Mars 2017

Å sammenligne god musikk er en møkkaøvelse
Tekst: Per Helge Bratberg Leulier| FOTO: billboard
Musikk regnes ofte som en kunstart som først og fremst er subjektiv. Det er rett og slett ikke mulig å
si at noe musikk er bedre enn noe annet. Smak og behag er det som trekkes fram når man bedømmer
musikk. Stemmer dette, eller kan man objektivt si at én sang, én sjanger, én musiker eller ett album er
bedre enn alt annet som noen gang er komponert?
Ifølge det populærkulturelle magasinet Rolling Stone er svaret: Ja. Her finner
man tilsynelatende svaret på tidenes beste innenfor forskjellige deler av musikkverdenen.
På toppen av listen over tidenes gitarister troner Jimi Hendrix. Tidenes
album er det The Beatles som står for med Sgt. Pepper’s Lonely Heart Club Band.
I tillegg har The Beatles æren av å være tidenes band/artist. Så hvilke kriterier
er lagt til grunn for rangeringene? I 2003 spurte Rolling Stone 271 artister, produsenter,
journalister og andre personligheter innenfor industrien å velge deres
favorittalbum gjennom tidene. I 2009 fikk 100 «eksperter» det samme spørsmålet.
Svarene ble lagt sammen, og rangeringen var et faktum. Utformingen av de andre
listene gikk gjennom liknende prosesser. Dermed kan man knapt si at listene er
laget på et objektivt grunnlag. De er et resultat av subjektive meninger lagt sammen.
Listen burde heller kalles: «Tidenes mest likte album».
Kanskje er musikk kun subjektivt. Det er imidlertid ikke slik at det som er mest
likt nødvendigvis er best. Den mest solgte franske vinen på Vinmonopolet er J.P.
Chenet. Du vet, den med skjev flaskehals. Den har falt i god jord hos folket i Furet
Værbitt, men vinkjennerne har gitt den en heller lunken mottagelse. Mens en
gjennomsnittlig person vil si at han liker vinen, vil en vinanmelder kjenne at den
er av dårlig kvalitet. Dårlig kvalitet her betyr: Høstet inn på feil tidspunkt, dårlig
jordsmonn, dårlig lagring etc. En vinkjenner vil kunne kjenne disse trekkene og si
at vinen ikke er av god kvalitet. Til tross for dette vil ikke gjennomsnittspersonen
skifte smak. Han vil fortsatt like vinen. At man liker noe, betyr ikke nødvendigvis
at det er av høy kvalitet. Dette gjelder også for musikk. Det er fullt mulig å like noe
musikk, selv om det nødvendigvis ikke holder den høyeste kvaliteten. Hva som er
kvalitetsmusikk kan altså ikke kun være subjektivt. Det må ligge noe objektivt til
grunn. Hvis det ikke hadde gjort det, kunne man satt det på spissen og sagt at en
fireåring på gitar er like god som Eric Clapton. Alle vet at det ikke er tilfellet.
Hvilke faktorer er det som vurderes når man skal bedømme hva som er god og
dårlig musikk? Det er rimelig å anta at teknikk er en av dem. Fireåringen på gitar
har ikke de samme tekniske ferdighetene som Clapton og kan dermed neppe sies å
være på et like høyt nivå. Punken som vokste frem på 1970-tallet i USA, Storbritannia
og Australia var preget av sinte, unge menn som var imot det etablerte, men
som ikke nødvendigvis var de dyktigste musikerne. Sett fra et rent teknisk perspektiv,
holder ikke denne musikken den samme kvaliteten som mye annen musikk.
Et annet element som kan være med på å bestemme om musikk er god eller dårlig
er kompleksiteten. Det som bestemmer kompleksiteten i musikk kan være sammensetning
av instrumenter, oppbygging av musikkstykket, sammensetning av
akkorder og lignende. Lav kompleksitet kan være et tegn på musikk av lavere
kvalitet. Det er for eksempel konsensus blant musikkvitere om at «Bohemian
Rhapsody» er en bedre låt enn «Lisa gikk til skolen». Kompleksiteten er med på å
forme inntrykket vårt av musikken.
Et annet aspekt er konteksten og samtiden musikkstykket er skrevet i. Sgt.
Pepper var en veldig avansert plate for sin tid. I arbeidet med platen i studio
ble det eksperimentert med lydbildet, og nye kreative muligheter ble utforsket.
Verden hadde aldri hørt noe lignende da albumet ble sluppet. Det var
noe helt nytt. Det samme kan sies om Jimi Hendrix, som var en pionér når det
kom til å bruke el-gitar som element i lydbildet. Som venstrehendt spilte han
en høyrehendt gitar opp ned og eksperimenterte bredt med den i studio. Både
Hendrix og Beatles har vært inspirasjonskilde for mange musikere siden. Det
er imidlertid langt fra sikkert at The Beatles hadde skapt den samme furoren
i dag som de gjorde på 60-tallet. I dag hadde de ikke vært i nærheten av like
banebrytende. Et spørsmål som melder seg er om er mulig å sammenlikne
og vurdere musikk på tvers av forskjellige tidsepoker. Er det i det hele tatt
mulig å sammenlikne noe av det mest målbare vi har, idrett, på tvers av forskjellige
tidsepoker? Det er ved første øyekast lett å si at Usain Bolt er tidenes
100-meterløper, siden ingen har løpt raskere enn ham. Man kan imidlertid
ikke vite om han hadde vært like dominerende om Carl Lewis hadde løpt i dag.
På 1980-tallet, da Lewis vant olympisk gull i 100-meter, var utstyret ikke det
samme, man hadde dårligere kunnskap om trening, kosthold og restitusjon
enn det man har i dag. Det er vanskelig å gi noe absolutt svar, siden bakgrunnene
er så forskjellige. Det samme kan sies om musikk. Sammenlikningen
mellom Clapton og Hendrix er vanskelig, siden de kommer fra vidt forskjellige
bakgrunner. Mens Clapton kommer fra et bluesmiljø, kommer Hendrix fra en
jazzkultur.
Er det altså mulig å si at noe musikk er bedre enn noe annet? Opp til et visst
punkt kan det sies å være sant. Man må ha noen ferdigheter som ligger til
bunns: teknikk, flyt og kanskje et element av kompleksitet. Det er imidlertid
viktig å se musikken opp mot konteksten den er skrevet eller fremført i. Dersom
det var noe nytt og banebrytende kan man kanskje argumentere for at
det er bedre enn annen musikk. En amatør på gitar er nok ikke like god som
en profesjonell, men når det kommer til sammenlikning mellom profesjonelle
er det vanskelig å skille mellom dem. Og godt er det! Bare tenk deg hvor kjedelig
det vært dersom man med 100 % sikkerhet kunne si at én sang eller én
sjanger var bedre enn alt annet. Dersom alt kunne brytes ned til den minste
grunnstein ved hjelp av logikk og matematikk hadde man mistet et kunstnerisk
aspekt. Det at musikken ikke har noen fasit, er en konklusjon vi skal være
glade for.
Lav kompleksitet kan gi et bilde av at musikken er for enkel. For høy kompleksitet
kan på den andre siden få musikken til å virke fremmed, noe som kanskje kan
føre til at vi ikke liker den. Det er også mulig å snakke om flyt i musikken. Flyt kan
betegne musikk som glir rett inn i øret og «stemmer». Samtidig som man lettere
liker musikk som flyter, vil man også forstå at utøveren har kontroll. Man fornemmer
at de er gode.
De aller fleste personer knytter følelser og mening opp mot bestemte sanger. Mens
en sang for meg kan vekke sterke følelser, kan den samme sangen for deg være
helt intetsigende. Er sangen da objektivt god eller dårlig? Til tross for at den hos
noen aldri vil vekke følelser, kan man argumentere for at det er en god sang. Det
spiller ingen rolle hvor mange personer den berører, eller hvilke følelser som vekkes,
så lenge den faktisk gjør det. Det er prinsippet om at å vekke følelser er det
essensielle.
28 God og dårlig musikk