Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

More documents

Recommendations

Info

Den engstelige åpnet øynene og følte som om han lå i en forvirret og forvrengt malstrøm. Konturene av et rom kom sakte til syne, enormt og krummet, og det snurret – den engstelige bekymret seg for om sofaen og bordet ville falle over ham. Rommet krympet igjen, men for den engstelige føltes det som om han selv vokste – det var umulig å skille de to mulighetene fra hverandre. Men endelig var det rolig og stabilt, dette mørke rommet med trepanel som minnet om våt bark. Han lå på gulvet, bakhodet gjorde vondt, men det var ingenting mot smerten i øyet. Den engstelige beveget hodet og hørte noe klakke mot gulvet mens noe skarpt lirket og raspet inni øyet. Smerten fikk det til å prikke og grøsse over hodet til den engstelige, som om det krydde av små biller mellom huden og kraniet. Men han slo seg til ro etter den umiddelbare handlingslammelsen og uroen. «Jeg må vel bare dra ut kleppen,» sa den engstelige ut i luften til ingen, «akkurat som å dra en fiskekrok ut av en finger. Jeg har alltids ett øye til.» Den engstelige la fingrene ved øyet og dro forsiktig ut kroken, lot den gli varsomt ut gjennom hullet den hadde sprukket opp i øyet. Han følte øyet sige sammen inni hodet. Han tok det første tøystykket han kunne finne ‒ en duk ‒ la den over øyet og reiste seg strevende opp. Foruten det ferske gugget fra øyet var det mye gammelt, størknet blod på kleppen. Blodet kom naturligvis fra fisk. Så klart. Alt sammen. Kleppen har bare blitt brukt til å slakte fisk. Noe annet kunne aldeles ikke falle den engstelige inn, og det har aldri falt ham inn heller. Absolutt ingen usikkerhet der. Den engstelige løftet blikket fra kleppen. «Du igjen,» sa den engstelige, men hvem han sa det til er det faktisk ikke godt å si. «Jeg merker deg aldri med en gang, det tar alltid tid,» sa han, fortsatt til det tomme rommet, «akkurat som i en drøm.» Den engstelige vurderte å ringe etter ambulanse, men selv dette var forbi hans beskjedne egenskaper, for han likte ikke å snakke med folk, følte alltid at han var til plage. Selv å ringe etter akutt medisinsk hjelp var helt utenkelig for ham. Han var fullstendig hjelpeløs. «Ikke nå lenger,» sa han og gikk mot kjøkkenbordet hvor mobilen lå. Men han ville så klart ikke komme seg lenger enn der han sto midt i stuen. Nei, det ville han ikke, hvert øyeblikk ville han stoppe opp og ombestemme seg. «Nei,» sa den engstelige og tok det første skrittet. Vel, han kunne bare glemme å ringe etter ambulanse, jeg mener, de vil jo aldri komme helt ut hit – det ville vært galskap. Og det ville vært galskap å be noen utføre galskap. Så han kunne bare glemme det. Glemme helt å gå inn til kjøkkenet og plukke opp mobilen sin. «Jeg foretrekker å glemme deg,» sa den engstelige, igjen til ingen. Ikke spør meg hvem han sa alt dette til. Han var helt kokko. Det kan du ta mitt ord for. Han gikk inn på kjøkkenet og plukket opp den vanntette og nærmest pansrede mobilen, en livslinje til resten av verden som han nå holdt på å låse opp. Men hvordan skulle han få hjelp dersom han ikke kunne høre noen på andre enden? Hvordan skulle han høre når noen BRØLER INNI HODET HANS OM Å SLIPP MEG INN SLIPP MEG INN SLIPP MEG INN!!! Mobilen glapp ut av hånden hans. Det nyttet ikke å ringe. «Ikke ennå,» sa den engstelige. Igjen, tilsynelatende til ingen. «Å, slutt med det der! Du vet utmerket godt hvem jeg snakker til!» Når skulle han lære? Det var jo bare ham som bodde på denne vesle øyen. «Jeg har prøvd å snakke med deg, men du fortsetter å overse og ignorere meg.» For et patetisk syn. En voksen mann som prater med seg selv. Kunne det bli tristere? Det var nettopp sånt som gjorde at ingen likte ham, nettopp sånt som gjorde at han trakk seg vekk fra verden. «Du vrir alltid alt til å sette meg i et dårlig lys.» Jeg vrir ingenting. Jeg bare forteller. Jeg er objektiv og allvitende. Jeg vet at den engstelige alltid er alene, merkelig, mistilpass, sosialt forkrøplet og evneveik. At han alltid er trist og synes synd på seg selv og har bestemt seg for at det beste er å holde seg helt alene hele tiden. «Jeg er aldri alene,» sa den 34 har du tenkt?
engstelige, «du beskriver meg ikke riktig.» Dette visste han utmerket godt ikke stemte. «Du vet heller ikke alt.» Han kunne umulig vite betydningen av ordene «objektiv» og «allvitende». Han var ikke særlig smart. «Du vet ikke hva jeg nettopp drømte!» Dette et eller annet som den engstelige innbilte seg at han snakket til, visste så klart at dette var et lurespørsmål – den engstelige hadde bare ligget et sekund eller to på gulvet etter at han klinte kleppen inn i øyet sitt, og aldri i verden om det var nok tid til å drømme. «Der tar du feil! Jeg drømte en storm! Jeg drømte så mye at skillet mellom drøm og virkelighet synes vilkårlig!» Den engstelige likte å si sånt filosofisk nonsens. «DU virker vilkårlig!» Ikke hør på den engstelige. «Jævla angst!» brølte han ut. For en svekling. Han skyldte alt på angsten sin. Patetisk nok hadde han mange ganger forestilt seg at dersom angsten var en fysisk skikkelse, ville han kaldblodig og nådeløst drepe den. Slike uoppnåelige hevnfantasier er typisk for sånne sjelesvake tapere som den engstelige her, for det er nettopp bare i fantasien de har styrke og makt. Den engstelige forestilte seg sikkert nettopp dette akkurat nå. Utenom i fantasien er han fullstendig under kontroll av sin skjebne. Fullstendig under kontroll av meg. Den engstelige gikk inn på badet og så det stygge ansiktet sitt i speilet. Skjegget var som stålull, håret likeså, gamle kutt og arr lå over hele pannen. Han fjernet duken fra øyet: det lignet på innmaten i et blåskjell, og hvitaktig gugge lakk ut av øyekroken. Han kunne ikke vise seg ute slik. Helt horribelt. Han kunne ikke lenger selge fisken sin til markedet i byen og kjøpe bensin til generatoren og få sin beskjedne mengde strøm. Han fikk bare holde seg enda lenger på øya, uten penger, uten annen mat enn den han fisket selv. «Nei,» sa den engstelige til seg selv i speilet, «dette er sånn jeg ser ut ‒ verken mer eller mindre. Det er sånn jeg vil se ut. Det er der inne jeg bor. Uten den er jeg ikke meg ‒ jeg er ingenting.» I det minste snakket han direkte til noen nå, selv om det bare var sitt eget speilbilde. «Og du bor ikke der. Det er det jeg som gjør. Du hører ikke til her.» Merkelig samtale å ha med seg selv, synes du ikke? Hm? Hva sier du, Søren? «Jeg ser deg,» sa den engstelige, «du er utydelig, men du er utenfor meg, det vet jeg sikkert nå.» Den engstelige har tydeligvis blitt helt gal – igjen. Det er ikke første gangen, og det kommer ikke til å bli den siste. Han ser spesielt gal ut der han stirrer på kleppen, som om han får en strålende idé. Men han har aldri strålende idéer. «Å joda, det har jeg.» Ok, kanskje bortsett fra de gangene han bestemte seg for å drepe seg selv, men han kunne ikke engang få til det. Er det mulig å være så inkompetent? Han ser tilbake i speilet, og smiler et fårete, dumt smil. «Jeg har en god idé nå.» Tja, han er kanskje inne på noe der. Kanskje jeg inspirerte ham til den idéen? Det ville ikke vært første gangen, og det kommer ikke til å bli den siste. Med mindre han sørger for at det blir den siste. Han ser fortsatt i speilet, slik han har for vane å gjøre. «Jeg ser deg,» sier den engstelige. Se på ham nå, han svinger kleppen sin bak seg, slår den i ingenting i luften. Haha, hvor lenge skal han fortsette? Kom igjen, sving hardere, vis hvem som er mann! Vis angsten din at du har kontroll over din skjebne! Du har kontroll over nøyaktig én ting, og det er din egen død! Kom igjen, drep deg selv! Kom igjen. Kleppen slår fast i noe mykt, og det ser ut som den henger i løse luften helt til svart blod begynner å piple ut og renne over en skapning. Konturene av et stort hode og ansikt trer fram som en tynn hinne. Det renner ikke nok blod til få frem hele skikkelsen, bare halve armer, en tynn stripe langs beina. Ansiktet vrir seg i lidelse. Det beveger munnen som for å si noe, men jeg hører ingenting. Jeg hører bare mine egne tanker. Blodet begynner å flimre og dirre som en ustødig flamme på et stearinlys. Denne halve skikkelsen begynner å brøle så det klirrer i vindu og glass, før det fordufter fullstendig. Jeg blåser i noe støv som henger igjen i luften. Jeg plukker opp mobilen og slår inn nødnummeret. «Søren Sunderland … fiskeren ... fikk en klepp i øyet … lang historie … Stilleåsen 2 … ja, du vet hvor det er? ... øya … flott.» Jeg legger på, trykker duken over det maltrakterte øyet, og ser ut vinduet. Tåken ligger som et slør over den gamle kirkegården i det fjerne; over robåten min ved havnen; over en ensom, høy ås som jeg ofte har gått opp til for å ... ja … stirre utover havet og tenke noen tanker her og der, av og til i selskap med noen – som oftest alene. Tåken nærmer seg huset mitt som et spøkelse. Jeg lukker øynene og nyter det indre mørket. august 2016 unikum nr 6 35
Page 1 and 2: Tåkehistorien tekst: Kristian Tyse
Page 3 and 4: dette blir umulig, skriker jeg og s
Page 5 and 6: «Ja, nå vet jeg at dette er en dr
Page 7 and 8: Å … heisann! Det var deg, ja! Sp
Page 9: ingenting. Du glemmer alt, glemmer

Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?