Alexander Schmemann «Til liv for verda»
«Den visjonen Alexander Schmemann formidlar, er mogleg å ta til seg, ikkje berre i ortodokse og romersk-katolske miljø, men også i dei lutherske og frikyrkjelege tradisjonane» Peter Halldorf, pinsepastor, i etterordet. I «Til liv for verda» legg Alexander Schmemann fram ei tilnærming til verda og livet i henne som stammar frå den liturgiske erfaringa i Den Ortodokse Kyrkja. Schmemann seier nei til både religion og sekularisme; han meiner at religionen, slik han vert oppfatta tradisjonelt, gjer Gud religiøs – akkurat som sekularismen. Han forstår tema som sekularisme og kristen kultur ut frå perspektiva i den ubrotne erfaringa i kyrkja, slik ho vert openberra og kommunisert i si eiga tilbeding, og i liturgien – som sakramentet for verda, sakramentet av Guds Rike. Ein sentral bodskap i boka er at Kristus «har innvigd eit nytt liv, ikkje ein ny religion.» Hele livet er ein leitourgia, ei gudsteneste, der føremålet er å gjere verda til det som ho er meint til å vere. Alexander Schmemann (1921-1983) vert rekna som ein av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det førre hundreåret. «Fader Alexander opnar ikkje berre opp Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre forstå den verda vi lever i no.» Fr. Theodor Svane, ortodoks prest, i forordet.
«Den visjonen Alexander Schmemann formidlar, er mogleg å ta til seg, ikkje berre i ortodokse og romersk-katolske miljø, men også i dei lutherske og frikyrkjelege tradisjonane»
Peter Halldorf, pinsepastor, i etterordet.
I «Til liv for verda» legg Alexander Schmemann fram ei tilnærming til verda og livet i henne som stammar frå den liturgiske erfaringa i Den Ortodokse Kyrkja.
Schmemann seier nei til både religion og sekularisme; han meiner at religionen, slik han vert oppfatta tradisjonelt, gjer Gud religiøs – akkurat som sekularismen. Han forstår tema som sekularisme og kristen kultur ut frå perspektiva i den ubrotne erfaringa i kyrkja, slik ho vert openberra og kommunisert i si eiga tilbeding, og i liturgien – som sakramentet for verda, sakramentet av Guds Rike.
Ein sentral bodskap i boka er at Kristus «har innvigd eit nytt liv, ikkje ein ny religion.» Hele livet er ein leitourgia, ei gudsteneste, der føremålet er å gjere verda til det som ho er meint til å vere.
Alexander Schmemann (1921-1983) vert rekna som ein av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det førre hundreåret.
«Fader Alexander opnar ikkje berre opp Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre forstå den verda vi lever i no.»
Fr. Theodor Svane, ortodoks prest, i forordet.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Til Liv for verda
Alexander Schmemann
Til liv for verda
Sakrament og ortodoksi
Omsett av Hallvard Riikoja-Lid
Efrem forlag 2021
Til liv for verda
Først publisert av St Vladimir’s Seminary Press med tittelen
For the Life of the World: Sacraments and Orthodoxy
Copyright © 1973 Alexander Schmemann.
Omsetjinga er utgjeven med tillatelse.
www.svspress.com
© Norsk utgave: Efrem forlag 2021
Illustrasjon forside: Max Pixel CC0 Public Domain
https://www.maxpixel.net/photo-892679
Omslag og sats: Efrem forlag
Trykk: ScandinavianBook
Sett med Caslon Pro 11/14
Papir: 80g Munken Print Cream
ISBN 978-82-92922-79-8
Efrem forlag, Follese
post@efremforlag.no
www.efremforlag.no
Der ikkje anna er oppgitt er bibelteksten henta frå
Bibel 2011 © Bibelselskapet
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er
hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk.
MILJØMERKET
Svanemerket trykksak
LaserTrykk.no
Innhald
Forord 7
Forord frå forfattaren 17
Kapittel 1
Liv for verda 21
Kapittel 2
Eukaristien 37
Kapittel 3
Misjonen i tida 71
Kapittel 4
Av vatn og Ande 95
Kapittel 5
Mysteriet i kjærleiken 113
Kapittel 6
Med døden trampa Han ned døden 131
Kapittel 7
De er vitne om dette ... 147
Tillegg
Tilbeding i ein sekulær tidsalder 157
Sakrament og symbol 181
Etterord 205
Sluttnoter 209
til liv for verda
Forord 1
«Ein kristen er ein som finn Kristus og gleder seg i Han,
kvar han enn ser.»
Alexander Schmemann
Det er svært passande og gledeleg at denne boka vert utgjeven
i år (2021) då det treff saman med 100-årsjubiléet for fødselen
til fader Alexander Schmemann, 13. september 1921. Takk til
Hallvard Riikoja-Lid som har teke initiativet til å omsetje
boka og til andre som har bidrege.
Fader Alexander Schmemann vert av mange rekna som ein
av dei viktigaste ortodokse teologane og kyrkjeleiarane i det
førre hundreåret. Boka «Til liv for verda» vert også av mange
rekna som den viktigaste boka Schmemann skreiv og er ei
glimrande innføring i ortodoks teologi i tillegg til hans eigen
liturgiske teologi. Boka er ikkje noka tung akademisk avhandling,
men var opphavleg ein serie med førelesningar som vart
skrivne for eit protestantisk publikum. Mange vil difor finne
boka både tilgjengeleg og aktuell. Boka vart fyrste gang utgjeven
i 1963, men den som les henne, vil oppdage at ho framleis
er djupt aktuell og treffande. Boka vert rekna som ein klassikar,
og mange langt utanfor Den ortodokse kyrkja vil ha glede
og verte oppbygde av å lese henne.
I Den ortodokse kyrkja er ikkje teologien ein akademisk
disi plin som er skilt frå kyrkjeverda, der bønene og tilbedinga
7
til liv for verda
høyrer heime. Alt dette er bunde tett saman. Ein uttrykkjer
gjerne dette med dei oldkyrkjelege orda som Schmemann
sjølv var svært glad i å sitere, lex orandi est lex credendi, «lova
om bøna er lova om trua». Dette kjem også til utrykk i ordtaket
frå ørkenfedrane: «Den som ber, er teolog, og den som er
teolog, ber». Dette utrykker den fundamentale samanhengen
mellom teologi, bøn og tilbeding, eller liturgi som dei ortodokse
helst kallar det. Teologi er ikkje abstrakte spekulasjonar
og tankar om Gud, men spring ut av møtet og erfaringa av
Gud i tilbedinga i Kyrkja.
Det er ikkje berre Gud som vert openberra for oss i gudstenestene
i Kyrkja, men i det himmelske ljoset ser vi også verda
og oss sjølve på ny. Sløret vert trekt til sides og røyndommen
vert openberra for oss slik han verkeleg er. Dette er eit svært
sentralt poeng hjå Schmemann og noko som vil verte tydeleg
for den som les han. Fader Alexander opnar ikkje berre opp
Kyrkja og gudstenestene si verd, men hjelper oss også å betre
forstå den verda vi lever i no. Det er påfallande kor aktuelle
skriftene hans framleis er, trass i at boka allereie er snart 60 år
gamal. Aktualitet og tidløyse er kjenneteikn på ein klassikar.
Fader Alexander tala og skreiv ikkje berre til hovudet, men
også til hjartet. Han rørte og begeistra menneske, og det er ein
av grunnane til at han fortsatt vert elska og lesen. Sjølv fatta
eg interesse for hans forståing av sekularisering, eller nærmare
bestemt hans forståing av den underliggjande røyndomsforståinga
bak sekulariseringa som Schmemann (saman med
mange andre) kallar sekularisme. Og det er nettopp nedkjempinga
av sekularismen som er eit av hovudføremåla til Schmemann
med boka «Til liv for verda». Fleire stader utrykkjer
fader Alexander at nedkjempinga av den sekulære røyndomsforståinga
er hovudmålet i alt han gjer. Kva legg så Schmemann
i omgrepet sekularisme?
8
Forord
Det er viktig å begynne med å seie at hans forståing og innsikt
i sekularismen, og også i samfunnet og verda, spring ut
av den liturgiske erfaringa i Den ortodokse kyrkja. Særleg for
lågkyrkjelege protestantar kan det kanskje verke underleg at
gudstenestene og liturgien kan lyse opp eit slikt fenomen. Dei
liturgiske gudstenestene i Den ortodokse kyrkja kan for somme
verke stive og formalistiske. Men den som tør å opne seg,
vil oppdage at gudstenestene i Kyrkja er fylt med liv og ljos og
at dette ljoset ikkje berre opplyser kyrkjerommet, så å seie, men
det opplyser også dei som tilbed og den verda dei ser og erfarer.
Fader Alexander definerte ofte sekularisme som ei forståing
av røyndommen der Gud og verda vert oppfatta som fullstendig
fråskilde. Dette er ei forflata verd der Gud eigentleg ikkje
høyrer heime. Verda er autonom, materialistisk og kan forklarast
utan Gud og utan å bruke religiøse omgrep og erfaring.
Det er ein viss slektskap mellom Schmemanns sekulære Gud
og den deistiske gudsforståinga og verdsbiletet frå opplysningstida.
Den deistiske Gud skaper verden for å seinare trekkje seg
tilbake og la verda leve sitt eige liv. Han vert som ein urmakar
som lagar ei klokke for så å trekkje henne opp, leggje henne frå
seg og la henne tikke for seg sjølv i mørkeret. I ei slik verd er
Gud fjern og eigentleg ikkje nødvendig, i ytste konsekvens er
han irrelevant. Det er ikkje så vanskeleg å sjå at ateismen følgjer
i kjølvatnet av eit slikt verdsbilete og gudsforståing.
Likevel er ikkje sekularismen fiendtleg innstilt overfor religionen.
Religion passar faktisk forbløffande godt inn i den
sekulære røyndomsforståinga. Den sekulære religionen deler
verda inn i ein verdsleg del, der mennesket bur, og ein åndeleg
del, der Gud og overnaturlege vesen og fenomen høyrer heime.
Desse delane er skilde frå kvarandre som eit hus med to
etasjar, med ei smal og skjør trapp imellom dei. Det er sjeldan
at Gud kjem ned i fyrste etasje og kvar gang vert det rekna
som eit under.
9
til liv for verda
Rolla til religionen vert her til å vere nyttig og å hjelpe mennesket.
Det er mennesket som står i sentrum. Religionen skal
fylle dei åndelege behova til mennesket, eller til samfunnet
(dersom dei har slike) gjennom religiøse ritar og opplevingar.
Guds eksistens vert ikkje avvist, men Gud vert vist bort til
periferien av røyndommen og kan stige frem for å yte undergjerningar,
bønesvar eller assisterande og terapeutiske tenester
når det er naudsynt. På mange måtar er den sekulære religionen
ei gjenoppliving av den førkristne heidendomen, hevdar
Schmemann, der Gud vert forvist til den religiøse sfæren, og
kan kallast på og kontrollerast gjennom magi og trylleformlar.
Den sekulære religionen kan altså kle seg i kleda til kristendommen,
men Schmemann står fast på at i eigentleg forstand
er ikkje kristendommen ein religion. Han er avskaffinga av
religionen. Jesu Kristi kross, død og oppstode utslettar religionen
og menneskelege forsøk på å avgrense, leggje band på og
temme Gud.
Korleis kan vi i eit sekulært samfunn vinne att den kristne
forståinga av verda, av mennesket og Gud? Schmemann insisterer
på at det må skje i ei fornying og ny-oppdaging av den
sanne tilbedinga. Det er i gudstenesta vi erfarer, ser, høyrer og
smakar at Gud er komen nær og har teke bustad i oss. Der
vert Guds frelseverk i Jesu Kristus måla for augo våre. Det
er i liturgien jord og himmel møtest og vi vert sameinte med
Gud. Men sann tilbeding vil ikkje avgrensast til kyrkjebygget,
søndagen eller det religiøse domenet, men vil også farge og
forvandle heile livet, kulturen og skaparverket. Vi ser, høyrer
og erfarer verda på nytt i møte med Frelsaren.
Gud dreg oss til seg i tilbedinga, men sender oss i same
rørsla også ut att i verda, til kvardagen, til familien, arbeidsplassen
og studiestaden. Kristen tilbeding og misjon høyrer
saman. Slik forvandlar Gud heile verda i Jesus Kristus og tek
bustad iblant oss. Gud er ikkje langt borte slik sekularismen
10
Forord
forkynner, men er komen nær og kan finnast for den som verkeleg
vil sjå. Dette er ein av dei viktigaste bodskapane fader
Alexander Schmemann har til oss.
Biografi
Alexander Schmemann, son av Anna og Dmitri Schmemann,
vart fødd i 1921 i Tallinn, hovudstaden i dagens Estland. Familien
flykta etter ei stund frå den dåverande Sovjetunionen og
slo seg etter kvart ned i Paris, der familien vart ein del av det
store russiske emigrantmiljøet der. Allereie i tidlege barneår
vart den unge Alexander trekt mot Kyrkja og bestemte seg for
å vie livet sitt til henne. Som liten gut tente han som altargut i
Aleksander Nevskij-katedralen (Rue Daru) i Paris, ikkje langt
frå Triumfbogen. Etter at han hadde fullført ein kadettskule
for russiske born, tok han til å studere teologi ved St. Sergius
teologiske institutt i Paris, en velkjend ortodoks teologisk
institusjon på den tida. Her kom han også etter kvart til å
undervise i kyrkjehistorie.
I 1943 gifte Schmemann seg med Juliana Ossorguine som
han fekk tre born saman med. Han vart presteordinert i 1945
og underviste frå 1946 til 1951 ved St. Sergius. Fader George
Florovsky, kanskje den mest tonegjevande ortodokse teologen
i det førre hundreåret, inviterte så Schmemann til å reise
til USA for å undervise ved det nyoppretta amerikanske ortodokse
presteseminaret Saint Vladimir Orthodox Theological
Seminary i New York. Florovsky var rektor for Saint Vladimir’s
på denne tida. Schmemann kom fram i 1951 saman med
familien sin og tok straks til å undervise. Han fullførte doktorgradsavhandlinga
si i 1959. Liturgisk teologi og liturgihistorie
vart hans hovudfelt, og det er også dette feltet han i ettertid
er vorten mest kjend for. Etter kvart overtok han også som
rektor ved institusjonen, og blei verande der til han døydde i
1983. 2 Han var ein etterspurd taler og føredragshaldar, og var
11
til liv for verda
fast førelesar ved fleire kjende akademiske institusjonar, til dømes
Universitetet i Columbia, Universitetet i New York, Union
Theological Seminary og General Theological Seminary i New
York. Han var ein sentral personlegdom i økumeniske samanhengar
og hadde verv i Kyrkjeverdsrådet, blant anna var han ein
av de ortodokse observatørane under det andre Vatikankonsilet.
3 Han skreiv også mange bøker. Fleire av dei har vorte omsette
til mange språk, og fleire er framleis pensumlitteratur ved
teologiske utdanningsinstitusjonar den dag i dag. Schmemann
var levande opptatt av Kyrkja og hennar situasjon i ei ny tid og
han forsøkte å halde fast ved tradisjonen, men ynskte å gjere
han forståeleg og tilgjengeleg i samtida. Utgjevnadene hans vert
fortsatt flittig lesne, ikkje berre i ortodokse, men også i katolske
og protestantiske krinsar. Blant akademikarar er Alexander
Schmemann først og fremst kjend som liturgihistorikar og for
sin liturgiske teologi, der han gjer greie for sitt syn på forholdet
mellom teologi og liturgi. Mange reknar han som ein av
grunnleggjarane av liturgisk teologi og er ei inspirasjonskjelde
for moderne teologar som arbeider med nettopp dette. 4
Sjølv henta Schmemann inspirasjon frå mange kantar,
også over kyrkjegrensene. Spesielt fekk den liturgiske rørsla,
som Schmemann såg på som ei ortodoks rørsle innanfor Den
katolske kyrkja, stor innverknad på han. Dette var ei ad fontesrørsle
som søkte attende til dei teologiske kjeldene i Bibelen,
patristikken og liturgien, og som forma og gav næring til
hans eige teologiske arbeid. Frå hans eige ortodokse miljø i
Paris vart teologar som Sergei Bulgakov, Georges Florovsky,
Nicholas Affanasiev og Kyprian Kern viktige teologiske premissleverandørar
for arbeidet hans 5 . Blant dei var patristikk,
liturgikk, ekklesiologi og Den Heilage Skrifta sentrale emne.
Dette ortodokse miljøet 6 hadde på mange måtar vidareført
den teologiske renessansen i Russland som starta på midten
av attenhundretalet, men som flytte tyngdepunktet sitt til dei
12
Forord
russiske emigrantmiljøa i Vest-Europa på grunn av den russiske
revolusjonen. 7
Det 20. hundreåret, då Schmemann levde, var ei svært vanskeleg
tid for Den ortodokse kyrkja. Mange ortodokse kristne
måtte lide under forfylging, særleg frå kommunismen og militante
ateistiske regime. Schmemann sjølv levde heile livet sitt
utanfor dei ortodokse kjerneområda. Den ortodokse kyrkja i
både Frankrike og USA var utanlandskyrkjer, der medlemmane
av ulike årsaker hadde flytta eller vorte fordrivne frå
heimlandet sitt, bort frå kyrkja dei stamma frå. Og det vart situasjonen
til Den ortodokse kyrkja i USA som skulle få danne
bakteppet for livet og verksemda til Schmemann i hovudsak,
sjølv om oppveksten hans i Paris og den teologiske arva hans
frå St. Sergius også var viktig. Dei fleste av utgjevnadene hans
er nettopp skrivne etter at han kom til USA.
På mange måtar var konteksten i USA nokså typisk for situasjonen
til Den ortodokse kyrkja i ulike land i diasporaen,
og slik finst det mange fellestrekk mellom situasjonen i USA,
Frankrike, Vest-Europa og omverda elles. Dei fyrste kyrkjelydane
i USA, om ein ser bort frå den russiske misjonen i Alaska,
vart hovudsakleg danna av innvandrarar som kom saman
og skaffa seg ein prest frå «gamlelandet», stort sett utan noka
overordna styring frå kyrkjene i den gamle verda. Kyrkjene
vart ofte dei einaste viktige sosiale og kulturelle møtepunkta
for dei som hadde forlate heimlandet. I mange tilfelle førte
denne situasjonen til ei uheldig samanblanding av kyrkje,
tru og nasjonalisme. Kyrkja som eit heilagt samfunn, ein stad
for tilbeding og å utøve trua, kom difor ofte i andre rekkje.
Dei etterfølgjande generasjonane hadde gjerne mindre kunnskap
om «gamlelandet» og språket, og hadde ikkje like sterke
band dit som foreldra hadde. 8 Mange av dei opplevde også
ei svakare tilknyting til Kyrkja fordi ho så sterkt vart identifisert
med «gamlelandet». Trass i dette kom det også fleire
13
til liv for verda
konvertittar til Kyrkja. Den oppveksande generasjonen opplevde
seg først og fremst som amerikanarar, slik som konvertittane
gjorde, og dei ynskte seg ei kyrkje som var amerikansk. 9
Denne situasjonen er det som dannar bakgrunnen for Schmemann
sitt arbeid og det er her han forsøker å realisere den liturgiske
visjonen sin. Kyrkja var hans horisont, det som hjarta
hans brann for, og det var vanlege folk han ynskte å nå med
arbeidet sitt, så han kunne opne opp mysteria i gudstenestene
for dei: «Draumen min er å skrive for folket, ikkje for teologane.»
10 Vidare seier han: «Eg vert glad når eg får vite at bøkene
mine grip tak i enkle truande, om det så berre er nokre få av dei.» 11
Schmemann var ikkje alltid like interessert i å nå dei fagteologiske
miljøa med arbeidet sitt. Dette tydde ikkje at han meinte
at teologi var uviktig, men han ynskte i staden å arbeide
med ei form for teologi som retta seg mot vanlege folk og
kyrkjegjengarar. Det var desse han ynskte å nå for å forklare
trua og tilbedinga i Kyrkja for dei. Difor såg han på seg sjølv
som prest fyrst og fremst, deretter teolog. Teologien hans må
difor fyrst og fremst forståast i eit pastoralt og kateketisk ljos
– han ynskte å undervise, rettleie og vekkje medlemmane i
Kyrkja til sann tru, forståing og tilbeding. Den som les denne
boka, kan ikkje unngå å legge merke til at dette skin igjennom.
Fader Alexander Schmemann var teolog – i den eigentlege
forstanden av ordet.
Schmemann fekk då også stor innverknad utanfor akademiske
krinsar. Mange av bøkene og dagbøkene hans 12 fekk
eit publikum langt utover universitetsmiljøa. For den vanlege
ortodokse kyrkjegjengaren var det nok likevel den innsatsen
han la inn for å friske opp att den liturgiske arva og kyrkjelivet
som tydde mest. Frå stillinga si som rektor ved St. Vladimir’s
i New York vart han en leiarfigur innanfor ei eukaristisk og
14
Forord
liturgisk fornying i Den ortodokse kyrkja, særleg i USA og
Vest-Europa, men også i dei gamle ortodokse landa, til dømes
Hellas, Russland, Serbia og Romania. Bøkene hans vert framleis
spreidde blant lesande ortodokse kristne, så å seie overalt.
Schmemann vart også kjend for sitt engasjement utover sitt
eige teologiske fagfelt. Mellom anna var han litteraturkritikar,
oppteken av både politikk, kultur og samfunnsspørsmål. Han
var ein verdsvand og frimodig akademikar som hadde ei djup
og skarp innsikt i samtida og i aktuelle problemstillingar som
det moderne mennesket stod overfor. Han kunne tale Kyrkja
si sak på verda sitt språk. Slik kunne han nå fram til sjølv kyrkjefiendtlege
intellektuelle i si samtid og ettertid.
Mykje takk vere Schmemann vart engelsk etter kvart det dominerande
kyrkjespråket i USA framfor kyrkjeslavisk eller gresk.
Ein tok også til å be nattverdsbønnene (anafora) høgt i staden for
stille, slik at heile kyrkjelyden kunne be saman som det kongelege
presteskapet under gudstenestene. 13 For ettertida er det kanskje
denne delen av Schmemanns verksemd som har fått størst tyding,
noko som understrekar at han var vel så orientert mot det
pastorale som mot det akademiske i det han tok føre seg. 14
I samband med 100-årsjubiléet for fødselsdagen til Schmemann,
har St. Vladimir’s institusjonen han leidde, St. Vladimir’s,
også kome med fleire nye utgjevnader av og om fader
Alexander. Lydopptak er også vorte tilgjengelege på podkast
og YouTube. Også i dagens teknologiske samfunn og i framtida
vil Schmemann utan tvil verte funnen og lytta til langt
utover rekkene i Den ortodokse kyrkja.
Avslutningsord
Schmemann døydde den 13. desember 1983, berre 62 år gamal,
etter lengre tids kamp mot kreft. Sjølv om eg personleg har
lese Schmemann, skrive om han, studert på institusjonen som
15
Forord
han leidde i fleire tiår og vorte kjend med og snakka med mange
som studerte under han, fekk eg sjølv aldri møte han personleg.
Eg var berre fire år gamal i 1983. Men enkja etter fader
Alexander, Juliana Schmemann fekk eg lov til å vitje ved fleire
høve under det siste studieåret mitt ved St. Vladimir’s, sidan
ho budde like i nærleiken av presteseminaret i New York. Eg
sette utruleg stor pris på desse augeblikka. Schmemann var
svært glad i kona si, noko han skriv vakkert og tankevekkjande
om i dagbøkene sine, der han også gjev utrykk for at ho var
ein viktig samtalepartnar og innverknad på han. Det var ikkje
vanskeleg å merke at bandet mellom dei framleis var levande
og at ho delte visjonen og gløden etter sin avdøde ektemann.
På ein måte vart desse besøka hjå henne også eit møte med
fader Alexander.
Fader Alexander Schmemanns visjon og glød lever enno,
ikkje berre hjå hans næraste, studentane hans eller alle dei som
har vorte påverka av og hausta fruktene av den fornyinga han
stod i spissen for. Fader Alexander er levande også i alle dei
som les bøkene hans i dag og vert oppglødde av dei. Styrken
i denne glødande visjonen hans kjem ikkje primært frå fader
Alexander sjølv, trass i at han var ein imponerande figur på
mange vis. Styrken kjem frå at han på sin særeigne måte var i
stand til å setje ord på og skildre trua i Den ortodokse kyrkja
og hennar levande erfaring av Frelsaren slik Han openberrar
seg for dei truande i dei guddommelege gudstenestene og i
Kyrkja sitt liv. Ibuande i eit slikt møte ligg det forvandling,
ikkje berre for dei truande som får sjå, smake og erfare Jesus
Kristus, men også ei forvandling av heile skaparverket – «til
liv for verda.» 15
Fader Theodor Svane
Hellige Jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Kirke i Bergen
16
til liv for verda
Forord frå forfattaren 16
Denne vesle boka vart skriven for ti år sidan, som «studierettleiar»
til ein nasjonal kristen studentorganisasjon sin
konferanse som fann stad kvart fjerde år i USA. Dette var i
desember 1963 i Athens i Ohio. Det var ikkje meininga den
gongen at boka skulle vera ei systematisk avhandling om den
ortodokse liturgiske tradisjonen, og det er det heller ikkje i
dag. Mitt einaste føremål med å skrive henne, var å skissere
det kristne «verdssynet» for studentar som førebudde seg
på ein diskusjon rundt den kristne misjonen. Og med omgrepet
«verdssyn» meinte eg den tilnærminga til verda, og til
menneskeleg liv i verda, som stammar frå den liturgiske erfaringa
i den ortodokse kyrkja.
Men det fall seg slik at boka nådde ein lesarskare som
strekte seg langt utover dei studentkrinsane som eg hadde
skrive henne for. Ho vart trykt i eit nytt opplag i USA av
forlaget Herder & Herder i 1965 (med tittelen Sacraments and
Orthodoxy), deretter i England, (World As Sacrament), ho vart
omsett til fransk, italiensk og gresk, ho vart til og med nyleg
«utgjeven» i ei anonym russisk omsetjing av samizdat 17 i undergrunnen
i Sovjetunionen. Eg er viss på at alt dette ikkje beviser
nokon særlege kvalitetar ved boka i seg sjølv – meir enn
nokon annan er eg klar over dei mange svakare og utilstrekkelege
delane i henne. Derimot beviser det viktigheita av temaet
som eg forsøkte å ta for meg. Det brennande alvoret som var
klart og tydeleg for ti år sidan, er endå meir tydeleg i dag, og
17
til liv for verda
dette er det einaste som kan rettferdiggjere denne nye utgåva.
Temaet det dreier seg om, er inkje mindre enn sekularismen
– den progressive og raske framandgjeringa frå vår kultur og
sjølve grunnlaget i han, frå den kristne erfaringa og det kristne
«verdssynet» som opphavleg gav form til denne kulturen. I
tillegg går boka inn på den djupe polariseringa som sekularismen
har framprovosert blant dei kristne sjølve. Medan somme
helsar sekularismen velkomen som den beste frukta kristendommen
nokon gong har dyrka fram gjennom tidene, er det
andre som brukar han til å rettferdiggjere ei nærmast manikeisk
18 avvising av verda for så å flykte inn i eit dualistisk og
ikkje-inkarnert «åndeleg liv». På denne måten finst det somme
kristne som reduserer kyrkja til verda og problema ho har i seg,
og andre som rett og slett ser på verda som vondskapen sjølv,
og frydar seg på uhyggeleg vis i sitt apokalyptiske mørker.
Eg er overtydd om at begge desse haldningane forvrenger
den allmenngyldige heilskapen i den ekte ortodokse tradisjonen.
Han har alltid stadfesta både godleiken i verda, verda med
livet som Gud har gjeve sin einborne Son for, og vondskapen
som verda ligg i. Tradisjonen har alltid forkynt, og forkynner
det stadig, kvar sundag: «Ved krossen har det kome glede til heile
verda», og samtidig fortel han dei som trur på Kristus, at dei er
døde, og at livet deira er «løynt med Kristus i Gud.» 19
Og slik kjem vi fram til vårt verkelege spørsmål: korleis skal
vi – i trua, i livet, i handling – kunne «halde saman» desse tilsynelatande
motstridande standpunkta i kyrkja? Korleis skal
vi kunne overvinne freistinga om å velje eitt av dei og gjere det
til «eit absolutt», og dermed gjere eit nytt mistak, eller ei ny
«vranglære» som har plaga kristendommen så ofte i fortida?
Mi overtyding er at svaret på dette ikkje kjem til oss frå
vakre, intellektuelle teoriar, men framfor alt frå den levande
og uavbrotne erfaringa i kyrkja. Det er den som kyrkja
openberrar og kommuniserer til oss gjennom tilbedinga si, i
18
Forord frå forfattaren
den leitourgia som alltid gjer henne til det som ho er: verdssakramentet,
sakramentet av Guds Rike, og den gåva det er til
oss i Kristus. Og det er denne erfaringa eg har forsøkt, ikkje så
mykje å forklare eller analysere, men ganske enkelt å stadfeste,
i denne teksten.
Dersom eg hadde måtta skrive henne i dag, hadde eg sannsynlegvis
skrive henne på ein annan måte. Men eg er ikkje
tilhengar av, og eg er heller ikkje i stand til ei heilhjarta omskriving
av det som ein gong har vorte skrive ned, same kor
ufullstendig det var. Difor vart det berre gjort eit par mindre
rettingar og endringar i dette nye opplaget. Eg har også lagt
til to essay som vedlegg, skrive i ein noko ulik «toneart», men
som eg vonar kan hjelpe til med å betre forstå noko av det som
ligg i denne boka.
Til sist vil eg gjerne bruke moglegheita som eg har fått av
dette nye opplaget til å uttrykkje mi djupe takksemd til dei
som har respondert på arbeidet mitt, til stor glede for meg.
Herr Zissimos Lorenzatos frå Aten, som heilt på eige initiativ
gav ut ei glimrande gresk omsetjing av denne boka, rett
og slett fordi, som han skreiv til meg, «han følte han måtte
gjere det». Til mine ukjende vener i Russland: det å få høyre
om dykkar tilbakehaldne, maskinskrivne utgåve av min tekst,
var ei av dei mest gripande opplevingane eg har hatt i livet.
Til alle dei som har skrive til meg: meldingane dykkar har
vore ei gledesfylt stadfesting av vår einskap «i tru og kjærleik».
Sist, men ikkje minst, takk til mine vener David Drillock og
Anthony Pluth, som ikkje heldt tilbake nokon innsats med å
få førebudd denne nye utgåva.
Januar 1973
Alexander Schmemann
19
til liv for verda
Kapittel 1
Liv for verda
1.
«Der Mensch ist, was er isst». (Mennesket er det det et). Med
denne utsegna trudde den materialistiske filosofen Feuerbach
20 at han hadde gjort slutt på alle dei «idealistiske» spekulasjonane
rundt kva menneskenaturen er. Men utan å vite det,
uttrykte han faktisk den mest religiøse ideen som mennesket
har. For lenge før Feuerbach vart den same definisjonen av
mennesket gjeven i Bibelen. I den bibelske skapingssoga vert
menneska fyrst og fremst framstilt som svoltne vesen, og heile
verda vert framstilt som mat til dei. Det fremste bodet menneska
får, er å vere fruktbare, verte mange og råde over jorda,
men ifølgje forfattaren av fyrste kapitlet i Fyrste Mosebok,
instruerer Gud menneska til å ete av jorda: «Sjå, eg gjev dykk
alle planter som set frø, (...) og alle tre som ber frukt med frø i. Det
skal de ha å eta.» 21
Menneska må ete for å leve, dei må ta verda inn i kroppen
sin og gjere verda om til seg sjølv, til sitt eige kjøt og blod. Dei
er verkeleg det som dei et, og heile verda vert vist fram som
eit altomfattande festbord for menneska. Og dette biletet av
festen vert verande gjennom heile Bibelen som det sentrale
biletet på livet. Det er biletet på livet ved skapinga og også biletet
på livet ved slutten, ved fullendinga: «De skal eta og drikka
ved mitt bord i mitt rike.» 22
Tilsynelatande er føde, eller mat, eit tema som er nokså uvesentleg,
sett i lyset av dei store «religiøse stridsspørsmåla» i
21
til liv for verda
vår tid. Men grunnen til at eg tek til med dette, er fordi heile
meininga med dette essayet er, om mogleg, å svare på dette
spørsmålet: kva for liv er det vi snakkar om, kva for liv er det
vi forkynner, proklamerer og kunngjer når vi som kristne vedkjenner
at Kristus døydde til liv for verda? 23 Kva for liv er både
drivkrafta, opphavet og endemålet for det kristne oppdraget?
Dei eksisterande svara følgjer to generelle mønster. For nokre
av oss vil det vere slik at omgrepet livet, når ein tek det opp
i ein religiøs samanheng, vil innebere det religiøse livet. Dette
religiøse livet er då ei verd i seg sjølv som eksisterer utanom
den sekulære verda og livet i henne. Dette er verda av «det åndelege»,
og i våre dagar ser ho ut til å skaffe seg meir og meir
popularitet. Sjølv bokhyllene på flyplassane er fylte opp med
antologiar av mystiske skrifter. Ei slik bok som vi har sett, bar
tittelen Enkel mystikk. Når menneska er forkomne og forvirra
i støyen, straumen og frustrasjonane frå «livet», takkar dei lett
ja når dei vert inviterte inn i det inste kammeret i sjela si for
å oppdage eit anna liv der, og å nyte eit «åndeleg festmåltid»
som bognar av åndeleg føde. Denne åndelege føda skal hjelpe
menneska. Dei skal finne igjen si indre ro, halde ut det andre,
sekulære livet, godta prøvingane som kjem frå det, føre eit sunt
og meir målretta liv, «halde smilen» på ein djup, religiøs måte.
Og slik består misjonen her i å omvende folk til dette «åndelege»
livet, å gjere dei «religiøse».
Det finst eit stort mangfald av vektleggingar og til og med
teologiar innanfor dette generelle mønsteret. Dei strekkjer seg
frå den populære vekkingsrørsla til den sofistikerte interessa
i esoteriske, mystiske doktrinar. Men resultatet er det same:
«det religiøse» livet gjer det sekulære livet irrelevant – livet
av mat og drikke vert ribba for all ekte meining, bortsett frå
det å vere ei øving i fromskap og tolmod. Og jo meir åndeleg
det «religiøse festmåltidet» er, jo meir verdslege og materielle
verkar neonlysskilta ET, DRIKK som vi ser langs landevegen.
22
Liv for verda
Men det finst også nokre som naturleg les frasen «til liv for
verda» med tydinga «til eit betre liv for verda». «Dei åndelege»
vert utbalanserte av aktivistane. Vi har i dag kome langt frå
den enkle optimismen og euforien i «den sosiale evangelierørsla».
24 Vi har hatt den dialektiske teologien 25 med alt det
han innebar av eksistensialisme og angst og med det pessimistiske
og realistiske historiesynet sitt. Alt dette har vorte teke
opp og gitt den ettertanken det fortener. Men den grunnleggjande
trua på kristendom som handling fyrst og fremst, har
halde seg intakt, og har faktisk skaffa seg nye krefter. Ut frå
dette synspunktet har kristendommen rett og slett mist grepet
om verda. Og verda må vinnast tilbake. Den kristne misjonen
er derfor å finne igjen livet som har villa seg bort. Det «etande»
og «drikkande» mennesket vert teke alvorleg, nesten for
alvorleg. Dette mennesket representerer det eksklusive objektet
for kristen handling. Vi vert stadig kalla til å omvende oss
frå å ha brukt for mykje tid i kontemplasjon og tilbeding, i
stilla og i gudstenesta, og for ikkje å ha brukt tilstrekkeleg med
krefter på sosiale, politiske, økonomiske, rasemessige og alle
andre typar stridstema i det verkelege livet. Bøkene om mystikk
og åndeleg liv får sitt tilsvar i bøker om «Religionen og
livet», (eller samfunnet, eller urbaniteten eller sex ...) Og likevel
står det grunnleggjande spørsmålet att utan svar: kva er dette
livet som vi må ta tilbake for Kristus og gjere kristent? Med
andre ord, kva er det endelege målet for alle desse gjeremåla
og handlingane?
Sett at vi har nådd iallfall eitt av desse praktiske måla, og
har «vunne» – kva så? Spørsmålet kan verke naivt, men ein kan
ikkje eigentleg handle utan å skjøne meininga med handlinga,
og ikkje berre det, men meininga med sjølve livet som ein
handlar på vegne av. Vi et og drikk, vi kjempar for fridom og
rettferd for å vere levande, for å ha fylde i livet. Men kva er det?
Kva er livet i livet sjølv? Eller kva er innhaldet i det evige livet?
23
til liv for verda
På eitt eller anna tidspunkt, når alt kjem til alt, vil vi uunngåeleg
kome til denne innsikta: at i og for seg har handling inga
meining. Når alle komitéane har utført oppgåvene sine, når
alle skriv har vorte utdelte og alle dei praktiske måla har vorte
oppnådd, då må det kome ei fullkomen glede. Ei glede over
kva? Viss vi ikkje veit det, har vi den same todelinga mellom
religionen og livet som vi har sett i den åndelege løysinga.
Det utgjer ingen skilnad om vi gjer livet vårt «åndeleg» eller
gjer religionen vår «verdsleg», om vi inviterer menneske til eit
åndeleg festmåltid eller går saman med dei til den sekulære
banketten. Det som vi vert fortalt at Gud gav sin einborne
Son for, det ekte livet for verda, heng like håplaust utanfor vår
rekkevidde.
24
Liv for verda
2.
«Mennesket er det det et.» Men kva skal det ete, og kvifor?
Desse spørsmåla verkar naive og irrelevante, og ikkje berre for
Feuerbach. Dei verka endå meir irrelevante for dei religiøse
meiningsmotstandarane hans. For dei, som for han, var det
å ete ei materiell handling, og det einaste viktige spørsmålet
var om mennesket hadde ein åndeleg «overbygning» i tillegg
til dette materielle. Religionen svara ja. Feuerbach svara nei.
Men begge svara vart gjevne innanfor den same grunnleggjande
motsetnaden mellom det åndelege og det materielle.
«Det åndelege» sett opp mot «det materielle», «det heilage» mot
«det profane», «det overnaturlege» mot «det naturlege» – dette
var i fleire hundreår dei einaste godkjende og forståelege
rammene og kategoriane for religiøs tanke og erfaring. Og
Feuerbach, trass i all sin materialisme, var faktisk ein naturleg
arving av kristen «idealisme» og «det åndelege».
Men Bibelen begynner også, som vi har sett, med menneska
som svoltne vesen, med menneska som er det som dei et.
Og perspektivet her er fullstendig annleis, for ingen stader i
Bibelen finn vi slike todelingar som har vorte det innlysande
rammeverket for all vår tilnærming til religion. Den føda
som menneska et, og verda som dei må ta del i for å leve, er i
Bibelen gitt dei av Gud og til samfunn med Gud. Verda som
føde for menneska er ikkje ei «materiell verd», avgrensa til
materielle handlingar. Ho er ikkje annleis frå dei strengt «åndelege»
funksjonane som kan forbinde menneska med Gud,
og sett i motsetnad til dei. Alt som finst, er Guds gåver til
menneska, og det finst for å gjere Gud kjend for menneska,
for å gjere menneskelivet til eit samfunn med Gud. Det er
guddommeleg kjærleik omgjort til føde, til liv for menneska.
Gud velsignar alt det han skaper, og i det bibelske språket
tyder det at Han gjer heile skaparverket til teiknet på og
25
til liv for verda
verktøyet for Hans eige nærvær, visdom, kjærleik og openberring:
«Smak og sjå at Herren er god.» 26
Menneska er svoltne vesen. Men dei er svoltne på Gud.
Bakom all svolten på livet står Gud. All lengt er i siste rekke
ein lengt etter Han. Rett nok er ikkje menneska dei einaste
svoltne vesena. Alt som finst, lever av å «ete» – heile skaparverket
er avhengig av føde. Men den eineståande stillinga
menneska har i universet, er at dei åleine skal velsigne Gud for
føda og livet dei tek imot frå han. Dei åleine har til oppgåve
å gje tilsvar på Guds velsigning med si eiga signing. Ei viktig
kjensgjerning om livet i hagen er at mennesket får til oppgåve
å gje namn til ting. Så fort dyra vert skapte for å halde Adam
med selskap, fører Gud dei til Adam for å sjå kva han vil kalle
dei. «Det som mennesket kalla kvar levande skapning, det fekk
han til namn.» 27 I Bibelen er eit namn noko uendeleg mykje
meir enn eit middel for å skilje ein ting frå noko anna. Namnet
avslører heile essensen i noko, eller rettare sagt, essensen
det har som Guds gåve. Å gje namn til noko er å syne fram
meininga og verdien Gud gav det, å kjenne det att som noko
som kom frå Gud, og å vite kva for plass og funksjon det fyller
innanfor det Gud-skapte kosmos.
Å gje namn til noko er med andre ord å velsigne Gud for det
og i det. Og i Bibelen er det å velsigne Gud ikkje ei «religiøs»
eller «kultisk» handling, men sjølve livsvegen. Gud velsigna
verda, velsigna menneska og velsigna den sjuande dagen, (det
vil seie tida). Dette inneber at Han fylte alt som lever med sin
kjærleik og godleik, og gjorde alt dette «overlag godt». 28 Så den
einaste naturlege (og ikkje «overnaturlege») reaksjonen menneska
har for å ha fått denne velsigna og helga verda av Gud,
det er å velsigne Gud i gjengjeld. Det er å takke Han, å sjå
verda slik Gud ser henne, og – i takk og tilbeding – å kjenne,
gje namn til og ta eigarskap over verda. Alle dei rasjonelle, dei
åndelege og dei andre kvalitetane menneska har som skil dei
26
Liv for verda
frå andre skapningar, har sitt fokus og si endelege oppfylling
i denne evna til å velsigne Gud, til å kjenne meininga med
torsten og svolten som utgjer menneskelivet. «Homo sapiens», 29
«homo faber» 30 ... Ja, men fyrst og fremst «homo adorans». 31 Den
fyrste, grunnleggjande definisjonen av mennesket er at det er
presten. Mennesket står i sentrum av verda og samlar og sameinar
henne i si handling med å velsigne Gud. Det tek imot
verda frå Gud og gjev henne samtidig tilbake til Gud. Og ved
å fylle verda med denne takkseiinga omskapar det sitt eige
liv, det som mennesket tek imot frå verda, til eit liv i Gud, til
samfunn med han. Verda vart skapt som materie, som materialet
i eit altomfattande takkoffer, og mennesket vart skapt som
presten i dette kosmiske sakramentet.
Alt dette skjønar menneska instinktivt, om ikkje rasjonelt.
Fleire hundreår med sekularisme har mislukkast med å gjere
måltidet om til noko med rein nytteverdi. Framleis vert maten
behandla med ærefrykt. Eit måltid er framleis eit ritual – det
siste «naturlege sakramentet» i familie og vennskap, i det livet
som er meir enn berre «å ete og drikke». Å ete er framleis noko
meir enn å halde kroppslege funksjonar ved like. Folk forstår
kanskje ikkje kva det inneber for «noko meir», men dei ønskjer
å feire det, like fullt. Framleis er dei svoltne og tyrste etter det
sakramentale livet.
27
til liv for verda
3.
Difor er det ikkje tilfeldig at den bibelske historia om Syndefallet
igjen sentrerer seg rundt mat. Menneska åt den forbodne
frukta. Frukta frå det eine treet, uansett kva ho elles kunne
innebere, var ulik all anna frukt i hagen, ho vart ikkje tilboden
som gåve til menneska. Ho var ikkje gjeven, ikkje velsigna av
Gud; det å ete denne maten var dømt til å vere eit fellesskap
med seg sjølv åleine, og ikkje med Gud. Det er biletet på verda
som vert elska for seg sjølv, og å ete henne er eit bilete på livet,
forstått som eit mål i seg sjølv.
Å elske er ikkje enkelt, og menneskeheita har vald å ikkje
gje tilsvar på Guds kjærleik. Menneska har elska verda, men
berre som eit mål i seg sjølv og ikkje som noko som Gud synest
gjennom. Dei har gjort det så konsistent at det har vorte
noko som ligg «i lufta». Det verkar naturleg for menneska å
erfare verda som ugjennomsynleg, ikkje gjennomsyra av Guds
nærvær. Det verkar naturleg å ikkje leve eit liv i takkseiing
for verda som Guds gåve. Det verkar naturleg å ikkje vere
eukaristisk.
Verda er ei fallen verd fordi ho har falle vekk frå medvitet
om at Gud er alt i alle. Oppsamlinga av denne manglande
synsevna på Gud er ei arvesynd som forpestar verda. Og sjølv
religionen i denne falne verda kan ikkje lækje eller utfri henne,
for religionen har godteke at Gud vert redusert til eit område
som vert kalla «det heilage» («det åndelege», «det overnaturlege»)
i motsetnad til verda, som er «verdsleg». Religionen har
godteke den altomfattande sekularismen som forsøkjer å stele
verda vekk frå Gud.
Mennesket sitt naturleg avhengige forhold av verda skulle
stadig forvandlast til samfunn med Gud, for i Han er alt liv.
Mennesket skulle vere presten i eit takkoffer, det skulle ofre
verda tilbake til Gud, og i dette offeret skulle det ta imot livet
28
Liv for verda
som gåve. Men i denne falne verda har ikkje mennesket tilstrekkeleg
kraft som prest til å gjere dette. Mennesket vert no
avhengig av verda i eit lukka krinsløp, og kjærleiken det har,
svingar bort frå si rette retning. Det elskar enno, svolten ligg
der framleis. Mennesket veit at det er avhengig av det som ligg
bakom det. Men det som det elskar og er avhengig av, viser
berre til verda i seg sjølv. Mennesket veit ikkje at det å puste
kan vere samfunn med Gud. Det er ikkje klar over at å ete kan
vere å ta imot liv frå Gud, meir enn på den fysiske måten. Det
gløymer at verda, lufta og føda i henne ikkje kan gje liv i seg
sjølv, men berre om dei vert mottekne og godtekne på vegner
av Gud, i Gud og som berarar av den guddommelege gåva
som livet er. I seg sjølve kan dei berre skape eit atterskin av liv.
Når vi ser verda som eit mål i seg sjølv, vert alt ein verdi
i seg sjølv, og følgjeleg misser alt heile verdien sin, for berre
i Gud kan meininga, verdien i alt finnast, og verda er berre
meiningsfylt når ho er «sakramentet» av Guds nærvær. Alt
som vert behandla berre som ein ting i seg sjølv, vil øydeleggja
seg sjølv, fordi det er berre i Gud det har liv. Når naturverda er
skoren vekk frå kjelda til liv, vert ho ei døyande verd. For ein
som tenkjer at mat i seg sjølv er kjelda til liv, vert det å ete eit
fellesskap med denne døyande verda, det er eit samfunn med
døden. For mat i seg sjølv er død, han er liv som har døydd, og
han må kjølast ned som eit lik.
«For den løn synda gjev, er døden». 32 Det livet som menneska
valde, var berre atterskinet av livet. Gud viste menneska at dei
sjølve hadde valt å ete brød på ein måte som rett og slett ville
føre dei tilbake til den jorda som både menneska og brødet
var tekne ifrå: «Støv er du, og til støv skal du venda attende.» 33
Menneska miste det eukaristiske livet, dei miste livet i sjølve
livet, krafta til å omskape det til Liv. Mennesket slutta å vere
presten i verda og vart slave for verda.
I historia om hagen fann dette stad om kvelden, «i den svale
29
til liv for verda
kveldsbrisen». 34 Og då Adam forlét hagen der livet skulle vere
eukaristisk – eit offer av verda i takk til Gud – førte Adam
heile verda, så å seie, ut i mørkeret. I eitt av dei vakre stykka
frå den bysantinske songkunsten vert Adam skildra der han
sit utanfor, med andletet vendt mot Paradis, og græt – som eit
bilete på mennesket sjølv.
30
Liv for verda
4.
Her kan vi avbryte temaet føde for ei stund. Vi begynte med
dette berre for å frigjere omgrepa «sakramental» og «eukaristisk»
frå dei assosiasjonane dei har skaffa seg gjennom den
lange historia med teknisk teologi. Der vert dei brukte nesten
eksklusivt innanfor rammeverket av «det naturlege» versus
«det overnaturlege» og «det heilage» versus «det profane». Dei
er altså innanfor den same opposisjonen mellom religionen
og livet som gjer livet uråd å forsone og, til sjuande og sist,
religiøst meiningslaust. Men i vårt perspektiv er ikkje «arvesynda»
at menneska har vore ulydige mot Gud. Synda er at dei
slutta å vere svoltne på Gud og på Han åleine, slutta å sjå at
heile liva deira var avhengige av heile verda som eit sakrament
i samfunn med Gud. Synda var ikkje at menneska forsømte
sine religiøse plikter. Synda var at dei tenkte om Han i eit
religiøst rammeverk, for slik å setje Han i eit motsetnadsforhold
til livet. Det einaste verkelege fallet for menneska er
deira ikkje-eukaristiske liv i ei ikkje-eukaristisk verd. Fallet er
ikkje at dei føretrekte verda framfor Gud og forvridde balansen
mellom det åndelege og det materielle, men at dei gjorde
verda materiell når dei skulle ha omskapt henne til «liv i Gud»,
fylt med meining og ånd.
Men det er det kristne evangeliet at Gud ikkje forlét menneska
i eksilet deira, i tilstanden av ei forvirra lengsle. Han
hadde skapt menneska «etter sitt eige hjarte» og for seg sjølv,
og menneska har streva i sin fridom etter å finne svaret på den
mystiske svolten inni seg. Og midt i denne radikalt utilstrekkelege
tilstanden, handla Gud på ein avgjerande måte: inn i
mørkeret der menneska famla seg fram mot Paradis, sende
Han ljoset. Dette gjorde han ikkje som ein redningsoperasjon
for å reise opp att det fortapte mennesket, det var heller for
å fullføre det som Han hadde sett føre seg frå opphavet. Gud
31