Unikum mars 2018
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Avsluttet helga med dressingmassaker<br />
Etter showet skulle jeg møte noen venner av meg. Jeg hadde ikke peiling på<br />
hvordan jeg skulle få kontakt med folk i løpet av kvelden. Og enda verre ble<br />
det da jeg glemte telefonen min hos ei venninne. Heldigvis skjønte jeg det<br />
raskt nok til at alt ordnet seg, men hvordan i all verden skulle jeg fått den<br />
tilbake? Det er et spørsmål jeg nå nesten en uke etter fortsatt ikke har svar<br />
på. Kanskje det flaueste og beste som skjedde denne uken var før leggetid,<br />
hvor ingen andre enn meg fikk det med seg. Jeg kom hjem med masse nattmat,<br />
pakket alt ut på bordet foran sengen, snudde meg for å skifte slik at jeg<br />
kunne sette meg godt til rette og avslutte lørdagen slik den skal avsluttes,<br />
med pysjen på, mat foran meg og serie på skjermen. Men så snudde jeg meg<br />
litt brått, datt over maten min og hadde dressing over hele meg. Og ingen<br />
fikk snap om dette. Ingen fikk vite det, jeg var helt alene med dressing over<br />
hele meg og gulvet mitt.<br />
Mindre eksponert kosedyr<br />
Dag tre og fire gikk bedre. Vinterferien var i gang og mange av vennene<br />
mine hadde reist så jeg følte meg enda mer ensom. Jeg har liksom ingen<br />
venner jeg driver og sender masse meldinger til.<br />
Jeg la mer og mer merke til småting jeg aldri har tenkt på før. Jeg tar altfor<br />
mye bilder av hunden min. Hver gang han gjør noe kjempesøtt så vil jeg<br />
filme det og sende det til noen. Kanskje akkurat dette er noe jeg skal roe<br />
ned i fremtiden.<br />
Jeg sluttet ikke å overspise. Dette er tydeligvis noe jeg gjør når jeg må avvendes<br />
noe. Derfor er jeg sjeleglad for at forsøket bare varer en uke. Det er<br />
ikke så mye vekt jeg kan legge på meg på en uke. Og siden jeg ikke sitter på<br />
telefonen hele tiden får jeg med meg mye mer av de filmene og seriene jeg<br />
allerede bruker altfor mye tid på.<br />
Vil aldri slette appene igjen<br />
På dag fem begynner ting å bli greit. Jeg sliter litt med å gjøre jobben min<br />
som <strong>Unikum</strong>s kulturredaktør siden jeg bruker Facebook til å finne informasjon<br />
og for å ta kontakt med folk. Jeg begynner også å skjønne at Tastemade<br />
gir meg mye av inspirasjonen til hva jeg lager til middag. Jeg begynte<br />
å gå litt matlei, men det kan også være fordi alt jeg hadde gjort i fem dager<br />
var å spise.<br />
Dag seks gikk veldig greit. Selv om savnet var der, gikk nesten hele denne<br />
dagen til en oppgave til skolen så jeg satt i stua med en kompis og jobbet.<br />
Det var moro og tiden fløy. Et par ganger hadde noen noen digresjoner og<br />
jeg følte meg litt hemmet. For eksempel så gikk det ikke an å sjekke artistene<br />
som var sluppet til Palmesus uten Facebook og det plaget meg mer enn<br />
det burde. Hvis du ikke er en del av Facebook, føltes det som at du heller<br />
ikke får være en del av kulturlivet i Kristiansand. Og jeg elsker kulturlivet.<br />
Dag syv gikk svært sakte. Jeg visste at jeg fikk laste ned appene igjen etter<br />
<strong>Unikum</strong>møte klokken 18:30. Jeg satt nærmest og trippet. Jeg hadde definitivt<br />
savnet Snapchat mest, men Facebook skullle også bli veldig godt å få<br />
tilbake.<br />
I det jeg lastet ned disse appene var det som om kroppen min dirret. Jeg er<br />
patetisk. Men det er helt greit. Jeg elsker sosiale medier og kommer ikke til<br />
å slette dem igjen.<br />
Some – vårt ekstra lem<br />
Min opplevelse av en uke uten sosiale medier var en lang en, og for mange<br />
er det nok helt utenkelig å i det hele tatt prøve, men jeg må si jeg er glad jeg<br />
gjorde det. Det åpnet øynene mine.<br />
88 prosent av oss har smarttelefoner. Ifølge forsking.no sjekker vi mobilen<br />
i snitt 150 ganger i døgnet, det vil si hvert sjette minutt. Vi får faktisk separasjonsangst<br />
av å være borte fra mobiltelfonene våre. Vi blir mer og mer<br />
redd for å ikke få med oss ting eller bli invitert. En angst som ofte blir kalt<br />
FoMo, eller Fear of missing out. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg kjente<br />
veldig på det i min avholdsuke. Blodtrykket vårt øker og hjertet vårt slår<br />
raskere. Vi blir så fysisk påvirket av denne lille tingen at vi nesten ikke kan<br />
fungere uten. Fem år og fire måneder går til å sitte på sosiale medier i løpet<br />
av livet vårt fordi vi er redde for å ikke få med oss ting. Da er det heller ikke<br />
så rart at vi i tillegg får mer og mer vondt i nakken og håndledd. Allerede<br />
i 2014 kom det tidskifter som advarte mot ¨mobilnakke¨ og i februar i år<br />
ble advarselen om at til og med barn helt ned i tre års alderen sliter med<br />
problemet.<br />
Vi har alt på telefonen. Videoer av barna våre, bilder av morsomme kvelder<br />
med venner, all kontaktinformasjon og tidsfordriverne våre som Candy<br />
Crush og andre spill. Det har blitt et ekstra lem for mange av oss, men er det<br />
kanskje på tide å se opp litt mer, spørre hvordan det går med en venn over<br />
lunsj istedenfor over messenger, eller til og med kanskje på tide å logge helt<br />
av innimellom? <br />
<strong>mars</strong> <strong>2018</strong> unikum nr 3 31
Change language