Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

More documents

Recommendations

Info

Jeg hørte en gang at dersom man har bind for øynene og prøver å gå i en rett linje, vil man i stedet alltid gå i sirkel, visstnok for at man ikke skal gå seg vill. Men jeg vet nå ikke. Man kan gå seg vill selv om man kjenner seg igjen. Jeg ror gjennom en tykk, hvit tåke med en automatisk rytme, med ryggen min vendt mot hvor enn jeg drar hen. Hendene følger en oval bane som en planet rundt en sol – ned mellom knærne, opp til skulderhøyde og tilbake mot brystkassen – mens årene kutter som kniver i vannet, trekker båten fremover og drypper fra seg når jeg løfter dem opp. Årene ruller i krokene, overkroppen min bøyer seg frem og tilbake på hoftene, igjen og igjen, hver runde lik den forrige. Hendene er som bundet sammen med grepet om årene, som om jeg aldri har og sluppet dem og aldri vil slippe dem. liker bevisst drømming; det gir meg en avstand til min angst jeg ikke får ellers. Den blir som noe som ikke angår meg direkte – for jeg er strengt tatt ikke den samme i drømme som i våken tilstand, så hva har da angsten med meg her i båten å gjøre? Min angst er våkne meg sitt problem. Jeg legger meg ned i båten og håper på å se et glimt av stjernehimmel; jeg vil gjerne se den i drømme; evigheten blir for mye for meg ellers. Men alt jeg ser er tåke som flyter rundt som spindelvev og vrir rundt seg selv som en slange. Jeg har et ambivalent forhold til min angst. Den kommer i bølger og er i begynnelsen riktig så deilig; for en skakket stund får det ensformige livet mitt en hensikt, konflikt og et mål, nemlig å overvinne angsten. Så klart, etter hvert som jeg innser umuligheten i dette, pleier jeg å nedjustere målet til å bare holde ut angsten og håpe at den går vekk av seg selv, men når også Men hvorfor ror jeg? Ærlig talt: Jeg ror, men uten at jeg føler viljen til det. Har jeg noen gang ikke rodd? Jeg prøver å ikke ro, men fortsetter likevel. Er vel naturlig slik. Jeg prøver å slutte, men det kribler sånn i armene, jeg skjelver som to magnetisk like poler som dyttes mot hverandre. Hendene mine fortsetter sin ovale bane, rundt og rundt, en evig sirkel. Evig. Så monotont… så velkjent. Definisjonen på monotoni er vel noe altfor velkjent. Men hvor kjenner jeg det fra? Hvor… et annet sted… ikke her…. hva er her? Hva er… dette er en drøm! Jeg slutter å ro. Fingrene låses opp, armene er stive og vonde å bevege på. Dette er bare en drøm. Ikke verre enn det, nei. Jeg liker jo å drømme, spesielt når jeg er bevisst på det, for da kan jeg kontrollere drømmen – av og til. Jeg legger inn årene i båten og lukker øynene. Tropisk øy, tropisk øy, tropisk øy. Fortsatt tåke. Teselskap, teselskap, teselskap. Tåke. Bloody Mary, Bloody Mary, Bloody Mary. Men…? Skuff! Er dette virkelig det beste hjernen min kan finne på? Tåke og hav? Ikke engang noen bølger? Gi meg i det minste en storm, noe jeg kan leke sjøkaptein på! Hva har jeg gjort i dag? Har dagen virkelig vært så stille at hjernens fordøyelse av minnene frembringer tåke og hav, et design på noen kvadratmeter gjentatt i det uendelige? Er dette virkelig… ok, glem i dag – hva har jeg gjort noensinne? Jeg husker bare en følelse... fullstendig kjedsomhet… monotoni som fremstår nærmest evig… til tider avbrutt av angst. Angst! Der har vi det. Vidunderlige angst! Nå husker jeg også hvorfor jeg 34 har du tenkt?
dette blir umulig, skriker jeg og skjeller ut min angst – men den fortsetter å plage meg ved å minne meg på hvor alene, merkelig, mistilpass, sosialt forkrøplet og evneveik jeg er. Men takket være min angst opplever jeg verden og menneskene i den på en fascinerende måte; jeg fikserer på detaljer og inntrykk og ser faktisk verden, heller enn bare betrakter, erfarer og sluser den gjennom sanseapparatet på automatikken slik jeg pleier for å slippe å tenke for mye på ensformigheten. Men klart, den samme fikseringen på detaljer retter jeg mot meg selv og understreker hvor alene jeg er, og så videre. Bare når angsten har holdt på så lenge at tidsoppfattelsen min slutter å gi mening, når jeg tror at endelig, nå er angsten endelig permanent, nå har den endelig grepet meg for godt og vil forfølge meg resten av livet – bare da gir den slipp. Og jeg ser – eller heller ikke ser – verden som normalt igjen. Pussig så mørkt vannet er. Det ser på en måte falskt ut, som et sceneteppe. Men når jeg griper en håndfull er det akkurat som vanlig vann – uten farge, uten form. Det kribler litt når jeg lar det renne mellom fingrene. Hvor dypt er vannet? Det er det umulig å si noe sikkert, så mørkt som det er. Det ser både uendelig dypt og helt flatt ut samtidig, og øynene mine spretter mellom disse to perspektivene, det flimrer, fy faen så svimmel... Jeg legger meg tilbake og lukker øynene … lurer på om det går an å sovne i en drøm. Jeg har drømt flere ganger at jeg våkner to-tre ganger på rad – må jeg ikke da rent logisk sovne to-tre ganger i drømme? Enten det eller så faller jeg direkte ned i en drøm i en drøm. Å falle ned i en drøm, som å falle ned i en brønn – så lang og dyp at det virker som man selv står i ro i løse luften mens veggene suser forbi, som om hele verden flytter seg rundt deg heller enn at du flytter deg rundt i verden – som om du er universets sentrum. Jeg åpner øynene – fortsatt tåke. Jeg står opp i båten og ser meg omkring. Tåke over meg, til venstre, høyre. Rart jeg ikke har våknet ennå, for jeg er mektig lei av denne drømmen. Kanskje jeg burde ta saken i egne hender, hender som nå er frie fra årene. Kanskje jeg burde hoppe uti, selv om det muligens vil bli et mareritt når jeg synker mot bunnen. Det er en risiko jeg får være villig til å ta; har jeg først angst kan jeg takle et mareritt. Og jeg kan leve en stund på dette, på denne lettheten i hodet jeg har fått i denne bevisstheten som følge av refleksjonen rundt angsten. Jeg er ikke omtåket lenger – eller jo, klart, men ikke av angst. Jeg er fornøyd. På tide å hoppe i havet, på tide å våkne. Jeg står opp i båten, lukker øynene og setter foten oppå båtkanten. Et slag i baugen rykker meg ut av balansen og jeg faller i båten og slår hodet mitt. Jeg hører plasking i vannet. Er det stormen jeg ønsket meg? Nei, noe i vannet hoster, så høyt at jeg kjenner båten riste og trommehinnene mine trekke seg i fosterstilling – i det minste forestiller jeg meg det slik, kanskje fordi jeg selv trekker meg i fosterstilling mens jeg dekker for ørene med hendene, men jeg hører fortsatt. Vesenet i vannet hoster med en skarp og skrapende stemme som et uhyre vekket ut av dvale, med en desperasjon som om det prøver å gulpe opp noe som sitter fast i sjelen. Etter et langt og utmattet hikst blir det stille fra vannet, men hjertet mitt banker og overdøver stillheten slik bare livet selv kan. Vær så snill jeg vil våkne vær så snill vær så snill… august 2016 unikum nr 6 35
Page 1: Tåkehistorien tekst: Kristian Tyse
Page 5 and 6: «Ja, nå vet jeg at dette er en dr
Page 7 and 8: Å … heisann! Det var deg, ja! Sp
Page 9 and 10: ingenting. Du glemmer alt, glemmer
Page 11: engstelige, «du beskriver meg ikke

Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?