Unikum februar 2018

Vi sa ja fordi ansvaret også er
vårt
KOMMENTAR
For noen dager siden fikk vi et syvende medlem på laget i Studentorganisasjonen i
Agder (STA) som skal jobbe for og med studentene, fra grasrota og opp til toppen hvor
ledelsen på universitetet sitter. Han heter Mohammad og er en del av statistikken som
aldri ser ut til å ende ta.
Tekst: Kai Steffen Østensen,
leder av Studentorganisasjonen i Agder
65 millioner mennesker er fremdeles på flukt. Mange av dem fra de landene vi så
kom til Norge i 2015. En streng innvandringspolitikk fra Arbeiderpartiet på venstresiden
til Fremskrittspartiet på høyresiden har redusert strømningene enkelte politikere
mente ville ødelegge den norske kulturen. Men likevel står millioner av mennesker på
grensen til Europa og roper om hjelp. Tilsynelatende uten at europeiske myndigheter
gjør stort.
Som studentleder har jeg fått mange utfordringer. En av dem ble servert som ei
kruttsalve på tampen av et møte for et par uker siden. Det var ikke krutt fordi vedkommende
var sint, men fordi budskapet traff meg i magen.
Jobben min er hundre prosent betalt av Universitet i Agder (UiA) for å snakke studentenes
sak og kreve forbedringer for mine medstudenter. Jeg inngår kompromisser
som sikrer en bedre studiehverdag for de fleste av oss og til tider står vi ovenfor
krevende prosesser for å heve kvaliteten på det universitetet skal tilby morgendagens
studenter.
Men vi kan ikke bare kreve, og det var det budskapet jeg fikk servert over bordet.
I budsjettet til universitetet for 2018 fikk vi studentpolitikere gjennomslag for en halv
million kroner mer til satsing på utsatte studentgrupper gjennom ordningen Students
at Risk. Ordningen er ment for å gi studenter som lever under ekstreme regimer sin
rett til utdanning. De er ofte i opposisjon til lederen av landet og derfor viktig for
demokratiutvikling. Det å gi våre medstudenter i andre land kompetanse og kunnskap,
kan velte diktatorer til fordel for mer demokrati og mer fred. Derfor mener jeg det er
helt naturlig at Norge bistår dem, og at vårt universitet tar dem i mot.
Mohammad er ikke i dette programmet. Han har flyktet med båt over Middelhavet til
Hellas. Han er en av de mange flyktningene vi har sett på TV-skjermene våre. Bildene
som har klistret seg til hjernen, men som likevel i en travel hverdag forsvinner bort i
uendelig mange gjøremål.
Han er året eldre enn meg. Han har sin historie fra Syria og jeg har min fra Norge. Vi
begge kommer fra sør i landet vårt. Han er leder for sitt samarbeidsråd på integreringsskolen
her i Kristiansand, og jeg er leder for studentene på UiA. Vi er veldig like,
men samtidig veldig ulike. Hans historie er sterk og hans opplevelse er viktig. Jeg er
derfor veldig glad for at STA-styret har sagt ja til å være praksisorganisasjon for en av
dem som har måtte forlate alt sitt og starte på nytt.
For det er det man gjør når man flykter. Starter på skretsj.
Det er mange som mener at studentorganisasjonene kun skal snakke om studentboliger,
kantinepriser og bedre kvalitet på undervisningen. Men akademia er så mye mer.
De lange historiene trekker seg langt tilbake og solidaritet vil for alltid være en viktig
verdi i det arbeidet vi gjør. Ikke bare utdanner vi mennesker med dannelse og viten, vi
bygger samfunn og strukturer for demokrati og frihet.
Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa det enkelt: akademia er ikke
nøytralt. Akademia er basert på verdier. Verdier vi støtter og vi løfter frem.
Sitatet er gjengitt fritt, men budskapet er likevel klart.
Solidaritet i praksis er å hjelpe mennesker med det de trenger. Det er det STA gjør nå
når Mohammad blir med oss. Selv om vi er studenter, kan vi hjelpe. Ikke bare for at
et annet menneske skal oppnå utvikling, men fordi vi selv kan lære noe av det. Og tro
meg, Mohammad vil lære meg mye – det har han allerede bevist.
Og det var derfor vi sa ja. Fordi ansvaret også er vårt.
januar 2018 unikum nr 1 21