Stillhetens gave : Personlige møter med retreat

Stillhetens gave
personlige møter med retreat

Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være
alene, og hvil dere litt!» Mark 6,31

Tor Kristiansen
Stillhetens gave
personlige møter med retreat
Efrem forlag 2020

Innhold
1 | Stillhetens overraskelse 9
2 | Mot til stillhet 19
3 | Nærvær av Gud 33
Samtale med Liv Hegle
4 | Stillhet midt i støyen 43
5 | Stillhetens smerte 53
6 | Veien gjennom en troskrise 59
Samtale med Asle Røhne Rossavik
7 | Stillhetens kraft 69
8 | En åpen vei gjennom stengte dører 75
Samtale med Torill Slåttsveen Asp
9 | Retreat for vår tid 83
10 | Biskopen er ikke så from 91
Samtale med Halvor Nordhaug
11 | Landets minste retreatsted 99
12 | Retreat i hverdagen 105
13 | Trenet i å gripe den indre stillheten 113
Samtale med Ingeborg Solum Bø
14 | På pilegrimstur til nærmeste kirke 123
15 | Retreatene ga ro og retning 129
Samtale med Reidun Kyllingstad

16 | Stille bønn 139
17 | Gud som levende realitet 149
Samtale med May Bente Stuart Matre
18 | Sjelesorg og åndelig veiledning 161
19 | Deler stillhetens erfaring 171
Samtale med Kari Nedgård
20 | Å dramatisere bibeltekster 179
21 | Stillhet i andre religioner 185
22 | Henter styrke i stillheten 191
Samtale med Sidsel Grønlund
23 | Kunsten å arrangere retreat 199
24 | Leve i Guds kjærlighet 209
Samtale med Harald Forland
25 | Skapt i Guds bilde 217
26 | Utviklingen av retreat i Norge 223
27 | Berørt av Skaperen 231
· | Landets retreatsteder 237
· | Sitater 253
· | Litteratur 255
· | Takk 259
· | Momenter til en studieplan 263

Kapittel 1
Stillhetens overraskelse
9 |

God morgen! Is på sjøen så langt øyet kan
se. Fem minus og blikk stille. Småfugler
i trærne. Et par måker har seilt forbi. En
hegres vinger i synsfeltet to sekunder før
den lander i skjul. Aslaug har tent i peisen.
h
Med kaffekoppen i hånden lister jeg meg til stolen ved
vinduene. De store fuglene må ikke skremmes.
Stillheten byr alltid på overraskelser. Jeg speider ut over
sjøen og løfter blikket mot himmelen. Bevegelser og skiftninger
i naturen suges inn.
Noen ganger trommer regndråpene mot ruten. Vinden
rusker trær, gress og bygninger. Men stillheten fascinerer
meg mest. Dagen er så ren om morgenen. Sjøen kan være
speilblank. Trærne på den nærmeste øyen speiler seg så tydelig.
Minutt for minutt kan jeg følge med når sjøens blanke
overflate avløses av små krusninger et lite sted rundt hundre
meter fra hytten. Sakte, sakte brer krusningene seg. Snart
fyller de hele sjøen.
Stillheten er så skjør. Den kan så lett overmannes av
naturens egne krefter. Stillheten har intet å stille opp med.
11 |

Men roen blir værende. Om bølger og vind bruser, har stillheten
etterlatt en ro i kroppen.
h
Har vi tid til å observere? Hverdagens mas tapper. Selv
trenger jeg, noen dager, klarere kontakt med en indre
kraftkilde, en motivasjon eller drivkraft som holder meg
flytende og selvgående. Jesus søkte selv stillheten og gikk
for seg selv opp i fjellene. I dag, 2000 år senere, har han
noe å lære oss. Stillheten kan være ladestasjon også for
moderne mennesker.
Jeg begynner alltid dagen med stille ettertanke over et bibelord
før jeg spiser frokost. Dagens ord her på hytten er hentet fra
profeten Jesaja 58,11: «Herren skal alltid lede deg og mette din
sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir
som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter».
Siden jeg speider ut over sjøen og bor i landets våteste
landsdel, aner det meg at ordene er skrevet i en helt annen
del av verden. Likevel tar jeg ordene til meg. Selv på dager
der motet er labert, tror jeg at Gud kan lede. I stillheten styrker
han med sitt blotte nærvær. Skal livet bli en kilde der
vannet aldri svikter, må det være hans verk.
Stille ettertanke gir livsmot. Her hvor jeg er så nær naturen,
blir jeg også lettere bevisst Guds nærvær.
h
| 12

Observasjonen av sjøen og det som omgir den, er en del av
mitt ritual hver morgen på hytten. Jeg sender en kort SMS-en
til min svigerfar. I ren takknemlighet deler jeg morgenens
observasjoner med ham. Han, som har latt oss få overta
denne vakre, tilbaketrukne eiendommen, er med oss i tankene.
Nå får han ta del i morgenens små gleder.
Naturens rikdom
Om det er et sted nordmenn flest opplever stillhet, så er det
i naturen. Den som jevnlig senker skuldrene i skog og mark,
ved sjøen eller på høyfjellet, kan bli beriket. Her er mye å observere
og lytte til: Fugle- og dyreliv, ja til og med innsekter
kan være underholdning god nok – om de er på behagelig
avstand. Formasjoner på sjøer og vann og skyenes struktur
på himmelen skaper bilder og assosiasjoner. Lyset skifter og
gir dybde, mens lange skygger visker ut konturene. Vind og
solgangsbris, regn og bølger har varianter av lyd som kan
berolige et moderne sinn.
Noen kommer seg ut i naturen for å holde kroppen i form.
Andre søker avstand til stresset i hverdagen. Hodet tømmes
for inntrykk. 300.000 nordmenn er i dag medlem i Den Norske
Turistforening. Å oppholde seg i naturen reduserer stress,
angst og frykt, viser ny forskning. I boken Slik påvirker naturen
oss anbefaler Åse Dragland oss å bruke naturen som buffer
for de verste støtene når vi møter stress og livskriser. Naturen
virker terapeutisk på det enkelte menneske. Også utsikt
til grønne områder har positiv effekt. (Sti og Varde nr. 2 2019)
13 |

Naturen gir ro og mulighet til å tenke over tilværelsens utfordringer.
Tankene kommer og går. Noen minutter til stille
ettertanke kan bære meg gjennom dagen. En negativ tanke
kan passere og fordøyes. En positiv tanke kan få rom å vokse i.
Små gleder
Erling Kagge har gått lenger enn andre i å oppsøke stillheten.
Alene gikk han på ski til Sydpolen. Han opplevde at det
ensformige hvite isødet ble forandret til utallige nyanser av
hvitt. Først følte han at naturen forandret seg underveis,
men oppdaget at han tok feil:
Omgivelsene forble de samme, det var jeg som forandret
meg. Hjemme nyter jeg bare «store biter». Her nede lærer jeg
meg å verdsette små gleder. Fargenyanser i sneen. Vinden
som løyer. Skyformasjoner. Stillheten. 1
Erfaringen som sank inn i ham langt ute på isen, var særlig
gleden ved opplevelser av små detaljer i isødet. Samme
erfaring møter vi gjerne hos dem som har deltatt på lengre
pilegrimsvandringer. Etter en tid blir livets essens åpenbar.
Små ting som mat og drikke, søvn og berikende møte med
ukjente i et ordløst sjelelig felleskap, farger vandringen.
Retreat har utviklet seg til å bli en impuls for mange kristne
i Norge gjennom de siste 70 år. Retreat vil si å trekke seg
tilbake for noen timer eller noen dager sammen med andre.
Tiden bruker de i stillhet til å reflektere over og leve seg
| 14

inn i tekster fra Bibelen, samt å be. Katolikkene kaller det
«retrett», trekke seg tilbake, mens lutherske kristne bruker
ordet «retreat». Lutheranerne har lært mye av katolikkene i
måten å forholde seg til stillheten på.
Uventede reaksjoner på stillhet
Mange har opplevd at virkningen av den stille ettertanken
overrasker. Det kan også oppleves av dem, som prøver ut
korte retreat i landets kirker og bedehus. Presten Trygve Danielsen
tok et initiativ i Søreide menighet i Bergen. Han ga
innbyggerne tilbud om å være med i en meditasjonsgruppe
i kirken en gang i måneden. De fikk vite at de skulle sitte
stille en halv time. Hver for seg skulle de reflektere over et
bibelord før de delte tanker sammen. Noen få mennesker
meldte seg.
– Jeg er 85 år gammel og det er krevende å begynne med
noe nytt. Holder det ikke at vi er stille et kvarter første gangen?
spurte den eldste deltageren.
Meditasjonskvelden ble likevel gjennomført med en halv
times stillhet. Mest berørt var 85-åringen. Han oppdaget noe
uventet der i stillheten. Stillheten kjentes god og ga ham en
ro. Det var han ikke forberedt på.
«I stillhet og tillit skal deres styrke være», skriver profeten
Jesaja i kapittel 30 vers 15. Profeten ønsker å vende det
enkelte menneske mot Gud. Be det roe seg ned, overlate situasjonen
til ham.
15 |

Ny forskning om stillhet
Psykolog Olga Lehmann har de siste årene kastet nytt lys
over vårt forhold til stillheten. Hennes funn var at stillheten
ga mer rom for refleksjon. Hun betegner stillheten som
en «superkraft». Den gjør det er lettere å få øye på egne følelser,
tanker og opplevelser. Som forsker ved Psykologisk
Institutt, NTNU i Trondheim, tok hun i 2018 doktorgrad på
temaet den kulturelle psykologi ved stillheten.
Hun ser på stillhetens funksjon i våre liv. Den synes å
være et rom der følelser settes i gang og blir forsterket.
Nettopp i stillheten kan rasjonell dybde og eksistensiell
næring få blomstre. Opplevelser av poesi og stillhetsfenomener
danner kontrast til mer hverdagslige hendelser. De
åpner opp for noe som kan hjelpe mennesker å forene og
akseptere motsetningsfylte krefter, som bestemmer menneskets
virkelighet, skriver hun i sin doktorgrad forsvart
19. januar 2018.
Hun har følgende råd å komme med:
Å være stille 5–10 minutter hver dag, kan være bedre
enn å være helt stille to dager hvert år.
Finn et stille sted hvor du kan være for deg selv. Drikk
gjerne en kopp te i stillhet om morgenen.
Skriv dagbok. Det hjelper den enkelte å bli mer oppmerksom
på seg selv.
Snakker du med en venn, prøv å lytte et minutt mer enn
du pleier før du kommenterer. 2
| 16

Selv er jeg avhengig av stillheten her på hytten og trenger
litt tid for meg selv hjemme. Da jeg hadde et hektisk liv som
journalist, avspaserte jeg minst en dag hver 14. dag og dro
på hytten for å hente meg inn. Jeg bar stein, murte, snekret,
plantet og kløyvde ved.
På hytten lar jeg tankene komme og gå. Noen ganger kan
negative tanker overvelde meg. Da aksepterer jeg at det er
slik i dag, lar dem være der. Andre ganger finner jeg løsninger
på et av hverdagens problem. Kanskje er håpet for meg
en av de skjulte verdiene i stillheten. Håp om endring. Håp
om fornyelse. Håp om kraft.
«Stillheten hjelper oss til å navigere bedre gjennom vår
hverdag, gjennom vårt eget liv», skriver Kristin Flod i boken
Rom for stillhet. 3
Makter ikke
Det å være i stillheten på hytten har for meg noen nyanser.
Jeg er i Guds skaperverk når jeg er i naturen, men jeg er ikke
nødvendigvis bevisst sammen med Gud. Jeg nyter freden og
roen ute, og henter nye krefter ved å gjøre praktisk arbeid.
Men hvorfor er jeg ikke mer bevisst sammen med Gud
nettopp her? Jeg leser et bibelord, ber en bønn og tenker
ofte på Skaperen, men jeg tar ikke en ekstra time til å bare
være med Gud. Makter jeg ikke dette alene? Er det en fordel
med en ytre ramme der flere sammen går inn i stillheten for
å nærme seg Gud.
17 |

Har vi tid til å observere?

kapittel 2
Mot til stillhet
19 |

Uvanlig morgen. Fra vinduet på kontoret
ser jeg blå himmel og hvite skyer speile
seg i sjøen. Men fra min utsiktsplass
i stuen er blikket sløret. Alle de store
vindusflatene er dekket av dugg. Jeg må
stå for å se noe. Nå, to timer senere, er
duggen borte. Veldig uvant. Jeg vil skrive.
h
Dugg på alle de store vindusflatene har jeg aldri opplevd
før. Jeg vet at her er mye vakkert å se, men jeg ser det ikke.
Når jeg står opp hjemme i Bergen, setter jeg meg i godstolen
med ryggen mot vinduene. Jeg ser innover. Tenker på
hvordan jeg har det, og planlegger dagen.
På hytten er det å skue utover det helt store. Her er et utsyn
jeg aldri blir trett av å betrakte. Nå ser jeg alt som i en
tåke. Jeg vet at duggen vil forsvinne, men jeg aner ikke når.
Rent intuitivt blir jeg sittende å reflektere over om det
kan finnes dugg i mitt eget liv. Kan det være noe jeg skjuler
og ikke vil snakke med Gud og andre mennesker om? Er
det forhold i barndommen eller noe på jobben jeg burde ta
frem og prøve å bearbeide? Noe som har godt av å komme
frem i lyset.
h
21 |

Mot
En brosjyre og en invitasjon fra en venn hadde vekket min
nysgjerrighet. Retreat Bergen inviterte til åtte dagers taus
retreat på Søsterhjemmet ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse
i Bergen. Opplegget virket underlig. I informasjonsfolderen
stod det at deltakerne ikke skulle snakke sammen
disse åtte dagene. Måltidene ville være tause, med musikk
til. Hver deltaker skulle få snakke med en personlig veileder
en halv time hver dag.
Selv for en stille person som meg, virket det umulig å ikke
snakke med andre rundt meg på åtte dager. Moderne mennesker
er vant til fellesskap. De små samtalene, det å dele
tanker og refleksjoner om hverdagens små og store hendelser,
er samfunnets sosiale lim. Kunne taushet ha noen mening?
Brosjyren fortalte at retreat er å trekke seg tilbake og bruke
tiden til ettertanke og samtale med Gud. Dagsrytmen
med morgenbønn hver dag, et kort foredrag, kveldsmesse
og rikelig tid til meditasjon, bønn og vandring i naturen eller
omgivelsene. Men Søsterhjemmet, og Regines Gjestehus
der deltakerne skulle bo, ligger like ved en trafikkert hovedvei
en halv times gange fra Bergen sentrum. Skulle det gå
an å finne ro der?
Min viktigste innvending var at stedet bare ligger en kilometer
fra mitt eget hjem. Ville jeg klare å være der en hele uke uten
å snakke med noen, eller kunne tausheten bli så uutholdelig at
jeg stakk hjemom for å slå av en prat med kone og barn?
Jeg tar mot til meg og melder meg på.
23 |

Den dagen retreaten begynner, håndhilser vi på hverandre.
Vi deler fornavn og samtaler om hverdagens små og store gleder.
12 deltakere og fem ledere får prate sammen en halv time
før stillheten setter grense for nesten all kommunikasjon.
Vi får hvert vårt rom på Regines gjestehus. I alle de stille
timene kan vi være der eller synke ned i gode sofaer og dype
stoler i hallen eller stuen på Søsterhjemmet. «Guds fred» er
det eneste vi sier til hverandre under den daglige nattverdgudstjenesten.
En stor kirkegård er nærmeste park, men vi
har gode muligheter til å vandre i naturen. Ulrikens topp,
like bak oss, kan bestiges av de som ønsker utfordringer.
Å bli elsket
Retreaten kalles ignatiansk fordi den preges av tankene til
Ignatius av Loyola. Han meislet ut et grundig opplegg for
retreater med opp mot 30 dagers varighet. Patrick Purnell,
en erfaren katolsk prest fra England, leder retreaten. Alt fra
første stund understreker han noe om at Gud vet hvilke behov
mennesker har. Hva trenger du? spør han og ber alle
reflektere over tre behov:
1. Trangen til å elske og bli elsket.
2. Trangen til frihet – til å eie mitt liv.
3. Trangen til håp – Gud har en fremtid for meg.
Patricks sterke understreking av at «Gud elsker deg!» gjør
inntrykk. I unge år i Sandefjord lyttet jeg til predikanter som
| 24

delte en mengde artige historier. Prestene i Sandar kirke,
som Hans Grydeland, kunne være kunstnere i sin formidling.
Jeg opplevde en glad kristendom. Likevel kunne den
lutherske vektleggingen av synd knuge og lamme meg.
Guds øye så jo alt.
Når Patrick understreker at Gud elsker meg og ber meg
hvile i Guds kjærlighet, er det legende for noe inne i meg.
Retreaten gjør Guds kjærlighet livsnær, sterk og eksistensielt
viktig.
Bryter reglene
Det gulhvite rommet med rødbrun linoleum, som jeg bor
på, er enkelt innredet. En seng med god madrass, en stol å
gynge litt i, et lite bord med to små klaffer og et skrivebord
med stol til. Her er skap til klær, hylle over sengen, to små
kunstverk i sort ramme, vask, speil og avfallsbøtte. Først etter
noen dager oppdager jeg blomsten på skrivebordet, telyset
i en liten glassbolle, kortet med et bibelord på og esken
med fyrstikker.
Stillheten gjør noe med meg. Den roer meg innvendig.
Mens de fleste sitter på rommet og mediterer, sitter jeg i en
av de dype, grønne sofaene i hallen på Søsterhjemmet. Den
sosiale siden ved meg vil ha nærvær midt i tausheten. Men
jeg bryter en av reglene. Kanskje er det ikke noe forbud. Jeg
ringer hjem hver kveld. Siden jeg har lovet å elske og ære en
kvinne livet ut, ringer jeg for å høre hvordan det står til og
fortelle litt om hvordan jeg selv har det.
25 |

Nytt liv
Retreaten arrangeres av Retreat Bergen i samarbeid med Utstein
Pilegrimsgard. Vi arbeider med Salme 23. Der står det
noe om at Herren er min hyrde, at jeg skal finne hvile, nytt
liv og trøst.
Hva er egentlig nytt liv? Er det ny energi, livsmot, utholdenhet,
glød, krafttilførsel, ladning eller tilførsel av overskudd?
Jeg undres og aner at dette med nytt liv må være en
gave. Noe som er gitt meg. Gud gir til alle, men akkurat nå
er jeg bevisst på at han har gitt det nye til meg. Kanskje som
et frø, en spire som vil vokse.
Ærlig forteller jeg min veileder at det blir litt vel mye
tid til bønn. Vandringer i naturen er god avkobling. Det
gjør godt å meditere over at Gud elsker meg. Veilederen
gir meg noen gode spørsmål med på veien. Hva er Gud
for deg i dag? Hva gir deg energi? Hun ber meg utforske
følelsene i bønn.
Drømmer og lengsler
Så ber Patrick oss leve i våre drømmer og lengsler. Vi har
frihet til å eie vårt liv. Hva vil vi bruke det til?
Selv reflekterer jeg over mine interesser og hobbyer, det
jeg liker å holde på med i fritiden. Jeg kommer i kontakt
med gleden over å arbeide med bilder. Interessen har fulgt
meg fra unge år. Å skifte linser på speilreflekskameraet og se
konturene av motiver sakte utvikle seg på fotopapiret, har
gitt meg åpenbaringer.
| 26

Som journalist i en stor avis har jeg med meg fotograf på
jobb. Han eller hun tar bedre bilder enn meg. Fotohobbyen
har ligget i dvale. Nå, på retreaten, vekkes den til live.
Å reflektere over at Gud har skapt meg med evner, gaver
og interesser, er rett og slett uvant. Jeg overveldes av at Gud
ser noe positivt i meg. Kanskje kan katolikkene hjelpe oss
lutheranere til i større grad å verdsette det menneske vi er
skapt til å være? Refleksjonene gjør veldig inntrykk på meg.
Jeg, som har strevd med å akseptere meg selv, ser at her er
noe å glede seg over. Her er noen evner og interesser som er
ekte meg og som jeg kan verdsette.
Troshistorien
Vi utfordres i løpet av disse åtte dagene på taus retreat til
å arbeide med vår troshistorie. Jeg blir bevisst at jeg 12 år
gammel fikk en venn i min nye klasse i Sandefjord, som
også trodde på Gud. Fellesskapet med han og samarbeidet
i skole laget på realskolen og gymnaset var avgjørende for
utviklingen av min tro på Gud.
Gjennom livet har det gitt meg ro å tenke at troen min
var litt uavhengig av følelsene. En som står utenfor meg,
hadde grepet meg og møtt meg med nåde og kraft. Jeg
misunte min venn, som begynte å studere teologi for å
bli misjonær. Selv famlet jeg meg frem til en litt utrygg
rolle i en stor avis. Stillingen var trygg nok, men for meg,
som sart sjel, skulle det mot til å kaste seg ut i krevende
journalistiske utfordringer.
27 |

«Små ting er små ting. Men troskap i små ting, er en stor
ting» står det på en keramisk plakett over peisen i hallen.
Ordene blir verdifulle der og da. Jeg er imponert over mennesker
rundt meg som utretter noe stort. Men de små ting
jeg har gjort i livet, har også en verdi.
– Hvem har Gud vært for deg? Hva holder deg oppe? Kan
du finne din egen måte å leve med Gud på? Søk mer innover
i deg selv og finn det Gud kan bruke! sier min veileder.
Tanken er uvant. Jeg har levd et langt liv med den pietistiske
tradisjonen om at jeg er en synder, og at det ikke finnes
noe godt i meg. Nå utfordres jeg til å glede meg over evner
og anlegg. En medisin mot motløshet er å være bevisst min
verdighet og kraft som meg selv.
I årene etter retreaten merker jeg at den har skapt en helt
ny retning i livet, en glede over å være den jeg er. Når jeg ser
tilbake på notatene, aner det meg at ideen til denne boken
ble født på retreaten.
h
Denne morgenen på hytten reflekterte jeg over at jeg kunne
reist meg, gått ut og tørket duggen bort. Men jeg lot den
være, aksepterte at den var der og hadde ro til å vente. Det
slår meg at jeg i livet ofte må vente før klarsynet kommer.
Mange ganger er det andre som bidrar til nye perspektiv,
ikke først og fremst meg selv. Men det fordrer at jeg åpner
opp og deler noe om eget liv.
| 28

Samtidig aner det meg at det å reise på retreat, er et bidrag
til å tørke dugg av mitt livs ruter. Jeg ser alltid noe
klarere når jeg reiser hjem.
”Små ting er små ting. Men troskap i
små ting, er en stor ting.
29 |

| 30

”Jeg tar mot til meg
og melder meg på.
31 |

| 32

kapittel 3
Nærvær av Gud
Samtale med Liv Hegle
33 |

”
Jeg tror vi har å gjøre med
guddommelig terapi når vi oppsøker Gud i
stillheten.
| 34

født 1954.
Oppvokst på Åndalsnes.
lærerutdanning | Ferdig utdannet prest i 2007.
Har arbeidet i Areopagos siden 2009 | Leder i
dag den norske seksjonen.
Leder Kontaktutvalget for Retreat på landsplan.
h
I en periode av livet fant ikke Liv Hegle ord og var sliten
av ordene. Da opplevde hun det godt å legge bort ordene og
oppleve stillheten bakenfor alt det andre. Det var for henne
en utrolig hvile – et nærvær av Gud.
– Paulus sa på Areopagos at «det er i ham vi beveger oss
og er til». Det har han rett i, sier Liv Hegle.
Det er ikke uten grunn den berømte talen Paulus holdt
på Areopagos i Athen opptar henne. Hun er selv Areopagos-prest
og leder den norske seksjonen til misjonsorganisasjonen
Aareopagos. Vi sitter på kontoret hennes i Bernhard
Getz gate 3 i Oslo og samtaler.
Ordløs bønn
Stillheten i fjellet er viktig for henne. Hun har alltid vært
glad i naturen og kan fysisk kjenne at hun er i nærkontakt
med noen større enn henne selv. Å oppleve kilometer etter
kilometer med nypreparerte skiløyper på Sjusjøen, i Guds
35 |

frie natur, får det til å boble frem en ordløs takk i henne.
– På retreat har stillheten under Jesusmeditasjonen lært
meg mye. Også for meg, som har studert teologi, er det godt
å leve seg inn i teksten – som en ordløs sentrerende bønn;
her er ikke tekster eller formulerte bønner, bare ordløs
bønn. Denne stillheten har gitt hvile og åpnet et større rom
i meg, forteller Liv.
Hun er ikke avhengig av stillhet rundt seg for å være i
stillheten. Selv på en flyplass eller på trikken kan hun søke
den.
– Men det er ikke alltid sikkert det blir stille. Den indre
støyen har vi med oss hele tiden, sier hun.
Guds første språk
– Hva er det ved stillheten som gjør den så verdifull?
– Ingeborg Solum Bø på Lia Gård har flere ganger pekt på
at stillheten var Guds første språk. Selv ser jeg at det finnes
mange former for stillhet. Den er ikke noe bare vi kristne
oppsøker. Mystikere i alle religiøse tradisjoner har visst at
stillheten åpner for et guddommelig nærvær. Siden vi omgir
oss med så mange ord og mye støy, blir vi slitne. Stillhet er
godt og sunt for oss, sier Liv.
Hun går ikke inn i stillheten for å komme nærmere Gud.
Hun vet at han er der hele tiden. Men stillheten gjør henne
mer mottagelig for Guds nærvær. Det åpner noe i henne å
meditere over ord fra Bibelen i stillhet, slik Maria i sitt hjerte
grunnet på ordene som Jesus sa.
| 36

37 |

Et ord i Salmenes bok er blitt vesentlig for henne: «Jeg
har fått min sjel til å bli stille som et lite barn hos sin mor».
Her er en dyp og ekte stillhet.
– Jesus lærte oss bønnen «Vår far i himmelen». Han oppfordrer
oss til å gå inn i vårt lønnkammer. Vår Far som ser i
det skjulte, skal lønne oss. Jeg tror vi har å gjøre med guddommelig
terapi når vi oppsøker Gud i stillheten. Gud arbeider
der. Derfor ønsker jeg at vi skal hjelpe hverandre til å
oppdage stillheten, sier Liv Hegle.
Sterke impulser
Det var en levende gudstro i storfamilien Liv Hegle vokste
opp i. Hennes mor og far var aktive kristne i Metodistkirken.
Hun var ung på 1970-tallet. Vennene hun hadde
og miljøet i Møre og Romsdal var viktig. Jesus-vekkelsen
sveipet over landet. Hun vokste opp i Åndalsnes, flyttet til
Molde for å gå på gymnaset og «Ung Visjon» ble hennes
faste tilhold.
– Jeg bodde i kollektiv, reiste på team og fikk sterke impulser
som har vært med meg hele livet, forteller Liv.
Som ung skulle hun frelse Norge først, men begynte
på lærerhøgskolen da hun var 26 år gammel. Hun hadde
barn å ta seg av under hele studietiden og husker at hun
måtte planlegge tiden godt. Da gledet hun seg over å være
lærer, bodde på Nordstrand i Oslo og husker en fra Bibelselskapet
kom til menigheten med kurset «Vandring gjennom
Det gamle testamentet». Bibelhistoriene fascinerte
| 38

så sterkt, barna var store og hun søkte permisjon for å ta
kristendom grunnfag.
43 år gammel begynte hun å studere kristendom. Frem
til da hadde hun ikke stilt de store, kritiske og vanskelige
spørsmålene i kristentroen. Det ble noen runder med
menneskesyn og gudsbilde. Enkelte spurte til og med om
hun våget å studere teologi.
– Selv opplevde jeg teologien spennende. Mitt trosrom
ble utvidet og endret. Trosgrunnlaget ble sterkere og jeg ble
mer raus i møte med andre kristne miljø, sier Liv Hegle.
Grunnfaget ble utvidet til mellomfag og litt til. Hun ante
at dette var hennes livs sjanse, sa opp jobben som lærer og
ga seg i kast med teologistudiet. Tanken var ikke å bli prest.
Det var teologien som fascinerte henne. Det var noe med
livsforståelsen og livstydningen som grep.
Dører har åpnet seg
– Jeg ante ikke hva jeg skulle med faget. På praktikum søkte
alle andre ulike stillinger. Den siste uken spurte praktikums
daværende leder, Halvor Nordhaug, om det var noen som
ikke hadde fått jobb. Døvekirken i Oslo trengte en prest. Jeg
tok jobben og var der som avtalt et og et halvt år i en meningsfull
tjeneste, forteller Liv Hegle.
Sommeren 2009 visste hun ikke hva hun skulle gjøre
videre da hun tok sommerferie. Så fikk hun en telefon fra
Areopagos. Organisasjonen trengte noen som kunne hjelpe
dem i møte med nyåndeligheten. Der har hun blitt værende.
39 |

– Dører har åpnet seg. Jeg har ikke lett etter dem. De har
bare vært der og jeg har gått inn i oppgavene, forteller Liv
Hegle.
– Hva gjør at stillheten har blitt så verdifull for deg?
– Stillheten var noe jeg møtte ordentlig etter at jeg begynte
i Areopagos. Jeg har vokst opp med en stille stund om
morgenen. Men å oppsøke stillheten og den ordløse stillheten,
var noe jeg først møtte i voksen alder. Areopagos og retreatbevegelsen
åpnet mine øyne, forteller Liv.
Hun har rett og slett undret seg over at ingen har fortalt
henne dette før. Hun har alltid vært glad i ord, men har opplevd
stillheten som en uventet rikdom.
Vitamininnsprøytning
– Hva betyr retreat for deg?
– Den gode rytmen på retreat med tidebønner, meditasjon
og måltider, samt tid til å være ute i naturen, gjør meg
godt. Selv synes jeg stillheten er lettere å gripe i et fellesskap
enn når jeg er for meg selv. Gruppen hjelper oss på en måte.
For det kreves disiplin å gå inn i stillheten. Selv får jeg det
ikke til hver dag, men når jeg er på retreat, kjenner jeg lengselen
etter denne gode rytmen i mitt åndelige liv, sier Liv.
Hun har fått ny inspirasjon og kjenner at øynene hennes
er åpnet for noe vesentlig. Retreat er for henne som vitamininnsprøytning.
Derfor reiser hun på retreat tre-fire ganger
i året. Noen ganger er hun der på jobb, som leder. Andre
ganger er hun der bare for sin egen del.
| 40

– Jeg er blitt kjent med andre kristne miljø og fått en utvidet
horisont. Kontakter er knyttet. Livet mitt hadde blitt
fattigere uten retreat. Jeg ser også at retreatmiljøet og Areopagos
har mye felles i sin tenkning, sier Liv Hegle.
– Hvordan kan retreatarbeidet utvikles i Norge?
– Jeg tror vi gjennom årene har fått flere til å se verdien
av å reise på retreat. Når vi samler representanter for de
ulike retreatstedene til våre inspirasjonssamlinger, forteller
mange om økt deltakelse. Men dette er et langsomt arbeid.
Det tar tid fra vi sår til vi høster. Her er mye spennende i
programmene for de ulike retreatstedene. Og den enkelte
trenger ikke reise på lange retreater, men kan få smak av
noe i løpet av en helg. Jungeltelegrafen virker. Vi deler fra
mann til mann og kvinne til kvinne hva dette betyr i våre liv,
sier Liv Hegle.
Hun registrerer at langt flere kvinner enn menn reiser
på retreat. Slik er det i nesten alt kristent arbeid. Bare KRIK
(Kristen idrettskontakt, for ungdom og unge voksne) har
lykkes bedre enn andre i å nå menn.
41 |

Stillhet midt i byen.
| 42

kapittel 4
Stillhet midt i støyen
43 |

I denne boken kan du lese om stillheten og den
kristne retreatens egenart.
Forfatteren beretter om egne og andres erfaringer
av stillhetens betydning – for troens lys og mørke,
for innsikt og erkjennelse, for håp, glede og fred.
Møt sentrale retreat-gründere og få landets
viktigste retreatsteder presentert.
Stillheten kan eies – og slik også finnes – midt i
byens larm. På en kafé, i en park, et hjem eller
en kirke. Den næres framfor alt på retreat, på et
avsidesliggende sted preget av enkelhet og ro.
Lek og lærd – i tro, tvil eller takknemlighet; et
reatretopphold er for alle. Kravløsheten går som
et befriende, lavmælt tonefølge gjennom dette
landskapet, rikt beskrevet i Stillhetens gave :
personlige møter med retreat.
Tor Kristiansen, som står
bak både tekst og bilder, har
bakgrunn som journalist. Han
er i dag leder av Retreat Bergen.
Stillhetens
gave p e r s o n l i g e møt e r
m e d retreat
ISBN 978-82-92922-65-1
www.efremforlag.no
efrem