behov 

for å vite hva hun hadde på seg, hvor mye hun hadde drukket, og om hun hadde 

flørtet med guttene tidligere. Det er ikke en stor distribusjon av sykkelshortser, 

pepperspray og gratis selvforsvarskurs vi trenger i samfunnet, vi trenger en 

endring av holdninger til kvinners seksualitet. 

Jeg vil leve i et samfunn der jeg, som kvinne, kan tenke «nå kan jeg ikke drikke 

mer, for da spyr jeg på meg selv i søvne». Jeg vil tenke «i kveld skal jeg ha på 

meg denne kjolen, for både den og jeg er fab as fuck». Jeg vil ikke være redd for 

at om jeg drikker for mye og går med en minikjole, så må jeg tilbringe de neste 

månedene (eller årene i Andreas tilfelle) i en rettssak, der juryen ikke tror på meg, 

fordi jeg kanskje var litt mer beruset enn jeg planla. Og om jeg skal ha på meg en 

sykkelshorts under kjolen, så skal det være fordi jeg ikke var født med tigh gap, og 

noen ganger får gnagsår mellom lårene. Ja, det går an. 

Vekk med sykkelshortsen, og på med nye holdninger, sier jeg. 


En økonomi tilpasset den 

ene prosent 

Tekst: Kristoffer Andersen 

Hvordan går den superrike elitens stadig økende økonomi på bekostning av sosial likeverd og 

miljøet? Dette er en tekst for deg som er opptatt av essensielle spørsmål om en skjevt fordelt verdensøkonomi. 

Rapporten ”An economy for the 1%” 

Den nyeste rapporten fra Oxfam (datert 18.01.2016), med det passende navnet 

”An economy for the 1% - How privileges in the economy drive extreme 

inequality and how this can be stopped”, viser sjokkerende funn over verdens 

store ulikheter. I følgende tekst presenteres Changemakers fremstilling (fra 

Changemakermagasinet nummer 01, 2016) av hovedfunnene fra nevnte 

rapport. 

Changemaker er Kirkens Nødhjelp sin ungdomsorganisasjon, og er en av de 

få kristne organisasjonene som i stor grad arbeider strukturelt for å skape 

forandring i verden for mer likeverd gjennom velferd. 

De rikeste 

Ett spørsmål man kan stille seg utifra funnene til denne rapporten, er hvem, og 

ikke minst hvor mange, som eier verdens ressurser. I dag er vi kommet til det 

stadium at de 62 rikeste individene, hvorav 53 personer er menn, i verden eier 

like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning tilsammen. Dette er 

et tall som fortsetter å synke. 

De 62 rikeste individenes samlede formue beregnes videre til å være på 1760 

milliarder dollar, noe som tilsvarer mer enn det dobbelte av verdens største 

statlige fond, nemlig Norges Oljefond. 

De rikeste vs. de fattiges økninger 

Over kun de siste fem årene har formuen til disse 62 individene hatt en økning 

på 45 prosent. Det tilsvarer hele 542 000 000 000 dollar, som er over en halv 

billion. 

Samtidig har den fattigste halvdelen av verdens befolkning opplevd 38 prosent 

nedgang i sine samlede ressurser, og tapt over èn billion. 

Det er her mye som tyder på at noens brød er den andres død og at noens død 

er den andres brød. 

Miljø og klima 

Det pekes videre på at den rikeste én prosent sitt utslippsfotavtrykk i snitt er 

175 ganger større enn de fattigste ti prosent i verden. Da forstår man hvorfor 

konsekvensene av de rikes overforbruk går verst utover de fattigste. 

Skatteflukt 

Ifølge Changemakermagasinet sin fremstilling av Oxfams rapport gjør 

skatteparadiser det mulig å skjule over syv billioner dollar, nærmere bestemt 7 

600 000 000 000 dollar. Pengene gjemmes offshore, utilgjengelig for verdens skattemyndigheter. 

Videre pekes det på at hele ni av ti selskaper har plassert penger i minst ett 

skatteparadis. Disse funnene baserer seg på undersøkelser av de 200 selskapene 

som Oxfam undersøkte, noe som inkluderer verdens største bedrifter, samt World 

Economic Forum sine strategiske partnere. 

Det setter ting i perspektiv når man måler lønnsveksten for de fattigste ti prosent, 

som siden 1990 kun har fått økt sin dagslønn med én cent årlig. På denne måten 

forstår man at det ikke nødvendigvis drypper på klokkeren om det skulle regne 

på presten. 

Refleksjoner 

Hvor langt er vi som verdenssamfunn villig til å gå? Hvor mange personer skal 

vi som verdenssamfunn la få eie verdens ressurser til slutt? Én håndfull? Eller én 

person? Når kommer verdenssamfunnet til å reagere ved å sette inn direkte tiltak 

som forhindrer en slik utvikling videre? Og hvem er verdenssamfunnet? Det er 

oss – alle sammen! 

Som vi ser er kapitalen svært ujevnt fordelt, noe som ifølge Piketty i stor grad 

skyldes arven, eller rettere sagt arveskatten, sin innflytelse. Dette er dog ikke 

noe som kommer direkte frem av de funn som er skildret hos Changemaker sin 

fremstilling av Oxfam sin rapport. Kanskje har Piketty i sin kjente bok Kapitalen i 

det 21. århundre et poeng med sitt forslag om en global skattlegging? Visst er det 

en utopi, men ikke desto mindre en nyttig utopi! 

30 Unikum i 2005

Når ytringsfriheten knebles, må vi trå til 

Tekst: Martinus Førde (Leder i SAIH) 

På grunn av deg får torturerte aktivister et sted å ta utdanning, og et sted de kan bo i trygge omgivelser. 

Nå er det på tide å gjøre prøveordningen permanent. 

Først og fremst vil jeg gjerne benytte denne muligheten til å takke alle studentene 

som har støttet det gode arbeidet til SAIH. Gjennom de 40 kronene som dere har 

donert til solidaritetsarbeidet vi kjemper hardt for å opprettholde og utvikle har 

vi oppnådd utrolig mye. Takket være dere kan vi alle være en stor stein i skoen 

til undertrykkende diktatorer og totalitære regimer, og hjelpe studenter over 

hele verden å kunne fullføre utdannelsen sin. 

Vi er alle på samme side for kampen om fred og rettferdighet, derfor vil jeg ta 

for meg et par saker her på den siden vi har fått designert. Den første saken vi 

gjerne vil opplyse om er en sak vi aldri kan snakke nok om og vil bli og er lært i 

norske skoler. Her er det selvfølgelig snakk om bærekraftsmålene. 

Da vi var yngre og gikk på ungdomsskolen ble vi lært opp om hvordan 

tusenårsmålene skulle endre verden. Nå har FN bygget videre på disse målene og 

skapt bærekraftsmålene. De 17 målene vil sikre bærekraftig utvikling som gjør 

at hele verden får dekket sine behov, uten å ødelegge fremtidige generasjoner. 

For å oppnå disse målene må vi innen utrydde fattigdom, redusere ulikhet og 

stoppe klimaendringene innen år 2030. 

Vi har med andre ord 15 år på å forandre verden for alltid, vi setter høye 

forventninger, men vi er allerede på god vei. FNs tusenårsmål har bygget 

grunnmuren for arbeidet vi alle jobber for. Det å jobbe for en bedre verden 

har alltid ligget i vår natur å gjennomføre, men det å sette en konkret tidslinje 

med realistiske mål er noe som lønner seg på flere plan. Visste du forresten at 

barnedødelighet har blitt halvert siden 1990? 

FNs bærekraftmål er noe vi alle kan bidra med for at de skal i å gå i oppfyllelse, 

siden en svært viktig del av det gjelder klima og miljø. Det er noe vi alle kan 

bidra med å utgjøre en forskjell på. Gjennom panting og resirkulering av papp 

og plast kan vi ta i bruk de ressursene vi har tilgjengelig flere ganger. Vi kan 

stå sammen for å endre bruk og kast samfunnet, med å heller bytte eller selge 

videre ting vi ikke lenger føler behov for. 

Selv om alle målene er utrolig viktige, så er det fjerde punktet på FNs 

bærekraftsmål vi i SAIH har snudd hovedfokuset vårt mot, nemlig utdanning. 

Og det er utdanning vi har jobbet for, gjennom mange aksjoner og kampanjer 

i mange år. I senere tid har vi fremmet et prosjekt som heter Student at Risk. 

Vi har fire elever i Kristiansand som har bakgrunn i politisk aktivisme i sitt 

hjemland, der de ikke kan fullføre utdannelsen sin i sitt eget hjemland. Men her 

i Norge er de trygge fra sin egen regjering, her får de fullføre utdannelsen sin 

som kommer til å påvirke flere generasjoner i sitt hjemland. 

Gjennom å ytre det ingen andre tør, skaper de debatt det er på høy tid blir tatt 

for alvor. Disse studentene er en viktig del av samfunnet som bidrar til fred 

og frihet. Det varierer fra fremtidige ledere til journalister og feminister som 

kjemper for sin egen frihet i sitt land. Her i Norge har de en arena der de kan 

føle seg trygge og utdanne seg for å skape en enda større forskjell i verden. De 

har blitt nøye valgt ut, ut ifra sin bakgrunn og påvirkningsevne. Mange av disse 

studentene har blitt fengslet og torturert for sin aktivisme. Her har de frihet til 

å ytre det de ønsker. 

Vi ønsker at dette prosjektet ikke bare skal bli permanent, men også spre seg til 

hele Europa, slik at vi kan påvirke flest mulig folk over hele verden. Gjennom 

samarbeid mellom folk fra helt ulike deler av verden kan vi oppnå mye. Vi 

venter enda med å se direkte resultater fra dette prosjektet, siden dette er det 

andre året i dette prøveprosjektet. Vi vet ikke helt hva fremtiden vil bringe, men 

i dette prosjektet ser den svært lys ut. 

Vi har lenge sett til fremtiden som et dystopisk mareritt, med naturkatastrofer 

fra alle hold og en endeløs krigstilstand, men dette er i ferd med å snu. Når man 

får se fremgangen i hva som skjer i verden endrer man fort mening om hvordan 

dette bildet er. Når man ser på alt det vakre som er forekommet av fremgang 

sitter man igjen en følelse av lykke og stolthet over menneskeheten. Jeg skal 

ikke lyve i denne kommentaren, det er også en hel del krig og sult. Vi har en 

lang vei å gå mot det perfekte samfunnet vi ønsker å forme. Men det er viktig 

å ha i baktankene at alt utenfor Norge og Europa ikke er på den måten vi ser 

massemedia. Det er så mye mer enn bare krig og terror her i verden. 

Det er en hel verden fylt med vakre og håpefulle mennesker. Det er en verden 

fylt med det samme håpet og det samme ønsket om fred og frihet. Vi føler 

oss ofte ganske fanget i vår frie og trygge boble her Norge. Men herfra kan vi 

utgjøre en forskjell som noen bare kan drømme om. Så derfor takker jeg dere 

så utrolig mye enda en gang. For de 40 kronene dere donerte til SAIH. For de 2 

tjuekroningene dere donerte som bidrar til utdanning for alle. De pengene har 

gått til mange prosjekter med 40 partnerorganisasjoner i åtte ulike land. Takk. 


Har du tenkt ? 

tekst: ole håvard seland 

Denne artikkelen har ingen overskrift. Innholdet sier alt. 

Det er på tide å snakke om andre. Verden er fremdeles slik at alle 

mennesker må rette sin nakke og stå for hvem de er og hva de har gjort, 

det vil si bortsett fra hvis du står til valg som verdens mest brutale 

demokrati regimes første kvinnelige president. Ingen vits i å snakke om 

det oppkastfremkallende amerikanske valget på noen negativt måte, for 

det klarer de utmerket å formidle på en oppkastfremmende måte på 

egen hånd. Jeg vil bare si det at Hillary vinner, det har vært meningen 

hele tiden. Se hvor mye Trump blir trampet på av media, mens Hillary 

som er en kjent kriminell blir løftet frem i positivt lys. Jeg sier ikke at 

valget er rigget, det er det andre som har sagt, men hvis Hillary ikke 

vinner valget så spiser jeg hatten min. 

Vi trenger for øvrig ikke å tenke for mye på valget i statene, vi har våre 

egne politikere å avsløre. Det er skremmende hvor dypt amerikanske 

frityrstekte fingre stikker inn i Norges demokratiske tannhjul. Det mest 

aktuelle er Norges innkjøp av stridsvogner og opprusting i millitæret, 

beordret av NATO, for å være bremsekloss for en eventuell konflikt med 

Russland. Det er hyggelig å være grenseland med Russland og ha en 

amerikansk kniv i ryggsøylen. Bare vær rolig, sier NATO. Her, kjøp noen 

stridsvogner. Det hjelper. 

NATO er beskyldt for mye rart, blant annet det at invasjon av Libya strengt 

tatt ikke var en forsvarshandling, men nå blir NATO beskyldt for å hisse 

krig med russerne. Vårt media er selvstendig og objektivt som vanlig og 

legger hele skylden på Putin. Takket være vårt relativt frie internett kan 

et våkent menneske finne flere synspunkter, men som regel er det helt 

unødvendig, fordi meningen med livet er som kjent ikke det å forhindre 

tredje verdenskrig og avsette kriminelle politikere og krigshissere, men 

det å ha det gøy og nyte livet. 

Det er mange måter et moderne menneske kan fortrenge alt som er 

viktig. En av dem er televisjon, som er muligens den mest tidseffektive 

intelligensfjerneren som er oppfunnet. TV-tilbudet er designet for å 

servere mest mulig fristelser uten noesinne og oppfylle, slik at vi blir 

sittende lenge og blir enkle offer for markedskreftenes manipulerende, 

gjenntatte angrep. At noen skal tenke, er det siste noen vil. Du skal 

ikke tenke, bare kjøpe. TV er lammende. Men jeg kommer tilbake til 

kjøp-og-kast kulturen senere. 

Kino er litt TV-aktig, men gir seg ut for å være noe annet, uten å egentlig 

være det. Det er som å sette smoking og hatt på en sigøyner med kopp. Det 

er fremdeles en sigøyner med kopp. Det er like lite innhold på kino som 

på TV. Det er viktig å understreke at propaganda ikke bare er noe tyskere 

og russere bruker. TV og aviser er verktøy nummer én for propaganda 

og påvirkning fra våre lite nådige herskere. En av hensiktene med 

kinofilmer er at folk skal oppleve vold og få en slags utløsning. Dette er 

handlingslammende. 

Internett er alle ting på en gang. Det er et enormt tidshull og glimrende 

til å skru av hjernen og bli underholdt og fylt av propaganda og håpløse 

drømmer. Vi vet at Google og Facebook er lite nøytrale og faller håpløst 

rundt hvor kapitalen leder dem, noe som blant annet fører til deres 

manglende objektivitet i det tidligere nevnte aktuelle valget. Google testet 

deres evne til å påvirke valgresultat i India et par år siden, og det fungerte 

glimrende ifølge dem selv. Facebook er ikke verd en kommentar engang. 

Heldigvis er internett et sted for håp. Det trengs bare noen korte studier 

før du finner ut hvem som har noe ekte å si og hvem som bare driver gjøn. 

Sannhet finnes om vi bare slutter med å late som vi har hele oversikten og 

begynner å lete etter hva som er riktig og galt. Det er mye som er relativt, og 

desverre har riktig informasjon også i det store blitt relativt. Det er bare en 

løsning på det hele, og det er å ikke stole på hva noen sier, men gjøre egne 

studier. Ikke stol på meg for hva jeg sier. 

En eldgammel metode for å lamme hele befolkninger for all motstand er 

alkohol og dop. Slik det ser ut nå er metoden like aktuell og effektiv, da 

mennesker som ofte drikke glemmer hele verden, seg selv, sitt navn og 

hvor en bor. Noen glemmer selve festen også og ser på dette som morsomt. 

Man kan lett glemme det som likevel skjer om igjen allerede neste lørdag. 

Slik tenker mange mennesker at de virkelig lever og opplever. Dette er 

lammende. 

Vi er et mobiltelefonbasert samfunn, og mens det er riktig å si at en mobil 

bare fungerer når det er en person tilstede til å bruke den, er vi på nippet 

til å komme i en situasjon hvor et menneske bare kan sies å fungere når 

det er en mobil tilstede. Vi dyrker våre telefoner og sosiale nettverk med 

kattevideoer, og vår kunnskap om håndtering av den skjøre telefonskjermen 

er utførlig og vår omsorg er stor, men vår egen kropp, sinn og tanke blir ikke 

gitt lik respekt. 

En mobiltelefon, uansett produsent og uansett hvor skrøpelig og smart, er 

så uendelig mye enklere og lettere erstattbar enn vår egen kropp. Vi forer 

den med godteri og prosessert mat, alkohol, nikotin og medisiner, ofrer en 

livstid med helse mot et øyeblikks eventyr. Vi risikerer et liv med sykdom 

mot et øyeblikks lindring. Det leses bruksanvisninger og tas utdannelser for 

å lære alt mulig, uten å bruke et øyeblikk for å lære sin egen tanke, kropp 

og sinn å kjenne. 

Systematisert ødeleggelse. Vi tuller til og med med selve maskinen til 

menneskeheten, nemlig evnen til forplantning. Det er bare underholdning, 

og vi tar oss ikke på alvor. Vi vet alle disse tingene, men legger vår stolthet 

i å overse alle signalene vi mottar på at noe er galt et sted. Vi ligger våkne 

på nettene med frustrerte tanker uten å ta hintet. Systematisk dreper vi det 

som gav oss liv. Det må være noe annet og leve for, og nå skal vi krige med 

Russland! Heia NATO (USA). 

Hermed vil jeg avslutte med å omdøpe vår kulturarv fra den mye brukte 

bruk-og-kast sjargongen, som herved er stilt i skyggen bak en mer 

markedseffektiv og ny sjargong. Farvel til bruk-og-kast samfunnet. Ingen 

tjener penger på å bruke ting. Nå er det kjøp-og-kast! 

Velkommen til kjøp-og-kast samfunnet! Og måtte alle biler ruste i stykker i 

veisaltet til vinteren slik at vi må kjøpe nye. Det er bra for økonomien (ikke 

bra for min økonomi). Takk for meg. 

32 har du tenkt

Studentstipend for alltid 

Det er mye snakk om økende ulikheter og en minkende middelklasse for tiden. Fenomenet er også å 

finne i Norge. Er borgerlønn løsningen? 

TEKST: ROAR frivold skotte 

Under årets protestfestival var dette et gjennomgående tema, og særlig én 

av de mer radikale løsningene ble diskutert, både i regi av festivalen, og i 

regi av lokale politikere. Før fellesferien i år (5. juni) ble det i Sveits avholdt 

folkeavstemning om borgerlønn. Det er en idé om at alle -i Sveits- skulle få en 

garantert minsteinntekt, uten å måtte gjøre noe spesielt av arbeid eller mangel 

på således. I korte trekk er det som om noen skulle ha fått studiestipend resten 

av livet. Forslaget ble -ikke overraskende- nedstemt i Sveits. Men det er likevel 

det største skrittet, som er tatt i retning av denne typen tenkning, på en stund. 

I Finland leder Ollie Kangas nå et eksperiment gjennom det Finske NAV (Kela), 

som går ut på å dele ut en lik type minimal grunnlønn. Her i Norge og i Sverige 

jobber Miljøpartiet De Grønne med forslaget om en betingelsesløs garantert 

minsteinntekt på sin programplan, en egen versjon av «borgerlønn». På Protestfestivalen 

møtte Ollie Kangas og Annika Lillemets fra det svenske Miljöparti 

med blant annet Gunnar Stavrum fra Nettavisen, som nylig har lagt ut et langt 

stykke om, nettopp, borgerlønn. Under festivalen diskuterte de blant annet 

med Aksel Braanen Sterri, kommentator i Dagbladet og Stortingsrepresentant 

fra Arbeiderpartiet, Kari Henriksen. Diskusjonen omhandlet muligheten for å 

innføre et slikt system i Norge. 

Selv om den rene formen av borgerlønn er foreslått, er det å dele ut 200 000 

i året til alle nordmenn over 18 fremdeles bare en tanke som de aller fleste 

deltakerene av debatten betvilte. Dette vil nemlig koste forferdelig mye, drøyt 

800 milliarder i året. Derfor blir man nødt til å tenke annerledes. Under 

debatten kom det frem mange gode alternativer til det man vil kalle «ren 

borgerlønn». 

Blant annet ble det nevnt et system som har blitt innført i Alaska, som heter 

The Alaskan Permanent Found. Systemet er et olje- og ressursfond, ikke ulikt 

vårt Oljefond, som går direkte tilbake til innbyggerne i Alaska. Dette gjøres ved 

investeringer i velferdstilbud, samt en årlig faktisk pengeutdeling. I 2013 var 

dette 900 dollar, ikke på langt nær nok til å livnære seg på, som blir litt over 

fem tusen årlig. Det er med andre ord heller en måte å betale innbyggerne 

i Alaska tilbake litt av det de gir opp når de lar store oljeselskaper bore i 

nærområdene deres. 

Et annet forslag var et utbytte av landets BNP. For eksempel 10 prosent av BNP, 

som ville i år ha utgjort cirka 65.000 kroner. Noe som tilsvarer litt under det 

vi studenter får utbetalt. Dette er heller ikke tilstrekkelig til å livnære seg på, 

det vet vi studenter bedre enn alle andre, men det kan bli litt av et tilskudd for 

en som sitter i kassa på Rema, jobber deltid eller samler panteflasker for å få 

hjulene til å gå rundt. Resultater fra eksperimenter og undersøkelser utført 

tidligere i USA viser at selve initiativet fører med seg mange andre positive 

ringvirkninger, som blant annet mer frivillig arbeid, mindre kriminalitet og 

færre sykehusbesøk. 

Det er ikke garantert at dette kommer til å skje i Norge dersom man innfører 

borgerlønn eller noe lignende i fremtiden. Norge har allerede en komplisert og 

velfungerende velferdsstat som er mye bedre enn i USA. Samtidig er allerede 

hele det norske samfunnet tuftet på dugnadsånden. 

Men det er en voksende bevegelse som mener at det nå må gjøres noe med 

skjevheten i samfunnet, særlig når det kommer til den økende grad av 

midlertidig ansatte og arbeidsløse. Den voksende interessen for borgerlønn 

og lignende initiativ er et symptom på dette. Christopher Pissarides, Joseph 

Stiglitz, James Mirrlees, James Meade, Angus Deaton, Paul Samuelson, Jan 

Tinbergen, Herbert A. Simon, and Robert Solow, James Buchanan, Paul 

Krugman, F. A. Hayek er ikke bare en samling menn som har uttrykk sin støtte 

til tanken om en utjevning ved hjelp av borgerlønn. De er også alle mottakere 

av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk kunnskap i Alfred Nobels minne. Eller 

Nobelprisen i økonomi, som den også heter. 


Jeg hørte en gang at dersom man har bind for øynene og prøver å gå i en 

rett linje, vil man i stedet alltid gå i sirkel, visstnok for at man ikke skal gå 

seg vill. Men jeg vet nå ikke. Man kan gå seg vill selv om man kjenner seg 

igjen. 

Jeg ror gjennom en tykk, hvit tåke med en automatisk rytme, med ryggen 

min vendt mot hvor enn jeg drar hen. Hendene følger en oval bane som en 

planet rundt en sol – ned mellom knærne, opp til skulderhøyde og tilbake 

mot brystkassen – mens årene kutter som kniver i vannet, trekker båten 

fremover og drypper fra seg når jeg løfter dem opp. Årene ruller i krokene, 

overkroppen min bøyer seg frem og tilbake på hoftene, igjen og igjen, hver 

runde lik den forrige. Hendene er som bundet sammen med grepet om 

årene, som om jeg aldri har og sluppet dem og aldri vil slippe dem. 

liker bevisst drømming; det gir meg en avstand til min angst jeg ikke får 

ellers. Den blir som noe som ikke angår meg direkte – for jeg er strengt tatt 

ikke den samme i drømme som i våken tilstand, så hva har da angsten med 

meg her i båten å gjøre? Min angst er våkne meg sitt problem. Jeg legger 

meg ned i båten og håper på å se et glimt av stjernehimmel; jeg vil gjerne 

se den i drømme; evigheten blir for mye for meg ellers. Men alt jeg ser er 

tåke som flyter rundt som spindelvev og vrir rundt seg selv som en slange. 

Jeg har et ambivalent forhold til min angst. Den kommer i bølger og er i 

begynnelsen riktig så deilig; for en skakket stund får det ensformige livet 

mitt en hensikt, konflikt og et mål, nemlig å overvinne angsten. Så klart, 

etter hvert som jeg innser umuligheten i dette, pleier jeg å nedjustere målet 

til å bare holde ut angsten og håpe at den går vekk av seg selv, men når også 

Men hvorfor ror jeg? Ærlig talt: Jeg ror, men uten at jeg føler viljen til det. 

Har jeg noen gang ikke rodd? Jeg prøver å ikke ro, men fortsetter likevel. 

Er vel naturlig slik. Jeg prøver å slutte, men det kribler sånn i armene, jeg 

skjelver som to magnetisk like poler som dyttes mot hverandre. Hendene 

mine fortsetter sin ovale bane, rundt og rundt, en evig sirkel. 

Evig. Så monotont… så velkjent. Definisjonen på monotoni er vel noe altfor 

velkjent. Men hvor kjenner jeg det fra? Hvor… et annet sted… ikke her…. 

hva er her? Hva er… dette er en drøm! 

Jeg slutter å ro. Fingrene låses opp, armene er stive og vonde å bevege på. 

Dette er bare en drøm. Ikke verre enn det, nei. Jeg liker jo å drømme, spesielt 

når jeg er bevisst på det, for da kan jeg kontrollere drømmen – av og til. Jeg 

legger inn årene i båten og lukker øynene. Tropisk øy, tropisk øy, tropisk 

øy. Fortsatt tåke. Teselskap, teselskap, teselskap. Tåke. Bloody Mary, Bloody 

Mary, Bloody Mary. Men…? Skuff! Er dette virkelig det beste hjernen min 

kan finne på? Tåke og hav? Ikke engang noen bølger? Gi meg i det minste 

en storm, noe jeg kan leke sjøkaptein på! Hva har jeg gjort i dag? Har dagen 

virkelig vært så stille at hjernens fordøyelse av minnene frembringer tåke 

og hav, et design på noen kvadratmeter gjentatt i det uendelige? Er dette 

virkelig… ok, glem i dag – hva har jeg gjort noensinne? Jeg husker bare en 

følelse... fullstendig kjedsomhet… monotoni som fremstår nærmest evig… 

til tider avbrutt av angst. 

Angst! Der har vi det. Vidunderlige angst! Nå husker jeg også hvorfor jeg 

Tåkehistorien 

TeksT: krisTian Tyse nyGård | illusTrasjon: asbjørn oddane Gundersen 

34 har du tenkt?

dette blir umulig, skriker jeg og skjeller ut min angst – men den fortsetter 

å plage meg ved å minne meg på hvor alene, merkelig, mistilpass, sosialt 

forkrøplet og evneveik jeg er. 

Men takket være min angst opplever jeg verden og menneskene i den på en 

fascinerende måte; jeg fikserer på detaljer og inntrykk og ser faktisk verden, 

heller enn bare betrakter, erfarer og sluser den gjennom sanseapparatet på 

automatikken slik jeg pleier for å slippe å tenke for mye på ensformigheten. 

Men klart, den samme fikseringen på detaljer retter jeg mot meg selv og 

understreker hvor alene jeg er, og så videre. Bare når angsten har holdt på 

så lenge at tidsoppfattelsen min slutter å gi mening, når jeg tror at endelig, 

nå er angsten endelig permanent, nå har den endelig grepet meg for godt 

og vil forfølge meg resten av livet – bare da gir den slipp. Og jeg ser – eller 

heller ikke ser – verden som normalt igjen. 

Pussig så mørkt vannet er. Det ser på en måte falskt ut, som et sceneteppe. 

Men når jeg griper en håndfull er det akkurat som vanlig vann – uten farge, 

uten form. Det kribler litt når jeg lar det renne mellom fingrene. Hvor 

dypt er vannet? Det er det umulig å si noe sikkert, så mørkt som det er. Det 

ser både uendelig dypt og helt flatt ut samtidig, og øynene mine spretter 

mellom disse to perspektivene, det flimrer, fy faen så svimmel... 

Jeg legger meg tilbake og lukker øynene … lurer på om det går an å sovne 

i en drøm. Jeg har drømt flere ganger at jeg våkner to-tre ganger på rad – 

må jeg ikke da rent logisk sovne to-tre ganger i drømme? Enten det eller 

så faller jeg direkte ned i en drøm i en drøm. Å falle ned i en drøm, som å 

falle ned i en brønn – så lang og dyp at det virker som man selv står i ro i 

løse luften mens veggene suser forbi, som om hele verden flytter seg rundt 

deg heller enn at du flytter deg rundt i verden – som om du er universets 

sentrum. Jeg åpner øynene – fortsatt tåke. 

Jeg står opp i båten og ser meg omkring. Tåke over meg, til venstre, høyre. 

Rart jeg ikke har våknet ennå, for jeg er mektig lei av denne drømmen. 

Kanskje jeg burde ta saken i egne hender, hender som nå er frie fra årene. 

Kanskje jeg burde hoppe uti, selv om det muligens vil bli et mareritt når jeg 

synker mot bunnen. Det er en risiko jeg får være villig til å ta; har jeg først 

angst kan jeg takle et mareritt. Og jeg kan leve en stund på dette, på denne 

lettheten i hodet jeg har fått i denne bevisstheten som følge av refleksjonen 

rundt angsten. Jeg er ikke omtåket lenger – eller jo, klart, men ikke av angst. 

Jeg er fornøyd. På tide å hoppe i havet, på tide å våkne. Jeg står opp i båten, 

lukker øynene og setter foten oppå båtkanten. 

Et slag i baugen rykker meg ut av balansen og jeg faller i båten og slår hodet 

mitt. Jeg hører plasking i vannet. Er det stormen jeg ønsket meg? Nei, noe 

i vannet hoster, så høyt at jeg kjenner båten riste og trommehinnene mine 

trekke seg i fosterstilling – i det minste forestiller jeg meg det slik, kanskje 

fordi jeg selv trekker meg i fosterstilling mens jeg dekker for ørene med 

hendene, men jeg hører fortsatt. Vesenet i vannet hoster med en skarp og 

skrapende stemme som et uhyre vekket ut av dvale, med en desperasjon 

som om det prøver å gulpe opp noe som sitter fast i sjelen. Etter et langt 

og utmattet hikst blir det stille fra vannet, men hjertet mitt banker og 

overdøver stillheten slik bare livet selv kan. Vær så snill jeg vil våkne vær 

så snill vær så snill… 

Følg med i neste nummer av Unikum for fortsettelsen! 

august 2016 unikum nr 6 35

Unikum 7 – 2016 (september)

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?