Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

More documents

Recommendations

Info

Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev. Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller … Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja, jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha et minne av erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg vet, vet jeg da? Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er sikker på. Angsten og alt jeg avleder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt evneveik osv. Problemet løst. Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del av min essens? Vil jeg slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum? Nei, jeg drømmer, og jeg er lei av det, lei av denne roingen! Jeg lengter etter å våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått. Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet så fint uttrykte det. Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del av meg, meg som er alene osv. Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger. Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så mørke at veggene ser ut som de er dekket av våt bark. En eller annen går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒ ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg, ansikt mot ansikt, til jeg – Folk tenker for mye… – åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten? Folk tenker for mye… Det skal være sikkert og visst. Folk tenker for mye… Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker? 34 har du tenkt?
Å … heisann! Det var deg, ja! Spesielt du tenker mye, men det er ikke til å unngå. «Hvor er du?» Du trenger ikke å rope sånn uti luften, jeg hører deg bedre her inne. Nei, spar meg, denne drømmen er rar nok allerede så motvillig? Hold opp. Jeg har ventet lenge på deg. Slutt. Jeg ga nesten opp. Alvorlig talt! En liten stund til, så kanskje HOLD KJEFT! Det ville tatt en evighet å våkne igjen.Jeg orker ikke dette… Hva er verst: at folk tenker for mye, eller å ikke tenke selv i det hele tatt? Jeg hører ikke på deg. Forsvinner ikke noe av en selv når en mister tenkeevnen? Er den oss? Hvis ikke, hva er oss? Blabla blabbedi bla… Tankeevnen selv er en flyktig og tilfeldig greie som hele tiden flyter av gårde øyeblikk for øyeblikk uten å virkelig gi seg til kjenne for hva den egentlig er eller hva den gjør med oss. Jøss, så lykkelig jeg ble! Så merkelig hvor lykkelig jeg ble! Bare helt plutselig som det! Og du kjenner ikke angsten? Javel, så du vet om dét også? Så klart, dette er jo drømmen min, vi deler gjerne litt hukommelse – du er vel et produkt av hukommelsen, kanskje av et minne. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke er det. I så fall er jeg forbauset over kreativiteten min! Jeg kan også forsikre deg om at dette ikke er en drøm. Jada, særlig. Men jeg kan likevel hjelpe deg å våkne. Oi, den var dyp. Har du noen flere visdomsord på lur, O store stemme i hodet mitt? Greit. Jeg skal slutte å snakke. Men først må jeg spørre deg noe. Svaret ditt vil utløse konsekvensene for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet, frøet, the first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder som følger: Vil du våkne? Jeg griper fatt i kleppen, reiser meg opp i båten og svinger rundt i håp om å treffe noe du burde tenke på, er at jeg er immateriell. Det der er meningsløst. Ha deg vekk. Det er irriterende å omgås noen som er usynlig. Er det så fælt som du vil ha det til? Er ikke selve DU usynlig, eller i hvert fall umulig å gripe fatt i? Men uansett, fin klepp! Husker godt den. Nei, ikke du også! Jeg skjønner det gjør vondt å leve med sine synder. Selv ville jeg kastet kleppen over bord, det er da en så fæl ting å ha med seg, alle minnene om de tingene … «Så klart!» Når skal du lære deg å ikke rope? I hvert fall, la meg vise deg noe … «Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, noe jeg trenger å angre på, for jeg vet at dette er en drøm!» Jeg setter meg ned på toften, senker armene og slipper kleppen oppi båten. Jeg folder armene mine. Det er stille. Jeg snur og ser rundt meg på tåken, som virker som den skal sluke meg. Jeg beklager om jeg tilnærmet meg på en dårlig måte. Jeg husker aldri hva du husker, det er jo så mye å holde styr på her. Det kommer du til å bli minnet på igjen snart … slik alle alltid blir, før eller senere … noen ganger går det en evighet, som for deg. Men nå har du truffet meg igjen, ikke sant? Jeg mente aldri å være noe annet enn en venn. Her, få litt serotonin av meg. august 2016 unikum nr 6 35
Page 1 and 2: Tåkehistorien tekst: Kristian Tyse
Page 3 and 4: dette blir umulig, skriker jeg og s
Page 5: «Ja, nå vet jeg at dette er en dr
Page 9 and 10: ingenting. Du glemmer alt, glemmer
Page 11: engstelige, «du beskriver meg ikke

Tåkehistorien av Kristian Tyse Nygård

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?