Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

Tåkehistorien
tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Jeg hørte en gang at dersom man har bind for øynene og prøver å gå i en
rett linje, vil man i stedet alltid gå i sirkel, visstnok for at man ikke skal gå
seg vill. Men jeg vet nå ikke. Man kan gå seg vill selv om man kjenner seg
igjen.
Jeg ror gjennom en tykk, hvit tåke med en automatisk rytme, med ryggen
min vendt mot hvor enn jeg drar hen. Hendene følger en oval bane som en
planet rundt en sol – ned mellom knærne, opp til skulderhøyde og tilbake
mot brystkassen – mens årene kutter som kniver i vannet, trekker båten
fremover og drypper fra seg når jeg løfter dem opp. Årene ruller i krokene,
overkroppen min bøyer seg frem og tilbake på hoftene, igjen og igjen, hver
runde lik den forrige. Hendene er som bundet sammen med grepet om
årene, som om jeg aldri har og sluppet dem og aldri vil slippe dem.
liker bevisst drømming; det gir meg en avstand til min angst jeg ikke får
ellers. Den blir som noe som ikke angår meg direkte – for jeg er strengt tatt
ikke den samme i drømme som i våken tilstand, så hva har da angsten med
meg her i båten å gjøre? Min angst er våkne meg sitt problem. Jeg legger
meg ned i båten og håper på å se et glimt av stjernehimmel; jeg vil gjerne
se den i drømme; evigheten blir for mye for meg ellers. Men alt jeg ser er
tåke som flyter rundt som spindelvev og vrir rundt seg selv som en slange.
Jeg har et ambivalent forhold til min angst. Den kommer i bølger og er i
begynnelsen riktig så deilig; for en skakket stund får det ensformige livet
mitt en hensikt, konflikt og et mål, nemlig å overvinne angsten. Så klart,
etter hvert som jeg innser umuligheten i dette, pleier jeg å nedjustere målet
til å bare holde ut angsten og håpe at den går vekk av seg selv, men når også
Men hvorfor ror jeg? Ærlig talt: Jeg ror, men uten at jeg føler viljen til det.
Har jeg noen gang ikke rodd? Jeg prøver å ikke ro, men fortsetter likevel.
Er vel naturlig slik. Jeg prøver å slutte, men det kribler sånn i armene, jeg
skjelver som to magnetisk like poler som dyttes mot hverandre. Hendene
mine fortsetter sin ovale bane, rundt og rundt, en evig sirkel.
Evig. Så monotont… så velkjent. Definisjonen på monotoni er vel noe altfor
velkjent. Men hvor kjenner jeg det fra? Hvor… et annet sted… ikke her….
hva er her? Hva er… dette er en drøm!
Jeg slutter å ro. Fingrene låses opp, armene er stive og vonde å bevege på.
Dette er bare en drøm. Ikke verre enn det, nei. Jeg liker jo å drømme, spesielt
når jeg er bevisst på det, for da kan jeg kontrollere drømmen – av og til. Jeg
legger inn årene i båten og lukker øynene. Tropisk øy, tropisk øy, tropisk
øy. Fortsatt tåke. Teselskap, teselskap, teselskap. Tåke. Bloody Mary, Bloody
Mary, Bloody Mary. Men…? Skuff! Er dette virkelig det beste hjernen min
kan finne på? Tåke og hav? Ikke engang noen bølger? Gi meg i det minste
en storm, noe jeg kan leke sjøkaptein på! Hva har jeg gjort i dag? Har dagen
virkelig vært så stille at hjernens fordøyelse av minnene frembringer tåke
og hav, et design på noen kvadratmeter gjentatt i det uendelige? Er dette
virkelig… ok, glem i dag – hva har jeg gjort noensinne? Jeg husker bare en
følelse... fullstendig kjedsomhet… monotoni som fremstår nærmest evig…
til tider avbrutt av angst.
Angst! Der har vi det. Vidunderlige angst! Nå husker jeg også hvorfor jeg
34 har du tenkt?

dette blir umulig, skriker jeg og skjeller ut min angst – men den fortsetter
å plage meg ved å minne meg på hvor alene, merkelig, mistilpass, sosialt
forkrøplet og evneveik jeg er.
Men takket være min angst opplever jeg verden og menneskene i den på en
fascinerende måte; jeg fikserer på detaljer og inntrykk og ser faktisk verden,
heller enn bare betrakter, erfarer og sluser den gjennom sanseapparatet på
automatikken slik jeg pleier for å slippe å tenke for mye på ensformigheten.
Men klart, den samme fikseringen på detaljer retter jeg mot meg selv og
understreker hvor alene jeg er, og så videre. Bare når angsten har holdt på
så lenge at tidsoppfattelsen min slutter å gi mening, når jeg tror at endelig,
nå er angsten endelig permanent, nå har den endelig grepet meg for godt
og vil forfølge meg resten av livet – bare da gir den slipp. Og jeg ser – eller
heller ikke ser – verden som normalt igjen.
Pussig så mørkt vannet er. Det ser på en måte falskt ut, som et sceneteppe.
Men når jeg griper en håndfull er det akkurat som vanlig vann – uten farge,
uten form. Det kribler litt når jeg lar det renne mellom fingrene. Hvor
dypt er vannet? Det er det umulig å si noe sikkert, så mørkt som det er. Det
ser både uendelig dypt og helt flatt ut samtidig, og øynene mine spretter
mellom disse to perspektivene, det flimrer, fy faen så svimmel...
Jeg legger meg tilbake og lukker øynene … lurer på om det går an å sovne
i en drøm. Jeg har drømt flere ganger at jeg våkner to-tre ganger på rad –
må jeg ikke da rent logisk sovne to-tre ganger i drømme? Enten det eller
så faller jeg direkte ned i en drøm i en drøm. Å falle ned i en drøm, som å
falle ned i en brønn – så lang og dyp at det virker som man selv står i ro i
løse luften mens veggene suser forbi, som om hele verden flytter seg rundt
deg heller enn at du flytter deg rundt i verden – som om du er universets
sentrum. Jeg åpner øynene – fortsatt tåke.
Jeg står opp i båten og ser meg omkring. Tåke over meg, til venstre, høyre.
Rart jeg ikke har våknet ennå, for jeg er mektig lei av denne drømmen.
Kanskje jeg burde ta saken i egne hender, hender som nå er frie fra årene.
Kanskje jeg burde hoppe uti, selv om det muligens vil bli et mareritt når jeg
synker mot bunnen. Det er en risiko jeg får være villig til å ta; har jeg først
angst kan jeg takle et mareritt. Og jeg kan leve en stund på dette, på denne
lettheten i hodet jeg har fått i denne bevisstheten som følge av refleksjonen
rundt angsten. Jeg er ikke omtåket lenger – eller jo, klart, men ikke av angst.
Jeg er fornøyd. På tide å hoppe i havet, på tide å våkne. Jeg står opp i båten,
lukker øynene og setter foten oppå båtkanten.
Et slag i baugen rykker meg ut av balansen og jeg faller i båten og slår hodet
mitt. Jeg hører plasking i vannet. Er det stormen jeg ønsket meg? Nei, noe
i vannet hoster, så høyt at jeg kjenner båten riste og trommehinnene mine
trekke seg i fosterstilling – i det minste forestiller jeg meg det slik, kanskje
fordi jeg selv trekker meg i fosterstilling mens jeg dekker for ørene med
hendene, men jeg hører fortsatt. Vesenet i vannet hoster med en skarp og
skrapende stemme som et uhyre vekket ut av dvale, med en desperasjon
som om det prøver å gulpe opp noe som sitter fast i sjelen. Etter et langt
og utmattet hikst blir det stille fra vannet, men hjertet mitt banker og
overdøver stillheten slik bare livet selv kan. Vær så snill jeg vil våkne vær
så snill vær så snill…
august 2016 unikum nr 6 35

Båten rister ikke, jeg hører ingenting - enten er jeg døv eller så er det faktisk
stille. Jeg løsner ut av fosterstillingen, oppmyket av stillheten, og kryper
ut fra under toften. Jeg får øye på noe i bakre hjørne, et langt treredskap.
En klepp ... har den alltid vært her? Jeg kan ikke huske å ha sett den før.
Vent … så klart, huff, jeg glemmer jo at jeg drømmer. Må slutte å ta dette
her så seriøst. Man husker jo aldri begynnelsen på drømmer. Kleppen har
naturligvis alltid vært i båten, uansett hvor lenge jeg har rodd og ikke lagt
merke til den. Sånn må det være.
Jeg griper kleppen og ser på tuppen, som har blodflekker rundt og en krok
på siden. Kroken er hakkete, bøyd og mørkerød fra blod og rust. Jeg reiser
meg, beina rister og er ustøe, båten vugger når jeg finner fotfestet. Jeg
puster dypt inn og svinger kleppen i lufta, med håp om å rive tåken som
et spindelvev.
Noe dunker i baugen, og jeg faller ned til sittende stilling på toften. Båten
krenger til side og vrir så tilbake som om den prøver å slå igjen, mens jeg
lener overkroppen frem og tilbake for å skape likevekt. Båten stabiliseres;
jeg løfter føttene over toften, hever kleppen, lener meg over baugen, og slår
i det mørke vannet. Jeg svinger og svinger kleppen, kroken flerrer vannet,
pirker i vannet - men når snart ikke vannet i det hele tatt, og det begynner
å dryppe fra skroget under meg. Jeg klamrer meg rundt baugen, snur
blikket bak - båten står på skakke, havet raser nede ved akterspeilet, hvor
to tynne, svarte armer krafser og klorer, som om havet har grodd lemmer
og prøver å dra ned båten, som rykker opp og ned og rundt som i en storm.
Jeg kniper igjen øynene; hjertet skifter rytme annethvert slag; dunkingen
fra alle pulsårene i strupen, håndleddene og pannen føles tydelig, slår i
bevisstheten min, som om en ånd har omringet meg og banker på bestemte
punkter på kroppen min og brøler om å komme inn.
La meg våkne …
igjen, det rykker i armen, jeg rykker tilbake, flere ganger - og rykkene blir
lettere og løsere. Kleppen spretter opp fra vannet, med noe stort, rundt og
svart på kroken. Jeg faller bakover på ryggen, kleppen glipper fra hånden
og lander ved føttene mine. Klumpen skriker enormt, skriker så det rister
i båten og vannet rundt spretter i små dråper. Jeg røsker ut kleppen og slår
igjen.
«Au, slutt!» roper den, og ristingen demper seg. Jeg ser nå konturene av
et ansikt, av en nese, munn og øyne - kleppen ligger plantet i venstre øye.
Ansiktet ligger på siden og ser ut som det er dekket av en svart og svakt
gjennomsiktig hinne – ansiktstrekkene er diffuse og ubestemmelige, bare
antydet i gråtoner. «Var det slik det føltes å ha personlighet?» Hodet beveger
ikke munnen for å snakke – i hvert fall ikke utelukkende munnen, men
heller vrir og vrikker på hele seg for å gjøre seg forstått. Kleppen peiler
rundt i takt med bevegelsene til hodet og klakker tidvis i båten. «Det kiler i
strupen …» sier hodet videre.
Jeg finner endelig på noe å si, etter å ha bare sett på i vemmelse og
fascinasjon. «Ja, du mangler kropp.» Hodet sukker. «Den var gammel og
skrøpelig. Jeg har jo levd en stund.»
«Seks-syv timer maks,» sier jeg. «Å nei,» svarer hodet, «jeg vandret
gjennom mange evigheter på havbunnen – eller, vandret gjorde jeg ikke
i bokstavelig forstand, for jeg følte ikke kroppen min, men det var likevel
en slags vandring …» og hodet snakker og snakker og snakker videre om
denne vandringen, som varte så lenge at den visket ut tidsoppfattelsen,
revnet virkeligheten til irrelevans og skrumpet bevisstheten ned til et atom
som så splittet slik at all eksistens flommet inn og fylte og utvidet hodet som
en ballong, fylte helt til logikkens yttergrenser, helt til – det sprakk. «Det var
lidelse, men likevel så vidunderlig,» sier hodet til slutt.
Brusingen fra havet forsvinner. Jeg åpner øynene og ser baugen dale ned.
Skroget lander hardt og ploger nedi vannet, som om havet er i ferd med å
sluke båten. Jeg slipper baugen når det endelig er rolig igjen. Jeg reiser meg,
rykker blikket styrbord og babord, løfter beina over toften, peiler blikket
over vannflaten. Uten noen annen motivasjon enn en slags følelse, slår jeg
kleppen nedi vannet. Jeg svinger kleppen igjen, den skjærer i vannet. Igjen,
og den stikker i noe og setter seg fast der. Kleppen er tung, armen rykkes
nedi vannet, jeg holder igjen fra båtkanten, armen kribler i vannet, jeg løfter
34 har du tenkt?

«Ja, nå vet jeg at dette er en drøm,» humrer jeg. «Hva?!» sier hodet så tåken
flagrer og vibrerer. «Du avbryter meg med en sånn flåsete kommentar?
Ikke nok med det, men du hjelper meg ikke opp i båten! Jeg strevde sånn, og
måtte til slutt slippe. Mennesker, altså! Jeg hadde glemt hvilket helvete dere
er!» Hodet vrikker på seg noe voldsomt mens det sier alt dette, og kleppen
banker i båten. «Og i tillegg stikker du meg – vent …» Hodet stopper opp og
trekker en konsentrert mine. «Er det en klepp?» Det vrikker på seg igjen og
slår kleppen i båten. «Si meg, er det blod rundt kroken?»
drastisk og lidelsesfullt tiltak. Og så var jeg her. Og jeg husker. Jeg husker
alt. Kleppen, blodet som sprutet da du drepte med den-»
«Det har jeg aldri gjort,» protesterer jeg, «blodet kommer fra … en fisk!»
Hodet ruller side om side, kleppen klakker i båten. «HAHA! FEIL! Det er
ingen fisk her. Det spreller ingenting i havet. Og det burde jeg vite. Du
trenger ikke å lyve. Du løy alltid. Men du kommer nok til å lyve igjen. Men
la gå. Jeg vil likevel spørre deg om noe: Hva slags bevis har du for at dette
er en drøm?»
Jeg vet ikke hvor hodet vil hen med dette, og jeg vet ikke om det er lurt å
svare eller ikke. «Hvorfor vil du vite det?» «Haha, da må det være deg! Deg
av alle mennesker! Jøss, om bare jeg kunne se! Det er vel sånt som kalles
skjebne.»
«Eller å drømme,» sier jeg, «og det er helt normalt og ingenting spesielt.»
«Du er forutsigbar. Du tror som alle andre. Jeg er enig i at det er vanskelig
å danne minner her – de færreste forstår evigheten når de står i den. Det
må det drastiske tiltak til – drastiske tiltak som i mitt tilfelle førte til et mer
«Hva er dine bevis for at du faktisk vandret på havbunnen?» spør jeg.
«Javel, om du vil være først denne gangen … er ikke hodet mitt større enn
normalt?» Sant nok, hodet hans er stort; selv når det ligger på siden, når det
meg nesten oppunder knærne. «Nå er det min tur. Hva sier det om drømmehypotesen
din at jeg husker ting som ikke du gjør? Hvordan forklarer du
at jeg husker en hel evighet, mye lenger enn du noensinne vil sove – før du
dør, altså – dersom du bare har sovet i noen timer? En evighet på en time?
Er det mulig?»
«Vel,» sier jeg, «det føles sånn. Det er den eneste logiske forklaringen. For
jeg kan da drømme at du sier nettopp det der, uten at du har minner. Du er
bare … blank. Programmert til å handle og tale i henhold til drømmingen
min.» Hodet smiler, så mye det går an for det å smile med de diffuse ansiktstrekkene.
«Høres unødig innviklet ut. Så du skapte meg, intakt med mine
minner - uten å vite disse minnene selv? Det morer meg å tenke på det. Du
finner tidsnok ut av det. Det gjør du alltid. Før eller senere, så – unnskyld
uttrykket – våkner du.»
«Jeg skal bevise at dette er en drøm.» Jeg griper hodet med begge hendene
mine og holder det foran ansiktet mitt. «Skrem meg.»
«Du har angst.» Hodet smiler på sitt ubestemmelige vis. «Ikke glem at du
lengter etter å følge meg ned i havet. Det har du alltid gjort.»
Det er stille en stund. «Jeg burde ha sparket deg av båten for lenge siden,
men våset du lirte av deg … ja. Men nå er jeg lei av deg. Adjø.» Jeg løfter
hodet over båtkanten. «Hurra, tilbake til lidelsen!» roper hodet. Jeg slipper
det i vannet, og det synker med ansiktet opp, som om det ser på meg og
jeg ser tilbake. Først når hodet har forsvunnet helt i dette mørke dypet av
uante muligheter, slår det meg at vannet ikke gir speilbilde.
august 2016 unikum nr 6 35

Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når
jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i
tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev.
Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem
og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje
bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for
møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det
møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg
husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg
fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten
et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som
utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i
en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller …
Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja,
jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller
annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha
et minne av erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg
vet, vet jeg da?
Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min
forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er
sikker på. Angsten og alt jeg avleder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt
evneveik osv. Problemet løst.
Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del av min essens? Vil jeg
slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten
uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum?
Nei, jeg drømmer, og jeg er lei av det, lei av denne roingen! Jeg lengter etter å
våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis
være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått.
Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet
så fint uttrykte det.
Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke
på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan
jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror
det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at
jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et
ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne
jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del av meg, meg som er alene osv.
Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne
tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger.
Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å
stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så
mørke at veggene ser ut som de er dekket av våt bark. En eller annen
går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒
ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen
og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur
det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det
står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som
et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg,
ansikt mot ansikt, til jeg –
Folk tenker for mye…
– åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten?
Folk tenker for mye…
Det skal være sikkert og visst.
Folk tenker for mye…
Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker?
34 har du tenkt?

Å … heisann! Det var deg, ja! Spesielt du tenker mye, men det er ikke til å
unngå.
«Hvor er du?» Du trenger ikke å rope sånn uti luften, jeg hører deg bedre her
inne. Nei, spar meg, denne drømmen er rar nok allerede så motvillig? Hold
opp. Jeg har ventet lenge på deg. Slutt. Jeg ga nesten opp. Alvorlig talt! En liten
stund til, så kanskje HOLD KJEFT! Det ville tatt en evighet å våkne igjen.Jeg
orker ikke dette… Hva er verst: at folk tenker for mye, eller å ikke tenke selv
i det hele tatt? Jeg hører ikke på deg. Forsvinner ikke noe av en selv når en
mister tenkeevnen? Er den oss? Hvis ikke, hva er oss? Blabla blabbedi bla…
Tankeevnen selv er en flyktig og tilfeldig greie som hele tiden flyter av gårde
øyeblikk for øyeblikk uten å virkelig gi seg til kjenne for hva den egentlig er
eller hva den gjør med oss.
Jøss, så lykkelig jeg ble! Så merkelig hvor lykkelig jeg ble! Bare helt plutselig
som det! Og du kjenner ikke angsten? Javel, så du vet om dét også? Så klart,
dette er jo drømmen min, vi deler gjerne litt hukommelse – du er vel et
produkt av hukommelsen, kanskje av et minne. Jeg kan forsikre deg om at
jeg ikke er det. I så fall er jeg forbauset over kreativiteten min! Jeg kan også
forsikre deg om at dette ikke er en drøm. Jada, særlig. Men jeg kan likevel
hjelpe deg å våkne. Oi, den var dyp. Har du noen flere visdomsord på lur, O
store stemme i hodet mitt?
Greit. Jeg skal slutte å snakke. Men først må jeg spørre deg noe. Svaret ditt
vil utløse konsekvensene for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet,
frøet, the first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder
som følger: Vil du våkne?
Jeg griper fatt i kleppen, reiser meg opp i båten og svinger rundt i håp om å
treffe noe du burde tenke på, er at jeg er immateriell. Det der er meningsløst.
Ha deg vekk. Det er irriterende å omgås noen som er usynlig. Er det så
fælt som du vil ha det til? Er ikke selve DU usynlig, eller i hvert fall umulig å
gripe fatt i? Men uansett, fin klepp! Husker godt den. Nei, ikke du også! Jeg
skjønner det gjør vondt å leve med sine synder. Selv ville jeg kastet kleppen
over bord, det er da en så fæl ting å ha med seg, alle minnene om de tingene …
«Så klart!»
Når skal du lære deg å ikke rope? I hvert fall, la meg vise deg noe …
«Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, noe jeg trenger å angre på, for jeg vet at
dette er en drøm!» Jeg setter meg ned på toften, senker armene og slipper
kleppen oppi båten. Jeg folder armene mine. Det er stille. Jeg snur og ser
rundt meg på tåken, som virker som den skal sluke meg.
Jeg beklager om jeg tilnærmet meg på en dårlig måte. Jeg husker aldri hva du
husker, det er jo så mye å holde styr på her. Det kommer du til å bli minnet
på igjen snart … slik alle alltid blir, før eller senere … noen ganger går det en
evighet, som for deg. Men nå har du truffet meg igjen, ikke sant? Jeg mente
aldri å være noe annet enn en venn. Her, få litt serotonin av meg.
august 2016 unikum nr 6 35

Og stemmen talte:
Se rundt deg, se på tåken. Den kaster svake skygger på seg selv,
skygger som gir tåken sin vage, grålige, ubestemmelige form.
Men ellers er tåken hvit. Forestill deg i stedet at den er svart.
Alt som gjenstår av skyggene er nå hvitt støv som virvler rundt i
mørket. Du reiser deg i båten og blåser på støvet, flytter det, du
styrer og former omgivelsene dine med viljen.
Du ser ned på båten, hvor svart og hvitt igjen har byttet plass,
men gråtonene i treverket er like kompakte og båten like solid
som før. Det som slår deg mest er at båten eser ut og inn; den
virker komfortabel og innbydende, og du legger deg ned i den.
Du ligger i den pustende båten og ser opp mot mørket, blåser
videre i de hvite skyggene, former dem på måfå. Båten begynner
å vugge fra side til side, du får øye på havet, hvite vanndråper
hopper oppi båten og spruter deg i ansiktet. Båten hopper og
vender baugen opp og deg ned. Båten smeller nedi vannet, du
drukner, vannet fyller strupen, og det føles som om kroppen din
skal sprekke. Du er redd, du er livredd, du er redd for at selve
konseptet «liv» og alle andre konsepter skal opphøre. Det svarte
omrisset til båten gir deg fornemmelsen av å ligge i en kiste.
Men brått og uforklarlig truer ikke havet lenger. Det er fullstendig
hvitt og lyst, og du innser at ingenting kan skjule seg der som du
ikke styrer. Du slipper båten og driver langsomt ut av båten; det
hvite oppsluker deg. Bevegelsene dine bestemmer seg selv, alt
går slik det var ment, du tenker ikke på å styre kroppen. Du
svever rundt – opp, ned, det spiller ingen rolle. Brått kjenner
du en kribling i korsryggen, den varme følelsen bruser oppover
ryggraden og eksploderer i hodet som et fyrverkeri. Du sperrer
opp øynene og ser mer enn noensinne. Lyset er levende, men
har ikke noen form bortsett fra bølger som slår i hverandre og
multipliserer seg, brer seg utover og blir stadig vanskeligere å
skille fra hverandre. Ut fra lysets bølger og vibrasjoner kommer
plutselig en mandala av farger, alle fargene du kjenner til pluss
noen du ikke har sett før og aldri trodde du kunne forestille deg.
Fargene blir skarpere og varmere og det er for mye å ta inn og
øyene brenner av inntrykkene og fargene forsvinner.
Et vakuum. Ingenting. Intet.
Tanken er fri. Du flyr ikke lenger, du har ingen kropp å fly
med. Du er én tanke; så to; fire; åtte; seksten; trettito; sekstifire;
hundreogtjueåtte; tohundreogfemtiseks; femhundreogtolv; etttusenogtjuefire;
totusenogfemtiåtte; femtusenogseksten; titusen
også videre til akselerasjon, utvidelse og entropi – til Evigheten.
Akkurat like mye rom til alle sider av hver akse, hvert punkt og i
hver retning. Akkurat like mye tid før og etter nå, like mye fortid
som fremtid – alt som eksisterer er NÅ, som rommer både alt og
34 har du tenkt?

ingenting.
Du glemmer alt, glemmer lys. Men så, et mylder av noe som
blinker svakt og usikkert, som glir over deg som et slør. Du
trekker inn pusten – du har pust! – og drar lyset til deg, får et
bedre blikk på stjernene, og passer på å puste forsiktig ut for
ikke å dytte dem altfor langt vekk. Du stirrer på stjernene, og
resten av universet åpenbarer seg. I tyngdekraftens spor føler
du fortiden, men blikket ligger på Nå, dette alltid forbigående Nå
som suser gjennom årtusenene som en elv gjennom et Nåløye,
og tankene trekkes mot fremtiden mens du flyr forbi planeter
og mot et fjell av stjernetåke.
uansett til høyre. Og et mørke senker seg. Kroppen føles lett,
svevende som om den når som helst skal oppløses i røyk. Til
slutt føler du ikke kroppen lenger.
Og du våkner opp.
Tåke. Det kjenner du til. Det husker du godt. Det har alltid
ligget tåke rundt deg – igjen skal den ligge over deg og sette
tøyler på ditt mikrokosmos. Men hvorfor? Hvorfor kan du ikke
leve uten tåken? Hvorfor ikke se alt dette hele tiden? Husk, du
kan forandre tåken. Til en grønn eng, for eksempel, med gress
opptil knærne dine, solnedgangen i øynene; strålene ligger som
krystaller i blikket ditt. Du vandrer rundt i engen, men føler deg
like fortapt og forvirret som alltid. Så du lager en sti og går langs
denne, og undrer deg over alt, over livet ditt, framtiden, over
deg selv, hva deg selv er, om det er verdt å undre seg over slike
ting, om du burde vende tilbake der du kom fra.
Stien deler seg i to, og intuitivt vet du hvor hver vei fører hen.
Veien til venstre vil fortsette vandringen som vil føre til større
selvforståelse. Veien til høyre vil få deg til å våkne. Du lurer på
om det er noe mer du ønsker å vite. Hva har du i det hele tatt
funnet ut? Du føler deg fortsatt forvirret. Men hvorfor var du
forvirret i utgangspunktet? Hvorfor har du vært så lenge i en
drøm?
Men du vil ikke vite mer. Du overbeviser i hvert fall deg selv
om det. Men kanskje du kan vite mer senere. Hvem vet. Du går
august 2016 unikum nr 6 35

Den engstelige åpnet øynene og følte som om han lå i en forvirret og forvrengt
malstrøm. Konturene av et rom kom sakte til syne, enormt og krummet, og det snurret
– den engstelige bekymret seg for om sofaen og bordet ville falle over ham. Rommet
krympet igjen, men for den engstelige føltes det som om han selv vokste – det var
umulig å skille de to mulighetene fra hverandre. Men endelig var det rolig og stabilt,
dette mørke rommet med trepanel som minnet om våt bark. Han lå på gulvet, bakhodet
gjorde vondt, men det var ingenting mot smerten i øyet. Den engstelige beveget hodet
og hørte noe klakke mot gulvet mens noe skarpt lirket og raspet inni øyet. Smerten fikk
det til å prikke og grøsse over hodet til den engstelige, som om det krydde av små biller
mellom huden og kraniet. Men han slo seg til ro etter den umiddelbare handlingslammelsen
og uroen.
«Jeg må vel bare dra ut kleppen,» sa den engstelige ut i luften til ingen,
«akkurat som å dra en fiskekrok ut av en finger. Jeg har alltids ett øye til.» Den engstelige
la fingrene ved øyet og dro forsiktig ut kroken, lot den gli varsomt ut gjennom hullet
den hadde sprukket opp i øyet. Han følte øyet sige sammen inni hodet. Han tok det
første tøystykket han kunne finne ‒ en duk ‒ la den over øyet og reiste seg strevende
opp.
Foruten det ferske gugget fra øyet var det mye gammelt, størknet blod på
kleppen. Blodet kom naturligvis fra fisk. Så klart. Alt sammen. Kleppen har bare blitt
brukt til å slakte fisk. Noe annet kunne aldeles ikke falle den engstelige inn, og det har
aldri falt ham inn heller. Absolutt ingen usikkerhet der. Den engstelige løftet blikket
fra kleppen.
«Du igjen,» sa den engstelige, men hvem han sa det til er det faktisk ikke godt å si. «Jeg
merker deg aldri med en gang, det tar alltid tid,» sa han, fortsatt til det tomme rommet,
«akkurat som i en drøm.»
Den engstelige vurderte å ringe etter ambulanse, men selv dette var forbi
hans beskjedne egenskaper, for han likte ikke å snakke med folk, følte alltid at han var
til plage. Selv å ringe etter akutt medisinsk hjelp var helt utenkelig for ham. Han var
fullstendig hjelpeløs.
«Ikke nå lenger,» sa han og gikk mot kjøkkenbordet hvor mobilen lå. Men
han ville så klart ikke komme seg lenger enn der han sto midt i stuen. Nei, det ville han
ikke, hvert øyeblikk ville han stoppe opp og ombestemme seg. «Nei,» sa den engstelige
og tok det første skrittet. Vel, han kunne bare glemme å ringe etter ambulanse, jeg
mener, de vil jo aldri komme helt ut hit – det ville vært galskap. Og det ville vært
galskap å be noen utføre galskap. Så han
kunne bare glemme det. Glemme helt å gå inn
til kjøkkenet og plukke opp mobilen sin. «Jeg
foretrekker å glemme deg,» sa den engstelige,
igjen til ingen. Ikke spør meg hvem han sa
alt dette til. Han var helt kokko. Det kan du
ta mitt ord for. Han gikk inn på kjøkkenet
og plukket opp den vanntette og nærmest
pansrede mobilen, en livslinje til resten av
verden som han nå holdt på å låse opp. Men
hvordan skulle han få hjelp dersom han ikke
kunne høre noen på andre enden? Hvordan
skulle han høre når noen BRØLER INNI
HODET HANS OM Å SLIPP MEG INN SLIPP
MEG INN SLIPP MEG INN!!!
Mobilen glapp ut av hånden hans.
Det nyttet ikke å ringe. «Ikke ennå,» sa den
engstelige. Igjen, tilsynelatende til ingen. «Å,
slutt med det der! Du vet utmerket godt hvem
jeg snakker til!» Når skulle han lære? Det
var jo bare ham som bodde på denne vesle
øyen. «Jeg har prøvd å snakke med deg, men
du fortsetter å overse og ignorere meg.» For
et patetisk syn. En voksen mann som prater
med seg selv. Kunne det bli tristere? Det var
nettopp sånt som gjorde at ingen likte ham,
nettopp sånt som gjorde at han trakk seg vekk
fra verden. «Du vrir alltid alt til å sette meg
i et dårlig lys.» Jeg vrir ingenting. Jeg bare
forteller. Jeg er objektiv og allvitende. Jeg vet
at den engstelige alltid er alene, merkelig,
mistilpass, sosialt forkrøplet og evneveik. At
han alltid er trist og synes synd på seg selv og
har bestemt seg for at det beste er å holde seg
helt alene hele tiden.
«Jeg er aldri alene,» sa den
34 har du tenkt?

engstelige, «du beskriver meg ikke riktig.» Dette visste han
utmerket godt ikke stemte. «Du vet heller ikke alt.» Han kunne
umulig vite betydningen av ordene «objektiv» og «allvitende».
Han var ikke særlig smart.
«Du vet ikke hva jeg nettopp drømte!» Dette et eller
annet som den engstelige innbilte seg at han snakket til, visste
så klart at dette var et lurespørsmål – den engstelige hadde bare
ligget et sekund eller to på gulvet etter at han klinte kleppen inn
i øyet sitt, og aldri i verden om det var nok tid til å drømme. «Der
tar du feil! Jeg drømte en storm! Jeg drømte så mye at skillet
mellom drøm og virkelighet synes vilkårlig!» Den engstelige
likte å si sånt filosofisk nonsens. «DU virker vilkårlig!» Ikke hør
på den engstelige.
«Jævla angst!» brølte han ut. For en svekling. Han skyldte alt på
angsten sin. Patetisk nok hadde han mange ganger forestilt seg
at dersom angsten var en fysisk skikkelse, ville han kaldblodig
og nådeløst drepe den. Slike uoppnåelige hevnfantasier er
typisk for sånne sjelesvake tapere som den engstelige her,
for det er nettopp bare i fantasien de har styrke og makt.
Den engstelige forestilte seg sikkert nettopp dette akkurat nå.
Utenom i fantasien er han fullstendig under kontroll av sin
skjebne. Fullstendig under kontroll av meg.
Den engstelige gikk inn på badet og så det stygge
ansiktet sitt i speilet. Skjegget var som stålull, håret likeså,
gamle kutt og arr lå over hele pannen. Han fjernet duken fra
øyet: det lignet på innmaten i et blåskjell, og hvitaktig gugge
lakk ut av øyekroken. Han kunne ikke vise seg ute slik. Helt
horribelt. Han kunne ikke lenger selge fisken sin til markedet
i byen og kjøpe bensin til generatoren og få sin beskjedne
mengde strøm. Han fikk bare holde seg enda lenger på øya,
uten penger, uten annen mat enn den han fisket selv.
«Nei,» sa den engstelige til seg selv i speilet, «dette er
sånn jeg ser ut ‒ verken mer eller mindre. Det er sånn jeg vil
se ut. Det er der inne jeg bor. Uten den er jeg ikke meg ‒ jeg er
ingenting.» I det minste snakket han direkte til noen nå, selv
om det bare var sitt eget speilbilde. «Og du bor ikke der. Det er
det jeg som gjør. Du hører ikke til her.» Merkelig samtale å ha
med seg selv, synes du ikke? Hm? Hva sier du, Søren?
«Jeg ser deg,» sa den engstelige, «du er utydelig, men
du er utenfor meg, det vet jeg sikkert nå.» Den engstelige har
tydeligvis blitt helt gal – igjen. Det er ikke første gangen, og
det kommer ikke til å bli den siste. Han ser spesielt gal ut der
han stirrer på kleppen, som om han får en strålende idé. Men
han har aldri strålende idéer. «Å joda, det har jeg.» Ok, kanskje
bortsett fra de gangene han bestemte seg for å drepe seg selv,
men han kunne ikke engang få til det. Er det mulig å være så
inkompetent?
Han ser tilbake i speilet, og smiler et fårete, dumt smil. «Jeg har
en god idé nå.» Tja, han er kanskje inne på noe der. Kanskje jeg
inspirerte ham til den idéen? Det ville ikke vært første gangen,
og det kommer ikke til å bli den siste. Med mindre han sørger
for at det blir den siste. Han ser fortsatt i speilet, slik han har for
vane å gjøre. «Jeg ser deg,» sier den engstelige.
Se på ham nå, han svinger kleppen sin bak seg, slår den i ingenting i luften. Haha, hvor
lenge skal han fortsette? Kom igjen, sving hardere, vis hvem som er mann! Vis angsten
din at du har kontroll over din skjebne! Du har kontroll over nøyaktig én ting, og det er
din egen død! Kom igjen, drep deg selv! Kom igjen.
Kleppen slår fast i noe mykt, og det ser ut som den henger i løse luften helt til
svart blod begynner å piple ut og renne over en skapning. Konturene av et stort hode og
ansikt trer fram som en tynn hinne. Det renner ikke nok blod til få frem hele skikkelsen,
bare halve armer, en tynn stripe langs beina. Ansiktet vrir seg i lidelse. Det beveger
munnen som for å si noe, men jeg hører ingenting. Jeg hører bare mine egne tanker.
Blodet begynner å flimre og dirre som en ustødig flamme på et stearinlys. Denne halve
skikkelsen begynner å brøle så det klirrer i vindu og glass, før det fordufter fullstendig.
Jeg blåser i noe støv som henger igjen i luften.
Jeg plukker opp mobilen og slår inn nødnummeret. «Søren Sunderland …
fiskeren ... fikk en klepp i øyet … lang historie … Stilleåsen 2 … ja, du vet hvor det er? ...
øya … flott.» Jeg legger på, trykker duken over det maltrakterte øyet, og ser ut vinduet.
Tåken ligger som et slør over den gamle kirkegården i det fjerne; over robåten min ved
havnen; over en ensom, høy ås som jeg ofte har gått opp til for å ... ja … stirre utover
havet og tenke noen tanker her og der, av og til i selskap med noen – som oftest alene.
Tåken nærmer seg huset mitt som et spøkelse. Jeg lukker øynene og nyter det indre
mørket.
august 2016 unikum nr 6 35