Unikum 9 - 2016 (november)

Studentavisen for Agder GRATIS | November 2016 

Vi dro på byen 

med rullestol: 

Tollboden 

Big Horn 

Charlies 

Rederiet 

Gastropuben 

Patrick’s 

Frk. Larsen 

Harveys 

“ 

Jeg har blitt 

vant til at 

jeg ikke kommer 

inn på det første 

og beste stedet. 

Man må lete litt. 

– Miriam Ormøy Ibsen (27) 

s. 6-8 

Kjærleik i døgnåpent bibliotek I Studentvalg I Telefonselgere I 17 anmeldelser fra Sørveiv I Fersk studentradio

Leder 

Innhold 

- hva var det jeg stemte jeg på, igjen? 

Da er vi ferdig med valget, folkens. 

Oppslutningen endte på like under 20 

prosent, noe som vil si at hver femte UiAstudent 

fant veien til urnene denne gangen. 

Vinnerne er i skrivende stund ennå 

ikke kåret, men jeg tror vi allerede nå kan 

fastslå at det ikke var studentdemokratiet 

som vant. 

En valgdeltakelse på under 20 prosent 

ville av de fleste menneskerettighetsorganisasjoner 

ikke blitt ansett som et reelt 

demokrati om det gjaldt en nasjonal stat. 

Og på samme måte som i fjor spør vi oss 

også i år: Hvorfor stemmer ikke flere studenter? 

Mine spekulative synsinger er like 

mye verdt som valganalysene fra USA, 

men jeg gjøre et forsøk allikevel. 

Før vi river oss i håret av lav valgoppslutning, 

må vi presisere at UiA har et 

av det beste fungerende studentdemokratiet 

i Norge. Uten at det sier stort. Ved 

Norges største universitet, NTNU, var det 

knappe åtte prosent som stemte. Parodien 

blir komplett når man leser at det var 26 

studenter som stilte til 21 seter i Trondheim. 

Jeg har de siste ukene sett STA-gjengen, 

de som organisere valget her på universitetet, 

være fullstendig oppslukt av valg. 

De har sittet på kontoret i sene kveldstimer, 

og er flere ganger blitt observert 

løpende i gangene. Sånn legger man merke 

til når man deler bygg med STA-gjengen. 

Jeg tviler på at det er deres innsats det 

står på. 

UiA har i år 7.000 nye studenter. I oktober 

har de vært på studiestedet i bare noen 

måneder når de blir bedt om å ta stilling 

til hvem de mener bør sitte i studentparlamentet. 

Mange av dem har nok knapt 

satt seg inn i hva studentparlamentet gjør. 

Hvilke studentsaker som er på agendaen, 

og hva som skiller kandidatene kan være 

en tøff oppgave, selv om du virkelig går 

inn for å avgi en informert stemme. 

For er det en ting jeg vet om studenter, 

så er det at de har meninger om studiet 

sitt. Mange meninger. Nesten så det blir 

litt kjedelig en gang i blant. Småting, som 

en dårlig formulert setning i en pensumbok 

kan bryte ut i enorm diskusjon hos 

en hver kollokvigruppe. Vi mener ting om 

biblioteket, eksamensoppgaver, forelesere, 

studentidrett, kantinen, parkering, 

you name it. Sammenligner man tiden 

man bruker på å diskutere studierelaterte 

saker, med hvor lang tid det tar å avgi en 

stemme på Fronter burde saken være klar 

og valgresultatet deretter. 

Jeg ville personlig likt å sett at de som 

stilte, også ble tvunget til å ta stilling til 

hva de skal hjelpe studentene de representerer 

med. Kanskje kunne man arrangert 

et sofaintervju på de ulike fakultetene 

hvor folk kunne komme og sett alle kandidatene 

fortelle litt om seg selv, og svare på 

spørsmål? Da ville kanskje de studentene 

som kom og så på, fått et bedre inntrykk av 

hvilke saker som berører dem. 

For ikke å snakke om studentavisen. 

Ja oss. I mine to første år på UiA fant jeg 

det merkelig at studentavisen ikke var sitt 

ansvar bevisst når valget skulle gjennomføres. 

Hvor er intervjuene med kandidatene, 

og hvor er evnen til å løfte frem de 

viktigste sakene før stemmene avlegges? 

Etter å ha sittet i redaktørstolen i noen 

måneder, må jeg innrømme at jeg ikke var 

mye flinkere enn mine forgjengere. Men 

vi prøver. Kanskje er vi flinkere neste år? 

Det håper jeg. For din skyld. 

Matias Smørvik 

redaktor@unikumnett.no 

911 45 962 

4 Parlamentsvalg 

6 På byen med rullestol 

9 Fersk studentradio 

10 Studentnytt 

12 Sex og kjærleik 

13 Automatisk begrunnelse + månedens ord 

14 Døgnåpent bibliotek 

16 Brev fra Munchen 

18 17 anmeldelser fra Sørveiv 

22 Unikum digger Enslaved 

23 Kulturkalender 

24 10 facts about norwegians 

25 Har du tenkt? 

26 Retorikk i politikk 

28 Fordeling av goder 

30 Telefonsalg som levebrød 

32 Asia vs. Norway 

33 Oppskrift: Lapskaus 

34 Tåkehistorien 

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder 

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S 

BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S 

ORG.NR.: 984 544 677 MVA 

TELEFON: 911 45 962 

EPOST: red@unikumnett.no 

NETTSIDE: unikumnett.no 

TWITTER: twitter.com/unikumnett 

Facebook: facebook.com/studentavisenunikum 

Årgang 16 

Publisert oktober 2016 

Utgave nummer 9 

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre 

skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk 

og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. 

Unikum følger Vær Varsom-plakaten. Føler du deg urettferdig 

behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi 

deg kontakte redaksjonen. 

Redaksjon: 

Ansvarlig redaktør : 


Redaktører: 

Ine Rossebø Knudsen, Nora Nussle Torvanger 

Grafisk ansvarlig: 

Vera Baklanova 

Forside: 


Journalister: 

Nora Nussle Torvanger, Kristian Tyse Nygård, 

Kristoffer Andersen, Alexander Wathne Matias 

Smørvik, Roar Frivold Skotte, Franz Rose Bengtson, 

Emilie Rætta, Asbjørn Oddande Gundersen, 

Henrietta Hawkins, Quynh Le Nguyen, Ine Rossebø 

Knudsen, Ole Håvard Seland, Katrine Tveito, Miriam 

Miriam Ormøy Ibsen, Mats Sauro Høimyr, Jin Seong 

Jeong, Sofie Søndergaard Klit 

GJESTESKRIBENTER: 

Kristian Bjelbøle Bakken 

Fotografer: 

Monta Birkmane, Tobias Hole Aasgaarden, Quynh 

Le Nguyen, Katrine Tveito, Ine Rossebø Knudsen, 

Matias Smørvik, Mats Sauro Høimyr 

Illustratører: 

Asbjørn Oddane Gundersen, Silje Fjørtoft 

DESKEN: 

Vera Baklanova, Thea Gvalia, Matias Smørvik, 

Asbjørn Oddane Gundersen 

KORREKTUR: 

Kristian Tyse Nygård, Katrine Tveito 

DAGLIG LEDER: 

Kjetil Nyjordet 

Trykking: 

Bjorvand & Co 

Opplag: 

1200 

november 2016 unikum nr 9 3

Fire av fem droppet å stemme: 

Studentdemokratiets evige utfordring 

TEKST: HENRIETTA HAWKINS | Foto: Matias Smørvik og Henrietta Hawkins 

Tilsynelatende bryr bare én av fem studenter seg om å ha representanter som støtter sine 

interesser og meninger. Hvis man har meninger om leseplasser, automatisk begrunnelse 

for karakter og praktisk erfaring i utdanning, burde man ha stemt. 

I perioden 17. til 28. oktober stemte 19,5 prosent av studentene på UiA i 

studentparlament- og fakultetsstyrevalget. Hva er det som gjør at selv om vi 

har masse å klage på i emneevalueringene, bryr vi oss overhodet ikke når det 

gjelder studentpolitikk? Problemet virker å være fanget i en ond sirkel: mangel 

på gode, motiverte kandidater fører til lite engasjement fra studentene, som 

dermed ikke utfordrer kandidatene til å ha klare meninger. 

En titt på valgavisen avslører en merkelig blanding av studentpresentasjoner. 

Noen få har massevis av erfaring, og konkrete idéer om saker de vil støtte. 

Andre gir ikke et eneste hint om hva de står for, for ikke å nevne de som ikke en 

gang har skrevet en presentasjon. 

Bare en av de fjorten studentene Unikum har snakket med hadde lest valgavisen 

som ligger ute på STAs nettside, og finnes i trykket utgave i kantinen. Til deres 

forsvar, så er valgavisen ikke så lett å finne på nettet. Man må bla ned hele STAs 

førstesiden, trykke på en lenke, bla ned siden igjen, før man endelig finner en 

liten lenke til valgavisen. Jeg spurte studentene hva de tenker om dette. Ania 

Kowalewska, utvekslingsstudent i nordisk, foreslår: 

– Hadde det ikke vært mye lettere å legge ut presentasjonene på fronter, slik at 

vi kan lese dem samtidig som vi stemmer? 

Mange leser ikke presentasjonene og gir bare stemmen til dem de kjenner. For 

Helene Johansen, student i Økonomi og administrasjon, var bekjentskap en 

måte å være sikker på at kandidaten deler hennes meninger. 

– Jeg stemte på en kandidat som jeg hadde mye kontakt med profesjonelt. Jeg 

vet at hun er en dyktig person, og jeg tror hun vil gjøre en veldig god jobb. 

På vårt kurs tar vi 37.5 studiepoeng per semester, og hun vil at vi skal ta 30 

studiepoeng som alle andre. Jeg vet at hun jeg stemte på har lyst til å endre dette 

og gjøre det bedre for studentene. 

Det er klart at det er viktig for studentene å vite hva de stemmer for, og kjenne 

litt til kandidatene. Derfor mener jeg at det er rart at STA-styret alene må 

bruke tid og krefter til å gjøre alt de kan for å få folk til å stemme. I år har de 

stekt vafler i kantinene, snakket i forelesninger, og stått på stand nesten hver 

eneste dag. Hadde det ikke vært mye mer effektivt hvis kandidatene selv kom 

til forelesninger for å snakke litt om hvorfor vi bør stemme på dem? Da kunne 

folk ha fått vite mye mer om dem som stiller til valg og fått anledning til å stille 

dem spørsmål. 

Valgoppslutningen er ganske lik på universitetene i Norge. På UiO var det 17,2 

prosent oppslutning i år, i Bergen var det 25 prosent, i Tromsø 18,6 prosent, og i 

Stavanger 16,7 prosent. På NTNU var den imidlertid bare 8 prosent. 

I motsetning til UiA og NTNU, bruker universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger 

og Tromsø et listevalg-system. Forskjellen er at her stemmer studentene på en 

liste bestående av flere representanter med like meninger, fremfor å stemme 

på en representant. I år stilte ni lister til valg i Oslo, og det var Realistlista som 

ble årets klare vinner med 22,68 prosent av stemmene. De er en partipolitisk 

uavhengig liste og som kampsaker i år hadde de; studentaktiv undervisning 

med vurdering hele semesteret, mer pedagogisk opplæring av foreleserne, 

nok læringsarealer til at studenter fra hvert fagområde skal ha faste steder der 

de kan samarbeide og diskutere, digitalisering av pensum, undervisning og 

eksamen, og det administrative rundt studiene. 

Ifølge Helene Vedal, nestleder i STA, bruker UiA ikke listevalg fordi da STA ble 

stiftet i 1994 mente man at fakultetsvalg, slik man har det i dag, ville representere 

studentmassen best. Listevalg har vært diskutert flere ganger siden da, men 

man har landet på å beholde gjeldene løsning. 

Innføring av listevalg på UiA kunne fått kandidatene til å samle seg og komme 

med klare idéer om hva de mener bør forbedres. Vi kunne hatt debatter 

mellom listerepresentanter, og det hadde vært enklere for studentene å velge 

de riktige folkene. Jeg spurte Helene om et listevalg-system kunne vært lettere 

for studenter å forholde seg til: 

– Det er vanskelig å si. Jeg tror ikke listevalg i seg selv er løsningen for å få 

høyere valgdeltakelse. Universitetet i Stavanger har listevalg, men de har en 

valgoppslutning på 16,7 prosent. Høyskolen i Bergen har ikke listevalg, og de 

har valgoppslutning på rundt 30 prosent. Det er så mye mer som ligger bak den 

lave valgdeltakelsen, enn kun om det burde være listevalg eller ikke. Jeg tror det 

hadde vært lettere for STA-styret å få hjelp av listene, fordi det kanskje hadde 

ført til mer valgkamp og at studentvalget ble mer synlig. Igjen er listevalg oppe 

til diskusjon og vi undersøker hvordan det kan fungere, og om det kan være en 

løsning på UiA, sier hun. 

De fleste av oss har idéer om hvordan UiA kan bli enda bedre, og den beste 

måten å realisere dem på er gjennom et levende studentdemokrati. Vi har 

behov for et system og kandidater som gir studenter lyst til å stemme. 

– Studentparlamentet skal representere studentene. Når det derimot bare er 

19,5 prosent som stemmer, hvor mange studenter representerer man egentlig 

da? spør Vedal. 

4 Parlamentsvalget

STEMTE DU? 

- OG HVORFOR? 

Stian Borg-Stoveland 

Biologi 

– Nei. I fjor var jeg langt unna å 

stemme, men i år har jeg vært inne 

og kikket på kandidatene. Den eneste 

jeg kjenner til er Kai Steffen. 

Theodor Sundal 

Juss 

– Jeg skulle stemme, men jeg glemte 

det. 

Aleksander Torjesen 

Kommunikasjon 

Ania Kowalewska 

Nordisk 

Jagoda Sobótka 

Nordisk 

Helene Johansen 

Økonomi og ledelse 

– Jeg vet ikke nok om de ulike 

kandidatene, så jeg hadde ikke visst 

hva jeg hadde stemt på. Det ville vært 

som å kaste en terning. 

– Jeg kjenner en av kandidatene 

fordi han er min ‘buddy’. Jeg vet 

at han engasjerer seg i forskjellige 

aktiviteter her på universitetet. 

– Jeg kjenner ikke de som stilte til 

valg, og derfor var det vanskelig for 

meg å velge. Man må vite hva man 

stemmer for. 

– Jeg stemte fordi de som stiller har 

lyst til å bidra og gjøre en forskjell. 

Flere av de som stilte er folk som jeg 

kjenner og jeg vet at de er dyktige 

personer. 

Ingrid Vikse 

Juss 

Earling Nikolaison 

Musikk 

Jona Çegrani 

Musikk 

Live Jørgensen 

Lærerstudent 

– Det var på noen jeg kjente, så jeg vet 

at hun vil gjøre en god jobb. 

– Jeg har sett det på Facebook, fått 

masse mail og alt mulig. I en travel 

hverdag har man ikke så mye tid som 

man tror. 

– Jeg visste at det var noe som skjedde, 

men ikke at det var et studentvalg. 

Fikk ikke noen e-post, så tenkte ikke 

at det var for alle. 

– De sa til oss i forelesningen at det er 

nå vi skal stemme, men så gikk det i 

glemmeboksen. Jeg kjenner dessuten 

ikke de som stilte til valg. 

Marit Buerskog 

Lærerstudent 

Nina Andreassen 

Reiseliv 

Sebastian Sælør 

Biologi 

Sigbjørn Kristiansen 

Kommunikasjon 

– Jeg vet ikke hva det er nesten. Jeg 

hadde ikke satt meg inn i det. Det er 

viktig å stemme hvis du står for noe, 

men det er ikke noe jeg vil klager på. 

– Jeg hadde ikke lest meg opp på det, 

og tenkte at det tar altfor mye tid å 

sette meg inn i det. 

– Jeg hadde hørt noe om det, men jeg 

var ikke klar over at det var nå. 

– Jeg skulle stemme, men det forsvant. 

Jeg glemte det. 

November 2016 unikum nr 9 5

Stanset av trappetrinn 

Unikum prøvde seg på utelivet i Kristiansand med rullestol. På åtte 

steder kom vi ikke inn med hjul. 

UiA-studenten Miriam Ormøy Ibsen (27) gir fart 

og ruller videre nedover Kristiansands mest travle 

gate, Markens. Høstregnet har gjort brosteinene 

i Markens speilblanke, og folk haster forbi, godt 

innpakket i varme klær. Miriam griper et godt tak i 

hjulene, og spinner bortover, men stopper brått ved 

inngangen til Patricks – et par trappetrinn blokkerer 

veien for henne. 

– Her går det ikke, ler Miriam. 

Patricks og Slakter Sørensen ligger vegg i vegg med 

hverandre, og ser nokså like ut fra en fotgjengers 

perspektiv. Men gjennom en rullestolbrukers øyne 

er kontrastene mellom dem store - Patricks oppfyller 

ikke kravene om rullestoladgang, i motsetning til 

Slakter Sørensen. Humøret til Miriam er likevel på 

topp, og vi kommer oss videre nedover i Markens. 

Lovstridig av utestedene? 

21. juni 2013 trådte den nye Diskrimineringsog 

tilgjengelighetsloven i kraft, og den forbyr 

diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. 

Formålet med loven er å fremme likestilling, samtidig 

som den stiller krav om individuell tilrettelegging og 

universell utforming. Tross dette, besøker vi flere 

offentlige steder i Kristiansand som ikke følger 

lovverket, nærmere bestemt paragraf 5, som forbyr 

både direkte og indirekte diskriminering. Det betyr 

at kommunens politikere har gitt utestedene fritak 

fra tilgjengelighetskravene, når det er søkt om 

bevilgning til sjenking og servering. 

– At de har lov å ha åpent, men samtidig ha så 

kronglete inngang synes jeg er trist. Det er en 

gammel by, så mange bygninger er nok fredet, slik 

er det også i hjembyen min Risør, sukker Miriam. 

Miriam håper det han sier stemmer. 

– De er egentlig klar over hva reglene er, og at de ikke 

oppfyller de kravene akkurat nå. Vi får gå tilbake 

om noen måneder å se om noe har skjedd, sier hun 

smilende. 

Alternative innganger? 

– Hvordan responderer vennene dine når du ikke 

ser ut å komme deg inn? 

– De som selv sitter i rullestol er mer eller mindre 

likegyldig, man blir så vant til at man ikke kommer 

inn på det første og beste stedet, man må lete litt. 

Man lærer seg å leve med det, at det ikke er så 

enkelt. Men jeg tror nesten de vennene jeg har som 

ikke sitter i rullestol faktisk blir mer irritert på mine 

vegne, fordi det er så unødvendig. 

Miriam legger til at utesteder kan bli flinkere på å 

markedsføre og informere om alternative innganger 

og snarveier. 

– Noen er ganske flinke. Stort sett tror jeg utestedene 

kan bli flinkere på å informere om at man faktisk kan 

komme inn. Men jeg vet at det er noen stedet man 

blir sluppet inn bakveien, fordi der er det rampe. 

Men det blir kleint for den det gjelder å skulle måtte 

gå inn bakveien hver gang, gjennom kjøkkenet for 

eksempel, sier hun. 

Likestilling? 

Etter en runde i sentrum entrer vi til slutt 

Christianssand Brygghus. De imponerer stort som 

første kandidat med egen heis i trappeoppgangen til 

lokalet. 

Foto: Matias Smørvik | Tekst: Nora Nussle Torvanger og Matias Smørvik 

Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen 

Hun sier videre at det er små grep som skal til for å 

gjøre hverdagen hennes enklere. 

– Det går jo an å ha noen skinner opp trappene for 

eksempel. At de ikke har det er synd, både for meg 

og for dem konstaterer hun. 

Gode og dårlige utfall 

Utestedene hvor vi ikke kom lengre enn til døra, var: 

Patricks, Big Horn Steak House, Rederiet, Charlies 

Bar, Harveys, Frk Larsen, Gastropuben Kick og 

Tollboden. Stedene som fra vårt ståsted var enkle 

å komme inn på var Slakter Sørensen, Le Monde, 

McDonalds, Christianssand Brygghus, Bakgården, 

All Inn, Onkel Aksel, Herlig land og Hos naboen. På 

Javel kom vi oss også inn da vi skjønte at vi måtte 

gjennom lokalene til Dis først. Gastropuben Kick 

er et ut av stedene som har vanskeligheter med 

gjester som benytter rullestol. Etter en prat med en 

servitør på Gastropuben Kick angående mulighet 

for innføring av rullestolrampe, responderer han 

positivt. 

– Ja, jeg synes vi skal ha det. Jeg skal ta det opp med 

sjefen min, smiler han. 

– Denne trappen er jo ikke så veldig gunstig. Vi er jo 

lovpålagte å ha heis. Jeg har vært på steder der folk 

har blitt veldig sure for at de ikke har tilpasset heis, 

og det skjønner jeg kjempegodt! Denne ble installert 

like etter vi åpnet for 3 år siden, forteller den erfarne 

servitøren. 

Miriam sier det er greit å ikke være avhengig av 

andre for å komme seg rundt, og påpeker at det 

er flott at det finnes slike heiser som man kan 

styre selv med fjernkontroll. Vi spaserer videre 

i høstmørket, og hun forteller litt om sine tanker 

rundt likestillingstemaet. 

– Jeg tenker vi er så opptatt av likestilling i Norge. 

Men slik det er nå, er det ikke likestilling. Jeg husker 

da jeg kom til Kristiansand for fem år siden, så følte 

jeg at det var som å komme til en annen verden. 

Men etter å ha bodd her noen år, så ser jeg at det er 

ikke superbra her heller. Det jeg vet er at her kan jeg 

bevege meg alene, sier hun optimistisk. 

Vil ha tøffere politikere 

At utelivet i Kristiansand ikke kan vente seg noen 

utmerkelse for tilrettelegging er regionsleder 

Tom Atle Steffensen i Norges Handikappforbund 

fullstendig enig i. 

– Det er et stort problem. Det er mange steder man 

må velge vekk for at det ikke er tilrettelagt. 

– Vi har snakket med flere utesteder i etterkant av 

reportasjen. De forteller at man blant annet har 

mulighet til å bære, eller føre folk inn bakveien 

om man tar kontakt på forhånd. Er det tilstrekkelig 

mener du? 

– Det med bæring er ikke holdbart. Hva gjør de da 

om det kommer noen med elektrisk rullestol? Det 

er uholdbart, både for loven og for oss, sier han og 

legger til at heller ikke mobile ramper er en god nok 

løsning. 

Han forteller at hverdagen har blitt noe lettere på 

grunn av apper som forteller bevegelseshemmede 

hvilke utesteder som er tilrettelagt og ikke. Selv 

6 På byen med rullestol

Herlige Land 

Patricks 

Slakter 

Sørensen 

Hos Naboen 

Brygghuset 

Le Monde 

McDonalds 

Frk. Larsen 

Tollboden 

Gastropuben 

Bakgården 

Harveys 

All Inn 

Big Horn/ 

Rederiet/ 

Charlies/ 

Javel 

Dis 

Onkel Aksel 

skulle han ønske at politikerne var strengere når de 

gir sjenkebevillning til byens utesteder. 

– Et drømmescenario var hvis kommunen var tøffe 

nok til å si enten tilrettelegger dere, eller så får 

dere ikke servere. Man kunne for eksempel tvunget 

gårdseiere og utesteder til å vise til en byggeplan 

som de må innfri innen en viss tid. Om man i dag 

åpner noe i gamle lokaler slipper man for lett unna, 

sier Steffensen. 

Han oppfordrer studenter om å prioritere de 

utestedene hvor både de som kommer til beins og de 

som kommer med hjul slipper inn. 

– Det er de utestedene som fortjener å bli brukt. Et 

sted hvor alle kan være med, avslutter han. 

Vi har snakket med utestedene. 

Les videre på neste side. 

Rullestopp ved inngangen til Charlies og Big Horn. 


Gamle bygg får skylden 

I etterkant av Unikums bytur med rullestol har vi ved flere anledninger, 

over flere dager kontaktet alle utestedene hvor vi møtte hindringer på vei 

inn på utestedstedet. De fleste har svart på våre hendvendelser. 

Tollboden: – Ja, det stemmer at vi har vanskeligheter 

med å ta imot rullestolgjester. Særlig om du 

kommer alene er det vanskelig å få øyekontakt 

med servitør, så vi er som regel avhengig av at de 

kommer med venner, sier daglig leder Miklas Pokol. 

Han forteller at de ikke har mobil rampe 

tilgjengelig, og at gjesten derfor må hjelpes 

opp trappene om vedkommende skal inn. 

– Det er et problematisk hus å drive servering i, sier 

han. 

Patricks og Tollboden: – Både Patricks og Tollboden 

overtok lokalene etter andre restauranter som 

hadde vært i drift i mange år. Begge byggene er av en 

slik beskaffenhet at man på etableringstidspunktet 

må ha fått dispensasjon med henhold til universell 

utforming. Patricks har nå to innganger, hvor den ene 

er planfri. Tollboden blir om ikke lenge universelt 

utformet med godkjente planer for tilbygg/utvidelse 

i bakgården, skriver eier Rorger Sande i en e-post. 

Harveys: – Vi har en del stamgjester, særlig 

United-fans som sliter opp trappene. Når de kampene 

spilles, vet vi at de trenger assistanse, og dermed 

tilpasser vi oss etter beste evne, blant annet ved at vi 

holder av det store runde bordet ved inngangen, sier 

daglig leder Kristofer Eastwood. 

Han forteller at utfordringen som regel løses ved 

hjelp av bæring opp i andreetasje. Utover det så er 

gjesten nødt til å ringe på forhånd, eller sende opp 

noen for å få kontakt med betjeningen. 

– Det er et regulert gammelt bygg, som gjør det 

utfordrende for oss. Derfor er vi også nødt til å ha 

flere på jobb til en hver tid - nettopp for å løse slike 

situasjoner. 

Big Horn, Rederiet og Charlies: – Det foreligger for 

tiden ikke noe krav om universiell utforming på 

grunn av husets art. Det er mulig å komme inn på 

Big Horn gjennom en annen inngang, opplyser 

nyansatt daglig leder Chris Lauritsen. 

Trappehindringer hos Tollboden. 

Hos Onkel Aksel var det grei skuring hele veien inn til baren. 

8 Fersk studentradio

Tekst: Sofie Søndergaard Klit | Foto: Matias Smørvik 

Løftede radioen op fra graven 

Radio Sirka er det nye navn for Studentradioen i Kristiansand, der drives af studenter i Agder. 

UiA har nu endnu engang en studentradio og den drives af Andrea 

Larsen og Marte Fevang, Radio Sirkas styreleder og næstleder, som 

først begyndte på UiA dette semester. Nu tæller de 21 medlemmer i 

Kristiansand og et medlem i Grimstad, men de håber stadig på flere 

medlemmer og gerne nogen der har teknisk kunnen eller i det hele 

taget har mod på at arbejde bag kulissen. 

Både Andrea og Marte begyndte dette semester på årsstudium i 

Litteratur, Film og Teater og da de ved studiestart blev vist rundt på UiA, 

hørte de om studentradioen. De fandt ud af at begge havde en interesse 

for at arbejde med medier, blandt andet radio. Da de ikke kunne finde 

særlig meget information om studentradioen, tog de kontakt til STA. 

Hvad de opdagede var at der var ingen der drev studentradioen, siden 

den forrige leder for radioen var flyttet fra byen. Pludselig stod de med 

muligheden for selv at starte noget nyt op. 

Det var spændende, men der var en hage ved det. Vi måtte starte helt op 

fra bunden og så bygge noget der holder, sier Larsen. 

Radio Sirka holder til i STA-bygningen, hvor de både har kontor og studio. 

Der er meget at arbejde med, de har måttet hverve nye medlemmer, 

vælge styret og så har de måttet rydde op fra den gamle studentradio. 

De arbejder også på at skabe et studiemiljø rundt om radioen, som vil 

styrke fællesskabet mellem medlemmerne og samtidig motivere andre 

studerende til at tage del i arbejdet med radioen. 

De har arbejder på at skabe en platform til radioen, samt at gøre den 

mere synlig, og har blandt andet lavet en en Facebookside og afholdt 

en konkurrence om at skabe et logo til Radio Sirka. Radio Sirka udgiver 

sine podcasts på Soundcloud og iTunes. Desuden har de et samarbejde 

med krsby.no, men skal dog kun til at begynde at gøre brug af dette 

samarbejde. 

Sammen laver Andrea og Marte selv podcasten Friminutt som 

behandler aktuelle sager, samt snakker om hvordan det er at være 

student og giver tips og tricks til denne. 

Radio Sirkas navn har de har valgt fordi det er en "cirka" radio. På 

radioen skal der være plads til at prøve nye idéer af, plads til at lære 

og plads til at begå fejl, men de har mange planer for Radio Sirka. 

Næstleder Marte spøger lidt og siger: 

– Radioens navn er Radio Sirka nu. Vi vil at det skal blive Radio Super, 

men der er vi ikke endnu. 


Tekst OG FOTO: Matias Smørvik og Mats Sauro Høimyr 

Studentnytt 

Studenter flest vil 

ikke legalisere hasj 

En undersøkelse som Sentio har gjennomført på venge av NSO og 

Universitas vise at kun 27 prosent av Norges studenter vil legalisere 

hasj. 

– Det er ikke noe stort ønske blant politikere og folk flest om å 

legalisere cannabis. Tidligere undersøkelser på befolkningsnivå 

viser at så mange som 77 prosent er imot legalisering. Universitas sin 

undersøkelse er et interessant innspill i debatten fordi den viser stor 

motstand også blant studenter, sier generalsekretar Mina Gerhardsen 

i Actis til Universitas. 

Ester Nafstad, leder av Normal som støtter cannabislegalisering, 

mener på sin side at det kun er et tidsspørsmål før studentgruppen 

går inn for legalisering. 

– Jeg synes at 27 prosent er et ganske høyt tall og prosentandelen 

studenter som støtter legalisering er høyere enn ellers i befolkningen. 

Jeg tror tallet kommer til å øke og om fem-seks år håper jeg at 50 

prosent av befolkningen vil være for en legalisering., sier hun til 

studentavisa. 

Det blir parkeringavgift 

I september ytret studentparlamentet ønske om at Kristiansand 

campus skulle innføre parkeringsavgift på lik linje med den allerede 

eksisterende avgiften i Grimstad. UiA er avhengig av parkeringsinntekten 

i Grimstad for å kunne finansiere leien av parkeringsplassen 

fra et eksternt firma. Det behovet finnes ikke i Kristiansand, men 

parlamentet mente altså at likhetsprinsippet skulle være gjeldende. 

Nå har altså universitetet gått med på studentenes ønske. 

Overskuddet som skapes av de nye parkeringsavgiften skal øremerkes 

for miljø tiltak på de to campusene. UiA håper at det nye systemet 

vil oppfordre flere studenter til å velge mer miljøvennlige måter å 

komme seg til skolen og håper på at parkeringsavgift vil hjelpe til med 

å forminske trafikkstrømmen rundt skolene. 

Kommunikasjonsleder ved UiA Peer Pedersen sier til Unikum at flere 

som enten bor, jobber eller har noe fore i nærheten av de campus tar 

i bruk parkeringsplasser som er ment for studenter og besøkende til 

UiA. Etter den nye avgiften trer i kraft er det håp om at disse nå vil 

skremmes vekk. 

Kostnadene for å parkere ved Grimstad campus vil justeres fra fem til 

ti kroner dagen. Den samme prisen får man i Kristiansand. Endringene 

på Grimstad campus vil tre i kraft fra og med 1. november, endringen 

i den nye parkeringspolicyen ved campus Kristiansand derimot vil 

være under bearbeiding en liten stund til slik at skolen kan sette opp 

systemer for hvordan parkeringsavgiften skal håndheves. 

Peer Pedersen sier universitetsstyret er i dialog med Europark om 

hvordan å best innføre betalt parkering ved campus Kristiansand. 

Målet er å ha en klar tanke på hvordan det skal gjennomføres innen 

året er omme. 

10 Studentnytt

Klagde på B: 

Fikk strykkarakter 

Slutt for Joe & The Juice 

Da de tre sykepleiestudenter fikk tilbake semesteroppgaven 

de hadde samarbeidet på var de ikke helt fornøyd. Selv om 

de fikk karakter B, virket det på begrunnelsen som om det 

var mulig å få toppkarakter. Men etter å ha klagd gikk de 

overraskende ned til karakter F eller stryk. Det betydde at 

studentene ble nødt til å ta emnet på nytt, melder NRK. 

Studentorganisasjonen har fulgt saken siden i vår. 

– Sensorene kan hver for seg gjøre en god jobb. Men når det 

mangler en lokal sensorveiledning, altså noe som forteller 

hvordan nivået skal være, da har universitetet et problem, 

sier leder i STA, Kai Steffen Østensen til NRK. 

UiA sier at de finner saken uheldig. 

–De fleste som klager på sensuren, blir stående med den 

samme karakteren. Og det er flere som går opp i karakter enn 

de som går ned, sier studiedirektør Greta Hilding. 

Ifølge Krsby velger kjeden å legge ned sin juicebar i Markens gate. Det vil 

fortsatt være mulig å besøke deres foretning på Sandens og på Sørlandssenteret. 

– Alle forretningene har gjennom tiden levert som forventet, men nærheten 

mellom Markens gate og Sandens har vist seg å splitte vår vekst innad i 

Kristiansand, forklarer direktøren for Joe & The Juice i Norge, Johnathon 

Fraser overfor nettstedet. 

Ja til studentombud 

Universitetsstyret håper å finne plass i budsjettet til en studentombud 

på UiA. 

– Hensikten med et studentombud er å sikre at saker som 

omhandler studenter blir rettmessig behandlet, og at ulike 

problemer blir løst på lavest mulig nivå. Studentombudet 

skal hjelpe studenter med å finne løsninger på de problemene 

som kan oppstå, og vurdere selv, i samråd med studenten om 

og eventuelt på hvilken måte det skal jobbes videre med en 

sak, heter det i forslaget fra STA. 

Universitetet i Oslo er blant utdanningsinstitusjonen som har 

prøvd studentombud. 

Valget ikke klart 

Selv om valget ble avsluttet i oktober tar det fremdeles noe 

tid før vi får vite hvilke kandidater som skal representere 

studentene neste år. 

– Når det gjelder endelig valgresultat foreligger dette ikke 

ennå, det tar cirka 2-3 uker etter valget er avsluttet før det 

kommer, opplyser STA via e-posten. 

Bakgrunnen for dette er at man formelt sett har 1 uke 

klagefrist, deretter skal alle fakultetene og avdeling for 

lærerutdanning godkjenne valgresultatet før det godkjennes 

av UiAs Valgstyre. Deretter sendes valgprotokollene til STA, 

slik at de kan sende resultatet videre til kandidatene. 

Mette Marit blir 

beskytter for akademi 

Hennes Kongelige Høyhet 

Kronprinsessen har takket ja 

til å være beskytter for Agder 

Vitenskapsakademi, skriver UiA 

på sine hjemmesider. 

– Det kongelige beskytterskapet 

er en svært gledelig nyhet for 

Agder Vitenskapsakademi. Av 

de fire vitenskapsakademiene 

i landet som har kongelig 

beskytterskap, er akademiet 

på Agder det yngste, sier 

Akademiets preses, professor 

Ernst Håkon Jahr. 

I dag har Akademiet rundt 

250 innvalgte medlemmer fra 

Agder, fra resten av Norge og fra 

utlandet. 

– Det er en stor og viktig 

begivenhet i Akademiets 

utvikling og historie at det nå 

har fått kongelig beskytterskap. Med Kronprinsessens nære forhold til Sørlandet 

og Agder er vi spesielt glade for at det er hun som er Akademiets kongelige 

beskytter. Vi gleder oss til et nært samarbeid til vitenskapens beste på Agder, sier 

preses Ernst Håkon Jahr. 


Kvardagstankar om 

Kjærleikens kraft 

Kjærleik er utan tvil ein viktig del av oss menneske. Opplevinga av å elske, 

og kjensla av å vere elska. Kjærleiken er drivkrafta i liva våre. Dei aller fleste 

filmane me ser omhandlar eit kjærleiksforhold, likesom romanane me les. 

Også moderne musikk og songtekstar er gjennomsyra av romanse og begjær. 

Me sluker kjærleik. Det rører oss. Det bevegar oss. Gjennom menneskas 

historie har diktarar, kunstnarar og musikarar prøvd å framstille kjærleikens 

essens. Hemmelegheiter og mirakel, som aldri går av moten. Forbode kjærleik. 

Kjærleikssorg. Og kjærleik som ei altomfattande kraft i den verda me lever 

i. Men kva er denne kjensla, denne krafta? Og korleis fungerer kjærleik som 

objekt i eit avisinnlegg? 

Kjærleik som fenomen er vanskeleg å definere presist og objektivt, kanskje fordi 

kjærleiken ikkje er presis og ei heller objektiv. Likevel har veldig mange flinke 

menneske prøvd å beskrive kva kjærleik er. Wikipedia er ambisiøse som alltid 

og går fort fram med ei uunnverleg sanning: «Kjærlighet er en menneskelig 

følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske.» Det pleier ikkje å vere lett å 

arrestere Wikipedia på presisjon. Likevel finn eg ordet «menneskelig» nokså 

overflødig. For kjærleik til andre, særleg til eigne born og til make, er ikkje berre 

tildelt menneska. Eg såg ein gong eit naturprogram om ein paddefar som redda 

sine sædcelleliknande småtassar frå ein drukningsulukke. Det er kjærleik! Ja, 

kjærleik må da vere noko meir enn ei menneskeleg kjensle? Hjå store diktarar 

visar kjærleiken seg ofte som noko meir. Hamsun skreiv at kjærleiken vart 

verdas opphav og verdas herskar, E. E. Cummings skreiv at kjærleiken var før 

sola og meir evigvarande enn alle stjerner, eit håp utan motstykke i frykt. Og 

kanskje den største av alle filosofer, Idol-finalist Gaute Ormåsen, summerer 

det heile opp med den djuptgripande aforismen: «Kjærlighet er mer enn 

forelskelse.» 

Eg har ein gong høyrt at kjærleiken er det eine motiv som styrer alle handlingar. 

At det er kjærleiken som får oss til å stå opp om morgonen. At det er kjærleiken 

som driv oss inn på dunkande nattklubbar i helgene. Og da er det er vel kjærleik 

som får nokre menneske til å tisse i offentlege dusjar, eller drikke av kollektivets 

juice rett frå kartongen? Ja, me elskar alle oss sjølv. Og me fortener kanskje ei 

lita sjølvløn i dette endelause tilværet av plikter og omtanke. Så er det vel med 

kjærleik i sinnet at parkeringsvakta overser alt som heiter skjønn og tvingar 

meg til å bøte for min syndige fem minuttars feilberekning? Joda, kanskje han 

elskar sin kvardag og sin funksjon i samfunnsmaskineriet. MEN! Kan nokon, i 

kjærleikens namn, styre eit fly over eit framandt land, sleppe ned eit nyutvikla 

masseøydeleggingsvåpen, drepe titusenvis av sivile menneske og leggje storbyar 

i ruinar? Jada, det kan nokon. Kanskje det var for noko større. Kanskje det var 

for fred og harmoni. Kanskje det var for å ryste eit system som systematisk trua 

pilotens eige fedreland og alt det gode som kunne ha vore. Kanskje det var for 

kjærleiken. 

Så kanskje er kjærleiken, i overført tyding, verdas herskar. Men herskaren er 

ikkje suveren. Likesom vår eigen monark, er kjærleiken ein passiv fyrste. Eit 

symbol på alt det som foreinar oss og held oss saman. For skulen har jo lært 

oss at det er me, folket, som sit med makta. Åleine som individ, og saman som 

gruppe. For uansett om kjærleiken herskar eller ikkje, så er det me som må 

utøve denne veldige krafta. Og korleis gjer me det? 

Nyheiter. Underhalding. Treningssenter. Asfalt. Pengar. Reklame. Politikk. 

Mobiltelefon. Utdanning. 

Tekst: Franz Rose Bengtson 

Kvar er kjærleiken i det? 

Nyheitene pumper jo berre 

ut elende. Elende og drit. 

Filma, avbilda og drøfta frå 

ulike vinklar og perspektiv. 

Aldri noko vakkert. Aldri noko 

hyggeleg. Aldri kjærleik. Asfalt 

er ikkje kjærleik, reklame er 

ikkje kjærleik. Heller ikkje 

Tinder, treningssenter, bilar 

eller fotballsko. Alle desse tinga 

som omgjev oss. Dei er berre til, 

dei er fornuft og dei er verda me 

lev i, men dei er sjeldan fulle 

av kjærleik. Kva så med krig, 

valdtekter, svindel og drap? 

Det må vere noko anna. Me 

kallar det vondskap, heslegheit, 

eller hat. Hat er sterkt. Sjølve 

motpolen til fenomenet som eg 

allereie har nemnt 34 gonger i 

dette ambisiøse avisinnlegget. 

Men kva om hat berre er mangel på kjærleik? Slik som kulde berre er mangel 

på varme. Kulde har ikkje nokon kjelde. Kulde er berre er eit utgangspunkt. 

Realistane meiner at 273,15 minusgrader må vere det absolutte nullpunkt. Ingen 

varme. Finnes det eit slikt nullpunkt for kjærleik også? Eit absolutt hatpunkt? 

Om det er tilfelle, så er min single sjel 50 gradar og lunken. Ein mor som held 

sitt barn for fyrste gong må vere rykande varm og 90 gradar. Ein one night stand 

kan ikkje vere meir enn 37 gradar. Bombinga av Hiroshima gav ein heil verd 

frysingar med 30 minusgradar. Og eg tør ikkje eingong tenkje på korleis dette 

absolutte hatpunkt hadde vist seg i ei menneskeleg handling. Viktigare er det vel 

at ei ungdomsforelsking kunne ha smelta jern med 1500 gradar. 

Korleis pratar me om kjærleik? Me pratar vel sjeldan om kjærleik til menneske 

me ikkje kjenner. Og kanskje ikkje så altfor ofte med folk me kjenner heller. Eg 

spør iallfall sjeldan kameraten min om kjærleiken han føler for sin kjæraste. Og 

eg spør ikkje min far om korleis han vil definere kjærleik. Me pratar med venar 

om sex og sladder og felles interesser, og me pratar med fedrar om utdanning 

og nyheiter, eventuelt pengar. Men me følger også venane våre gjennom bergog-dal-banar 

av kjensler. Sjalusi, romantiske sydenturar og konfliktar. Og me 

kan diskutere musikk med kvarandre. «Veit du kvifor eg elskar dette albumet?» 

Me kan sitje på nachspiel og kanskje nærme oss 80 grader på kjærleikskalaen, 

berre for eit musikkalbum! Eg er også sikker på at nokon kan føle eit sterkare 

kjærleiksband til ein engelsk fotballklubb, enn til sin eigen kjæraste. Så innhaldet 

i nære samtaler grensar nesten utelukkande mot kjærleik. Me brenner for ting. 

Enten det er parforhold eller songtekster det går i. Me brukar berre ikkje ordet 

kjærleik, det er følsamt lada. Det er klissete og upassande. 

Ja, følsamt er det. Og klissete? Kanskje ved 37 grader. Men upassande kan 

det da ikkje vere? Kjærleiken omringar oss. Me er vorte til av kjærleiken. Og 

kjærleiken driv oss framover. Det er vår alles felles interesse. I større eller 

mindre grad. Me er jo kjærleik. Av og til brennheite. Av og til kalde og lukka. 

Kjærleiken er mangesidig. Den viser seg i det konkrete, i tinga og i kvardagen. 

Den er det universelle og kosmiske. Og sjølv om den er umogeleg å begripe, 

så kan den definerast, beskrivast, skildrast, drøftast og dyrkast. Til og med i et 

avisinnlegg. Det er vakkert. Det er kjærleik. 

12 Kjærlighet

TEKST: Kristian B. Bakken, fagpolitisk ansvarlig i Studentorganisasjonen i Agder (STA) 

#begrunnelse 

Nå er det november og et av de sikreste tegnene på at jula er like rundt hjørnet treffer oss like 

hardt hvert år: eksamenstiden. Og igjen uten at du får begrunnelse på arbeidet du leverer. 

Universitetet snakker mye om prinsippet livslang læring, og dette er 

noe av det du skal drive med etter studietiden. Kort fortalt handler 

livslang læring om at du ikke er ferdig utdannet når du har tatt en 

grad. På samme måte er du ikke, eller, du skal i hvert fall i prinsippet ikke, 

være ferdig med emnet. På denne måten utvikler du din faglige forståelse, 

og det er viktig å ta med seg inn i arbeidslivet. Likevel mener universitetet, 

og veldig mange av de faglig ansatte, at læringen er over når eksamen er 

levert. 

La oss sammen vise universitetet at dette er noe vi ønsker. La oss alle 

sammen be om begrunnelse på våre eksamener dette semesteret – jeg vet 

at jeg skal, skal du? 

Husk! De kan ikke gi deg dårligere karakter bare for at du spør om 

begrunnelse. Om du velger å omsette begrunnelsen din i en klage derimot, 

da kan det hende du får dårligere karakter. Nå har du sikkert hørt om 

jentene fra sykepleierstudiet som klagde på sin B, og endte opp med 

karakteren F – altså stryk. Dette betyr ikke at jeg ikke vil oppfordre deg til å 

klage, men STA ønsker å slå et slag for gode sensorveiledninger. STA mener 

en sensorveiledning må være et minimumskrav når du som student skal ta 

eksamen. Gjeldene regelverk anbefaler bare at institusjonene har dette, og 

ikke at det kreves av dem. 

STA mener UiA må ta ansvar for sine studenter. Dersom universitetet vårt 

skal være best på utdanning må UiA også være best på vurdering. Og det er 

også derfor vi mener at universitetet skal gi automatisk begrunnelse på alle 

eksamener, ha gode sensorveiledninger og ha varierte eksamensformer. 

Sammen kan vi dra dette i riktig retning. Sammen kan vi jobbe for at vårt 

universitet, vårt UiA, skal bli det beste universitetet å være student på. Be 

om begrunnelse! 

Månedens ord 

av Roar 

Har du noensinne oppdaget noe nytt og spennende, for deretter å føle at du ser og hører om det 

overalt? For eksempel en artist du leser om i avisen, for så å høre på radioen, for så å se plakater for 

og deretter er de på frokost-TV? Eller kombinasjonen sorte sko og hvite sko? Plutselig er det overalt! 

Følelsen, – eller fenomenet – har et navn: Baader-Meinhof syndromet. Navnet kom etter at en 

journalist hørte navnet på den venstreradikale gruppen flere ganger ved forskjellige anledninger 

på samme dag. Har du ikke hørt om dette fenomenet før? Jeg regner med at du kommer til å høre 

om det igjen om ikke så lenge.. 

Baader-Meinhof syndromet 


Tekst OG FOTO: Katrine Tveito | Foto: Monta Birkmane 

Studenter ønsker bedre åpningstider 

Bibliotekdirektør Jesper Christian Mørch sier han tar studentens tilbakemeldinger på alvor, 

og lover å gi dem et bedre tilbud i fremtiden. 

Den siste måneden har det blusset opp en debatt rundt muligheten 

for å ha døgnåpent bibliotek på UiA etter at Universitetet i Stavanger 

har hatt suksess i sitt prosjekt med døgnåpent. UiS åpent opp for 

at studentene kunne få adgang til biblioteket og dets leseplasser døgnet 

rundt, og dette gav utslag i 48 prosent flere besøkende, skriver Byas.no. 

Utstyrt med microchip i bøkene, vakt til klokken 23, og sikkerhetsvakter 

som sjekker innom to ganger i løpet av natten, har de enda ikke opplevd 

hverken stjeling eller festing i bibliotekets lokaler siden de startet i august 

i fjor. I Facebook-gruppa «Universitetet i Agder (UIA)» har flere vist sin 

interesse for døgnåpent bibliotek, og i KRSbys artikkel om det samme, 

har de en meningsmåling har 77 prosent svart at de ser behov for lengre 

åpningstider på biblioteket. 

Vi spurte noen av studentene som brukte leseplassene i biblioteket, om hva 

de mener om ideen om å ha døgnåpent: 

– Jeg tenkte på det i stad faktisk, og jeg synes det en kjempebra idé at det ikke 

trenger å være så strenge åpningstider, forteller ei blid Kamilla Manvik. 

Studenten Sølve Eggbø er også positiv, men har et litt annet syn på det; 

– Det hadde vært fint med lengre åpningstider i helgene. I ukedagene er jeg 

liksom litt forsynt etter klokka åtte om kvelden. 

Biblioteket vil gjøre studiehverdagen bedre 

– Hvis det er ønskelig med døgnåpent bibliotek, så må vi se om vi ikke 

kan få løst det, sier Jesper Christian Mørch. Det er planlagt ombygging av 

Vrimlehallen, og da sier Mørch at det er en god mulighet til å legge inn det 

som må gjøres for at bibloteket skal kunne være åpent døgnet rundt. I så 

fall vil det blant annet innebære tiltak for sikring av verdifulle gjenstander, 

samt bøkene i biblioteket og en eventuell vaktordning, men dette er det ikke 

planer om enda. Så langt har en så omfattende utvidning av åpningstider 

ikke stått på dagsorden. 

I vår kunne studentene ved UiA gjennomføre en brukerundersøkelse 

gitt av biblioteket, hvor man kunne si sin mening, både om personalet, 

leseplassene, utvalg, tjenester og gi fritekstsvar. Svarene som ble gitt er 

nå blitt analysert, og bibliotekdirektøren mener de har fått mye nyttig 

informasjon. Han forteller entusiastisk om hvor glad han er for å få disse 

svarene, og hvor viktig det er for biblioteket å vite hvordan de ligger an, 

slik at de kan forbedre seg. Mørch forteller at sist gang det ble holdt en slik 

undersøkelse var i 2009/2010, og det var derfor på høy tid med en ny. 

– Der hvor jeg kommer fra i Danmark kjører vi den hvert år. Da kan man 

hele tiden forholde seg til om det er ting vi er dårlige på eller gode på, og så 

kan man liksom benchmarke mot seg selv. Det tenker vi å gjøre fremover. 

Slik at det blir en rik mulighet for studentene å komme med sine meninger, 

sier Mørch. 

I brukerundersøkelsen var det 2 192 studenter som svarte, altså rundt 18 

prosent av studentmassen. 

I undersøkelsen bruker mange biblioteket jevnlig, for enten å lese, låne 

eller kopiere. Hvor mange av disse som kunne være interessert i døgnåpent 

bibliotek, er noe Mørch håper vil komme frem i en ny brukerundersøkelse 

til våren. I årens undersøkelse sier likevel mange av studentene at de 

ønsker utvidet åpningstid, spesielt i eksamensperioden. Her foreslår også 

en del av studentene at biblioteket kan benytte ubetjente åpningstider. 

14 universitetsbibliotekets fremtid

Jesper Christian Mørch 

Kamilla Manvik 

Sølve Eggbø 

– Da fikk vi se hvilke tjenester de kjenner til og ikke kjenner til. Og da kan 

vi se hva vi kan bli bedre på å formidle til studerende. Dette synes jeg er 

veldig interessant. Da kan vi se hvilke tjenester vi ikke reklamerer godt nok 

for, slik at vi kan gjøre noen tiltak overfor disse, sier Mørch. 

Både når det gjelder lån av masteroppgaver, doktoravhandlinger, eller 

om det gjelder lån av mikrofilmleser eller LP-er, er det mange av de 

som svarte som ikke visste at dette var en mulighet. Samme når det 

gjelder de elektroniske tjenestene, så var de fleste studentene kjente med 

Kildekompasset, mens tjenester som EndNote, SurveyXact eller Zotero, var 

veldig ukjente. Zotero var det hele 91 prosent som ikke visste om, inkludert 

Unikums utsendte. Men dette er altså et referansehåndteringsverktøy, 

ifølge Libguides.uia.no, som også var veldig ukjent for studentene. 

Fremtidsplaner for biblioteket 

Utenom spørsmålet om døgnåpent bibliotek, har Mørch flere tanker for 

fremtiden. I forbindelse med ombyggingen av Vrimlehallen kommer 

spørsmålet om hva de skal gjøre det med skrankene. I dag har de en 

skranke for servicetorget, en for IT og en for selve biblioteket. 

– IT har den tanke som jeg synes er helt fantastisk, at når man kommer 

som student, skal man ikke vite hvor man skal gå for å få hjelp, men skal 

bare henvende seg ett sted, og der får man hjelp, forteller Mørch. De vil at 

studentene kun skal trenge å henvende seg til ett sted, og likevel få all den 

informasjonen de trenger. Ikke bli henvist videre og videre, slik situasjonen 

kan være nå, sier Mørch. 

En annen idé er å få laget en scene i Vrimlehallen hvor man kan ha 

forskjellige arrangementer. Dette er noe Mørch sier er blitt foreslått til 

arkitektene, men ennå ikke blitt bestemt. Han forteller at biblioteket 

har hatt opptil 12 arrangementer i løpet av året, og at dette er noe han 

gjerne vil fortsette med. Enten om det da blir på en eventuell ny arena 

Sølve Eggbø 

for arrangementer i ombygginga, eller om de kan fortsette å få det til 

i biblioteket. I brukerundersøkelsen kommenterte flere av studentene 

i fritekstsvarene at det var litt for mye støy rundt leseplassene. Både fra 

studenter som snakker, ansatte og arrangementer. Dette er noe Mørch tar 

til seg, og han vil jobbe med å finne en god løsning. 

- Jeg har planer om å se om vi kan formidle mer av UiAs egen forskning, 

hvor vi har en scene der våre egne forskere kan komme og promotere sin 

egen forskning for interesserte, sier Mørch. 

Her snakker han også om muligheten med å samarbeide med folkebiblioteket 

nede i byen. 

– Bruk biblioteket for det det er verdt 

Til slutt oppfordrer bibliotekdirektør Jesper Mørch studentene til å bruke 

bibliotekets tjenester for det de er verdt. I undersøkelsen kommer det frem 

at omtrent halvparten av de spurte bruker Google når det skal finne faglig 

informasjon og litteratur, mens bare 31 prosent bruker ORIA, og 12 prosent 

bruker Google Scholar. 

- Vi bruker mye penger på at studentene skal ha tilgang til god akademisk 

forsking. På Google finner du bare det som er gratis, og det er ofte ikke det 

beste. ORIA og Google Scholar er bedre. Sitter du dessuten på UiA, så får 

du tilgang til mye mer med Google Scholar, siden vi har betalt tilgang, sier 

Mørch. 

Biblioteket bruker rundt 10 millioner kroner i året for å sikre studentene 

den best mulige faglige informasjonen de trenger. Derfor oppfordrer 

Mørch til å benytte seg av dette. 


tekst og foto: Targeir attestog 

Reisebrev 

På utveksling i «storlandsbyen» München 

Endeleg er eg her. Det har til no vore ei veldig spennande oppleving å flytte frå eit anna land, der 

språket er ganske likt, men kulturen er til dels ganske forskjellig. 

Etter mange år på UiA (med ein pause i arbeidslivet), er eg på utveksling i 

Tyskland, nærmare bestemt på Tekniske Universitetet i München (TUM). 

Universitetet har rundt 39 000 studentar, og har dermed rundt fire gongar 

så mange som UiA. 

Eg måtte finne plass å bu sjølv, for TUM set ikkje av hyblar til europeiske 

utvekslingsstudentar, berre studentar frå andre verdsdelar. (SiA set av 

hyblar til alle utvekslingsstudentar som kjem til Agder.) Så då måtte eg 

berre setje i gong med å kontakte mange utleigarar på bustadnettsider. Eg 

fekk ikkje så mange svar tilbake, men eg fekk avtale om tre visningar. Eg 

reiste derfor til München om sommaren, og kom fram der på den ganske 

dramatiske fredagen 22. juli, då ein forvirra 18-åring skaut ned uskuldige 

menneske på Olympia-kjøpesenteret. Eg kom fram til herberget mitt i 

bydelen Laim med lokaltoget omtrent samtidig som skytinga starta, og 

rett før all kollektivtransport i byen blei stoppa. Det var rundt ti kilometer 

frå der skytinga skjedde. Det var litt skummelt å høyre om det på TV, men 

eg følte meg trygg på herberget. 

To dagar seinare hadde eg to avtalar om visning. Den første var nær undergrunnstasjonen 

Wettersteinplatz i bydelen Giesing, søraust for elva 

16 brev fra munchen

Isar. Eg fekk velje mellom tre ganske like leilegheiter på 20 kvadratmeter 

i loftsetasjen (5. etasje). Ei av dei var vendt mot gata med støy frå trikk og 

bilar, og dei andre mot den stille bakgarden. Eg valde å slå til med ein av 

dei bak. Alle romma i etasjen var under oppussing. 

30. september kom eg tilbake til München. Eg greidde å drasse med begge 

dei store, tunge koffertane sjølv i lokaltoget (S-Bahn) frå flyplassen til 

hotellet, der eg skulle vere for ei natt. På kvelden gjekk eg til Theresienwiese 

for å sjå kva Oktoberfest eigentleg var for noko. Det er gratis og ganske lett 

å kome inn der. Det overraska meg litt kor mange folk det faktisk var der. 

Eg måtte passe på å gå nesten heile tida for at ikkje forbipasserande skulle 

kollidere med meg. Det var mykje tivoli og mange salsbodar for brente 

nøtter og iskrem. Eg kjøpte litt frå desse bodane, men eg gjekk ikkje inn 

i ølteltet, for der såg det fullt ut. Eg drakk ikkje noko øl på festen, men 

gjorde det i staden på hotellet som eg sov på, saman med ein god snitsel. 

1. oktober møtte eg fadderen min, ein masteroppgåveskrivande kar frå 

ein landsby litt sør for München. Han hjelpte meg å bere den eine av 

dei to koffertane inn i u-banen. Fadderen min gjekk faktisk i lêr-bukse 

(Lederhose), fordi han skulle til fotballkamp rett etterpå, og oktoberfest 

seinare. 

Akkurat på same tid som eg flytta inn, blei det aller siste montert på badet, 

og fjernsyn og bordansette blei sett på plass oppå kommoden. Det er eit 

stort trebord, ei seng, to plaststolar og eit klesskåp i stovedelen av rommet. 

Kjøkkenkroken ved inngangen har kjøleskåp, vask og to elektriske 

kokeplater. Badet på den andre sida av inngangsdøra har do, vask og dusj. 

Oppvarming skjer med radiator. Veggane er kvite, så kanskje skaffar eg 

meg ein projektor til å sjå film med på ein av dei. Eg kan ikkje klage. 

Tilbake til 90-talet 

Det var mange praktiske ting å ordne. Eg måtte registrere tilflytting i 

München hos Kreisverwaltungsreferat (som tilsvarar omtrent fylkesadministrasjon 

i Noreg). Der måtte eg vente i over to timar mens eg las i ei 

lærebok, berre fordi at ein tenestemann skulle fylle inn informasjon frå 

papirskjemaet mitt og passet mitt inn i ei datamaskin. Kjære Tyskland! 

I Noreg kan flyttemelding bli gjort med elektronisk skjema på Internett. 

Ingen treng å vente. Korfor kan ikkje dei gjere det same? 

Elles måtte eg opprette bankkonto, for å sleppe gebyr ved overføring av 

pengar frå Noreg til Tyskland ved kvar betaling av husleige. Det viste seg 

at mange bankar no kravde eit månadsgebyr for vanleg girokonto, viss 

ein ikkje hadde ei minsteinntekt kvar månad. Dette er nyleg innført for 

å dekke tapet som bankane har med låg rente. Slike gebyr har vi ikkje i 

Noreg, så vidt eg veit. Eg fann ein bank som ikkje hadde slike gebyr, men 

der måtte eg ha tysk telefonnummer for å registrere meg. Eg fekk tysk 

SIM-kort frå det internasjonale kontoret hos TUM. 

Kontantar lever enno ganske bra i Tyskland. Mange kaféar godtar ikkje 

kort i det heile tatt. Enkelte av dei godtar berre EC-kort, som er eit tysk 

debetkort. Eg har fått eit slikt frå den tyske banken min no. I daglegvarehandelen 

og i elektrobutikkar kan ein betale med kort, også norske, så eg 

vil nok betale med kort når eg kan framover, og med kontantar når eg må. 

München er ein millionby, men kjennest likevel liten, fordi dei fleste 

bygningane ikkje er høgare enn seks etasjar, og mange bur i forstadane. 

Byen har eit godt kollektivtrafikksystem med forstadstog (S-Bahn), 

undergrunnstog (U-Bahn), trikk (Tram) og buss. Eg kan kome til 

universitetet med U-Bahn på eit kvarter viss eg reiser i undergrunnen. 

Nær den grøne skogen 

Eg bur som nemnt i bydelen Giesing, og rett ved er det fine turområde 

langs elva Isar, som i oktober ikkje var så mykje breiare enn ein av dei 

store bekkane i heimbygda mi. Vatnet såg ut til å liggje lågt, og eg kunne 

gå rundt på dei runde, kvite småsteinane der eg trur det renn vatn når det 

regnar om hausten og snøen smeltar om våren. 

Viss ein tar U-Bahn eller trikk sørover, kjem ein til skogområda Perlacher 

Forst og Grünwalder Forst. Der har eg tatt fleire lange og fine turar. Det 

er ein stor, menneskeskapt jordhaug midt i der som heiter Perlacher 

Mugl, der ein kan sjå overraskande langt, heilt til Alpane på klare dagar. 

I området er det også ein dyrepark og ein filmstudiopark, som ein kan 

besøke. 

Vorlesungen og lectures 

Eg har halvparten av forelesingane mine på tysk, og resten på engelsk. Det 

går bra å følgje med på orda som blir sagt på begge språka for meg, men 

det er eit par av faga som er ganske matematiske, og eg har ikkje arbeidd 

skikkeleg med matematikk sidan eg avslutta min mastergrad i IKT i 2013. 

Eg måtte derfor repetere ting, og delvis også lære nokre ting for første 

gong i matematisk økonomi, som industriell økonomi i Grimstad ikkje har 

fått med i pensum. 

Forelesarane som eg har hatt hos TUM er veldig flinke til å gjere oss 

studentar engasjerte i faga sine. Dei verkar alltid å vere engasjerte og i 

godt humør. Viss vi studentar likevel slit med å følgje med, får vi lyst til å 

lese opp til neste gong, slik at vi følgjer betre med då. Det gjer i alle fall eg. 

Eg har litt kollisjon på timeplanen, men det er ikkje noko stort problem, 

for mange av forelesingane blir tatt opp på video, som vi kan sjå på 

ettermiddagen, akkurat som med fleire fag på UiA. 

TUM har enno ikkje kome til å prøve ut bruk av datamaskiner på eksamen, 

slik som ein gjer i mange fag på UiA. Det verkar ikkje som om dei stolar på 

at slike system kan fungere. 

Frå Unikum til Unikat 

Eg har møtt folka hos Unikat, som er studentavisa i München, og er felles 

avis for Ludwig-Maximillian-universitetet (LMU) og TUM. Unikat starta på 

papir i 2009, men er i dag berre på nett (unikatmuc.de). Dei promoterer 

seg sjølve på sosiale medium, og dei skriv alt på tysk. I motsetnad til i 

Unikum, så er alle leiarstillingane hos Unikat frivillige, og budsjettet ser 

ut til å vere ein god del lågare. Dei får ikkje støtte frå studentsamskipnad 

eller universitet. Unikat-medlemmane tykte det var moro å ha ein 

namnehalvbror, utanom forskjellane eg har nemnt, så er avisene ganske 

like kvarandre. Ei tyskspråkleg utgåve av denne teksten kjem til å kome 

på nettstaden deira. 

Eg er spent på tida framover. Eg prøver å balansere studium og fritid. Eg 

håper på å seinare kunne fortelje meir om det som eg opplever her i den 

spennande «storlandsbyen» München. 

NOVEMBEr 2016 unikum nr 9 17

tekst og Foto: 

(M) - Matias Smørvik 

(H) - Henrietta Hawkins 

(Q) - Quynh Le Nguyen 

Sørveiv 

2 

0 

1 

6 

Surfalot HHHHHH 

Feelgood fra start til slutt. Britpop-assosiasjoner ligger 

i førersetet når en 30-minutter gjennomføres med smil 

om munnen og lekne riff. Ikke overraskende tyr damene 

på første rad til lettsindig og uredd dans. Sjarmtrollet 

Marius Rekstad på keys gjør at denne gjengen unngår 

“nok et britpop-band”-kategorien, særlig de gangene 

han bidrar med egen falsett. (M) 

Tomin HHHHHH 

Musikken til elektronikaparet går hånd i handske med 

den mørke, klaustrofobiske scenen på Aladdin. Duoen 

serverer et sett som tilsynelatende er et produkt av 

mye verdifull eksperimentering. De to vidt forskjellige 

stemmene på Ulf Vaksdal og Oda Ulvøy skaper en unik 

intensitet når det synges tostemt. Over the top bruk 

av digital perkusjon skader heller ikke. Dessverre er 

låtmateriale av variabel kvalitet, og det blir noe tamt 

mens vi venter på høydepunktene. (M) 

Phillip Emilio 

HHHHHH 

Uten noe annet enn DJ som support inntar den unge 

silkestemmen et meget romslig Caledonien med fin 

lydproduksjon. RnB på norsk er selv i 2016 upløyd 

mark, selv om vi de siste årene har sett mange 

gledelige inntog. Emilio henter åpenbart, kanskje 

nødvendig, mye inspirasjon fra statene. Talentet er 

ubestridt, men artisten virker å mangle egenart både 

i låter og fremføring, samtidig som at konserten lider 

av et klossete valg av scene. (M) 

18 LACROSSE

Shikoswe 

HHHHHH 

Vaktbua is a cosy place. But when Shikoswe starts to raise her voice, 

she opens the space with very long and high notes. The voice is in the 

centre, creating unique melody sequences that make people high like a 

drug. Synthesizer, electric guitar and piano make dreamy sounds. The 

audience is no longer on earth, but floats somewhere in the universe. 

You don’t know where the journey leads you: Shikoswe’s songs (e.g. 

“This Here”, “I Wanna Be Right”) are not ending with a closing chord, 

but go on in people’s heads. (Q) 

HHHHHH 

Kaja Gunnufsen 

Hard and fast beats combined with 

beautiful melodies are an attractive 

combination. Electronic sounds 

give it an additional freshness. Kaja 

Gunnufsen has a striking voice; she 

tells us stories in her mother tongue 

packed up in a sweet sound. She 

presented songs from her album 

“Faen Kaja” (“Fuck Kaja”) which 

got good critics. Listening to her 

music is like running over a flowery 

meadow and makes people dance in 

the full caledonian hall. (Q) 

Virkelig HHHHHH 

Marte Wulff HHHHHH 

Denne konserten hadde passet like godt på en pub i Edinburgh, med 

ild i peisen og en stor hund liggende på gulvet. Martes melodiske 

og melankolske folk-sanger var akkompagnert av delikat gitar og 

munnspill. Tekstene hennes var kanskje høydepunktet i konserten. 

Ved bruk av poesi og metaforer fortalte Marte om egne livserfaringer, 

som mange kan kjenne seg igjen i. Publikum lot seg forføre av stemmen 

hennes og lo av vitsene mellom låtene: stemningen var koselig. (H) 

Med et energisk smell kom Virkelig på scenen og folk strømmet til 

for å få høre disse syttenåringene fra Bodø. Indierock-rytmer vekket 

både bandet og publikum til liv, og ved scenen danset folk uhemmet. 

Vokalisten, Tobias Aamodt, sang på sjarmerende dialekt, men dessverre 

druknet vokalen litt i gitarspillet, som forøvrig var krystallklar. (H) 

Lake Jons 

HHHHHH 

I det intime lokalet fikk vi oppleve 

denne folk-pop trioen fra Helsinki. 

Charlies ble fort fylt opp med et 

variert publikum, og alle sto stille 

med øynene fiksert på bandet. For 

en fin måte å åpne festivalen på! 

Lyden var perfekt og stemmene 

fortreffelige. Dette var nordisk 

musikk som kaller på høye fjell og 

uendelig skog. Stemmene minte om 

Bon Iver og RY X. (H) 

 

september 2016 unikum nr 7 19

Ludvig Moon 

HHHHHH 

Konserthallen til Caledonien med sine gulv, 

vegger og tak i trepanel, hadde helst blitt brukt til 

skolediskoer. Men førsteinntrykket av lokalet ble 

fort glemt takket være Ludvig Moons drømmende 

indiepop-låter. Anders Magnor Killerud sang 

med en myk stemme som minnet om Death Cab 

for Cutie, mens Lydia Popkemas vokal og energi 

ga bandet en ekstra dimensjon. Til sammen er de 

syv i bandet, noe som gjør at de kan bygge opp til 

crescendoer av vakkert kaos. (H) 

Einar Stray Orchestra 

HHHHHH 

Flinkisene i Einar Stray Orchestra slår nok et slag for meloidiøs 

instrumental popmusikk. Det veksles elegant fra det storlåtte 

til det sårbare og enkle, med en teatralsk tilstedeværelse. Da 

kan noe sprikende lyd lett tilgis i det formatet som Sørveivfestivalen 

er. At denne gjengen har samarbeidet med Moddi 

og Team Me-produsent Hasse Rossbach er ikke overraskende 

og man så tydelig likhetstrekk i lørdagens fremførelse. Nye 

låter ble også fremført, og det virker som at bandet kjører en 

litt mer radiovennlig profil i årene som kommer. (M) 

Siv Jakobsen 

HHHHHH 

Siv var iøyenfallende sjarmerende, høflig og forsiktig. Hun ba 

publikum om å sitte ved scenen, noe som nesten forvandlet 

Caledonien til en intimscene. Kombinasjonen av den melodiske 

stemmen hennes, sammen med en gruppe på strykeinstrumenter 

og Einar Stray på keyboard var bare å nyte. Publikums 

plystring mellom låtene og stående applaus til slutt sa alt – en 

slik konsert viste hvor utrolig mye Sørveiv hadde å tilby, og alt 

til en fantastisk rimelig pris. (H) 

Seven Impale 

HHHHHH 

Å holde konsert i kun 30 minutter kan by på problemer for 

progrockere som gjerne vil dra ut alle sekvenser av hver låt 

så langt det lar seg gjøre. Utfordringen løste de elegant, hvor 

de tematiske låtene får spille seg ut, samtidig som at bandets 

musikalske variasjon blir vist rettferdighet. Et band som tidvis 

toucher på jazzmusikken, en rå, nærmest karikert vokal, og 

en sterkt representert saksofon preger lydbildet. Melodiene 

satt som klistret i hjernen i god tid etter at konsertlokalet var 

forlatt. (M) 

20 UNIKUM DIGGER

Broen HHHHHH 

A lot of glitter, a lot of colors, a lot of twist of the pelvis. When 

Broen go on stage, it’s time for party and time for hip hop. Lead 

singer Marianna, dressed in a blue glitter-cardigan, is rocking the 

audience by showing cool dance moves. It’s great to hear a girl 

rapping and doing beatbox in a male dominated genre. Broen 

make powerful music that is fast and crashing like a firework. 

Metallic drum sounds and electronic beats give it an additional 

lightness. Above all, the deep bass sounds of the tuba cause goose 

bumps among the audience. (Q) 

2 

0 

1 

6 

Sørveiv 

The Hallway HHHHHH 

Fartsfylte rytmer og energiske trommer beskriver denne indie/ 

emo-rock konserten. Bandet har tydeligvis mye erfaring, 

men Simen Schikulskis stemme forsvinner litt blant de andre 

instrumentene. Tempoet og energien var imponerende: ‘Du 

trenger ikke å trene når du spiller i band’, som Simen sa. Likevel 

med et ganske svakt utvalg av låter klarer de aldri å få publikum 

helt med seg. (H) 

Razika 

HHHHHH 

They are probably one of the most known and popular 

bands at the Sørveiv festival. Razika are concentrated 

girl power: four girls from Bergen, all born in 1991, 

already published three albums, wearing the same 

clothes and having a passion for ska music. The music is 

quick, the girls are precise and the audience is in a good 

mood. The fans are so enthusiastic that they join the girls 

on stage and sing and dance with them at the end to the 

song “Oslo”. (Q) 

Bottlecap 

HHHHHH 

Etter arbeidsuhellet som var første låt, mistenkte jeg at 

denne konserten skulle bli en utmattende, bråkete affære. 

Den spådommen ble gjort til skam av “villmanns-trioen” 

med så mye uforløst energi at det var umulig å ikke la 

seg smitte. Tempobasert rock med herlig driv og en vokal 

som bringer nostalgien tilbake til rockens storhetstid. 

Bottlecap fra Gøteborg (noe bandet humoristisk påpekte 

at de het mellom hver låt) utviste en musikkglede, råskap 

og ikke minst dyktighet av sjelden vare. (M) 

TÅRN fortjente mye mer enn det de fikk 

fra publikum på Charlies – noen få var 

litt uvennlige mot det danske bandet. 

Sangene var glade, fengende og avhengighetsskapende. 

Bandet vekslet mellom 

powerpop og autentisk indie, med guitar 

og pianospill så intrikat at fingrene ble 

uklare. Skimrende og kimende lyder ga en 

magisk stemning som folk flest elsket. (H) 

TÅRN 

HHHHHH 

Oktober 2016 unikum nr 8 21

Tekst: Nora Nussle Torvanger 

Enslaved 

Unikum digger 

Et knippe beintøffe metalrockere får denne månedenes musikalske anbefaling av oss. De som har tenkt seg på Østsia garanteres en 

kveld med bakoversveis og rockefot. 

Enslaved har opptrådt helt siden 1991, og er et progressivt metal band. I 1992 spilte de inn sin første demo, men det første albumet 

Vikingligr Veldi ble utgitt først i 1994. Samme år ga de ut deres andre album, Frost som høstet veldig god kritikk. De to første albumene 

hørte mer til sjangeren aggresiv black metal, mens albumet Eld hadde en noe annen vri, med langt mindre aggressivitet. I ettertid har 

de utgitt albumene Blodhemn og Mardraum: Beyond the Within, som er mer preget av death metal. 

Bandet har også vært politisk aktiv ved at de har vist sterk motstand mot ulovlig fildeling av musikk gjennom kampanjen ”Piracy Kills 

Music”. Dette uttrykte de i protest ved å stjele en sau fra tidligere venstre-leder Lars Sponheim, som støttet ulovlig fildeling. Men etter 

et pressemøte på Stortinget, ble sauen til slutt levert tilbake. 

Bandet har gitt ut 12 studioalbum til sammen, og har vunnet hele fire Spellemannpriser og en Alarmpris. De er også det første 

metal-bandet som er blitt tildelt Norsk Artistforbunds Ærepris. 

Enslaved spiller 1. desember på Østsia. 

22 unikum digger

november og december 

K 

ultur 

kalender 

Kristiansand 

18/11: Stand-up med Dex Carrington // Østsia 

18-26: Fartøy Valen // Caledonien Hall 

18/11: Aiming for Enrike // Aladdin Scene 

19/11: Hellbillies // Kick scene 

19/11: Small Pockets of Resisrance // Onkel Aksels Musikkbistro 

19/11: Splittet kjerne 64 // Vaktbua 

19/11: Need Music // Kick nattklubb 

20/11: UKM // Aladdin Scene 

22/11: A fish called Wanda // Cinemateket 

24/11: FunkLauget // Vaktbua 

26/11: Sophie Francis // Kick nattklubb 

29/11: The Visitor // Cinemateket 

01/12: Enslaved // Østsia 

02/12: NiteRain // Javel Pub 

02/12: Judit // Aladdin 

03/12: Hedegaard // Kick nattklubb 

Kilden 

16.-21/12: Snødronningen 

23/11: Angélique Kidjo 

24/11: Marte Wulff & Charlotte Qvale – Senk dine hvite vinger, en førjulskonsert 

25/11: Humorgalla 2016 

26/11: Green Carnation 

02/12: Urban movement 

03/12: Swinging jul med Christiansand Storband 

06/12: Steel/Brudd 

08/12: Radioresepsjonens postkasse postkasse 

08/12: Premiere: HONK! The musikal 

Grimstad 

15/11: Lov og rett i Et Dukkehjem og Kramer mot Kramer //Grimstad Kulturhus 

18/11: Stand-up med Dag Sørås // Bluebox 

20/11: Viggo Sandvik og Gøran Fristorp: Sammen, hver for seg //Grimstad Kulturhus 

26/11: Vanessas Triple Bill //Grimstad Kulturhus 

02/12: Svingende jul med Christiansand storband //Grimstad Kulturhus 

03/12: Julestemning på et Blunck, Bettan & Endresen //Grimstad Kulturhus 

november 2016 unikum nr 9 23

10 Facts You Didn’t Know 

About Norwegians 

TEXT AND PHOTO: Quynh Le Nguyen 

Before I came here I read and heard some things about Norwegians 

and their culture. But you only know how Norwegian people really are, 

when you live here and make your own experiences in this country. 

Since August I am here in Kristiansand for an exchange semester. I am from 

North-Germany. In the following, I list the most striking facts about Norwegians 

based on the experiences I made. Probably you will find yourself in one or 

another fact. :) 

1. Norwegians love milk. 

The first time I wanted to buy milk in a Norwegian supermarket, I was really 

confused: kultur, summet kultur, ekstra lett, lett, skummet, hel. My Norwegian 

is not really good, so all I saw were the different colors dark blue, light blue, 

turquoise, pink, rose and red which didn’t say anything to me. I called a friend 

to translate it for me. It felt like, I stood half an hour in front of this fridge 

staring at the colors and listening carefully to my friend’s words. Meanwhile, 

the natives seem to know exactly what they want and just picked the milk 

bottle they needed. In Germany, we have maybe three different types of milk: 

full cream milk, UHT milk and low-fat milk. That’s it! 

2. Norwegians love pizza. 

I’ve read before that pizza is like a national dish in Norway. Norwegians don’t 

like the thin italian style, but the big american one. 

I’m not a big fan of the pizza they offer in the cafeteria or in other snack bars. 

The duff is dry and the covering has a boring taste. Also, I have the impression 

that there are no standard pizzas like pizza salami, pizza funghi and pizza 

tuna. The covering seems always to be mixed with many different stuff like 

salad, avocado, meat balls, bacon and even tortilla chips! And on the pizza, 

Norwegians put again sour cream dressing. Sorry, I have to say that: You ruin 

the pizza! 

3. Norwegians hate tea. 

The first time, I stood in front of the tea shelf, I was shocked. Barely tea, plus 

very expensive. I love tea! Black tea is my standard drink in the morning. 

When I was ill, I went to a chemist’s shop to search for tea. But they didn’t have 

any tea at all! In Germany, we have tea for every kind of illness: tea against 

cold, tea against cough, gastroenteritis-tea, waterworks-tea. 

4. Norwegians love their country. 

Never compare Norway to other countries! When I expressed my surprise 

about the lack of tea and the good side about Germany, the chemist told me 

without ambiguity with her eyes: “Don’t dare to do that again!” 

5. Norwegians love nature. 

When I sat in the car here the first time on my way to Trolltunga, I could not 

stop staring out of the window: so many lakes, waterfalls and mountains. 

Untouched nature. In between, some small houses with grass on the roofs. I, 

myself, could not live so isolated. This is only for people, who really have a 

passion for nature and calmness. 

6. Norwegians don’t know cold weather. 

There just have to be a few sunbeams and Norwegians take all their jackets and 

long clothes off and walk around in T-shirts, shorts and sandals – even though 

it’s not more than fourteen degrees! Meanwhile I only go out with my cagoule, 

sturdy shoes and jeans and meet Norwegians with disbelief. “There is no bad 

weather, just bad clothes.” This is a standard slogan I hear in Norway. I think, 

it should be called different: “There is bad weather in Norway, but Norwegians 

don’t care!” I grant them the feeling of summer. And I wish to have Norwegian 

genes against coldness. 

7. Norwegians can’t wait for winter. 

Once, I was on my way to school and I heard a clicking noise behind me. I 

thought, it would be someone who walks on crutches. But when the person 

passed me, I couldn’t believe my eyes. I was even too perplexed to laugh about 

it. A man in a sports suit was moving in something that looked like a mix of ski 

and inline-skater with two sticks in his hands. I’ve never seen that before. Ski 

without snow? That looks wrong. 

8. Norwegians don’t like blinking. 

As a pedestrian, I troubled over car drivers many times here. Norwegians don’t 

like to blink when they have to turn right or left. This is annoying when you 

wait for a car to pass and then realize by the slowly driving that it wants to turn 

where you are standing. It does not take much effort to use the blinker. 

9. Norwegians love paying with credit card. 

You pay everything here by credit card, no matter what, no matter the price. 

In Germany, once I wanted to buy something for five euros (about 45 crones) 

and pay with card because I didn’t have any cash anymore. The cashier was 

shocked and annoyed at the same time and said: “Are you serious?” 

Here in Norway, it’s normal. Even the coffee and tea automat in the cafeteria 

only functions with credit card, what was really annoying to me when I forgot 

my card. I only know automats where you have to put a coin or a banknote 

inside. 

10. Norwegians don’t like deodorant spray. 

In no supermarket I found deodorant spray. And I only like the spray version. 

But you only seem to have roll-on deos, (where the sweat stays on the deo). 

24 norwegian facts

Tekst: Ole Håvard Seland | foto: synnøve solberg 

H 

Har du tenkt ? 

H 

Det har du sikkert, tenkte jeg å skrive. Ha, ha, kjempegøy humor. Men med 

nærmere ettertanke, er det faktisk litt morsomt, fordi det er ikke selvfølgelig 

at folk i våre dager har tenkt spesielt mye. Når jeg tenker meg om, og jeg er 

ikke gammel heller, så vet jeg at jeg har møtt utrolig mange forbausende 

tanketomme mennesker, som er helt synonyme med et tomt skall man roper 

inn i kun for å bli møtt av sitt eget ekko. Om du er våken, forstår du at tanker er 

et ord som dekker veldig mye. For eksempel heter ikke denne spalten “Har du 

tenkt” for å undersøke om studenter på UiA har knyttet skolissene. Mens det er 

riktig å si at du må tenke for å klare å operere en vekkerklokke og dra på deg 

nøye utvalgte bukser, er det ikke slik type tenkning denne spalten var ment for, 

og det er heller ikke slik tenkning folk er sparsommelig med. 

For å illustrere kan jeg nevne den amerikanske valgfarsen. Vi lever i en verden 

der voksne og utdannede mennesker med lønn og godt renome står oppreist 

på sine egne bein og snakker helt seriøst om kandidater, partier, debatter og 

retorikk, og så om hvilke stater som støtter hvilken kandidat, som om det er 

et ordentlig valg, som om demokratiet er et folkevennlig system der det lille 

individet er respektert, og som om det fjeset de kaller president, og får ansvaret 

om å snakke om luft og ingenting på TV, har noe som helst med styringen av 

verdenspolitikken. Om de hadde tenkt seg om, vet de at det ikke endret noe at 

Obama ble valgt heller. Det er over min forstand at noen med hjerne tar dette 

seriøst. Det vil si, helt til jeg tenkte nøyere etter. 

dine. Så vikingene måtte gjøres opp med, og som du husker fra historietimene, 

det som endte vikingtiden var kristendommen. Det er vanskelig å si hvordan 

vikingene ble overtalt til å tvangsinnføre kristendommen i sitt eget rike og ende 

sin egen storhetstid. Slik kan det også i dag synes å være mer politikk enn 

religion i religionene, som det er med mange andre ting. Det er mer politikk 

i nyhetene enn det er nyheter. Det er mer politikk i vitenskapen enn det er 

vitenskap. For enkle individer er det lett å tro at alle ting er som de ser ut, men 

mennesker er mestere i å villede og forføre andre, og de aller beste forlederne 

har posisjonert seg selv øverst. 

Det eneste som en enkel sjel kan gjøre er å informere seg selv. Det er vår plikt 

å gjøre det, om demokratiet skal ha noen verdi. Vi kan ikke engang stole på 

media og vår egen rikskanal, fordi media bare bryr seg om penger, og de er 

alle sammen kjøpt og betalt for. Noen eier dem, og det er ikke meg og ikke deg. 

Vi kan lese nå. Men hva leser vi? Hva handler det om? Hvem har skrevet det? 

Hvem betaler for det? Hvilken agenda opererer det under, og hva kan vi finne 

ut om det på egen hånd? Det er en tid for alt, og vi har vært ignorante lenge 

nok. Snart er det på tide å kvesse knivene, skjære gjennom kulissene og kikke 

bak sløret. 

Vår kjente kultur er ikke gammel. Mye tyder på at elementer i vår kultur går 

tilbake mye lenger enn vi forestiller oss, og at lenger bak enn det kjente, mye 

lenger bak det kjente, ligger en verden helt ukjent. Den røper seg i mytologi 

og legender og mysterier rundt på kloden, men siden alt utenfor veggene til 

et moderne universitet er definert som juks, fanteri og fantasi, krever det litt 

mer enn Discovery Channel for å få øye på det. Faktisk så er det antakelig 

mer politikk i skolebøkene våre enn det er i politikken. Det vi kaller politikk 

er nesten bare «business as usual», og den eneste politikken som fungerer er 

hvordan en avgjørelse skal pakkes og pyntes for media, slik at de som driver 

business kan utnytte alle uten at noen forstår hva som skjer. 

For når du ser litt på det, er det ikke lenge siden majoriteten av befolkningen 

lærte seg å lese. Dette er egentlig litt betryggende, fordi hvis det fantes en 

tid der veldig få mennesker kunne lese, lever vi nå i en tid der veldig mange 

mennesker leser mye. Og mitt håp er at fremtiden rommer en verden der store 

befolkninger leser tekster ikke bare designet for å kaste bort tid, men på å 

utvikle vår egen viten og visdom fremover til et punkt der demokratiet faktisk 

har en mulighet til å fungere, nettopp fordi folk som leste for å lære kunne 

forstå hva som foregår. 

Når en hel verden kun er i stand til å legge merke til at Trump sa et stygt ord, 

uten å se at det foregår en massemanipulasjon for å rettferdigjøre et realt 

politisk og økonomisk sjørøvertokt rett foran nesene våre, da er det noe galt 

et sted. Det virker som om mange leser, men de leser romaner og noveller 

og kan ingenting. Universitetet er en utdanningsinstutisjon for arbeidere og 

har ingen intensjoner om å opplyse noen. Det er et kvalifiseringssystem for 

arbeidere. Arbeidere er nyttige og har ingen tid igjen for dem selv. Det heter 

seg at lediggang er roten til alt ondt, men det har ikke med ondskap å gjøre. Det 

er de som ikke har jobb som blir frustrerte, får tid og begynner å se seg rundt 

og studere etter sin egen nese. Derfor er det så viktig å holde alle opptatt slik at 

ingen finner ut at det er kulisser rundt oss med masse mørke rom bak. 

Det er det samme med barn. Og hundetrening. Prøv å kontrollere noen som 

ikke har noe å gjøre. Derfor er instutisjoner som religion, utdannelse og arbeid 

så viktig for politikere. Det holder alle opptatt med sitt. 

Tilbake i tiden, den gang vikinger herjet, ble en del mennesker i høye 

posisjoner klar over hvor tungvint det er med en bande røvere som kommer 

i båt gjennom morgentåken og tar alt det du eier, inkludert kona og døtrene 

NOVEMBER 2016 unikum nr 9 25

tekst og illustrasjon: asbjørn oddane gundersen 

Én for alle og bare for Én 

I politikkens høysesong for stemmesanking benyttes retorikkens talekunst med kyniske anvendelser 

samt menneskelige tilbøyeligheter i form av flokk dyr. Selv om alle har erfart løgn og bedrag i 

sosial sammenheng, så kan slike langsiktige virksomheter medføre uheldige konseskvenser for 

samfunnet og sivilisasjonens sosiale kodeks. 

Det kribler en myriade av blandede følelser rundt i samfunnet. Vårt 

politiske engasjement og aktivitet er mer personlig og tilpasset enn noen 

gang. Uheldige biprodukter av dette er splittelsen innad i allmennheten 

og forakten mot elementer av et annet ideologisk kaliber. Verden endres, 

åpenbart mot det skumle og ukjente, og da er det ikke så rart at mange 

stiller seg undrende til årsakene. Vi har opplevd flere skuffelser enn vi 

kan holde telling på, og politikerforakten når nye høyder ¬– akkurat da 

høysesongen for sanking av stemmer blåses i gang. Da samles vi rundt 

bestemte løsninger og kandidater, som med stor iver prøver å lokke folket 

til seg. Men dersom man kun lytter til seg selv eller folk man er enig med, 

mister man ikke bare sin mulighet til å bli en dydig samfunnsborger, 

men også til å bli en autonom privatperson – man kan ikke realisere eller 

erkjenne seg selv som et individ. 

Ifølge Arisoteles er fornuften en av tingene som utgjør mennesket. 

Mennesket er lettlurt. Vi tror på noe ut ifra oversikten man blir tildelt av 

andre (som politikere og sosiale nettverk). Utseender, stemningsbølger 

eller alle inntrykkene som sansene dine fanger opp, er dessverre ikke noe 

annet enn en form for mental tilfredsstillelse – og man trenger ikke være 

filosof eller psykolog for å skjønne at det man tror ikke alltid samsvarer 

med virkeligheten. La oss innse dette, folkens: forfengeligheten spilte oss 

et puss nok en gang. Ingenting å skjemmes over – for all del! Dette er 

menneskelige trekk som har blitt utnyttet lenge – og som utnyttes ennå. 

Retorikk er avgjørende for dette. I Sokrates´ dialog med Gorgias (i verket 

med samme navn) forklarer han at retorikken er kunnskapen om å 

overbevise folk, og at det er i hovedsak hva all retorisk virksomhet går 

ut på. For å understreke poenget, trekker han frem et eksempel på at 

det er personen som behersker retorikken som vil få pasienten til å ta 

medisinene – ikke legen. Retoren vil være mer overbevisende enn legen 

i å forklare hvorfor pasienten skal ta medisinene. Med en besnærende 

bruk av ord kan til og med en pølseselger virke som en mer troverdig 

kandidat for statsministerstillingen fremfor den akademiske og erfarne 

embetsmannen. 

Overbevisning er noe helt annet enn å overtale, som bare betyr at du får 

andre over på din side. En som er ute etter å overtale vil ofte benytte 

uklarhet, uvitenhet, skepsis, spenninger og stemninger blant oss til sin 

retoriske fordel. Fordi retorikken blir et stadig mer effektivt virkemiddel, 

blir vår forståelse av samfunnet mer og mer basert på løgner og tomme 

løfter. Kanskje virker det som vage termer, men de har betydelige 

konsekvenser. 

Nettopp fordi begrepenes betydning kan virke tvetydige er de åpne 

for tolkning, slik vi er åpne for sanseinntrykk. Vi er forskjellige som 

individer, men likevel mennesker. Alle har sine subjektive oppfatninger 

og anvendelser av sanseinntrykkene, og det er nettopp fordi vi er 

forskjellige at resultatet varierer. Sansene tolker både om du har 

full oversikt eller ikke, og hopper gjerne rett til konklusjonene. Slike 

tilbøyeligheter går hånd i hanske med overtro eller fanatisme. Når man 

tror (f. eks. på parti, ideologi, sannhet osv.) så er det oftest fordi man 

absolutt vil tro det beste om det eller fordi man ikke forstår det. 

Mennesker er flokkdyr. Det at vi omgås i sosial samkvem (eller flokker) 

gjør oss tilbøyelige for to alternativer: enten markerer du deg som 

lederen i flokken mens resten føyer seg (u)villig, eller så føyer du deg 

som alle andre til den (u)kjente skikkelsen og lar deg lede. Det samhold, 

sosiale nettverk og samarbeid som i økende grad baseres på løgner og 

kyniske verbale manipulasjoner (med politikere som prakteksemplar), 

gjør større skade enn man tror. Man ender opp med et samfunn der 

man blir mer skeptiske til hverandre, mindre samarbeidsvillige og mer 

atomistiske, og fellesprosjektet om det gode liv sammen rakner sammen. 

At enkelte kan maksimere nytteverdien av en virksomhet for egen 

gevinst og fordel på bekostning av andre, endrer synet på likeverd og 

moral som lenge har utgjort fundamentet for vår interaksjon. Individet 

vil bli mer ensomt blant de fiendtlige medmenneskene i samfunnet og 

overlevelsesinnsiktet vil dominere vår hverdag. Idealet om et ansvarlig 

menneske og konseptet med gjensidighet mister som mening. 

Da opphører meningen med livet som et selvstendig, ansvarlig menneske, 

ettersom man ikke kan ta valg man ikke var klar over. Filosofen St. 

Augustin understreket at blind tro uten fornuft fører oss utenfor 

virkeligheten, fordi vi som mennesker forfengelig nok har tendenser til å 

fokusere på det materielle. Dette ensidige fokuset skjer nettopp gjennom 

sansene (hørsel og syn) der det mest forførende og tilfredsstillende 

spiller en rolle. 

Mennesket er kanskje ikke ufeilbarlige eller perfekte, men likevel er vi 

utstyrt med et viktig aspekt som skiller oss fra dyrene og de animalske 

instinktene – fornuften, slik Aristoteles poengterte. Vi mennesker er i 

stand til å lære av våre feil og dermed bli rikere på erfaring. Man kan 

bryte med vår tidligere tilværelse og starte på nytt. Menneskets evne til 

å reflektere over sitt eget liv muliggjør ikke bare evnen til å foreta valg, 

men avslører også at tilværelsen ikke umiddelbart gir mening. 

Det er selve tankeevnen og kritisk tankegang som gjør oss i stand til å ta 

selvstendige valg man står overfor. Dersom bakgårdskatten (altså dyr) 

hadde hatt et snev fornuft i bakhodet, så ville den ha hengt med hodet av 

skam over tanken på hvor mange andre katter den har vært i uhemmet 

paringsaksjon med. Uten erfaringer ville vi ha vandret omkring på lykke 

og fromme (jfr. Sokrates). Det er nettopp fordi vi oftest lærer gjennom 

gale valg at vi lærer mer, ettersom man sitter med erfaring i tillegg til 

viten – «learning by doing». 

Neste gang man står overfor et valg er det viktig å ikke ta fornuften eller 

kritisk tenkning for gitt. Vi vil det beste ut av samfunnet, og kommer opp 

med løsninger som virker ideelle, men man vil stå overfor uenigheter 

angående hvordan slikt skal realiseres. Når neste valg er i anmarsj, er 

det viktig å ikke bare bruke fornuften over de alternative kandidatene, 

men også holde vedkommende ansvarlig for ethvert valgløfte(r) han/hun 

sverger på sin døde forelders grav. Uten massene ville ikke politikere hatt 

embetene sine, og dersom de ikke fortjener vår tillit så fortjener de ikke 

lenger å holde setene vi stemte dem inn i. Det er en av grunnene til at 

vi har valg hvert fjerde år, for å få inn de rette og fjerne de uønskede 

elementene. Om ting ikke ble innfridd slikt vi hadde forventet, så sitter 

man igjen med erfaringer verdt å ta regnskap av (selv om jeg foretrekker 

det engelske setningen «food for thought» for å summere dette mer 

«spot-on»). 

26 Retorikk i politikken

«...Med en besnærende bruk 

av ord kan til og med en 

pølseselger virke som en mer 

troverdig kandidat for 

statsministerstillingen 

fremfor den akademiske og 

erfarne embetsmannen..». 


Tekst: Kristoffer Andersen, styremedlem i Rødt Arendal og Grimstad|Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen 

Hva må gjøres med ulikheten? 

Skal det fokuseres på arbeid mot fattigdom eller ulikhet? Er utgangspunktlikhet nok for å forebygge 

ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være effektene av ulikhet i et samfunn? 

Disse, og flere andre spørsmål, er aktuelle problemstillinger som prøver å gis et svar på i denne 

teksten. 

Fattigdomsreduksjon er ikke nok 

Om man kun er opptatt av de fattige og stirrer seg blind på èn gruppe i 

befolkningen, står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger 

hos de fattige. Man overser hvordan fattigdommen i store grupper primært 

henger sammen med rikdommen til noen få. 

Fattigdomsgrensene 

Fattigdomsgrensene kan sies å settes noe tilfeldig. Ifølge FN er man fattig om 

man tjener under 12 kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som 

ekstremt fattig dersom man tjener under 6 kr dagen, tilsvarende èn dollar. 

Fattigdom måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for å 

kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan betegnes 

som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir heller ingen forståelse for hva 

som skjer dersom man befinner seg rett over denne fattigdomsgrensen. Om 

man kun tjener 14 kr dagen, vil man garantert fortsatt oppleve seg selv som 

fattig – i hvert fall hvis naboen din i tillegg er søkkrik! 

Skifte av fokus for mer omfattende resultater 

Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser, reduserer 

ikke de økonomiske skillene mellom folk. Et søkelys på ulikhet derimot, 

omfatter selve den totale omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. 

Derfor kan det argumenteres for at økt fokus på problematisering av ulikhet 

gir et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle, fremfor økt fokus 

på problematisering av fattigdom. 

Like muligheter er ikke nok 

Noen hevder at fordelingen av ressurser i et samfunn er rettferdig så lenge 

folk ikke blir diskriminert, og har like muligheter og rettigheter til utdanning 

og helsetjenester. Deretter vil talent og anstrengelser fra den enkelte avgjøre 

hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik argumentasjon kan ulikhet ses 

på som noe positivt, fordi den stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne 

måten å tenke på tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som 

arves gjennom generasjoner. 

Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og 

Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant likevel ikke 

arbeid. Disse ungdommene hadde liten, eller ingen, grad av innflytelse i 

samfunnet de levde i. 

I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er store. Det er 

viktig å forstå hvordan det strukturelle lager forutsetninger for menneskets 

handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper ulikheter i samfunnet for 

å kunne endre dem. 

Ulikhetens effekter 

Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Det kan dokumenteres 

at stor ulikhet i inntekt reduserer økonomisk vekst, og øker fattigdom, 

arbeidsløshet og konflikter i samfunnet (hentet fra Norsk Folkehjelps 

Inequality Watch – Mind the Gap). 

Høy grad av ulikhet gir også ulik politisk innflytelse. Situasjonen legger til rette 

for elitenes kontroll over staten, og gir elitene mulighet til å føre en politikk 

basert på rene egeninteresser. 

Større likhet i tilgangen på ressurser kan bidra til et redusert konfliktnivå, 

mindre fattigdom og økt økonomisk vekst. Derfor bør det være et uttalt mål å 

arbeide mot minst mulig ulikhet i ethvert samfunn. 

Oppsummerende 

Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser undergraver 

likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse av store deler av 

befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen urettmessig samler enorme 

rikdommer på andres bekostning. 

Folk med lite makt og ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske 

beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både rettferdighet 

og demokrati. 

Strukturelle problemer gjenkjennes som individuelle problemer 

Like muligheter til utdanning og helsetjenester er heller ikke nok i seg selv. 

Man må kunne nyttiggjøre seg av utdanningen og ha tilgang til et arbeid med 

en inntekt å kunne leve av. Tilgang til arbeid handler om mye mer enn kun 

den enkeltes egne anstrengelser! 

28 om ulikhet i verden


28 telefonselgere

Telefonsalg - 

doden eller redningen 

for studenter ? 

Tekst: Roar frivold skotte | Illustrasjon: silje fjørtoft 

Veldig få som noensinne har svart på en oppringing med et nummer du aldri 

har sett før, er takknemlige for telefonselgere. De belemrer oss med lange 

utredninger om produkter vi ikke ønsker, og de dreper sakte men sikkert 

drømmen om en ukjent oppringer med hederlige hensikter. Men burde vi – 

særlig oss studenter – egentlig være takknemlige? 

Alle har en venn eller bekjent som enten jobber, eller har jobbet, 

med telefonsalg. Enten det er for energi-selskaper, teleselskaper 

eller for et eller annet veldedig formål. Kanskje har du selv vært 

innom telefonsalg? Hovedorganisasjonen Virke, som er en arbeidsgiverforening, 

anslo i 2014 at det er rundt 40 000 mennesker som 

jobber med en slags type telefonsalg; nå i 2016 har de sagt at det er 

ca 80 000. De aller fleste av dem – hevder de – er under 30 år. Er 

telefonsalg en lett inngang for ungdom til sin første jobb, en flott 

mulighet for litt ekstra kapital? Eller er det en plage for samfunnet, 

og en lett måte å pynte på arbeidsledighetstallene? 

et bruk-og-kast samfunn av arbeidstakere i telefonselgerbransjen. 

Én av de vi spurte ville slutte allerede første dag, men fortsatte i 

flere måneder på grunn av pengene. 

Felles for alle var ikke at de sluttet på grunn av selvfølelsen eller det 

umoralske i arbeidet – det var salgspresset. Selv fra «snille» sjefer 

ble det uttrykt at dersom man ikke oppfylte salgskravene ble det 

fort kroken på døra for vedkommende. Dersom man vil lære om 

det mest ekstreme resultatet av slagspress anbefaler jeg å lese seg 

opp på Wells Fargo-skandalen, der urealistiske salgskrav førte de 

ansatte inn i et enormt svindelnettverk for å beholde jobben. 

Det skapes ikke så mye verdier av å snakke i telefonen hele 

dagen 

Etter å ha rådspurt oss med en del som jobber eller har tidligere 

jobbet som telefonselgere, er det mange av de samme fenomenene 

som kommer frem. Selv om det på mange telefonsentre er et godt 

arbeidsmiljø, så er det noe ved selve arbeidet som tydeligvis har 

påvirket de vi har spurt. Følelsen av å lure folk, eller gjemme seg 

bak et lerret av anonymitet. Å bryte seg inn i deres sfære for å 

tilby dem noe de egentlig ikke trenger, og som selgerne selv aldri 

ser. Det er forståelig at man blir litt sliten i hodet av å repetere det 

samme manuset om og om igjen hver dag. Det påvirket studentene 

vi snakket med å jobbe på telefonsentere. Etter en arbeidsdag var 

det slett ikke uvanlig å bare ligge i sengen resten av dagen, unngå 

telefoner og slutte å sosialisere. Noen sluttet til og med på studiene, 

fordi de ikke lenger hadde motivasjonen. Tappet telefonsalg 

studentene for vilje og motivasjon? 

Og hva gjør man når man hele tiden føler seg tom? 

Når jobben suger mennesket ut av deg? 

Man slutter. Veldig få av de vi snakket med, jobbet som telefonselger 

i lenger enn seks måneder. Det ble for mye, de fikk seg en annen 

jobb, de ble oppsagt. Fellestrekket er den korte arbeidstiden; det er 

Nødvendigheten av telefonsalg (?) 

Hittil i artikkelen har jeg kun omtalt de negative tankene og tilbakemedingene 

rundt telefonsalg. Men er ikke telefonsalg i realiteten 

bare en jobb som alle andre? Man har kollegaer og sjefer, og man 

sosialiseres kanskje utenom jobben. Det var slett ikke uvanlig med 

fredagspils og interne konkurranser med bonuser. Og lønnen er 

slett ikke værst, det kan jo også bidra til den korte arbeidstiden. 

Lønnen er såpass høy at man føler man har spart opp nok på et 

halvt år til å klare seg resten av studietiden. 

I sommer kom Virke – arbeidsgiverforeningen – ut i NRK og advarte 

om forbud mot telefonsalg. For Stortinget jobber nemlig med en lov 

som vil innskrenke frihetene telefonsalg-selskapene har til å plukke 

telefonnumre. Hurra, sier det fleste, men det vil få katastrofale 

utfall mener Virke. 

Halvparten av alle ansatte innenfor bransjen kan miste jobben, 

mente NORDMA, en bransjeorganisasjon innenfor salg og 

e-marketing. Det er 40 000 mennesker på landsbasis. En oppsigelsesbølge 

på størrelse med oljekrisen. Det kommer til å gå ut over 

oss studenter. 

Er et forbud mot telefonsalg virkelig et lys i enden av tunnelen for 

oss unge, eller er det et møtende tog? 


text and photo: Jin Seong Jeong 

Norway from the point of 

view of a Northeast Asian 

A few weeks after I came to Kristiansand, I asked a Polish woman, 

«What comes into your mind when you think of South Korea?» She said 

«Orientalism,» and added that she thought it must be extremely different 

from Europe and the people here. Northeast Asia – South Korea, North 

Korea, Japan, China – was an unknown world for her, and a place where 

everyone looks almost the same, because of the identical hair color – from 

European peoples´ point of view. Northeast Asia is literally the unknown 

world for many Europeans. On the other hand, European countries are 

more well-known for many Northeast Asians, as many people go traveling 

to European countries and we get exposed to many European issues in 

the news. However, when it comes to Northern European countries, like 

Norway, it is not easy for us to know. We know it´s one of the richest 

countries in the world with one of the highest standards of living. But 

that´s about it. Therefore, I decided to interview Northeast Asians who live 

in Kristiansand about their experiences of Norway, to know how it feels for 

them to live in Norway. 

At first, the professor asked a class with 32 exchange students «What word 

do you associate with Norway?» 

The result is shown above. 

Most people wrote «nature» and other related words. In a similar way, I 

asked people from China and South Korea «What word comes into your 

mind when you think of Norway?» They answered «Amazing nature, a 

country where people live well, it is utopian and pure.» Likewise, not only in 

many European countries, but also all over the world, Norway is perceived 

as having beautiful nature and as being one of the best countries to live in. 

This perception is the same for many Northeast Asian people. 

Body & Conclusion 

To help your understanding, I will describe the basic characteristics of 

Northeast Asia. First, 

Northeast Asian countries are primarily influenced by Confucianism (a 

system of philosophical and ethical teachings founded by Confucius and 

developed by Mencius) and Buddhism. Second, they have high population 

densities. Third, they are rapidly developed countries. These are some of 

the most important facts for the culture of these countries. At the same time, 

I think that these facts are what distinguish Northeast Asia the most from 

Norway. I interviewed four Chinese and two South Koreans who have been 

living in Norway for over one month, and one Chinese person who has been 

living here for around a year. 

1.Nature 

As always in Norway, the thing most talked about is nature. Many of them 

were surprised at the wonderful nature even though they had expected it. 

They mentioned not only the big attractions, but also that every mountain, 

lake, and building is beautiful. Thanks to the wonderful nature, they feel 

that they can use their free time the way Norwegians do. In contrast, 

enjoying nature is more difficult in their home countries. 

2. Consideration 

Many of them said that Norwegian people are very kind, even to strangers. 

They experienced help from Norwegians, even though they sometimes did 

not ask for it, but simply because they looked like they were having difficulty. 

I think Norwegians´ English speaking ability helps us, because we can meet 

English speakers everywhere in Norway. Furthermore, Norwegian people 

try to give priority to people who are disabled or in difficulty, and they 

spontaneously care for them. Personally, I was surprised to see Norwegians 

clear the way in a club after seeing a man in a wheelchair, even though 

some of them looked like they were drunk. These kind of actions seem to 

be second nature for Norwegians. Taking this into consideration, all the 

Northeast Asian people agreed that Norwegians are very considerate and 

kind towards people in need. 

3. Stores closed too early for them 

This can make Northeast Asians uncomfortable. The reason why we feel 

this way is that the service industry is well developed in Korea, China and 

Japan. Supermarkets usually close around 12PM, and in addition there are 

lots of 24/7 convenience stores. I think this is because in Northeast Asian 

countries there are lots of big cities with large populations. There are many 

stores, apartments, convenience stores, amenities and so forth. For these 

reasons, it could definitely feel different for people from Northeast Asia, 

because there are relatively less people here, but they said that there is 

nothing to complain about, because every building is up to date, the roads 

are not crowded and air is so much fresher. 

4. Equality 

I would also like to discuss gender equality and the lack of hierarchy here 

in Norway. In the past, Northeast Asian countries had a male-dominated 

society, and this has not been fully broken down yet. In addition, there 

is fierce competition to get a respected job. For example, people want to 

get into prestigious companies, big companies, and become high-class 

professional people. Due to this, there is class-consciousness throughout 

the society. However, in Norwegian society, men frequently contribute to 

home and family life, and can been seen out shopping or walking with 

their children. At the same time, we can also see a number of women in 

gyms with more muscle mass than some men. It seems to me that here, 

masculinity and femininity has less meaning. Everyone acts like men and 

women. Besides, everyone looks equal and there is no class-consciousness. 

I think we in Northeast Asia should learn and follow these values as soon 

as possible. 

There are lots of reasons why Northeast Asia and Norway are different. 

However, I believe Norwegian politics continue to emphasize «Equality.» 

I believe this political philosophy makes Norway the happiest country in 

the world. From my point of view, the concept (or culture) of emphasizing 

’Equaility’ should be spread out across the world. 

28 norway vs asia

Lettvint lapskaus 

For meg er lapskaus synonymt med høst og barndomsminner. Jeg husker enda da jeg tuslet hjem fra skolen med våte cherroxer og noen gule, medplukkede høstblader 

i hånda. Hjemme ventet mormor med tørre sokker og den tykke, lyse lapskausen som hadde kokt i timevis. Ingenting her i verden kan slå mormors lapskaus, men 

oppskriften under er en veldig god og enkel studentversjon. Det beste av alt er at den er ufattelig billig, så her kan nye høstminner skapes uten at det går utover 

lommeboka. Hva med å invitere noen på middag? 

Tips! 

Ingredienser 3-4 porsjoner 

½ pose (400g) frossen lapskausblanding 

0,5-1 pose potetstappe 

Ca 300 g kjøttpølse 

1 buljongterning 

Fremgangsmåte 

1. Ha lapskausblandingen i en kjele, og fyll med vann 

slik at grønnsakene er dekket. Kok opp. 

2. Tilsett pølse kuttet opp i terninger og buljongterningen. 

La det småputre i 10 minutter. 

3. Ta kjelen av varmen og tilsett noe av posen med 

potetstappe. Mengde bestemmer du ut i fra hvor tykk du 

vil ha den. Smak gjerne til med salt og pepper. Vent et 

par minutter før du serverer. 

Lat ned appen “Mattilbud” 

for å ha oversikt over 

ukens beste dagligvaretilbud! 

tekst og foto: ine rossebø knudsen 


Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når 

jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i 

tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev. 

Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem 

og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje 

bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for 

møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det 

møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg 

husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg 

fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten 

et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som 

utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i 

en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller … 

Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja, 

jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller 

annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha 

et minne av erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg 

vet, vet jeg da? 

Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min 

forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er 

sikker på. Angsten og alt jeg avleder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt 

evneveik osv. Problemet løst. 

Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del av min essens? Vil jeg 

slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten 

uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum? 

Nei, jeg drømmer, og jeg er lei av det, lei av denne roingen! Jeg lengter etter å 

våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis 

være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått. 

Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet 

så fint uttrykte det. 

Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke 

på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan 

jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror 

det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at 

jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et 

ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne 

jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del av meg, meg som er alene osv. 

Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne 

tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger. 

Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å 

stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så 

mørke at veggene ser ut som de er dekket av våt bark. En eller annen 

går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒ 

ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen 

og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur 

det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det 

står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som 

et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg, 

ansikt mot ansikt, til jeg – 

Folk tenker for mye… 

– åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten? 


Det skal være sikkert og visst. 


Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker? 

Tåkehistorien - del 3 

tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen 

34 har du tenkt?

Å … heisann! Det var deg, ja! Spesielt du tenker mye, men det er ikke til å 

unngå. 

«Hvor er du?» Du trenger ikke å rope sånn uti luften, jeg hører deg bedre her 

inne. Nei, spar meg, denne drømmen er rar nok allerede så motvillig? Hold 

opp. Jeg har ventet lenge på deg. Slutt. Jeg ga nesten opp. Alvorlig talt! En liten 

stund til, så kanskje HOLD KJEFT! Det ville tatt en evighet å våkne igjen.Jeg 

orker ikke dette… Hva er verst: at folk tenker for mye, eller å ikke tenke selv 

i det hele tatt? Jeg hører ikke på deg. Forsvinner ikke noe av en selv når en 

mister tenkeevnen? Er den oss? Hvis ikke, hva er oss? Blabla blabbedi bla… 

Tankeevnen selv er en flyktig og tilfeldig greie som hele tiden flyter av gårde 

øyeblikk for øyeblikk uten å virkelig gi seg til kjenne for hva den egentlig er 

eller hva den gjør med oss. 

Jøss, så lykkelig jeg ble! Så merkelig hvor lykkelig jeg ble! Bare helt plutselig 

som det! Og du kjenner ikke angsten? Javel, så du vet om dét også? Så klart, 

dette er jo drømmen min, vi deler gjerne litt hukommelse – du er vel et 

produkt av hukommelsen, kanskje av et minne. Jeg kan forsikre deg om at 

jeg ikke er det. I så fall er jeg forbauset over kreativiteten min! Jeg kan også 

forsikre deg om at dette ikke er en drøm. Jada, særlig. Men jeg kan likevel 

hjelpe deg å våkne. Oi, den var dyp. Har du noen flere visdomsord på lur, O 

store stemme i hodet mitt? 

Greit. Jeg skal slutte å snakke. Men først må jeg spørre deg noe. Svaret ditt 

vil utløse konsekvensene for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet, 

frøet, the first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder 

som følger: Vil du våkne? 

Jeg griper fatt i kleppen, reiser meg opp i båten og svinger rundt i håp om å 

treffe noe du burde tenke på, er at jeg er immateriell. Det der er meningsløst. 

Ha deg vekk. Det er irriterende å omgås noen som er usynlig. Er det så 

fælt som du vil ha det til? Er ikke selve DU usynlig, eller i hvert fall umulig å 

gripe fatt i? Men uansett, fin klepp! Husker godt den. Nei, ikke du også! Jeg 

skjønner det gjør vondt å leve med sine synder. Selv ville jeg kastet kleppen 

over bord, det er da en så fæl ting å ha med seg, alle minnene om de tingene … 

«Så klart!» 

Når skal du lære deg å ikke rope? I hvert fall, la meg vise deg noe … 

Ta deg en eksamenspause til fortsettelsen i neste nummer av Unikum! 

«Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, noe jeg trenger å angre på, for jeg vet at 

dette er en drøm!» Jeg setter meg ned på toften, senker armene og slipper 

kleppen oppi båten. Jeg folder armene mine. Det er stille. Jeg snur og ser 

rundt meg på tåken, som virker som den skal sluke meg. 

Jeg beklager om jeg tilnærmet meg på en dårlig måte. Jeg husker aldri hva du 

husker, det er jo så mye å holde styr på her. Det kommer du til å bli minnet 

på igjen snart … slik alle alltid blir, før eller senere … noen ganger går det en 

evighet, som for deg. Men nå har du truffet meg igjen, ikke sant? Jeg mente 

aldri å være noe annet enn en venn. Her, få litt serotonin av meg. 

august 2016 unikum nr 6 35

Unikum 9 - 2016 (november)

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?